Den mest lettsindige uforstand (DGV)

Om å lure seg selv til å blogge litt..

2010-12-08T13:17:00.005+01:00

Oppdatert: rett etter at jeg hadde publisert dette innlegget snublet jeg over Hyperbole and a Half sitt innlegg This is why I'll never be an adult. Hun sier stort sett akkurat det jeg prøver å si, men hun sier det så veldig mye bedre. Les der istedet.

Jeg sluttet nesten å røyke i dag. Jeg har nesten sluttet å røyke ganske mange ganger i det siste, men har ikke helt fått det til enda. I dag sluttet jeg nesten å røyke fordi jeg er syk. Fryktelig forkjølet er jeg. Så forkjølet at jeg i dag tidlig svimet bort til Boots på hjørnet og kjøpte drops og Cola light og sjokolade og forkjølelsesmedisin for over hundre kroner. Så fikk jeg en god dose medlidenhet fra damen bak disken på kjøpet. Det var forresten det som gjorde at jeg ikke sluttet å røyke likevel. Det at jeg etter å ha vært fryktelig forkjølet i over atten timer endelig kom på at her i England har man jo sånne fin-fine piller som gjør at nesen slutter å renne, og da er det ikke så vondt å være forkjølet likevel. Jeg tror ikke sånne piller er lov i Norge. Eller kanskje de er blitt det nå, hva vet vel jeg om hva som foregår i Norge om dagen. Jeg følger ikke med lenger.

Det er forresten det som gjør at jeg ikke blogger lenger heller. Det at jeg ikke følger med. Etter å ha fjaseblogget i flere år fikk jeg det nemlig for meg at man burde blogge med litt substans dersom man skal blogge, slik som mange av de bloggerne jeg beundrer gjør. Kommentere aktuelle hendelser og ha meninger om ting og slikt. Men da jeg stod ute og røyket i sted oppdaget jeg at det å stå ute og røyke når det er snø overalt ser mye verre ut enn når det ikke er snø. Omtrent som å blåse ut røyk gjennom et hvitt tørkle. Da tenkte jeg at "det kunne jeg jo blogge litt om, det ville jeg jammen gjort for et par år siden".

Men så kom jeg på hvor slitsomt det ville være. La meg forklare. Her i huset er vi fryktelig flinke til å ødelegge datamaskiner. Det har resultert i at vi for tiden internetter på en sånn knøttliten netbook. Den har ikke sånne fine nummerknapper på siden, så dersom jeg vil skrive æ, ø og å må jeg trykke på Fn-knappen og NumLK og så bruke alt koder. Det er fryktelig slitsomt. Særlig når man er fryktelig forkjølet. Fordi de fin-fine pillene gjør deg ikke mindre svimmel i hodet. Særlig når den svimmelheten ikke bare er der fordi man er forkjølet, men kommer av andre ting også.

Det er egentlig litt ironisk. I går bestemte jeg meg for å skulke jobben min litt i dag, nettopp på grunn av denne svimmelheten. "Svimmelheten" kan i dette tilfellet leses som at jeg har fryktelig mye å gjøre om dagen. Det er ikke helt sant, men det føles sånn. Det er snart jul og greier, og selv om jeg var ganske entusiastisk en liten stund har det gått litt over nå. Det kjennes litt slitsomt ut, også har vi plutselig funnet ut at vi muligens skal ha opptil flere feiringer av både ditt og datt, og da er det brått veldig mange ting som jeg må ordne, også begynner det å nærme seg tid for å reise hjem til jul også er det andre ting. Så jeg tenkte at jeg skulle spørre om det var noen som hadde lyst til å jobbe for meg i dag. Det er ikke egentlig skulking synes jeg. Jeg bare spør om det er noen som har lyst til å jobbe for meg, og dersom noen har lyst, så sier de ja, og da er det jo greit. Men så følte jeg meg litt teit, så jeg løy bittelitt til sjefen min og sa at jeg ikke følte meg helt i form, og at det er derfor jeg ikke jobber i dag. Noe som ikke er helt løgn, det er bare at den der uformen ikke var fysisk, men psykisk. Og så - tadaaaa - omtrent en time etter at jeg hadde sendt den meldingen så ble uformen jammen fysisk også. How ironic. Særlig siden jeg hadde bestemt meg for å bruke dagen i dag til å få ting unnagjort. Planlegging og julehandel og vasking og slikt. Men neida. I stedet sitter jeg her og synes synd på meg selv fordi jeg ikke orker å gjøre noenting.

Ikke bare det, men jeg blogger om det også. BLOGGER. Det har jeg jammen ikke gjort ordentlig (og med ordentlig mener jeg selvsagt ordentlig fjaseblogging) på over to år! Min mening er at det for det meste er Elisabeth sin skyld. Det er nemlig fryktelig vanskelig å fjaseblogge skikkelig dersom man ikke har noen som fjaser rundt seg 24 timer i døgnet. Det må dere forstå. Jeg sier "dere", men jeg regner ikke akkurat med at det er noen som kikker innom her lenger. Dersom det er det får dere jammen si hei, slik at jeg kan stirre uforstående på skjermen og lure på om ikke dere har bedre ting å gjøre.

Det er jo ikke sånn at jeg ikke tenker på å blogge, det er ikke det. Jeg tenker ganske mye på det, det er bare det at jeg ofte er så orkesløs at jeg ikke har tid til å gjøre noenting. Bortsett fra å surfe rundt på internett. Det er overdrevet det også. Ofte har jeg ikke ork til å surfe bort fra Facebook en gang. Der må jeg også bruke denne utrolig slitsomme Fn-NumLK-Alt koder greia, så jeg skriver som oftest på engelsk. Jeg har vurdert å blogge på engelsk også, ja, jeg har det. Starte en ny, anonym blogg der jeg skriver på engelsk om ting jeg ikke tør å skrive om til dere som kjenner meg. For jeg har et behov for å skrive. Jeg har skrevet hele livet. Da jeg var liten ville jeg bli noen som skriver og får penger for det. Det ville jeg helt til jeg oppdaget at jeg syntes jeg ikke var flink nok. Sånn er det fremdeles, men pokker heller! Dersom jeg har lyst til å skrive får jeg vel skrive, da! Ikke sant? Uavhengig om noen gir meg penger for det eller ikke. Så da gjør jeg det akkurat i dag. Kanskje i morgen også. Og jeg gjør det på norsk foreløpig. Fordi jeg er i ferd med å glemme det der med norsk og trenger å øve meg. Jeg har bare vært her i to år, men sist gang Hlin kom på besøk tok det meg et par dager før jeg sluttet å bruke ord som egentlig ikke eksisterer i det norske språket. Det er ikke egentlig noe problem når jeg snakker med Hlin, fordi jeg kjenner ingen som er bedre til å finne på egne ord eller tillegge eksisterende ord nye meninger enn det Hlin er.

Hun har forresten sluttet å røyke også.

Det var bare det.

Soundtrack: The Automatic – Monster

I dag er jeg takknemlig for...

2010-05-24T14:16:00.001+02:00

..at jeg har en kjæreste som drar for alle gardinene i leiligheten før han går på jobb dersom det ser ut til å bli en varm dag - fordi han vet at jeg ikke tåler varmen så godt.

Har du ikke Spotify enda, sier du?

2009-08-21T13:26:00.001+02:00

...så gjør noe med det, da!

Primal Scream – I'm Losing More Than I'll Ever Have

How to be an artist

2009-05-18T13:35:00.001+02:00

SARK

Dunderklumpen - Farväl

2009-04-29T13:35:00.001+02:00

Hei!

2009-04-18T12:08:00.001+02:00

Jada, jeg skal skrive snart, det er mye som skal sies, men mens dere venter kan dere lese dette.

You're in the hole, now STOP DIGGING!!!

2009-03-11T19:14:00.003+01:00

Sif har vært på helsebutikk, ramlet over en hel rekke fryktelig billige greier som skal gjøre henne risk og frask og lykkelig både i kropp og sjel. Hun står grådig fornøyd og venter på at mannen bak disken skal putte alt sammen i en pose da den overivrige kollegaen til mannen blander seg inn;

- is that oil for you?

- yes :D :D :D <-strålende griseglad Sif

- you know, you shouldn't use lavender when you're pregnant!

Nei, det hjalp faktisk ikke noe særlig da hun begynte å skylde på jakka mi, gitt...

Inspiral Carpets - This Is How It Feels

2008-12-14T16:34:00.001+01:00

so this is how it feels to be lonely
this is how it feels to be small
this is how it feels when your word means nothing at all

Bli frisk?

2008-12-04T00:47:00.003+01:00

The following side effects have been most commonly reported:

Anxiety and nervousness, drowsiness, insomnia, dizziness, weakness or fatigue, nausea, diarrhoea, dry mouth, weight loss, tremor and increased sweating.

Some side effects which have been reported but are uncommon are as follows:

Headache, dry mouth, loss of appetite, dyspepsia, vomiting, severe constipation, increase of blood pressure and/or sight impairment, sore throat, joint or muscle pain, hair loss, sexual dysfunction and liver problems. Also problems with sense of taste have been reported.

In addition, some other side effects have been reported but definite relationship with the medicine has not been established:

Suicidal tendency, violent behaviour, stroke, increased tendency to bleed from various body sites such as gums and nose, blue-black patches over the skin occur following a bruise, fatigue or weakness with recurrent infections, dry cough associated with fever, chills and difficulty in breathing, sudden onset of abdominal pain, nausea and vomiting, passage of bloody or black stools and/or vomiting of blood or material that looks like coffee grounds, excessive milk flow from breasts, vaginal bleeding (after withdrawal) and anaemia.

Jippi!

----------------

Soundtrack: Radiohead - Nude

Ånei!

2008-12-03T00:56:00.004+01:00

Plutselig er ikke lenger det å legge seg alene bare det å legge seg alene, det er å legge seg uten deg, og jeg er ikke i form til å vurdere om denne utviklingen er ønskelig eller ikke akkurat nå.

Varmen, gleden og latteren i hjertet hvisker ja, resepten legen skrev ut til meg i går hyler nei.

---------------

Soundtrack: Dar Williams & Ani Difranco - Comfortably Numb

Morgenfugl?

2008-11-28T13:04:00.004+01:00

All ære til enkelte som i disse dager har bestemt seg for å redde både meg og studiene mine ved å sette opp dagsplaner og mål og frister og innlagte pauser med lufteturer og jeg vet ikke hva...

Og hipp hurra for personlig engasjement! Virkelig! Det hjelper, det gjør det.

Men når jeg blir oppring klokken syv - SYV - på morgenen og noen begynner å snakke om Margaret Thatcher (!!!) og hvordan hun faktisk greide seg med bare tre timers søvn pr. døgn (selv om hennes nåværende tilstand kanskje ikke frister til etterfølgelse)* når jeg prøver å fortelle at jeg har sprenglest Tess of the D'Urbervilles til klokken fire på natten og ikke en gang klarer å forstå hvem pokker det er som driver og kvitrer i den andre enden av linjen og langt mindre vet om samtalen foregår på engelsk eller norsk, da mener jeg det er helt på sin plass med litt seriøs metodekritikk.

* denne samtalen er faktisk helt reell, det er også det eneste jeg husker å ha snakket om i dag tidlig. Vi snakket i åtte minutter. Jeg tror egentlig jeg sov i seks av de og sa ''men jeg vil ikke være Margaret Thatcher'' i to.

----------------

Soundtrack: Twisted Sister - We're Not Gonna Take It

Whatever gets you through the night, right?

2008-11-28T01:49:00.002+01:00

OK, så får du ikke spilt av denne videoen her, men dobbelklikk nå bare på den og se den på YouTube...

Welcome Home - Coheed and Cambria

Aktuelt.

2008-11-12T02:49:00.003+01:00

Fra nordøstlige deler av England er det nylig fremsatt krav om forhandlinger etter at enkeltes ''verdifulle kvalitetstid med familien'' gjentatte ganger er blitt beslaglagt av en hittils ukjent nordkvinne.

Vår reporter melder om økte konflikter etter beskrivelser av forholdsvis uforutsette møter mellom nevnte nordkvinne og yngre representanter for den fornærmede parten under feiringer av årets Guy Fawkes-Day i andre deler av landet.

Nordkvinnens foreløpige antatte mangel på imøtekommenhet blir beskrevet som foruroligende, mens andre involverte påpeker det upassende i det forespeilte møtet, situasjonen tatt i betraktning.

Utfallet er ennå usikkert.

***

Eller også:

You do understand you're going to have to meet my parents, right?

----------------

Soundtrack: Dire Straits - Your Latest Trick

Takk for nå, Mama Africa!

2008-11-10T20:43:00.003+01:00

Miriam Makeba døde i natt.

Mbube

The Click Song (Qongqothwane)

Pata Pata

The Lady of Shalott

2008-11-08T00:04:00.001+01:00

Man kan ikke være annet enn takknemlig når man får ha slikt som pensum... *elske*

Snakk om innsatsvilje...

2008-11-05T00:30:00.002+01:00

I dag så jeg to gjess som iherdig prøvde å spise et eple som fløt i elva.

Det var vanskelig.

----------------

Soundtrack: Ed Burleson - dead skunk

De underligste seminaroppgaver...

2008-10-25T17:58:00.005+02:00

Når man nå likevel skal lære om språk og kjønn - hvordan menn og kvinner uttrykker seg forskjellig, har ulike måter å kommunisere på og ikke deler det samme ordforrådet, hva er da mer naturlig enn å studere kontaktannonser i aviser for å se hvordan menn og kvinner beskriver seg selv og den de håper å fange oppmerksomheten til? Vi hadde blant annet stor moro av å sammenligne språket til homofile og heterofile, men det som skapte aller mest diskusjon og forvirring fredag ettermiddag var hva som egentlig er forskjellen på en transvestitt og en cross-dresser, hva det betyr å være passiv bifil og hvorvidt denne ''Jenny'' er en mann eller en kvinne:

Jenny, passive bi CD (cross-dresser, Sifs anm.), seeks assertive bi/gay male for fun and exciting times.

Vi vurderte et øyeblikk rett og slett å ringe og spørre, og etter dette kan jeg ikke annet enn å tenke at jeg, tross alt, er ganske ukomplisert.

----------------

Soundtrack: Andy Stones - Victoria Green

Det er ikke bare foreleserne ved NSC som har mye rart for seg...

2008-10-22T17:17:00.005+02:00

''Sitter du her og spiser bolle og ser på nakne damer!?!''

- Rune til Mari, som for øyeblikket har ramlet litt ut av Media Watch-avislesinga for å diskutere hvorvidt side 3 pike fenomenet i The Sun muligens kan være relevant for neste ukes seminar i multikulturalisme dersom avisen skulle vise seg å bare bruke hvite jenter hele uka. Diskriminering, ikke sant? Det skal også nevnes at debatten tidvis ble avbrutt av stadige forsøk på å bestemme om dagens frøken hadde silikonbryster eller ikke (noe det er uventet (?) vanskelig å kjenne etter via en avis, i grunnen..).

''Nei, unger? La meg si det sånn - det er stor fare for at den ungen min hadde endt opp med bleia på hodet og smokken i r*va, om du skjønner hva jeg mener? Du vet hvordan man sier at nyfødte lukter så godt? Da tenker jeg mer på at den ungen nettopp kom ut av den dama der, og så klarer jeg ikke la være å tenke på hva det EGENTLIG er den ungen lukter!''

- Hannah, muligens noe skeptisk til sitt eget morsinnstinkt, kort etterfulgt av:

''Det er akkurat som at egget er mensen til høna det, ikke sant?''

(Muligens noe sensurert og særdeles fritt etter hukommelsen, altså).

''I didn't know WHAT you were doing last night! First, you drowned my burger in chili sauce, only that was rather nice, actually, so I ate the whole thing - but when you got your burger, you insisted on only eating the bread, and then you ate the napkin..''

- Denne siste kan vi like gjerne la være anonym, synes jeg!

*hoste*

----------------

Soundtrack: Nick Cave - More News from Nowhere

Takk, bror!

2008-10-17T22:50:00.004+02:00

Det eneste jeg vil si, sånn på en fredagskveld, det er at alle i hele verden burde ha en bror akkurat sånn som min bror.

Denne er til deg!

i heard there was a secret chord
that david played and it pleased the lord
but you don't really care for music, do you
well it goes like this the fourth, the fifth
the minor fall and the major lift
the baffled king composing hallelujah

hallelujah...

well your faith was strong but you needed proof
you saw her bathing on the roof
her beauty and the moonlight overthrew you
she tied you to her kitchen chair
she broke your throne and she cut your hair
and from your lips she drew the hallelujah

hallelujah...

baby i've been here before
i've seen this room and i've walked this floor
i used to live alone before i knew you
i've seen your flag on the marble arch
but love is not a victory march
it's a cold and it's a broken hallelujah

hallelujah...

well there was a time when you let me know
what's really going on below
but now you never show that to me do you
but remember when i moved in you
and the holy dove was moving too
and every breath we drew was hallelujah

well, maybe there's a god above
but all i've ever learned from love
was how to shoot somebody who outdrew you
it's not a cry that you hear at night
it's not somebody who's seen the light
it's a cold and it's a broken hallelujah

hallelujah...

Kort oppsummert:

2008-10-16T22:21:00.005+02:00

I kveld møtte jeg plutselig en mann på kjøkkenet. Han sa han har bodd her siden mandag. Hm.

Han kunne også fortelle at en annen av de jeg bor sammen med (som jeg forøvrig ikke hadde sett på en uke før hun vandret inn på kjøkkenet i sted) hadde beskrevet meg som ''elusive''. Da jeg ærlig måtte innrømme at jeg ikke ante hva det betød, sa han ''apparently you are heard, but never seen''.

Klippet fra ordnett:

Elusive (adj.):

- vanskelig å gripe (eller få tak i)
- unnvikende, flyktig
- vanskelig å definere
- flyktig

Jeg kan ikke annet enn si meg enig - det er smertefullt riktig på så fryktelig mange måter, men jeg nøyde meg med å si at det bare er fordi jeg er så fryktelig sjenert at jeg mest driver og sniker meg rundt på natten, når alle sover.

Den tredje samboeren min dater for tiden en pilot i det britiske flyvåpnet, og siden de driver med nattflyvning denne uken, morer han seg stort med å skremme vettet av oss ved å fly veldig lavt rett over huset vårt hver eneste kveld.

På lingvistikkseminaret i dag snakket vi om ulike typer indisk-engelsk, og i en bisetning slang Lalita ut at navnet mitt på hindi (mener jeg det var) betyr ''just alone''.

Ok, så var det var en spøk, ok, så klarer jeg ikke å verifisere påstanden uansett hvor mye jeg Googler, men likevel gråt jeg. I skjul.

----------------

Soundtrack: Snatam Kaur - Ong Namo

There's Something about Ludwig...

2008-10-15T13:20:00.000+02:00

Som alle vet griner jeg mye. Jeg griner når jeg er glad og jeg griner når jeg er trist. Og av og til griner jeg bare fordi det er sånn.

Også er det disse filmene mine, da... det er enkelte filmer jeg rett og slett må la være å se på sammen med noen, bare fordi jeg er redd for å skremme i vei det eventuelle selskapet. Hlin er selvsagt unntaket fra denne regelen, fordi Hlin og jeg er vant til å grine sammen og kan faktisk synes det er ganske så underholdende til tider.

Så satt jeg her for meg selv, da, og hadde en liten YouTube-kavalkade med favoritt-grinefilmene mine, og så innså jeg plutselig at de to filmene jeg kanskje griner mest av i hele verden har én fellesnevner - Ludwig. Det er jo ikke det at jeg ikke har visst at det er samme sangen da, liksom (dah!), men det har altså ikke slått meg helt før jeg så de etter hverandre (jmfr. Mirakels innlegg om logikk og det å se sammenhenger).

Her er grine-scenen fra den ene filmen:

Immortal Beloved (1995) - Filmen om Ludwig van Beethoven med Gary Oldman i hovedrollen.
(Ja, jeg VET det er et langt klipp, men det er så veldig, veldig verdt en kikk. Unn deg det)
Jeg griner forøvrig ikke - jeg hulker og hikster og vræler og får ikke puste og må se og høre igjen og igjen. Det er så bra, så bra.

Og her er grine-scenen min fra den andre filmen:

Sister Act 2 - Back in the Habit (1992)
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg griner av dette, men jeg gjør det hver eneste gang - mest bare fordi jeg blir så glad, tror jeg. Og, ja - det er Lauryn Hill.

Å, jeg håper så inderlig dere ser...

Kjenner vi deg?

2008-10-15T13:19:00.004+02:00

Når Elisabeth og jeg er Maniske i Offentlighet er det Overordnede Målet alltid å jobbe med prosjektet ''Få Nye Engelsktalende Venner''. Det resulterer i at jeg ofte kommer hjem med veska full av visittkort. Noen av disse har det helt tydelig vært Svært Nødvendig å ta med hjem, som visittkortet til mannen fra Brownie Heaven som gav oss smaksprøver jeg ble flau av å spise i offentlighet og som fortalte at de leverte brownies hjem til deg om du ønsket det. Noen vet jeg ikke nøyaktig hva vi skulle med, som visittkortet til dansken som driver et hotell et eller annet sted her i byen, andre igjen er morsomme minner om da vi satt utenfor Tesco klokken fire på natten og ventet på at nachspielvertene våre skulle kjøpe øl mens vi villig lot oss sjarmere av den gamle og litt ensomme skotske taxisjåføren vi skulle ha til å kjøre oss til Glasgow. Og så er det Ali, da, som gav oss nummeret sitt i ren desperasjon sånn at vi skulle slutte å mase om at han måtte være med oss ut den dagen og heller ringe ham på utedagen hans (torsdag). Hva kan jeg si? Jeg har sansen for ubeskjedenhet:

Det var bare det.

Ali på MySpace

----------------

Soundtrack: Joseph Arthur - Honey and the Moon

Du vet det trengs forandringer når...

2008-10-15T13:19:00.003+02:00

* du til vanlig har en gjennomsnittlig bloggefrekvens på mellom fire og åtte innlegg pr. mnd. men allerede har skrevet 21 innlegg i oktober.

* du våkner opp og innser at den siste ukens livsstil har gitt deg en umiskjennelig gammelmannslukt.

* vennene dine begynner å tro at du kanskje er død fordi du ikke har vært online på to dager.

I dag har jeg gitt meg selv bloggeforbud.. bortsett fra to innlegg som ligger som utkast, da.. og dette.

----------------

Soundtrack: The Summits - Carry Me Across

Sifs Guide til Ikke-Dating

2008-10-14T16:41:00.010+02:00

..eller En Studie i Overdreven Bruk av Adjektiver..

..eller også Hvordan Prøve å Unngå at Noen Oppfatter Den Egentlige Historien ved å Bruke Alt For Mange Ord..

Jeg forestiller meg at, dersom du kjenner meg, er det muligens rett og slett noe ubehagelig å lese denne bloggen om dagen... Kanskje du rett og slett ikke har noe ønske vite disse tingene om meg?

I så tilfelle beklager jeg. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Brått er det blitt så personlig og seriøst her at jeg rett og slett har begynt å bekymre meg for om det er like før jeg skal begynne å synse og mene og slikt - sånne ting som andre bloggere driver med, mener jeg, og dét kan vi jo ikke ha noe av. Det varer nok ikke så lenge dette her.

Jepp, det er riktig - det skal handle om denne daten min nå. Faktisk planla jeg, mellom de mange vonde panikkanfallene forrige uke, at jeg jo i det minste kunne bruke denne forestående date-galskapen til å skrive et innlegg om min teori angående dating i Norge i forhold til England. Gjøre litt research på en måte, og så dra inn all kvasi-kunnskapen jeg, helt utilsiktet, på et eller annet vis har klart å tilegne meg angående de utallige, kompliserte sosiale reglene i dette klassebefengte samfunnet. Kanskje snakke litt om det at nordmenn synes å jobbe veldig hardt for å komme fortest mulig inn i en slags hverdag når de treffer noen, og det at dating ikke er spesielt vanlig i de miljøene jeg ferdes i - at regelen i stedet virker å være at man drikker seg full og treffer noen på en fest for så å våkne opp en vakker dag og oppdage at noen har flyttet inn hos en uten at man helt fikk med seg hvordan det gikk til. Men det går ikke nå. Nå er det noe annet som må skrives, nemlig innlegget om hvordan man rett og slett ikke, under noen omstendigheter, gjør det. Dater, altså.

Riktignok brukte jeg hele forrige uke på å klandre meg selv fordi jeg syntes at det å si ja til å gå på date utvilsomt var den Dummeste Idéen jeg noen gang har hatt, samtidig som jeg mentalt innstilte meg selv på at det hele kom til å bli en Grusomt Klam og Klønete Affære.

Little did I know!

Ingenting, virkelig INGENTING, kunne noen gang ha forberedt meg på det som skulle komme, eller i hvilken grad hodet mitt én gang for alle skulle klare å overgå seg selv i løpet av dette prosjektet når det gjelder kunsten å gå Fullstendig Pære.

Selv om forsikringen om at dette likevel ikke skulle være en Skummel Date, men bare to venner som tilfeldigvis skulle treffes en lørdagskveld til en viss grad hadde beroliget meg, fikk naturlig nok date-angsten min et voldsomt oppsving når jeg fredag kveld hadde satt meg ned for å lese om eugenikk og rasisme, men i stedet, via plutselige tekstmeldinger, brått ble nødt til å forholde meg til tidspunkter og restauranter og annet date-relatert fjas. Og så tok det med ett - faktisk noe uventet - rett og slett fullstendig av (og det er her vi, av ulike årsaker er nødt til å gi opp å prøve å fortelle denne historien i første person. Det skulle være en guide, ikke sant? Vel, i det minste et eksempel).

I sånne tilfeller kan det nemlig hende man, i et anfall av hysteri, finner ut at man rett og slett er i ferd med å Besvime Hvert Øyeblikk, og muligens innser at det eneste alternativet er å helle i seg et glass rødvin og hoppe på første og beste buss inn til byen i et Desperat Forsøk på å bedøve den overaktive hjernen sin med litt musikk og muligens bare en liten dråpe alkohol til. Dersom man etter en Vanlig Fatal Doseringsfeil opplever å ha et Ekstra Lyst Øyeblikk og dermed skulle finne ut at det er en Typisk God Idé å tvinge personen man i utgangspunktet har en date med neste dag til å komme ut og drikke med seg denne kvelden, fordi dette påfunnet selvsagt i beste fall vil få ham til å innse at å date deg er Meningsløst og at det i verste fall muligens i hvert fall vil gjøre Den Fryktede Daten litt mer avslappet, er det bare én ting å gjøre når fyren ankommer - Ignorere Vedkommende Fullstendig fordi du er Alt For Opptatt med å snakke med dine nye bestevenner ''Han Gamle'', ''Han Blonde'' og ''Han Uten Hår Som Insisterer På At Det Er Livsviktig Å Gi Deg Oppskriften På Ovnsbakt Fenikkel Med Én Gang''.

Fortsett så med dette når dere alle sammen bestemmer at dere ikke på langt nær er Tilstrekkelig Udregelige og derfor virkelig sårt trenger en tur på The Willow (Yorks kinesiske buffetrestaurant som på Magisk Vis forvandles til rølpete åttitallsdisco på kveldene). Der vil det nemlig garantert være både gatemusikanter, ghost-walkere, gamle hippie-historiefortellere og andre Tilfeldig Bekjente du kommer til å innse at du har Elsket Dypt og Inderlig Hele Livet og for øyeblikket har et Intenst Behov for å ha Lange, Meningsfylte Samtaler med. Når morgendagens date omsider har fått nok og ser sitt snitt til å fortelle deg hvor Full av Faen du er, er det bare å si seg Helt Enig i påstanden og i tillegg fornøyd passe på å fortelle at du faktisk også er Direkte Ondskapsfull, Ganske Ubrukelig og ikke minst Fullstendig Hjelpeløs (Fylles ut etter behov).

Det er her man må være litt forsiktig. Det kan nemlig forekomme at vedkommende ser sitt snitt til å ta denne innrømmelsen som en Ektefølt Unnskyldning, for så å bli Glad Igjen og Tilgi deg. Dersom ulykken er ute, kan én desperat løsning være å finne en 21-åring med sminke og tøfler å utveksle telefonnummer og kline litt med (Ikke så uvanlig på The Willow som det kanskje burde være).

Dersom dette også skulle gå galt, og denne ikke-daten din fremdeles synes å være optimistisk med hensyn til morgendagen, er det bare å innse at du har Feilet, innfinne deg med at du vil komme til å måtte dra på date dagen etter uansett hvor hardt du prøver å Slippe Unna, og så villig gå med på at det er Helt Nødvendig å ta taxi til Asda for å kjøpe mer rødvin og dra hjem for å ha nachspiel. Så får du bare håpe at fyren vil komme til å ta til vettet av seg selv etter hvert (Åjada, her er det 24-timers alkoholsalg enkelte steder, og du vil ikke tro hvor mange mennesker som har Akutt Behov for Øl klokken fem en lørdag morgen).

Noe senere kan det likevel hende at du rett og slett blir nødt til å godta at du har tilbrakt intet mindre enn Tre (!) Fantastiske Dager sammen med en Genuint Bra Fyr som har vist seg å ha telefonnummeret ditt nedskrevet på en tipundseddel liggende under et fotografi i vinduskarmen sin og som tilfeldigvis bestiller Det Aller Beste Du Vet på tapas-restaurant og gir deg sjokolade til frokost. Det kan hende du har opplevd at det for én gangs skyld er noen andre som maser på deg for å spille biljard og at dere begge er Akkurat Så Passe Fanatiske at dere kan sitte i timesvis og lytte til musikk mens Felles Interesser/Ulike Referanser-faktoren sørger for Svært Interessante Diskusjoner og Kontinuerlig Utveksling av Sære, Tilfeldige Fakta

Kanskje har du også oppdaget at det å være Farlig Heit (et faktum som grunnet Fryktelig Dårlig Hukommelse kan komme som et Sjokk For Noen og Enhver opptil flere morgener på rad) ikke er noen hindring for å være akkurat like Ukontrollert Nervøs, Sjenert og faktisk også Ubehagelig Selvbevisst som det du er, og at dere i tillegg deler oppfatningen om at For Mye Rødvin er en Typisk God Ting, fordi da kan man utveksle den samme informasjonen om og om igjen og aldri slippe opp for samtaleemner, samtidig som dere vet alt for godt at dere begge likevel husker alle de Pinlige Detaljene dere har funnet det for godt å dele med hverandre i løpet av helgens etterhvert så mange Inspirerte Øyeblikk.

Kanskje sitter du der tidlig en mandag morgen og er gledelig overrasket over at når enkelte mennesker inviterer deg med hjem for å drikke enda litt mer rødvin og se den obskure favorittfilmen som de nærmest tvangsmessig til stadighet siterer fra, så gjør de faktisk nettopp dét og ikke Alle Mulige Andre Ting. Kanskje klarer du ikke å la være å smile litt av situasjonene som i løpet av helgen har ført til en Fullstendig Uforutsett Opplevelse av en slags ''bonding'':

- for eksempel da dere lørdag kveld forbløffende nok nesten pinefullt synkroniserte vinglet rundt i York sentrum og hadde Latterlig Dype Diskusjoner (med Mye Mindre Snøvling enn man skulle tro) om alle maleriene som for tiden henger utendørs rundt omkring i byen for så, Litt Slitne, bestemme at det var på høy tid å stå helt stille utenfor Rosevinduet og rett og slett bare Intenst Elske York Minster en liten stund.

- eller den Lettsindige og Merkelig Tilfredse Følelsen av Mangel På Forståelse og Kontroll dere delte da det plutselig tikket inn en tekstmelding der det stod ''How's the date going?'' og du filosoferte deg frem til at den eneste muligheten var at den kom fra Mister Tøfler og Sminke, siden du ikke hadde fortalt om daten til noen andre engelskspråklige mennesker, mens daten din sitt forslag var at det kanskje var han selv som hadde sendt den i et øyeblikk av Total Sinnsforvirring.

Dersom du, mot alle odds, skulle oppleve en slik mandag morgen, er det i grunnen til syvende og sist bare Én Ting å Gjøre - bestemme at dere i tillegg til å allerede være nærmest Barnslig Bra Bestevenner er alt for, alt for forskjellige til noen gang å kunne være noe annet enn bare akkurat det..

..for så å avtale Ny Date til helgen like etterpå.

----------------

Soundtrack: Joakim Thåström - Fan Fan Fan

Going Emo.

2008-10-14T16:01:00.001+02:00

Jeg blogger ikke for å bli lest.

Tenkte jeg.

Jeg blir uvel når noen kommenterer innleggene mine, uavnhengig av om de er venner eller ukjente. Jeg mener ingenting, jeg synes ingenting. Jeg har ikke intelligente, samfunnsaktuelle kommentarer. Det er ingenting her av interesse for noen andre.
Jeg har ikke en gang en statcounter. Jeg vil ikke vite.

Jeg våknet i dag med et ''faen! Dette går ikke, nå raser det igjen''.

Jeg må snakke med noen. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, ellers faller jeg igjen, og hvem vet når jeg klarer å reise meg neste gang. Så skriver jeg, da. Og kanskje er det noen som leser, helt av seg selv. Så slipper jeg å mase. Jeg trenger ikke hjelp, jeg vil ikke ha gode råd. Jeg trenger bare å fortelle.

Derfor blogger jeg.

For å bli sett. For at noen skal vite.

Kanskje.

Det skulle ikke bli slik denne gangen.
Jeg har falt ut. Jeg kan ikke lenger timeplanen min,
jeg vet ikke hvor det er meningen at jeg skal være,
og det er så vidt jeg har overskudd til å få panikk.

Jeg er i ferd med å gi opp.
Jeg skjønner ikke hva jeg driver med,
jeg vet ikke hva jeg vil.

Statsvitenskap? Er du morsom?

Jeg vil ikke flytte til Newcastle. Jeg vil ikke det.
Jeg har ingenting i Norge å gjøre.

Jeg vil være her.

York er trygt og godt. Jeg kan York, York er en del av meg,
jeg kjenner York bedre enn noen av de lokale vennene mine.

Og jeg er ekspert i å lure meg selv til å tro at dette ikke har noe å gjøre med det som har skjedd de siste dagene; denne noen som har skjedd de siste dagene.

Allerede? Selvsagt allerede. Det er sånn jeg fungerer.

Ett møte skulle til. Nei - ikke en gang et møte - bare tanken på et møte gjorde at jeg ramlet inn i et gammelt mønster, et gammelt spor. Et spor som aldri har ledet noen annen vei enn ut i fortvilelse og desperasjon. Mørke. Det velkjente, desperate, trygge Mørket.

Jeg har, utrolig nok i en alder av nesten 30, fått en ny venn.
En fyr som i beste fall vil komme til å bli en Jævlig Bra Kompis og i verste fall kanskje kunne ha blitt noe helt annet.

Varsellampene lyser.

Han er en bra fyr, men dette handler ikke om ham.
Det handler om meg og den dårlige selvtilliten som få synes å tro eksisterer. Det handler om mitt inderlige behov for å føle meg hel og mine grundig innarbeidede tvangstanker om at jeg trenger noen andre for å få til det. Det handler om at uansett hvor dårlig selvtillit jeg har er jeg alltid i stand til å treffe noen som har det verre, og så blir jeg den som må trekke opp. Jeg er lei av å trekke opp, jeg har ikke overskudd til det, fordi da blir jeg igjen der nede alene. Igjen.

Det er ikke plass til noen andre akkurat nå.
Men det er heller ikke plass til en skuffelse.

Jeg er redd.

Jeg lever på Rødvin, Cola light, cherrytomater og Kinder Maxi. Jeg leser ikke og tør ikke gå på skolen.

Og det er blitt høst siden jeg sist så dagslys.

Evanescence - Going Under

Blurring and stirring the truth and the lies
So I don't know what's real and what's not
Always confusing the thoughts in my head
So I can't trust myself anymore

I'm dying again

I'm going under
Drowning in you
I'm falling forever
I've got to break through
I'm going under

So go on and scream
Scream at me
I'm so far away
I won't be broken again
I've got to breathe
I can't keep going under

---------------

Soundtrack: Johnny Cash - I'm So Lonesome I Could Cry

PølsePost!

2008-10-14T15:46:00.003+02:00

I fjor reddet Hlin meg fra et sort hull via postvesenet, og jammen kom det ikke også i år post på Best Tenkelige Tidspunkt. Takk igjen, kjæreste venn!

Få ting slår det å finne en konvolutt med en rødvinspølse i og ''Hællæ bællæ'' skrevet utenpå en litt trist og overraskende ensom mandag i oktober.

----------------

Soundtrack: Vampire Weekend - Cape Cod Kwassa Kwassa

Aaarrrr!!!

2008-10-14T14:53:00.007+02:00

Vel er jeg kanskje ikke helt på Captain Jack Sparrow-nivå enda, men det skal neimen ikke mye til før jeg går fullstendig Sabeltann på en helt vanlig tirsdag!

Jeg bor på loftet til Erik. Dvs - Erik bodde på dette loftet i fjor høst, men jeg tror egentlig dette alltid har vært mitt loft, og nå angrer jeg litt på at jeg klippet håret i august;

Uansett - da Erik fikk vite at jeg bodde på loftet hans fikk jeg meldingen ''har du funnet skatten enda?'' Og da jeg sa at den eneste skatten jeg hadde funnet var en hårstrikk da jeg flyttet rundt på senga fikk jeg en ledetråd: Du må lete inne i hulen til venstre! Stikkord: Pringles.

Og etter et aldri så lite Matrix-moment der jeg drev og lette til høyre fordi det til høyre faktisk ER en hule (No, your OTHER left! Anyone?) skjønte jeg hvor jeg skulle og var endelig på sporet.

Venstre, altså.
Jepp, dette er et hjørne av loftet mitt som brukes til skap, lagringsplass og generell roting. Nei, jeg har ikke så mange klær, jeg har ikke det.

Oooh! Det ER en skatt!
Den finnes, den finnes!!!
(Tilfeldige Tvangstanker om forbannelser forekom)

Pringles, faktisk.
Dette var bedre enn julaften for min del, men det skal jo ikke så mye til.

Jippi!
På lappen står det:
''You've found the hidden treasure!
Don't spend it all at once''.
Også har Erik tegnet seg selv.

Jeg tror man må ha bodd i England for å forstå hvordan man veldig raskt ender opp med vanvittige mengder med forholdsvis ubrukelige brune penger. I dette huset er de overalt! På vaskemaskinen, på tørkerommet, i skuffer og skap. Noen lar seg lett irritere og vil ofte sitte og kaste den kiloen med pennies de nettopp har gravd opp av vesken sin på Sif midt på natten mens de roper ''kjøp deg en venn'a'', mens andre synes det er artig å samle. Sånn er det bare. Heretter skal jeg ha kollekt ved utgangen.

Men, altså. Kaptein Sabeltann. Naturlig konsekvens av skattejakter midt i uken, synes jeg.

----------------

Soundtrack: The Doors - Alabama Song (Whiskey Bar)

Joanna.

2008-10-14T14:08:00.002+02:00

Det er allerede over et år siden jeg så den fortryllende Joanna Newsom i Royal Albert Hall.

Jeg falt og ble liggende.

Clam, Crab, Cockle, Cowrie:

that means no
where I come from
I am cold, out waiting for the day to come

I chew my lips
and I scratch my nose
feels so good to be a rose

oh don't
don't you lift me up
like I'm that shy no-no-no-no-no, just give it up

see, there are bats all dissolving in a row
into the wishy-washy dark that can't let go

I cannot let go
so I thank the lord
and I thank his sword
though it be mincing up the morning, slightly bored

oh oh oh, morning
without warning
like a hole
oh, and I watch you go

there are some mornings when the sky looks like a road
there are some dragons who were built to have and hold
and some machines are dropped from great heights lovingly
and some great bellies ache with many bumblebees
and they sting so terribly

I do as I please
now I'm on my knees
your skin is something that I stir into my tea
and I am watching you
and you are starry, starry, starry

and I'm tumbling down
and I check a frown
well just look around
that's why I love this town
to see me;
serenaded hourly
celebrated sourly
dedicated dourly

waltzing with the open sea
clam, crab, cockle, cowrie
will you just look at me!

The Summits. Igjen!

2008-10-10T14:14:00.005+02:00

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg første gang ramlet over The Summits i en gate i York midt på natten. Jeg sporet de opp på MySpace og har vært dedikert fan siden.

Den 19. oktober fikk jeg endelig se de live, på The Stone Roses Bar her i York, og det var helt, helt fantastisk! Energien, utstrålingen og spillegleden er rett og slett ubeskrivelig - de spiller som om de ble bestevenner i barnehagen da de var fire og bare har hatt det vanvittig morsomt siden.

I mangel på et etablert uttrykk som beskriver musikken deres kaller de den selv for Frock-Rock - en type funky, svingende rock som får deg til å danse hele natta. Og jeg er enig. Det er umulig å sette The Summits i én bås - de har skapt en egen, unik sound som jeg mistenker kommer til å ta de langt. Vokalist Jess Penn er farlig heit samtidig som hun er djevelsk sjarmerende på en forvirrende uskyldig måte, og sammen med Andy Baker på gitar og vokal, Lee Richardson på bass og vokal og Luke Pike på trommer har de en utstråling som er garantert å sjarmere deg i senk. Ikke at de lar seg begrense - underveis i konsertene sine bytter de gjerne både på å synge og instrumenter og er i det hele tatt befriende avslappede på scenen.

Musikken deres er up-beat og leken, det er rock, funk og pop i en herlig blanding, av og til ispedd litt reggae-rytmer, og Jess Penns hese, sjelfulle stemme topper det hele sammen med ivrig koring fra resten av bandet. Har jeg overbevist deg enda?

Her er et intervju med bandet (der miss Penn midt i et forsøk på å forklare at Andy Baker har en bakgrunn fra et country folk band begynner å fnise, noe som gjør at det kommer ut som c*nt f*uck, og bare det er verdt en kikk) etterfulgt av et (litt dårlig, men jammen ikke så verst) opptak av sangen ''Jess'' fra konserten jeg var på.

Og Elisabeth - her kan du forestille deg vår kjære dansevenn gå helt bananas rett til høyre for videokameraet. Jeg lurte litt på hvorfor de hadde valgt akkurat denne sangen, men nå når jeg har tenkt meg om en liten stund skjønner jeg at det er fordi at på alle de andre opptakene ser man antageligvis ikke bandet pga. en fryktelig glad, hoppende og dansende liten engelskmann :)

Her spiller de ''Find me a City'' på årets Northern Green Gathering:

Her er et intervju og to sanger som ble gjort for programmet ''The Mix'' (uten at jeg aner hva for et program det egentlig er... :D ):

Og aller sist - sangen og den fantastiske videoen som fremdeles er favoritten min - ''Alright'':

Blir du like glad som meg? Da synes jeg du skal gå hit og stemme på de! Det tar deg to sekunder :)

Har du møtt Tanja Suhinina?

2008-10-10T12:30:00.004+02:00

''Det går ju inte ens att skriva om det här ordentligt, för det är så förbaskat inihelvete dumt''.

Tanja Suhinina skriver fornøyelig om kjønnsdiskriminering på en danseskole i Sverige

Her er den personlige bloggen hennes som går i engelsk, russisk og svensk om hverandre, og

her blogget hun da hun jobbet som telesexvertinne. Den er det blitt bok av.

Her er et intervju Dagbladet gjorde i forbindelse med utgivelsen av boken.

Enjoy!

----------------

Soundtrack: The Summits - Carry me across

Foreleserne ved NSC er ikke som andre forelesere:

2008-10-10T11:20:00.000+02:00

Dr. Lalita Murty prøver å vise oss fine ting på Smart-board via datamaskin, men ender opp med å hoppe opp og ned mens hun fortvilet hikster på sin fantastiske indisk-engelsk:

I am terrified of technology, and technology knows... It recognizes an idiot, you know!

Dr. Beck Sinar oppklarer når studentene hennes er litt (muligens påtatt) usikre, siden de har hørt at ''birds'' kan brukes både om jenter og om fugler:

No, I do mean the little tweety things!

Dr. Jonathan Brockbank bekymrer seg nok en gang over universitetets noe forvirrende planløsninger:

So, I'll see you after reading week, and I'll let you know which rooms we will be in. Probably somewhere I've never heard of - the university keeps inventing new places all the time, you see...

Han har også en egen måte å vise omsorg for studentene sine på dersom de skulle prøve å åpne et vindu mens han er opptatt med workshop i essay-skriving:

If you feel like throwing yourself out the window, I should warn you that this is the first floor!

Men likevel - dronningen av NSC, det må være Dr. Megan Roughley, som på tross av brukne ribbein og punktert lunge i ren oppgitthet over studenter som ikke googler uttrykk de ikke forstår eller viktige hendelser de ikke har hørt om finner det for godt å rope:

You lazy shits!!!

Og som, når noen prøver å påstå at Wikipedia kanskje ikke alltid er den mest pålitelige kilden, setter øynene i en og klargjør at det er pålitelig nok på det nivået du er på for øyeblikket.

Hipp hurra for Det norske studiesenteret!

*Vifte med flagget som står i blomsterpotta hver gang det kommer nye kortkursstudenter*

---------------

Soundtrack: Guns N Roses - Welcome to the Jungle

I anledning verdensdagen for psykisk helse....

2008-10-09T21:07:00.010+02:00

Dette har jeg holdt på med i tre dager. Det som kommer nå har jeg holdt på med like lenge og jeg håper at jeg skal ha mot nok til å la det ligge ute. Vi får se.

Dette er to innlegg jeg har skrevet i forbindelse med Victorias Temablogg for psykisk helse og jeg har strevet fælt fordi jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med - i dette tilfellet har jeg kjempet med tanken om at jeg rett og slett ikke har store nok problemer - jeg er ikke syk nok. Men responsen på temabloggen har vært overveldende, og det er tydelig at det er et behov for åpenhet, så jeg skal prøve. Jeg skal drikke én øl, jeg skal legge dette ut, og så skal jeg håpe at jeg endelig kan få litt fred til å få gjort litt skolearbeid i løpet av denne leseuken. Selv om dette arbeidet absolutt har vært like viktig for meg.

Noe av dette er gjentagelser av ting jeg har sagt tidligere denne uken.

Det er ikke tvil om at denne bloggen er et viktig tiltak og at temaet berører mange. Bare i min bekjentskapskrets er det ett menneske som nylig har valgt å avslutte sitt eget liv, ett som vurderer det samme hver eneste dag, ett som er spilleavhengig, ett som nekter å få barn fordi de frykter de skal oppføre seg som sine foreldre, flere som rett og slett ikke fungerer uten medikamenter, ett som bruker hvert eneste minutt av sin fritid i en stol foran fjernsynet fordi de ikke makter å gjøre noe annet, mange som lever for å ruse seg, noen som i perioder ikke tør å forlate huset, noen som skader seg selv fysisk, noen som rømmer inn i intense relasjoner fordi de ikke orker å være alene med seg selv, osv, osv, osv.

På internet kan jeg følge med på et stort antall blogger der mennesker forteller åpent om psykoser, depresjon, selvskading, bipolare lidelser og overgrep. Det tar aldri slutt.

Når man oversvømmes av slike mengder med beskrivelser av psykiske problemer blir man ydmyk. Jeg har utsatt denne posten i fire dager fordi jeg har tenkt ''du har da ingenting å bidra med, du er rett og slett ikke syk nok!'' Så leste jeg innlegget til Drømmetåke , og jammen er det ikke fler av oss.

Helsedirektoratet melder at omtrent halvparten av den norske befolkning vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten. Alvorlige psykiske problemer. Det er mye, det. Og så tenker jeg: hva med oss som ikke nødvendigvis opplever problemene våre som alvorlige nok? Vi som tenker at vi egentlig burde være takknemlige - det er jo så mange som har det så utrolig mye verre enn oss! Vi som går alene og sliter fordi vi ikke synes det er nødvendig å oppsøke hjelp - livet går jo opp og ned i blant, ikke sant? Det er bare sånn det er. Vi overlever jo på et vis! Hvor mange er vi?

For ti år siden fikk jeg beskjeden ''du er født deprimert''. Jeg var nærmest blitt tvunget til å gå til legen - til syvende og sist overbevist av utsagnet ''dersom du går og sykemelder deg kan du jo være her på puben hele tiden, da slipper du å gå på jobb imellom øktene''.

Mannen som sa dette var bartender og eier av stampuben min. På det tidspunktet hadde jeg drukket sammenhengende i seks måneder samtidig som jeg arbeidet og ellers levde et tilnærmet normalt liv. Men dette er ikke et innlegg om alkoholisme.

Jeg ble sendt til voksenpsykiatrisk klinikk i Fredrikstad der det ble slått opp i en bok og bestemt at jeg var født med anlegg for kronisk nedsatt sinnsstemning, og at jeg gråt og drakk fordi jeg i tillegg bar på så mye uforløst smerte fra barndommen. Det siste der tror jeg var mitt forslag. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk se i boken selv og velge hvilken diagnose jeg syntes passet min situasjon best. Det ble skrevet ut medisiner til meg, og da jeg etter ett år sa at jeg hadde sluttet å gå på pub og for første gang satt gjennom en hel samtale uten å gråte, proklamerte terapeuten min at jeg var kurert og sendte meg ut i livet igjen.

Ti år senere sykemelder jeg meg fremdeles to ganger i året - en gang rett før jul og i en gang i april/mai. Det er stort sett på disse tidspunktene livet, av ulike årsaker, blir for mye for meg.

Jeg drikker for mye (fordi jeg liker meg selv bedre når jeg er full), men ikke så mye at jeg kan klassifiseres som alkoholiker.

Jeg veksler mellom å trøstespise (for å slippe å føle meg tom) eller sulte meg selv (fordi andre sikkert liker meg bedre dersom jeg er tynnere), men ikke til de grader at jeg synes jeg trenger behandling for spiseforstyrrelser.

Jeg gråter en hel del (fordi livet mitt er meningsløst og alt er vondt), men ikke nok til at jeg begynner å spise de medisinene legen min insisterer på at han må skrive ut til meg dersom han skal gå med på å sykemelde meg igjen.

Jeg bruker opp alle pengene mine i desperate forsøk på å kjøpe meg lykke og må derfor la være å betale regningene mine, men ikke lenger i den grad at jeg sitter igjen med skyhøye inkassokrav.

Også spiller jeg Tetris og sitter på Facebook i dagesvis, fordi det er det eneste jeg er i stand til å gjøre. Alt annet er for slitsomt, det krever for mye energi og for mye innsats. Alt annet innebærer for stor risiko for å mislykkes, og det å mislykkes, det er ikke et alternativ.

Av og til er det slik. Av og til ikke.

I ti år har jeg fortalt at jeg ble alkoholiker med vilje som en del av et personlig sosiologisk prosjekt. Jeg var utrolig fascinert av hvordan miljøet på de brune pubene i Fredrikstad var som en egen liten verden - hvordan menneskene der møtte hverandre, hvordan de støttet hverandre og brød seg om hverandre, rett og slett hvordan de behandlet hverandre som familie. Jeg har alltid ment at jeg aktivt gikk inn for å bli en del av det miljøet for å undersøke hvordan dette egentlig fungerte, men i løpet av de siste fire dagene har jeg innsett at den egentlige grunnen var at jeg rett og slett var ensom. Jeg har alltid vært ensom - jeg har vært sjenert, usikker og har aldri passet inn. Jeg vil på ingen måte si at jeg var et forsømt barn, men jeg har aldri følt meg elsket - jeg har aldri følt meg akseptert for den jeg er , eller bare fordi jeg er.

Jeg ble tiltrukket av pubmiljøet - eller rusmiljøet om du vil - fordi jeg ønsket å være en del av et fellesskap. På puben slapp jeg meg løs etter noen drinker. Jeg var en av dem, jeg fikk delta. Jeg ble møtt med omsorg, jeg ble sett. Jeg opplevde å være verdifull. Det var dette jeg ble avhengig av - ikke alkoholen. Alkoholen var bare inngangsbilletten. Da jeg oppdaget hvor sporadisk og overfladisk dette fellesskapet egentlig var og da det begynte å kjede meg å ha de samme samtalene hver dag sluttet jeg. Enkelt og greit.

I 2005 stod Geir Hasle fra Fredrikstad frem som ensom i en artikkel i Dagbladet. Det blir påpekt at ensomhet er et av vår tids siste tabuer og at mangel på et stort sosialt nettverk gjør mennesker til tapere i vårt moderne samufunn. Utsagnet støttes av Levekårsundersøkelsen fra 2002 der 70 000 nordmenn sier de lever uten nære relasjoner til noen.

Kay Arne Sørensen snakker også om ensomhet i en artikkel i Aftenposten nå i september. Han, som Hasle, trekker frem at dette er noe som i dag i større grad rammer menn enn kvinner.

For meg handler ensomheten ikke så mye om nettverk - jeg har et nettverk, om enn et lite. For meg dreier det seg mer om følelsen av å være helt alene, isolert fra omverdenen. Følelsen av at ingen forstår, at ingen noen gang kommer til å forstå og at man kommer til å leve resten av livet i ensomhet, uten å bli elsket - ikke en gang av seg selv. Jeg gråt da jeg leste artikkelen om Geir. Han var på den tiden kunde i butikken jeg jobbet, og hver gang han var innom ønsket jeg så inderlig å gjøre noe for ham - gjøre ham glad, få ham til å føle at noen så ham. Jeg følte at jeg forstod så veldig godt hvordan han hadde det. På den tiden hadde jeg imidlertid så lite selvtillit at jeg knapt nok turte å smile til kundene i frykt av at de skulle tro at jeg trodde jeg var noe - at det var noe jeg ville.

Det å snakke om problemene mine er ikke vanskelig for meg. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke fullførte forrige semester ved universitetet forteller jeg at det er fordi jeg sliter med periodevis depresjon, og så blir jeg møtt med tause, forstående nikk og vikende blikk. Sånn får jeg være i fred uten å måtte forklare meg. Man viser da hensyn, må vite! Man eier da takt og tone, man bryr seg ikke med ting man ikke har noe med.

''Jeg var alkoholiker av eget valg da jeg var 20'' sier jeg, og ingen nevner noen gang det faktum at jeg til tider drikker meg så ned at jeg ikke eier selvkontroll. Ingen vil dømme åpenlyst, ingen vil provosere. Så snakker man heller på bakrommet. Og det er greit. Jeg er forholdsvis velfungerende, skaper ikke så mye problemer og plager få. Jeg trenger ikke så mye hjelp utover det å få lov til å ta meg litt fri fra samfunnet nå og da. Dessuten ser jeg meg selv godt, jeg er klar over min egen situasjon, jeg hjelper meg selv, og jeg blir stadig bedre. Halleluja.

Men legger man denne tradisjonen for å passe sine egne saker sammen med det faktum at nordmenn helst ikke vil være til bry, ikke vil plage andre med problemene sine og har vanskelig for å innrømme at livet kan være helt forjævlig vanskelig noen ganger så har vi brått en hurtig nedadgående spiral. Man vil jo ikke være en taper, man vil være en vinner. Man vil takle livet, man vil være på toppen av alt. Det er jo sånn naboen er! Alle andre greier det jo. Likevel er det åpenbart at det er mange som sliter i det norske samfunnet, og det blir ikke det spor bedre dersom man må slite alene.

Det å flytte til utlandet har gitt meg et tydeligere syn på hvordan vi forholder oss til hverandre i det norske samfunnet. Vi kommuniserer ikke så bra, vi nordmenn. Det er for lite varme, for liten vilje til å delta i hverandres liv. Vi tar ikke vare på hverandre, presset er for stort, vi får mindre og mindre tid og vi er nødt til å være så flinke, så flinke hele tiden. Vi ønsker ikke å bry oss og vi ser hverandre ikke. For meg er det kaldt, overfladisk og svært, svært ensomt. Dersom man ikke har en stor vennegjeng, en partner eller en familie som sikkerhetsnett faller man lett utenfor.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag dersom ikke den bartenderen hadde sett meg og regelrett lurt meg til å gå til legen. Kanskje hadde det gått bra. Jeg er sterk, jeg klarer meg stort sett. Men kanskje ikke. Kanskje er min situasjon medfødt, mange av oss ødelegges av våre foreldre, kanskje er det dagens samfunn som krever for mye. Jeg vet ikke. men jeg vet at det ikke er ikke farlig å strekke ut en hånd. Det koster ikke så mye å bry seg, å snakke sammen, å være oppmerksomme, å se hverandre. Og det kan bety så utrolig mye.

Nissen min.

2008-10-09T20:04:00.000+02:00

Jeg er ikke bra nok.

Ingenting jeg gjør har noen verdi.
Jeg duger ikke. Det holder rett og slett ikke.
Alle andre får det til. De er så mye bedre enn meg.
Jeg har ingenting å gi. Jeg har ingenting å bidra med.

Jada. Jeg vet at det ikke er riktig.

Jeg vet det.

Jeg er intelligent, jeg er skoleflink.
Jeg er morsom og interessant.
Jeg har gode venner og et godt liv.
Jeg er kreativ og fantasifull.
Jeg er et godt menneske.

Men det er utenpå.

Jeg har en liten nisse i lomma mi.
Han ligner litt på meg, i grunnen.

Han er glad i musikk, akkurat som meg,
og derfor bruker han stadig opp batteriet på mp3-spilleren min.
Han kaster nøkler og visakort ut av lomma mi når han synes det blir for trangt der nede.
Han slår av vekkeklokka mi fordi han liker å sove lenge om morgenen.

Men det meste av dagen sin bruker han på å hviske i øret mitt:

Hvorfor gidder du? Du kan bare gi opp.
Det blir aldri bra nok likevel.
Bare la det være!

Tror du virkelig at du får til dette?
Tror du at DU har noe verden trenger?
Tror du at noen liker deg? Det er ingen som liker deg!

Du er ikke intelligent nok,
du er ikke flink nok,
du er ikke morsom nok,
du er ikke interessant nok,
du er ikke kreativ nok,
du er ikke fantasifull nok,

DU ER IKKE BRA NOK!

Tror du at de kommer til å like deg bare du prøver hardt nok?
Tror du at du kan gjøre noe bra med det livet ditt?

Du er ikke sånn som dem, du får det ikke til.

Du er ikke verdt noe!

Jeg har sett at min nisse også har en nisse i lomma.
En bitteliten en. Han ligner også på meg, så vidt jeg kan se.
En gang hvisket han til meg mens jeg sov:

Det var ingenting i veien for at du kunne prøvespilt den gangen og blitt profesjonell musiker.
Det var ingenting i veien for at du kunne oppfylt din barndomsdrøm om å skrive resten av livet.
Det er ingenting i veien for at du kan fullføre utdannelsen din og bruke den til noe godt.

Men jeg tror ikke på ham.

Fordi jeg vet det så inderlig godt.

Jeg er ikke bra nok.

Jeg får ikke nok!!!

2008-10-09T15:49:00.003+02:00

The Libertines - Up the Bracket

The Libertines - The Good Old Days (Live in Japan)

Mange mener mye om Pete Doherty, men jeg kan ikke gjøre annet enn å gjemme ham i hjertet mitt.

Klare Selv!

2008-10-09T01:43:00.007+02:00

Klokken var syv på morgenen og etter at Sif, nok en gang, i et anfall av ''Desperat Behov for Selskap'' hadde invitert seg selv på nachspiel hos Tilfeldig Utvalgte York-beboere var det omsider på tide å gå hjem. Tidligere bloggomtalte Ridder i Skittengrått så det som sin Selvsagte Plikt å Følge Sif Hjem (fordi det er Svært Farlig for Små Piker å Ferdes Alene i Skumle York klokken syv på morgenen), slik disse Ridderne i Natten så ofte gjør. Sif forstod, som vanlig, ikke logikken siden Ridder i Skittengrått bodde Rett Rundt Hjørnet for nachspielet og Sif bodde en times gange i retning Ingensteder. Etter å ha brukt en halv time og hele veien inn til byen på å forsøke å forklare Ridder i Skittengrått at Sif var Stor Pike som er vant til å Klare seg Selv ble han til slutt overbevist og lot Sif ordne opp på Egen Hånd (hvordan det gikk til er også beskrevet tidligere, så det slipper vi å pines med nå).

Poenget er at da jeg skulle forklare denne lille, underholdende (synes jeg selv) historien i dag, lurte Søster av Klasseveninne på om denne Ridderen var noen jeg kjente fra tidligere, hvorpå jeg ærlig måtte innrømme at det nok var noen jeg på daværende tidspunkt hadde kjent i omtrent seks timer. ''Så..'' sa Søster av Klasseveninne (og rynket muligens pannen en smule). ''Hvorfor skulle det være tryggere for deg å bli fulgt hjem av ham enn å gå hjem alene?''

Hvilket selvsagt ikke hadde falt meg inn i det hele tatt (jeg morer meg jo bare stort over disse etter hvert så mange guttene med sin iboende trang til å Følge Hjem), og som dermed fikk meg til å tenke at jeg muligens er så naiv at jeg kanskje virkelig trenger å la meg følges hjem litt oftere... men nå blir det liksom bare feil uansett :)

----------------

Soundtrack: The Summits - Be My friend

Temablogg for psykisk helse.

2008-10-09T01:24:00.002+02:00

Victoria har i anledning Verdensdagen for psykisk helse opprettet en Temablogg for psykisk helse.

Dette fortjener oppmerksomhet og deltagelse. Basta.

Oh no, not I!

2008-10-08T03:04:00.010+02:00

Jeg er ikke så veldig privat på denne bloggen. Dvs - noen vil kanskje si at jeg ofte er alt for privat, men for meg er det en forskjell på privat og privat. Til dels pinlige hendelser fra mitt eget liv har jeg ingen problemer med å dele, men følelsene mine - de holder jeg stort sett for meg selv.

I dag blir det for min del fryktelig privat. Delvis inspirert av en post borte hos Victoria, men også rett og slett fordi denne irrasjonelle mangelen på selvfølelse som skal beskrives er noe jeg gjenkjenner i alt for mange mennesker rundt meg. Vi river oss selv i filler, trykker oss selv ned og svømmer rundt i søla uten å være i stand til å puste. Vi begrenser oss selv totalt i stedet for å omfavne livet og de mulighetene til glede det gir.

Jeg har et lite knippe setninger som vel må sies å utgjøre min livsfilosofi og som jeg til stadighet gjør mitt beste for å dytte på vennene mine når jeg synes de strever mer enn de har godt av:

Ikke ta noe personlig. Andres oppfatning av deg har ingenting med deg å gjøre.
Ha ingen forventninger og innse at det ikke er din plikt å oppfylle andres forventninger.
Vær ren i ord.
Vær oppmerksom på din indre stemme og kast de tankene som ikke gjør deg godt.
Gjør ditt beste.
Ikke delta i andre menneskers drama. Deres virkelighet er ikke din virkelighet.
Omgi deg kun med mennesker som gjør deg godt.
Ikke bekymre deg.
Elsk deg selv slik at du kan elske andre friere.

Det er på denne måten livet mitt er blitt lettere å leve. Det er dette som fungerer for meg. Jeg trives utrolig mye bedre med meg selv nå enn jeg gjorde for ti år siden, og av og til drister jeg meg til og med til å synes at jeg er et fabelaktig menneske.

Stort sett går det bra. På de fleste områder går det svært bra. Men av og til skal det ikke mer enn en tekstmelding til før alt jeg har bygget opp i løpet av de siste årene velter og følelsene mine og hodet mitt går fullstendig bananas.

En typisk slik tekstmelding kan for eksempel lyde:

Could I take you for dinner sometime?

Siden jeg mottok denne meldingen søndag morgen har jeg rukket å tenke en hel del artige ting:

- Hva?
- Meg?
- Nei, nei, aldri i verden!
- Hvorfor i all verden skulle noen ha lyst til å gå ut med MEG?
- Det må være noe galt med ham. Det er garantert noe galt med ham. Ingen liker jo meg.
- Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv! Jeg vet ikke hva man gjør! Må jeg pynte meg?
- Jeg går ikke. Jeg kan ikke pynte meg. Det ser bare dumt ut likevel
- Jeg kommer ikke til å ha noe å si, jeg er jo ikke i stand til å ha en normal samtale!
- Jeg kan ikke. Jeg vil ikke.
- Jeg kommer til å dumme meg ut, jeg er ikke smart nok, det blir bare pinlig!
- Jeg vet ikke hvordan man gjør!
- Det er ingenting interessant ved meg.
- Ikke er jeg morsom nok heller.
- Og jeg er i hvert fall ikke pen nok.
- Det er sikkert bare en spøk. Om jeg svarer ja kommer han bare til å le av meg.

I slike situasjoner er det altså ut med frie, fornøyde og bekymringsløse Sif og inn med hjelpeløse, angstfylte Sif som ikke er bra nok for noen og ikke duger til noe som helst. Jeg ender opp på en følelsesmessig karusell der alt som betyr noe er hva som er riktig, hva som forventes av meg, hvordan jeg burde oppføre meg, hvordan jeg må kle meg, hva jeg skal si for å være bra nok - ja, rett og slett hvordan jeg best kan skjule alt som er det fryktelige mennesket som er meg.

Ja! Også favoritten min, da - han liker meg sikkert bare fordi han tror at jeg liker ham. Noe som selvsagt er en direkte speiling av hvordan jeg levde mitt liv i mange år. Med én gang noen nedverdiget seg til å gi meg litt oppmerksomhet eller vise meg en smule vennlighet endte jeg som regel opp med å bli stormende forelsket i vedkommende. Så desperat etter litt kjærlighet og omsorg har jeg altså vært.

Jeg merker fremdeles sporene etter akkurat det der. For ikke én gang i løpet av det første hysterianfallet slo det meg at jeg ikke kunne fordra denne fyren første gang jeg traff ham. Jeg burde bare være takknemlig for at det er noen som viser interesse for meg, ikke sant?

Ikke før etter et par dager kom jeg på at jeg egentlig er svært, svært lykkelig på egenhånd akkurat nå, og hadde lovet meg selv at jeg i hvert fall ikke skulle kaste bort enda et semester i York med å være følelsesmessig besatt av et annet menneske.

Ikke før i dag demret det for meg at jeg ikke en gang kjenner vedkommende, og at det scenariet og den historien jeg allerede har rukket å dikte opp i hodet mitt ikke har noen rot i virkeligheten i det hele tatt.

Nok en gang har jeg alt for lett gått meg vill i en drøm - i en forestilling om noe som ikke eksisterer. Jeg gjør det altså villig vekk fremdeles - jeg mister meg selv og forelsker meg i fantasien om å være forelsket. Nei - fantasien om å bli elsket.

Som Dan Webster sier i min favorittsang fra det siste albumet sitt:

If you knew me you would stay clear
I'm not at first what I might appear - no
You see I'd fall in love with you
At least this idea of falling in love with you

Please don't catch me leave me falling
I will only drag you down
I will only pull you under
And leave you falling

Dette er altså hva jeg har brukt tre dager av leseuka mi på. På grunn av en enkel tekstmelding;

Could I take you for dinner sometime?

Og jeg som trodde jeg hadde skjønt det nå...

Til slutt må det tillegges at situasjonen etter hvert har forandret seg noe.

Selv om jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å slutte å gjøre meg selv liten og hjelpeløs bare for å unngå at andre mennesker har forventninger til meg, kunne jeg ikke dy meg, men proklamerte selvsagt høyt og tydelig min dateskrekk (uten å utbrodere videre) til denne stakkars mannen som forhåpentligvis er lykkelig uvitende om hvilket følelsesmessig rabalder han har stelt i stand.

Dette resulterte i at den forestående situasjonen ble redefinert på følgende elegante måte:

How about we don't go on a date. Yes, I agree, possibly far too serious and grown up. Maybe we call it two piss head friends going out for dinner and see how things go...

Så nå føles alt mye bedre med én gang.

----------------

Soundtrack: Dan Webster - Falling

Dagens Vimrod

2008-10-07T09:31:00.002+02:00

Her ligger Vimrod-arkivet på Flickr, her kan du få din daglige dose og her kan du kjøpe kort.

----------------

Soundtrack: The Kooks - Naive

Tango!

2008-10-06T20:27:00.001+02:00

Jeg elsker Al Pacino og jeg elsker filmen. Og denne sangen gjør meg helt mør, for å si det pent...

Det er vel ingen som tror meg dersom jeg sier at jeg danset tango en liten stund, men jeg synes ikke jeg var så verst egentlig... Jeg danset mann, selvsagt...

Ting man ikke forventer å høre på lingvistikkseminar:

2008-10-06T16:04:00.003+02:00

''Now he's getting stressed, 'cause he's running out of toast, and his syntax goes out the window, because WHAT will the Norwegians think!?!''

Dr. Beck Sinar i et forsøk på å forklare hennes nevø Billy (6 år) sin noe hastige avslutning på en historie han har skrevet på en tegning av en skive toast (i tilfelle de norske studentene skulle bli sultne i løpet av timen) for å hjelpe tante Beck i hennes seminar omhandlende Birmingham-dialekten.

Vil dere lese historien? Her er den:

The togar hrw cam to tiy.
Wo day Sofiy and hru mom
woz havin tiy sunly
the wos a noc on the
dur in cam a big stopir
togar hiy sat dewn
sowfiy past hiy the buns
hiy diyr tayck won hiy
tuck alovth bus sowifiy
ulov the sawtis.

Så kommer spørsmålet, da - hva handler denne historien om?

----------------

Soundtrack: Mary Black - Song For Ireland

Meme - Siste del.

2008-10-06T02:33:00.003+02:00

Jeg tenker ofte at jeg ikke kan gjøre ting fordi jeg er redd for at andre skal tro at jeg tror at jeg er noe, jeg har ikke vært på tema-fest siden jeg vinglet gråtende hjem fra Halloween-nachspiel i beste kirketid utkledd som troll for tre år siden og jeg tror høsten må være min favorittårstid. Jeg har ledd av gårsdagens dumme Sif siden jeg våknet klokken to i dag og det beste med vinteren må være å være inne og kose seg. Jeg har aldri fått bot, men jeg må stadig betale for bøker jeg glemmer å levere på biblioteket.

Da jeg var liten hadde jeg en rekke undulater som het Pelle alle sammen, helt til jeg som vill og gal fjorten-åring kalte en for Harald.

Jeg ELSKER Jack Sparrow, men det er Elisabeth som har pirat-engelsk som språk på Facebook. Denne helgen skal jeg prøve å la være å gå helt bananas, dels for å nyktre meg selv opp litt, dels for å prøve å spare penger, men det spørs vel hvordan det går... leseuke er ikke alltid godt for moralen. Jeg har bursdag på julaften og vil mest av alt bli lykkelig.

Jeg skriver dette på min grinete bærbare pc, jeg har ikke smilt siden jeg så på The Secret Policeman's ball på tv i stad og jeg savner ingen akkurat nå. Det er godt å være for seg selv av og til.

Jeg har faktisk ikke noe behov for å dra noe sted akkurat nå, men jeg håper jeg skal få reise tilbake til Zimbabwe før jeg dør. Jeg er ikke så mye betatt som en smule sjarmert akkurat nå, jeg har ikke noe favorittnavn og jeg driver ikke på med bikinier. Skoleåret mitt startet i september, jeg var ikke på ferie forrige måned og jeg synes disse spørsmålene begynner å bli tullete - er det noen som leser enda?

Cruise har jeg aldri vært på, jeg har ingen søster, og jeg sitter på rommet mitt på loftet.
Forelsket har jeg ikke vært på en stund nå, og det er utrolig befriende. Det lengste jeg har vært på sykehus er et par timer for noen år siden da jeg måtte spise en pille og ble tvunget til å spise mat før jeg gikk. Jeg har ikke noe behov for å treffe noen akkurat nå og jeg har ingen smykker på meg, men jeg er grådig fornøyd med endelig å ha fått tilbake armbåndet mitt som jeg glemte på nachspiel forrige helg.

Nå er dette memet omsider ferdig, så nå skal jeg sove. I morgen er det leseuke og jeg har voldsomme ambisjoner om kontinuerlig skolearbeid frem til neste mandag. Yay.

----------------
Soundtrack: Lisa Ekdahl - Vraket

Meme continued.

2008-10-06T00:50:00.003+02:00

Når det gjelder løgner er jeg så naiv at jeg tror på det meste de fleste sier til meg, noe som kan være litt upraktisk her i England, der folk flest synes å ljuge bare for underholdningens skyld - ellers har jeg faktisk sluttet å bry meg om hvorvidt folk juger eller ikke. Det angår ikke meg. Ellers har det så lenge jeg kan huske versert rykter i hjembyen min om at jeg er lesbisk/bifil, og den mest underholdende historien jeg har hørt om meg selv er den om mitt angivelige forhold til min egen, egen-adopterte bror.

Her i York har jeg mange favorittspisesteder - The Royal Oak serverer himmelsk, hjemmelaget mat, og Steak and Ale paien deres er helt fantastisk. The Hole in the Wall og Three Tuns er også helt fabelaktige. På restaurantsiden serverer Ask fantastisk italiensk mat i nydelige omgivelser, og når jeg en sjelden gang får lurt med meg noen på El Piano for å spise vegetarmat må jeg holde meg fast for ikke å skli av stolen. Hjemme i Fredrikstad synes jeg dessverre det ikke er mye å skryte av, men når jeg orker å ta turen over til Mormors kafé i Gamlebyen er det alltid verdt det. Ellers er jeg stor fan av Habibi i Oslo og Wagamama's hvor som helst i verden.

Hadde det ikke vært for at Glemmen vsg. nekter å slippe meg inn hadde jeg muligens vært kokk nå hvert øyeblikk. Det er mulig det er en God Ting, siden jeg er kjent for å være en tyrann på kjøkkenet som til nød lar andre mennesker rive ost for meg, men Elisabeth liker linsegryta mi, da, selv om hun er livredd for å være på kjøkkenet samtidig med meg.

For meg er klining en hobby. Rett og slett. Jeg har en topp-ti liste med bl.a. en spanjol som ikke snakket et ord engelsk, en nordmann som senere viste seg å være en kvinnemishandler og en ung trompetist jeg aldri har kommet overens med på, samt en nåværende favoritt som det er umulig å kommunisere med og som til alt overmål knapt har lepper, så gudene vet hvordan han får det til...

Jeg gråter ofte, av og til litt hver dag, men siste gangen var på mandag, da jeg fikk et aldri så lite panikkanfall fordi Megan Roughley sa vi skulle ha lagdebatt på seminaret i multikulturalisme. Det er ikke så mye mat jeg ikke liker, men lever kommer jeg aldri til å kunne spise. Det går ikke.
Det jeg liker best ved meg selv er at jeg alltid prøver å gjøre det beste ut av enhver situasjon og det jeg liker minst må være min mangel på selvdisiplin.

Jeg har mange, mange favorittfilmer. Jeg kommer alltid tilbake til The Fifth Element, Amadeus og Twelve Monkeys, jeg elsker The Neverending Story og jeg er livredd for den bleke mannen i Pans Labyrint.

Jeg kan drive Elisabeth fra vettet med å synge O-låten på bussen inn til byen, ellers har jeg sunget Mozart sitt Requiem tre ganger uten at jeg påstår at jeg KAN synge av den grunnen. Den siste konserten jeg var på, var Dan Webster og Edwina Hayes på The Black Swan her i York til inntekt for Amnesty International. Det var i går. Det var også da jeg ble fortalt om mitt siste kyss. Jeg husker det ikke, han husker det ikke, men bartenderen på puben der dette angivelig skal ha skjedd har sett oss på overvåkningskamera og har vist vedkommende opptaket. Herlig.

Jeg har ikke leid film på mange, mange år grunnet jobben min, men den siste jeg så var Secretary som gikk på tv nå nettopp. Jeg forlater aldri huset uten nøkkel, men det kan godt være at jeg kommer hjem uten, jeg røyker absolutt mer enn jeg later som jeg gjør og sover litt som det passer seg.

Avstandsforhold fungerer om man vil at det skal fungere.

Sist gang jeg ble stoppet av politiet var da jeg og noen venner ikke rakk båten hjem fra København fordi vi hadde vært alt for opptatte med å ligge på gresset i Christiania og drikke øl og diskutere tatoveringen til Cato. Det var kongelig bryllup i København den dagen, vi var særdeles pønkete og sjuskete, småfulle og slitne og en av oss hadde ikke sko, så politiet syntes det var best å sjekke identitetene våre der vi sjanglet rundt og prøvde å finne veien hjem. Cato syntes det var best å gjemme seg bak et hjørne siden han tross alt nettopp hadde vært utestengt fra Danmark i to år grunnet et litt uheldig Roskilde-opphold. Men det gikk bra.

Jeg liker kaffe og brukte å plage kollegaene mine på Mormors kafé med å drikke trippel Mocca med hasselnøttsirup på tom mage på morgenene, jeg liker egg og jeg tror på astrologi. Den siste jeg pratet med på telefonen var Oliver, da jeg overtalte ham til å kjøre meg hjem fra byen klokken syv i dag tidlig, jeg har ingen tapte anroop på telefonen min og på den siste meldingen jeg mottok står det ''I think I did? Is that bad?'' Også fra Oliver. Og nei, det var ikke bad. Ikke i det hele tatt.

Her er en sangtekst - leser du den? Den er god.

The Libertines - The Good Old Days

If Queen Boadicea is long dead and gone
Still then the spirit
In her children's children's children
It lives on

If you've lost your faith in love and music
Oh the end won't be long
Because if it's gone for you then I too may lose it
And that would be wrong

I've tried so hard to keep myself from falling
Back into my bad old ways
And it chars my heart to always hear you calling
Calling for the good old days
Because there were no good old days
These are the good old days

Jeg spiser ikke syltetøy, men da jeg spiste jordbærsyltetøy som liten spiste jeg bare geléen, ingen klumper. Det samme med yoghurten. Ingen klumper. Jeg elsker å spille biljard, og blir godere jo fullere jeg blir. Én gang var det en gammel mann som tilbød seg å ro meg hjem fra Gressvik klokken seks på morgenen fordi han ikke hadde klart å slå meg en eneste gang på tre timer. Selv om jeg hadde miniskjørt.

Jeg er håpløs når det gjelder kart og tror fremdeles at jeg bor vest for York sentrum. Det gjør jeg ikke. I tillegg har jeg retningssans som et papirfly og sender stadig hjelpeløse turister optimistisk av gårde i feil retning.

Se - nå ser jeg at det er noen spørsmål jeg ikke har fått med meg her, så da tar jeg de til slutt for denne gang -

Jeg kjører ikke bil. Det har jeg prøvd to ganger - én gang fikk mamma nervøst sammenbrudd og bestemte at nok var nok, og en annen gang kjørte jeg rundt og rundt på en parkeringsplass i tjue minutter. Bare mot høyre. Venstre gikk ikke. Det var vanskelig. Jeg er kjent for ikke å være redd for å jobbe doble skift og har til tider bodd på Showtime hele helger av gangen. Det lengste må vel være de gangene for noen år siden da jeg startet på lageret klokken åtte på morgenen, sov tre kvarter på fryseren i butikken og jobbet til halv tolv på kvelden for så å begynne igjen klokken åtte dagen etter. Det var vondt.

Jeg har den mest humørsyke bærbare pcen du kan tenke deg og må nok si at Dylan Moran er favorittkomikeren min akkurat nå, siden jeg så ham to dager på rad forrige uke. Om jeg MÅ velge mellom pannekaker og Arme Riddere (Er dette virkelig interessant?) så må det bli pannekaker, jeg har to puter å velge mellom - en tykk og en tynn - men jeg bruker bare én av gangen, og akkurat nå har jeg på meg briller, rød York University-genser, Tom Waits t-skjorte fra turnéen i sommer, lilla kosebukse fra Fat Face og en turkis og en lilla sokk. Også er favoritt-isene mine soft-is med sjokoladestrø og karamell-is med sjokoladeovertrukne peanøtter. Men i dag har jeg spist Twister fordi jeg var fyllesyk. To stykker. Nam.

----------------

Soundtrack: The Wombats - Let's Dance To Joy Division

Meg! Meg!

2008-10-05T22:52:00.006+02:00

Jeg kom plutselig på at det var et meme jeg mente å svare på i sommer en gang - eller når det nå var. Det ble det ikke noe av, men nå er jeg i gang - 86 spørsmål på en gang blir muligens information overload, så dette får bli en føljetong... Her kommer de tjue første (Stjålet fra blant andre Anett og Annikken):

Jeg har aldri vært forlovet, men jeg har - in a moment of insanity, no doubt - inngått en avtale med en venn om at dersom vi begge er single i en alder av 32 så skal vi gi hverandre en sjanse. Jeg er livredd. Ellers tror jeg at jeg må si at mitt forhold til tomater er det lengste jeg noen gang har hatt - jeg har elsket tomater så lenge jeg kan huske, og jeg har ingen planer om å slutte enda.

Den siste gaven jeg mottok var en rar liten flaske med likør. Den har urtesmak, heter Beauty-full og måtte gjemmes unna fordi flasken er så skjev og rar at både Elisabeth, som kjøpte den til meg, og jeg ble svimle og surrete bare av å se på den. Ja, også fikk jeg fire poser med Toro Meksikansk gryte, da - den ultimate fyllesyk-maten.

Jeg mister telefoner, visakort, pass og alt annet som mistes kan hvor som helst og når som helst, og har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på et fortau i mørket og prøvd å sette fire umulige deler sammen til noe som ligner på en telefon. Det er utrolig irriterende å ligge og høre på en telefon som ringer og ringer uten å være i stand til å slå den av bare fordi man rett og slett ikke finner tastaturet.

Jeg er overbevist om at å gå i turbo-fart frem og tilbake til universitetet hver dag, biljard så ofte jeg klarer å tvinge noen til å spille med meg og en evig pågående pubkrål er all treningen jeg trenger, men når Capoeiratreningen begynner nå i oktober planlegger jeg å gjenta suksessen fra i fjor. Da kunne jeg ikke gå skikkelig på ti dager. Det var vondt.

Nå om dagen bruker jeg alt for mye penger på pubmat, Cola light, Kinder Maxi og Snack a Jacks med salt og eddiksmak og det siste jeg spiste var nettopp Kinder Maxi, Snack a Jacks med salt og eddiksmat og en Sainsbury's vegetarpizza. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ELSKER å ha en 7-11 Sainsbury's Local rett borte i gata som også er åpen på søndager.

Det første jeg legger merke til ved mennesker er om de har lys i øynene sine eller ikke, og Last.FMs telling av seksti avspillinger av The Libertines 'The Good Old Days' på en uke vitner om at det er øyeblikkets favorittsang. Jeg bor på et loft i Nord-England, studerer lingvistikk, multikulturalisme og litteratur ved universitetet i York og prøver å bli venn med Talk Mobile mens jeg savner TalkMore mer og mer hver eneste dag (de sender meg sjokolade i papp når det er påske!)

Jeg får superfnatt av kjøpesentere, men jeg tilbringer gjerne timesvis på Fat Face og Sainsbury's. Den lengste jobben jeg har hatt er på Showtime i Fredrikstad, noe som fikk en brå slutt da butikken bestemte seg for å brenne opp nå i sommer. Det var uventet trist. Jeg gråt.

Terninger har jeg ikke. Burde jeg ha det? Trenger jeg terninger? Er det viktig?

Jeg lider av voldsom, uhåndterlig telefonskrekk og snakker bare i telefonen når jeg trenger å bli reddet fra Guns'n'Roses-festivaler og andre nachspiel. Da tier jeg til gjengjeld ikke stille før det er slutt på batteriet og snakker abnorme mengder med tull.

Jeg var i to bryllup i fjor sommer. Det ene var min brors. Jeg kjenner ikke ham så godt. Det andre var to jenters. Hurra for loven. Jeg hadde på samme kjole begge ganger, og Converse-sko i det ene. Det gikk bra.

Siden jeg fremdeles har telefonskrekk, hadde jeg nok ikke ringt noen om jeg hadde vunnet et lotteri, men jeg hadde muligens oppdatert statusen min på Facebook. Jeg er fullstendig avhengig av Facebook. Verdens beste Elisabeth har nettopp reist hjem etter å ha rotet på det ellers så *hoste* ryddige rommet mitt i ti dager, Patrick kommer på besøk om nøyaktig en måned, og Hlin bærer jeg alltid med meg i hjertet mitt.

Jeg er ofte sett hengende rundt på benken ved Efe's kebabvogn nattestid her i York. Der spiser jeg chips'n'cheese, Döner Kebab eller andre delikatesser mens jeg desperat prøver å rekruttere nye venner blant de som måtte komme og sette seg ned ved siden av meg. Bortsett fra det spiser jeg fint lite fastfood, med mindre man regner med det at jeg klarer å lage Chili con Carne til middag på to minutter med mikroris og gasskomfyr.

----------------

Soundtrack: The Libertines - Horrorshow

Snøvling Revisited

2008-10-05T21:08:00.005+02:00

Ganske mange mennesker synes, av ulike grunner, å mene at jeg er helt gæren... Det tror jeg er et resultat av at de fleste av mine venner både tenker og bekymrer seg alt for mye, mens jeg selv prøver å leve mitt liv så bekymringsløst som mulig. Ellers synes jeg at livet mitt er svært så sensasjonsløst og at jeg stort sett er skremmende normal.

You ARE mad, ble jeg fortalt gang på gang i går kveld, og jeg har i grunnen ikke noe problem med å forstå at når man prøver å være så Voksen som Mulig og leve et ellers Fornuftig Liv, så er det muligens noe eksotisk å bli ringt opp midt på natten av et menneske man sist så sjanglende sidelengs ut av porten sin klokken syv på kvelden etter et fjorten timers nachspiel en uke tidligere.

Men! Når man, etter å ha blitt telefontrakassert av for anledningen både sjanglende og snøvlende vedkommende i tre-fire timer, kommandert ut klokken syv på morgenen for å kjøre hjem både Sjangle-Guri og hennes Ridder i Skittengrått (som nesten har omkommet i et hederlig, men mislykket forsøk på å følge Sjangle-Guri hjem til der hun tror hun bor) for så å bli fortalt i detalj hvor mye Sjangle-Guri hadde avskydd Herr Voksen og Fornuftig første gang de møttes på den etter hvert så berømte Benken i Byen, klarer å komme frem til at det er en Typisk God Idé å be Sjangle-Guri på DATE, da tør jeg påstå at det er visse mennesker her i verden som er mye, mye galere enn meg...

Og - situasjonen tatt i betraktning - hva i all verden svarer man på slikt?!?

----------------

Soundtrack: The Libertines - The Good Old Days

Bella Hardy

2008-09-19T14:45:00.003+02:00

Musikklinken til det forrige innlegget virket ikke så bra, derfor poster jeg en video av Bella Hardy som synger 'Three Black Feathers' på folkemusikkdagen på årets Promsfestival (<- her kan man også se avslutningskonserten, The Last Night of the Proms, en av de få tingene som gjør at jeg gjerne sitter hjemme alene på en lørdagskveld). Jeg gråt litt da jeg hørte Bella på The Black Swan her i York forrige uke, men det overrasker vel ingen... :)

BBC Proms 2008 Folk Day-Bella Hardy (3/5)

[via FoxyTunes / bella hardy]

Her er Bella Hardy sin hjemmeside og her er hun på MySpace.

Och störst av allt är kärleken...

2008-09-19T14:23:00.003+02:00

Klippet fra Tjuvlyssnat.se:

En man och hans son ~4 tittar på foton och på ett kort sitter sonen med armen om en annan kille.

Pappan: Vem är din kompis?
Sonen: Rickard, han är bäst! Gud vad jag älskar honom
Pappan (en aning upprört): Men du kan ju inte älska en annan kille.
Sonen: Pappa, man kan älska vem som helst.

----------------

Soundtrack: Bella Hardy - Three Black Feathers

Om å ha realistiske mål

2008-09-05T01:02:00.008+02:00

Ok, ok; det skal sies til mitt forsvar at jeg har studert. Jeg har det. Mange timer om dagen, faktisk, og jeg er helt i rute med alt skolearbeid. Ja, jeg vet det bare er seks dager siden skolen startet, men likevel! Likevel!

Når det gjelder resten av listen ser jeg nå at jeg muligens siktet litt høyt..

Dag 1: Sif ankommer Bransdale Crescent etter at taxisjåføren har kjørt henne rundt i sirkel i et kvarter, fått henne til å banke på feil hus i feil gate for så høylydt å proklamere sine tvil om hvorvidt gaten der Sif skal bo i det hele tatt eksisterer.

Dag 2: Sif står og banker på bakdøren klokken fem på morgenen etter å ha brukt en time på å forklare en mann på en benk at hun ikke har den minste interesse av å bli med ham hjem for å spille Scrabble, men at han må flytte seg fordi Sif må sove på benken i natt fordi hun har mistet nøkkelen sin. Mannen lot til slutt Sif sitte på i taxien hans og scoret fem poeng.

Dag 3: Det viser seg at Sif har brukt de siste dagene på å forske på litt feil buss, slik at når hun tror hun er forberedt på å ta siste bussen hjem i mørket, skal det bare en litt full og veldig pratsom skotte til før Sif, noget forvirret, plutselig befinner seg i Stamford Bridge.

Dag 4: Sif har bestemt seg for at nok er nok, og har en rolig kveld på rommet sitt.

Dag 5: Sif bruker hele dagen på å late som om det ikke var hennes skyld at alle våknet fordi brannalarmen gikk sent i går kveld. Hun klarer til slutt nesten å overbevise seg selv.

Dag 6: Sif klarer endelig å ta seg sammen og synes at dagen går riktig så knirkefritt. Hun klarer til og med til slutt å kvinne seg opp både til å åpne en bankkonto og spørre en mann i en butikk om råd angående kontantkort og mobiltelefon.

Dag 7: Sif er glad for at hun har ventet noen dager med å skrive dette blogginnlegget siden hun oppdager at visakortet hennes er intet mindre enn sporløst forsvunnet. Igjen. Om dette er ny rekord? Åneida, en gang fikk jeg tilsendt et nytt kort i posten, gikk av gårde for å ta ut penger og mistet det på vei til byen.

----------------

Soundtrack: Holy Modal Rounders - Bird Song

Baby steps..

2008-09-04T23:46:00.007+02:00

"Even from these few examples, you will see that front mutation made considerable changes in the pronunciation of English. But do not confuse pairs like foot and feet, where the vowel difference is caused by front mutation in prehistoric Old English, with pairs like sing and sang, where the difference goes right back to the system of vowel-gradiation in Proto-Indo-European".

- Barber, C. (1993) The English Language: A Historical Introduction. Cambridge: CUP

Pfft! Som om det noen gang ville falle meg inn!

Jepp, det er riktig. Jeg er tilbake i mitt elskede York. Uten Elisabeth, forøvrig, men siden hun allerede savner meg så fryktelig kommer hun ravende (antar jeg) inn døren her om ca. tre uker, så jeg regner med at bloggen min fremdeles kommer til å handle mest om Elisabeth fremover.

Det er viktig å ha klart definerte mål her i livet, og siden Elisabeth vet at jeg er fullstendig hjelpeløs uten henne har hun gitt meg en rekke oppgaver for de neste tre ukene:

- Jeg må skrive ferdig alle fire semesteroppgavene før hun ankommer, slik at hennes ti dager i England kan brukes på andre, mer karakterbyggende og sjelsberikende aktiviteter.

- Jeg skal unnagjøre alle potensielt pinlige 'Åååh, det var lenge siden sist - skrape, skrape, rødme, rødme'-samtaler slik at hun slipper (og kan legge opp til nye).

- Jeg skal bli bestevenn med Andy Stones siden han er den eneste vi kan komme på som ikke liker Elisabeth og meg uten en gang å ha prøvd først.

- Jeg skal finne en mengde nye engelsktalende venner som, i motsetning til våre gamle -muligens ikke fullt så gode venner lenger- ikke er det minste sutrete, men bare glade og fornøyde hele tiden (og ikke juger så fælt, Sifs anm.).

Selv hadde jeg satt meg noen helt andre mål for mitt kommende opphold i England. Tilsynelatende enkle, vil noen kanskje si, men for dere som kjenner meg tror jeg dette vil gi mening:

- Jeg skal studere (åpenbart siden jeg er student, sier du? Haha).

- Jeg skal ikke miste nøklene mine (igjen).

- Jeg skal ikke miste visakortet mitt (igjen).

- Jeg skal ikke miste passet mitt (igjen).

- Jeg skal ikke drikke så mye rødvin at jeg glemmer hvor jeg bor (..igjen).

I dag er det nøyaktig en uke siden jeg kom, og jeg har fremdeles passet mitt! Jippi!

----------------

Soundtrack: Lars Winnerbäck - Där älvorna dansar

Irland

2008-08-04T18:16:00.004+02:00

Det taes ikke ille opp i dette landet om det er konsert paa puben og ingen applauderer. Det er faktisk ganske normalt, siden en haand alltild har minst en pint i seg.

Amsterdam

2008-07-30T19:27:00.002+02:00

Fredag hentet jeg noedkontanter i Berlin fordi kortet mitt forsvant i Praha, soendag ble pengene mine og Tom Waits-billetten min stjaalet i Amsterdam. Kameraet mitt virker ikke, dessuten svetter jeg hele tiden. Men Hove-lighteren min, jeg sier det igjen: HOVELIGHTEREN MIN, DEN har jeg enda.

Go figure...

Berlin II

2008-07-30T19:25:00.001+02:00

Fire paa morgenen var klokken da jeg vaaknet av et brak.

Det var John som hadde kastet seg ut av sengen for aa unnslippe granaten som tyskeren hadde kastet etter ham.

Det lo vi av i flere dager.

Det er det jeg sier - nykterhet er ikke bra for oss :D

Berlin

2008-07-30T19:12:00.004+02:00

Noen reisende er svaert pliktoppfyllende turister som liker aa komme seg opp om morgenen, gjoere seg kjent med stedet de besoeker og se alle attraksjonene boken deres sier at de burde se.

Andre, har jeg hoert, altsaa, ramler ut av den lokale homsebaren klokken aatte paa morgenen. Noen krabber kanskje bakover paa fortauet for aa unngaa aa kaste opp paa seg selv, andre vandrer maalloest rundt midt i trafikken naar de ikke er opptatte med aa stadig sette seg ned paa fortauet og proklamere 'jeg kommer etterpaa', mens andre igjen kanskje proever aa gjete de to andre hjem mest mulig effektivt slik at vedkommende kan komme seg fortest mulig tilbake paa pub igjen. Aatte er jo faktisk alt for tidlig aa dra hjem! Saanne som ikke er turister, men som i stedet er noedt til aa gaa forbi slike reisende paa vei til jobb kan fort finne nevnt oppfoersel ufyselig. Sikre tegn er gjentatt fnysing og rulling med oeynene.

Das Ding an Sich...

2008-07-30T18:58:00.003+02:00

En ting er aa vaakne opp tjue minutter foer du kommer til aa miste depositumet ditt og vite at du er i en saann tilstand at du aldri i verden kommer til aa huske aa pakke alle tingene dine mens du innser at avtalen om aa vaere i seng til to ikke bare ikke gikk helt som planlagt, men ogsaa muligens ble hemmelig spolert med vitende og vilje av hver eneste en i reisefoelget ditt...

En annen ting er aa sitte paa toget og observere dine sovende medreisende mens det sakte demrer for deg at gaarsdagen var en av DE dagene.. Du vet - en av de dagene man er litt ekstra glad, litt ekstra myk i hjertet og litt ekstra glad i alle man saavidt skimter i taaka som oppstaar naar man konstant puster ned i et oelglass? Saa glad, faktisk, at man foeler et intenst behov for aa innlemme alle omkring seg i sine aller mest hemmelige hemmeligheter?

Kanskje hjelper det litt aa tenke paa at alle tre hadde en saann dag, og at intime betroelser kom paa rekke og rad fra hver og en av dere, men seks timer er ganske lenge aa sitte og lure paa hva de andre husker...

Noen burde teipe det kortet ditt fast i panna di... (Elisabeth)

2008-07-24T18:15:00.002+02:00

"Hei, jeg sitter i Praha og har mistet bankkortet mitt, jeg", kvitret jeg for tredje gang paa et kvarter.

"Aaja, skal vi se her..... ...... ...... Har du funnet kortet ditt?"

"Eh... nei?"

Jepp, det stemmer. Nöyaktig to dögn tok det meg aa miste visakortet. For knöttende gang paa langt faerre aar. Og naar man driver og staar opp klokken seks paa ettermiddagen er det begrenset med muligheter for aa hente nödkontanter hos Western Union... Men du og du, saa artig det er aa vaere paa den lokale kvasi-gay baren til langt paa kvist...

Tilhörighet

2008-07-24T18:11:00.002+02:00

Jeg vet fremdeles ikke hvor hjemme er. Men aa sitte paa verdens kaarnieste music club (les: mini-spillehall med ölservering) i Praha med verdens fineste venner föles ganske naerme..

Saa faar det ikke hjelpe at en av verdens fineste venner fant det for godt aa legge seg ned under bordet og hvile litt underveis..

Hit og dit

2008-07-24T18:06:00.002+02:00

Nok en gang sitter jeg paa en buss i et fremmed land. Jeg forstaar ikke spraaket, jeg aner ikke hvor jeg er, hvor jeg skal, eller om jeg i det hele tatt kjörer i riktig retning. Og alt er akkurat som det skal.

Å begrense meg...

2008-07-11T22:47:00.003+02:00

..er jeg ikke så flink til..

Når man ligger en hel natt og er overbevist om at det er bergensere som roper i overetasjen mens de hører på 'Guns'n'Roses Live in Tokyo' (verdens desidert lengste konsert) så KAN det ha noe å gjøre med at det er nettopp det du har gjort de siste tre-fire dagene, kun avbrutt av flyktige ekskursjoner på butikken for å se om de muligens fremdeles har mer pizza og øl igjen og enda flyktigere byturer når nevnte butikk har funnet på å STENGE...

Det er godt jeg reiser ut i skogen for å finne meg selv i morgen tidlig, selv om National Geographic sitt program om bjørneangrep ikke nødvendigvis gjorde underverker for gårsdagens angst.

----------------

Soundtrack: Jokke & Valentinerne - Eller var det en drøm

Du kan ikke stave festival uten fest, vøtt! (Gammelt Gressvik-ordtak)

2008-06-22T23:15:00.007+02:00

Når livet er frustrerende og man er mer forvirret og svimmel enn vanlig, da er det godt å ha en Elisabeth som er iherdig nok til å bare bestemme seg for å vinne Hovebilletter for så å sette seg ned og gjøre nettopp det. Når man allikevel skal rave rundt i tåka annenhver dag og være både understadig beruset og over middels udregelig kan man like gjerne gjøre det på festival. Der ser det i alle fall hakket mer normalt ut.

Band of Horses - Funeral:

Pete Doherty - Beg, Steal or Borrow:

Jeg gleder meg!

---------------

Soundtrack: Babyshambles - Fuck Forever

'Toastjernet mitt er gått i stykker, så jeg får ikke varmet pølsebrødet, dessverre...'

2008-06-12T10:13:00.006+02:00

Jobben min har brent ned.

Dvs - den brenner for så vidt enda. Det er ingenting igjen.

På radioen venter de på at 'de ansatte skal ha et møte senere i dag, slik at alle i Fredrikstad som har leid film og skal levere i dag skal få vite hva de skal gjøre'.

Jeg tenker mest på at jeg har vasket og skrubbet i to uker fordi det fryktede Hovedkontoret skulle komme på kontroll i morgen, fredag. 106 timer har jeg jobbet siden jeg ble ferdig med eksamen den 28. mai.

I natt, sånn i ett-tiden, var jeg urolig og tenkte at noe var galt. Jeg fikk en ansatt som bor rett over gaten for butikken til å gå ned og sjekke om jeg hadde husket å låse døren da jeg gikk.

Det hadde jeg.

----------------

Listening to: Billy Joel - We Didn't Start the Fire

Dædidædi!

2008-06-09T01:48:00.005+02:00

'Jeg gjorde det ikke med vilje, altså!' sa Elisabeth gang på gang etter at vi hadde fisket henne opp fra der hun plasket rundt i vannet mellom snekka til Patrick og bryggepromenaden. Selv kom jeg fra helgen uten store skader, dersom vi ser bort i fra kulen i panna. Jeg trodde først den kom av at baderomsdøra hadde ramlet i hodet på meg da jeg i min iver etter å tørke Elisabeth røsket den av hengslene, men da jeg oppdaget skrubbsårene på knærne mine måtte jeg bare innse at fredagskvelden nok inneholdt en hel del mer kløning enn det jeg først var klar over.

Men det var god agurk.

----------------

Soundtrack: Dropkick Murphys - Irish Drinking Song

Nothing is Real

2008-05-30T02:16:00.009+02:00

Så. Klokken var fem på morgenen, det var tolv timer siden jeg hadde begynt å lese, fire til eksamen og jeg bestemte meg for å sove et par siden jeg bare hadde tjue sider igjen av pensum.

Jeg var ved godt mot. I Kjent Stil hadde jeg multitasket meg gjennom eksamensforberedelser med pensum, mangfoldige liter is, musikk, blogger og telefon. Og msn, selvsagt, der jeg mottok uvurderlige råd fra hjelpsomme venner:

'EU? Det er nesten det samme som auuu, det!' (Elisabeth)

'EU? Det er vi I MOT! (Patrick)

Uheldigvis glemte godeste Jacky å spørre om akkurat de tingene der.

Så halve eksamenstiden satt jeg og var SINT på meg selv. Fordi når man har intet mer enn et knøttlite pensum på 150 sider som egentlig ikke hører noe sted hjemme på et høyskolekurs er det nesten ikke lov å ikke få en God Karakter. Og når jeg sier God mener jeg selvsagt Best. Fordi:

- Nei, det viktigste er ikke at jeg står.
- Nei, C er ikke en god karakter.
- Nei, det viktigste er ikke at jeg har gjort mitt Beste.
Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva det er.

Og - - JA, når jeg er så nervøs at jeg tror jeg skal få hjerneslag fordi jeg har Surret i to uker i stedet for å gjøre Mitt Beste og ender opp med å få en B så er jeg ikke Lettet og Lykkelig. Da er jeg nemlig Småsur og Irritert fordi jeg ikke fikk en A, også er jeg en smule Flau og Pinlig Klar Over min egen Irrasjonalitet.

Den andre halvdelen av eksamenen min? Da fant jeg på ting om Europaparlamentet og slikt.

Dere aner ikke hvor lykkelig jeg ble over å finne denne posten omhandlende Aer og fioliner borte i Skrivesakene til t.

Jeg tror imidlertid det er en mulighet for at jeg har sett et lys. I forrige uke fikk jeg nemlig min aller første E. Jeg er, og har muligens alltid vært, et menneske som får A, ellers gidder jeg bare ikke. Om jeg nå skulle finne på å STRYKE i EU-kunnskap.. da kan det omsider bli slutt på dette Sirkuset jeg kaller utdanning. Også kan jeg for første gang i mitt liv bli en God Student.

Det gleder jeg meg til. Da skal jeg til og med høre på at du, midt i prosessene mine, finner på å si 'jeg vet det går bra, du er jo så flink, atte! Dette greier du!' uten å gå helt vaffelrøre og bli få forbistret at jeg må gå sporenstreks til sengs og sove i mangfoldige timer uten en gang å ha pensum under hodeputen.

Nå? Nå har jeg ferie. Det feirer jeg med å jobbe alle vaktene unntatt én på jobbenmin i løpet av fire dager. Jeg er nettopp ferdig med min første av tre tolvtimers, og jeg er allerede overbevist om at Braincoolermaskinen driver og plystrer 'Penny Lane' mellom sangene på Beatles-cden jeg plager kundene mine med i disse dager.

Andre ting jeg gjør for å drive de hurtigst mulig til vanvidd er å hoppe opp og ned og rope 'smågodt på tilbud, smågodt på tilbud' så fort de nærmer seg disken (jeg tar nemlig mitt tretimers mersalgskurs svært alvorlig), overtale de til å se filmer jeg vet det bare er jeg og LegoLars som liker i hele verden, samt stadig være fanget bak hyller, inne i stativer eller oppe på høye ting når de er som mest Sårbare og Forvirrede og behøver Umiddelbar Veiledning av Kyndig Personnell (Meg!).

Det skal bli en fin jobbsommer, tror jeg.

----------------

Soundtrack: Beatles - Strawberry Fields Forever

Engelsk bil, engelsk bil...

2008-05-25T01:23:00.006+02:00

Nei, det hjelper ikke at jeg har vært tilbake i Norge i snart fem måneder. Jeg blir mer og mer anglofil for hver dag som går. På min egen, lille måte altså. 'I England..' sier jeg. 'Da jeg var i York, vet du..' forteller jeg minst én gang om dagen. 'Bli med og se hva jeg mener en gang?' spør jeg håpefullt, men det er ingen forståelse å spore noe sted. Så når jeg er desperat etter et skudd er jeg nødt til å ty til YouTube.

Nå skal dere få se mannen som står for dosen min i disse dager.

Jim Sturgess representerer på en skrudd måte alt jeg savner ved England akkurat nå. Dessuten er Across the Universe en ordentlig godfilm som man ikke kan unngå å få bobler i magen av :)

Tuva, DU skjønner hva jeg mener, ikke sant? Vi er sånn passe wannabe-'pale young anglicans' begge to, mener jeg...

Uansett; enjoy (vent til han synger!!!):

Iih!!!

----------------

Soundtrack: The Beatles - I Wanna Hold Your Hand

P.S: Jeg tror jeg nettopp har begynt å ane hva som EGENTLIG er det 'typisk engelske' ved engelske menn(esker), og jeg synes det er fryktelig morsomt å se på gamle opptak av The Beatles og finne igjen disse trekkene hos dem.

Er det ikke det ene...

2008-05-22T02:40:00.003+02:00

En av de selvstilte diagnosene mine er at jeg er Perfeksjonist Uten Selvdisiplin, det har jeg nevnt før, og det er en tilstand som nesten uten unntak fører til hysteriske mengder frustrasjon både i eksamenstider og andre tider..

Én ting som av og til har en sterk tendens til å komplisere livet mitt ytterligere er det faktum at jeg er utstyrt med en Over Gjennomsnittlig Sterk Ansvarsfølelse.

Nå er det nok mange som tror at jeg juger, men det er fordi denne ansvarsfølelsen kun gjør seg gjeldende i tilfeldige utvalgte situasjoner; for eksempel når jeg rydder og vasker både frivillig og uten å få betalt ut i de sene nattetimer bare fordi jeg har fått en skrudd idé om at det er MIN skyld at butikken ikke er ren og pen nok til å få sjefsbesøk i morgen rett og slett fordi at jeg ikke har vært på jobb på en god stund.

----------------

Soundtrack: Charta 77 - Lilla Björn och Lilla Tiger

Hipp-fuckin'-hipp...

2008-05-21T01:15:00.007+02:00

Det var ikke det at jeg bare hadde sovet i tre timer da jeg hoppet til i sengen og innså at jeg var fire minutter unna å bli hentet.

Ei heller den iskalde vinden eller det plaskende regnet som møtte meg da jeg raste ut døren ti minutter senere.

Til og med det 16. maifestpregede dundrende hodet mitt* som gjorde det enda vanskeligere enn vanlig å skulle koordinere frysing, vandring med freidig mot, innretting mot både høyre og venstre, stemming og lesing av friske marsjer (i g-nøkkel for anledningen) i tillegg til å prøve å huske hvordan en saxofon egentlig virker var ikke annet enn forventet.

Men da jeg stod utenfor Borge kirke klokken ni på morgenen og spilte 'Fagert er landet' mens det haglet vannrett - da glemte jeg faktisk et øyeblikk hvorfor jeg spiller i korps.

Da det var blitt tid for barnetoget i sentrum hadde jeg ikledd meg intet mindre enn nesten nøyaktig det samme som jeg vinglet rundt i på Roskilde i fjor sommer. Vi snakker altså det våteste Roskilde noensinne - det pøsregnet i 17 timer i strekk.

Om det regnet under barnetoget?

Nei.

Og da jeg gikk på jobb klokken fem - da var det strålende solskinn.

Nei. Jeg synes ikke det er så grådig moro med 17. mai.

* Min 16. mai inneholdt både øldrikking og Yorkmimring med tidligere klassekamerat, Nick Cave i Oslo Spektrum og fabelaktig båtfanting med de fineste menneskene i verden. Hurra!

----------------

Soundtrack: Biffy Clyro - Who's Got A Match?

Knip!

2008-05-18T17:19:00.005+02:00

Når man desperat vaser rundt i uopplyste områder midt på natten og er hovedgrunnen til at båten til Patrick plutselig har en betraktelig mindre mengde øl i seg enn den hadde for bare noen timer siden; da kan det av og til vise seg at den tilsynelatende uskyldige grøftekanten du et øyeblikk anså for å være din frelser og beste venn i virkeligheten viser seg å være bevæpnet med en betydelig ansamling illsinte brennesler. Au.

----------------

Soundtrack: Nick Cave & the Bad Seeds - The Ship Song

Sifs guide til britisk tv - Russell Brand

2008-05-07T23:45:00.006+02:00

Første gang Elisabeth og jeg snublet over Russell Brands 'Ponderland' på britisk tv visste vi ikke helt hva vi skulle tro. Virkelig ikke. Vi var nok ikke kjent med det engelske fenomenet 'jo galere jo bedre', og vi satt måpende mens vi fortvilet prøvde å finne ut om det var meningen vi skulle like dette spetakkelet eller ikke. Er det morsomt eller er det bare slitsomt? Mener han å være så..? Er han et komisk geni eller bare litt trist? Jeg er sikker på at om Russell var norsk ville flesteparten hatet ham.

Jeg synes han er fantastisk. Jeg blir rett og slett lykkelig av å se på ham.

Den brutalt ærlige selvbiografien hans kom ut i fjor høst. Som tidligere rusmisbruker og sexavhengig har han mengder av absurde og pinlige situasjoner å fortelle om, noe han gjør på scenen, i intervjuer og i boken sin med den største selvfølgelighet.

Han har sitt eget radioshow som du kan høre her, han er en anerkjent stand-up komiker og han har en rolle i filmen 'Forgetting Sarah Marshall' som har norgespremiere i juni.

Her er han på Friday Night with Jonathan Ross:

Oooh!

2008-05-03T17:37:00.007+02:00

Jeg elsker Dylan Moran. Jeg gjør det. Jeg prøver, som jeg alltid gjør, å tvinge alle vennene mine til å elske ham også, og det går faktisk litt bedre enn mye annet jeg prøver å få vennene mine til, kanskje ikke så mye elske lenger, men i det minste akseptere.

Nå nettopp snublet jeg nettopp over info. om at Dylan Moran kommer til York i oktober. Jeg gikk øyeblikkelig fullstendig i spinn, kontaktet Elisabeth og kommanderte henne på tur. Da hun ikke hadde svart i løpet av to og et halvt minutt tok jeg selvsagt saken i egne hender og kjøpte billetter likevel.

Så.

Nå skal jeg vise dere hvorfor dere burde bli med til York i oktober alle sammen:

Her kan dere begynne å se Dylan Morans fantastiske stand up show 'Monster':

Her begynner det andre fantastiske showet hans 'Like Totally':

Og her kan dere begynne å se den hysteriske tv-serien 'Black Books':

Så kan dere bestille dere billetter her.

Jeg skal være guide. Jeg lover.

----------------

Soundtrack: Wendy McNeill - Such a Common Bird

Gladmusikk så det holder: The Summits - Alright

2008-05-02T22:43:00.002+02:00

Jeg husker ikke helt hvordan jeg (muligens bokstavelig talt) snublet over dette bandet, men jeg mistenker sterkt at situasjonen innebar en Elisabeth som hadde reist fra meg, en artigknott av en fotograf vi nesten kjenner og en irriterende forkjølelse.

Det jeg VET er at et besøk på puben der alle er venner er involvert. Jeg vet også at vi alle sammen på ett eller annet tidspunkt bestemte at vi definitivt trengte å gå videre til Yorks kanskje mest dodgy utested og at denne to minutters gåturen innebar opptil flere hvilepauser på fortauet. Jeg tror det var ca. der vi ble kjent. På fortauet, altså.

'We're a band, we're a band!' var det første de sa; etterfulgt av 'Vi spilte på Glastonbury i fjor, vi!' Og jeg mistenker at de hoppet opp og ned mens de pratet. Eller kanskje det var meg. Uansett - slike uttalelser bruker vanligvis å gjøre meg litt sliten, men disse menneskene var, utrolig nok, ENDA gladere enn det Elisabeth og jeg bruker å være. Rett og slett lykkelige var de. Også danset de, og jeg hoppet, også tok vi bilder av hårbøylen til bassisten og var glade sammen. Og jeg fikk låne hatten til fotografen, og det får man ALDRI lov til, og i det store og hele var det en fabelaktig kveld.

Neste gang jeg møtte de satt jeg under en altforfull lydtekniker på Dusk på nyttårsaften, naturlig nok, og da kom de løpende og var enda gladere enn sist og fortalte at de hadde spilt konsert, og vokalisten lurte på om kanskje jeg hadde lyst på å få tamburinen til trommisen i gave. Det var mest fordi han sprang og hoppet rundt og bråket noe helt infernalsk med den, husker jeg, så jeg sa jeg kunne ta vare på den så lenge, men det var litt vanskelig fordi trommisen var helt sikker på at han hadde fått den tamburinen i gave av mammaen sin og han måtte ikke miste den for alt i verden, men det ordnet seg til slutt.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget.. men jeg skulle ønske noen kunne booke de i Norge. Også skulle jeg ønske flere mennesker kunne være så lykkelige. Jeg blir glad av det.

Her er de på MySpace.

----------------

Soundtrack: The Summits - Alright

Små ting som gjør at Irland ruler..

2008-04-30T03:04:00.011+02:00

Fruktjuice på Wagamama.

Perfekt tappet Guinness.

Å plutselig være på et improvisert røykerom i et uthus på en irsk bondegård en lørdag ettermiddag og strengt få beskjed om at kuene skal telles før det er snakk om å smake på en eneste dråpe Guinness. Nei, det hjelper ikke om du er norsk turist. De skal telles.

Pippivesker i Temple Bar-området. Vintage clothing er selvsagt den eneste grunnen til å besøke Temple Bar, og intensiv 'Bloody Tourists'-attitude og overdreven himling med øynene er essensiell siden det bare er i forbindelse med telling av kuer man er norsk turist. Overalt ellers er man besøkende, må vite.

Man vet man bor på The Brewery Hostel når..

(Og én nøkkel pr. rom med ti gjester fungerer faktisk helt fint)

Monkey Business.

Smoothie med peanøttsmør.

Faktisk.

Fredrikstad burde ha en egen Smoothiebar.

Venner som spiller fin-fin musikk.

Flere venner som spiller fin-fin musikk og slipper EP.

Roisin Ni Leathlobhair

----------------

Soundtrack: Roisin Ni Leathlobhair - Puzzles From Your Past

April IGJEN

2008-04-30T02:24:00.002+02:00

Studiekameratene mine driver og ordner fælt om dagen. De skriver og skriver og leser og leser og sender klagebrev på klagebrev omhandlende arbeidsmengder og frister og korte semestere og leverer og diskuterer og leser og skriver enda mer. Jeg - jeg driver med andre ting. Ikke misforstå; jeg har også panikk. Det er bare det at panikken slår ut litt annerledes her hos meg. Der de andre drukner seg selv i pensum og fornuftige ting fornekter jeg alt som heter studier og rømmer landet. Det er visst blitt en vane. Jeg gjorde det før jul. Bare at da var jeg allerede utenlands, så jeg måtte finne meg et nytt land å rømme til. Når jeg tenker meg om gjorde jeg det på denne tiden i fjor også. Jeg er ikke så god på eksamenstid i grunnen. Men i motsetning til fjorårets svært så typiske vår er jeg i år så grådig fornøyd at jeg lurer på om livet skal være sånn her artig bestandig. Jeg kommer overens med kollegene mine, jeg håndterer mennesker jeg egentlig er litt redd for, jeg får superklemmer av fryktelig pene menn som mener at jeg trenger American Express og det er i grunnen like før jeg blir nødt til å ha blomst i knapphullet igjen - bare for å matche et hår jeg ikke ante at jeg savnet før det plutselig var tilbake.

Ikke verst, ikke verst.

----------------

Listening to: Judee Sill - Jesus Was A Cross Maker

Domestically Disabled..

2008-04-15T01:34:00.005+02:00

Selv om det av og til synes som om jeg ikke gjør noe annet enn å sove og tulle så er jeg ganske opptatt. Jeg er så opptatt, faktisk, at jeg bruker å bo i en passe stor, grønn veske. Der har jeg alt jeg trenger, og den surrer jeg rundt med til enhver tid. Akkurat nå er den vesken full av kinesisk balanse-te-pulver (takk!) som ikke er i boksen sin, dessverre, og så opptatt som jeg er har jeg ikke det minste tid til å drive og av-tée den vesken, så jeg har nå flyttet inn i en lilla ryggsekk med hull i. Der detter det stadig ut viktige ting som jeg skal huske på, men stort sett har jeg kontroll.

Jeg har faktisk såpass kontroll at da jeg plutselig husket den fantastiske tegneserieruten jeg fant i et Larsonblad for fjorten år siden og tenkte at 'den burde jeg virkelig sende til Irland', så visste jeg nøyaktig hvor den var. Den var nemlig limt inn i en 'Lefsa' skoledagbok som lå nederst i den stabelen med esker jeg ikke orket å tenke på å begynne å flytte på en gang sist jeg ommøblerte på flyttelageret mitt (også kjent som gjesterommet til mamma) fordi den inneholder monsteresker som det står ting som 'tidsskrifter og tegneserier', 'noter', 'bøker til lagring' og 'søppel som ikke kan kastes enda' på.

Men da nettverkskortet mitt begynte å fuske her for en stund tilbake og jeg forstod at jeg var i fare for å trenge en kvittering.. da var det verre.

'Du har ikke en eske eller noe som du har sånne viktige ting i, da?' sa mamma og kikket skeptisk på de ti kiloene med papir jeg nettopp hadde dratt ut av fire pappesker og dandert mer eller mindre elegant ut over hennes ellers så ryddige stuegulv.

'Jo.. det er den der' sa jeg og pekte på en kjempe-eske som hadde vist seg å inneholde alt fra Nemi-blader, gamle regninger, visittkort, huskelapper, julekort, oppskrifter og bankutskrifter fra de siste fire årene.

'Ja'. Sa mamma. Og det var greit.

Tegneserieruten er sendt til Irland for lengst, selv om jeg trodde det bare var Min Bror Bjørnen som var i stand til å løfte de eskene. Nettverkskortet? Det fusker fremdeles.

----------------

Soundtrack: Dar Williams - The Christians And The Pagans

Regina Spektor - Fidelity

2008-04-08T23:31:00.001+02:00

Anna Ternheim - Lovers Dream

2008-04-08T00:56:00.001+02:00

Én ting til..

2008-04-08T00:04:00.005+02:00

Etter at jeg hadde skrevet posten om norske stereotyper kom jeg på en ting;

På skolen i dag var det en jente som snakket om hvilke fordommer hun møtte som russer i utlandet, og i den forbindelse kom hun inn på at selv om vodka er nasjonaldrikken i Russland betyr ikke det, som alle tror, at alle russere er alkoholikere (hun var faktisk ganske opprørt)! På listen over hvilke folkeslag som drikker mest ligger de nemlig bare på fjerde plass, mens det er irene som troner på toppen.

Det fikk meg til å tenke på en episode fra da jeg var på påskeferie i det blå huset i skogen utenfor Enköping sammen med en haug irske menn (de var fløyet inn for å spille på St. Patrick's Day-festen til Nordic Battle Group, og i den anledning var jeg blitt toget inn som cellistens personlige fanklubb, en jobb jeg selv syntes jeg klarte ganske bra, til og med etter at jeg innså at jeg kom til å befinne meg på en fest med 98 % grønnkledde menn).

Lørdag kveld, etter å ha overvært den svenske Grand Prix-finalen på verdens svenskeste irske pub, klarte vi å forville oss inn på et fryktelig diskotek i Enköping sentrum der det irske bandets fiolinist-med-brukket-arm til slutt ble nektet å komme inn igjen etter at han hadde vært ute og røyket. Begrunnelsen? 'Du er for full'.

Til dette svarte han:

'Yeah, I'm drunk, but all my friends are still in there, and they're really drunk as well! But we're Irish, you see, so it's okay!!!'

Hvorpå vakten, etter å ha tenkt seg grundig om, fikk et forklaret uttrykk i øynene, nikket forståelsesfullt på hodet og slapp ham inn igjen.

----------------

Soundtrack: Biffy Clyro - Saturday Superhouse <-Trykk på denne! Fiine sangen! Hurra!

Inside I'm Dancing

2008-04-08T00:00:00.001+02:00

Se denne filmen! Fantastisk! Hurra!

Jeg er litt forelsket i Odd Børretzen.. på samme måte som jeg er litt forelsket i James May og Sean Connery...

2008-04-07T21:55:00.011+02:00

Det eneste av de tre 'valgfrie' emnene jeg studerer dette halvåret som jeg ville ha valgt dersom jeg faktisk hadde kunnet velge er Interkulturell kommunikasjon. I praksis er interkulturell kommunikasjon noe av det mest underholdende jeg vet om, særlig når Elisabeth er involvert (hun snøvler, som tidligere nevnt, flytende på opptil flere språk). I teorien, derimot, er det litt kjedelig.

I dette faget har fryktelig mange sjenerte nordmenn holdt en ti minutters presentasjon på dårlig engelsk for å få gå opp til eksamen, undertegnede inkludert, og det var i forbindelse med dette jeg fant på at det kunne være artig å intervjue vennene mine om norske stereotyper og eventuelle fordommer som eksisterer mot nordmenn.

Det jeg lærte aller mest av dét prosjektet er at veldig mange mennesker synes stereotyper er skikkelig DUMT og at det skal veldig lite til for å fornærme enkelte på dette området (jeg lærte forøvrig også at jeg har overveldende mange observante, morsomme og intelligente venner med overraskende evner til selvransakelse og selvironi, men det er en annen historie).

Den andre tingen jeg lærte var at man skal være litt forsiktig med Odd Børretzen. Jeg holdt nemlig på å stryke med da jeg i min iver etter å bedrive litt skikkelig research leste blant annet 'Hvordan forstå og bruke en nordmann'. Jeg lo meg rett og slett nesten i hjel her jeg, i god Elisabeth-ånd, satt og forberedte presentasjon natten før fremførelsen.

Siden jeg i går opplevde å bli kalt alkoholiker for tredje gang på litt for kort tid*, tenkte jeg at jeg kunne dele kapittelet 'Nordmannen og beruselsen' med de som skulle finne på å snuble innom her (det anbefales selvsagt å lese hele boken, og da særlig feilsøkingsskjemaet bakerst);

Nordmannen og beruselsen

Fordi (Se: Norsk sjenanse og Norske samtaler. Finnes de?) Nordmannen gjennom 8000 år bodde i ensomhet i sin hule, var det, på den tiden, i Norge, ikke markedsgrunnlag for kommersiell brennevinsfremstilling. Nordmannen måtte derfor hjelpe seg selv på dette området. Han fremstilte sine egne alkoholholdige drikkevarer hjemme i hulen, senere på gården. Han hadde imidlertid ikke lært å fremstille glass og flasker. Oppbevaringen av det ferdige produktet boe derfor et problem for ham.
Dette problemet løste Nordmannen ved å drikke opp alt sammen på en gang.
Når han etterpå gikk ut i skogen var han glad, lykkelig og vennlig innstilt overfor hele verden. Hvis han derfor, på en sånn dag, møtte en elg, en bjørn eller lignende, gikk han ofte bort til elgen, bjørnen eller hva det nå var, og sa f. eks.: 'Du er en kjekk kar' og gjorde tegn til at han ville klappe dyret på hodet Dyret, som var helt edru, oppfattet vennligheten som en trussel (edru dyr, og personer, i Norge, og andre steder, gjør ofte det) og slo, i noen tilfeller, Nordmannen ihjel, eller bet av ham en eller flere armer og bein.
Disse erfaringene, samt den nedarvede mangel på tomflasker, har ført til at Nordmannen
1) har stor respekt for beruselsen som han vet kan føre til misforståelser og ubehageligheter i skogen, og derfor
2) drikker opp alt sammen i dag fordi han ikke vet om han lever i morgen.

Statistisk sett ligger Nordmannens alkoholforbruk lavt sammenlignet med andre:
Dansken drikker på ett år, statistisk, 11 liter vin, 116 liter øl og 1,2 liter brennevin.
De tilsvarende tall er for Franskmannen: 101, 45,2 og 3,5; for Engelskmannen: 5,7, 118 og 4,1; for Tyskeren: 22, 148, og 4,1.
Mens Nordmannen bare drikker 3,2 liter vin, 45,1 liter øl og 1,2 liter bennevin. Statistisk. Pr. år.
Til tross for at Nordmannens forbruk av alkohol altså er blant de laveste i Europa, kan det noen ganger se, og ikke minst høres, ut som om dette ikke er tilfelle. Det kommer av at mens Dansken, Engelskmannen, Franskmannen osv. drikker litt hver dag under hele den statistiske periode, drikker Nordmannen, av ovenfor nevnte grunner, ofte opp hele statistikken på en gang. Det skjer ofte på båten til Danmark eller på andre reiser til utlandet. Og da kan det ofte virke som om 3,2 liter vin, 45,1 liter øl og 1,2 liter brennevin er mer enn det faktisk er, statistisk.
Som i eldre tider, da Nordmannen i sin beruselse gikk ut i skogen og snakket vennlig til bjørn og elg, vil Nordmannen i dag gjøre noe lignende. Om han befinnner seg på danskebåten eller i en eller annen by et sted i Verden, er han, etter å ha drukket opp årsstatistikken, glad, lykkelig og vennlig. Han vil da, noen ganger, gå ut på dansegulvet eller på gata og si til dem han treffer: 'Heisann, heisann', og gjøre tegn til å ville klappe dem på hodet eller andre steder. Mange utlendinger, som elg og bjørn tidligere, misforstår dette og oppfatter Nordmannen som truende, og 'biter ham av'. Da blir Nordmannen lei seg og kan (se: Norsk sjenanse) komme til å veive med armene, og, i ren hjelpelpøshet, opptre uheldig og velte kelnere og annet.
I beruset tilstand blir Nordmannen, noen ganger, snakkesalig. Han behersker da flere fremmede språk (engelsk, fransk, italiensk, russisk osv.) som han ellers ikke kan. Og han løser, utover kvelden, de fleste av Verdens problemer.

(Odd Børretzen - Hvordan forstå og bruke en nordmann, Aventura Forlag, 1991) <- Fryktelig ukorrekt referanse som ville fått de fleste av foreleserne mine til å gråte sårt.. Jutta vil, som de fleste andre forelesere i Interkulturell kommunikasjon, selvsagt fortelle deg at stereotyper kun er mentale forestillinger og ikke har den minste rot i virkeligheten (og dessuten er hun kraftig lei av hvor strenge tyskere fremstilles på film-og nå må alle lese hele pensum tusen ganger, fordi Henrik og Jutta er ikke NÅDIGE på eksamen om noen skulle finne på å tro deeet...), men dette skriveriet til Odd høres da unektelig litt kjent ut?

Ekstraordinært vennlige?

Behersker fremmede språk?

Velte ting?

Nei, jeg kommer visst ikke på det akkurat nå...

* Pga. beskrivelsene på denne bloggen hadde det gått Min Bror Bjørnen hus forbi at jeg faktisk drev og studerte engelsk i England og ikke bare drev og fantet rundt. Bloggvirkeligheten er selvsagt den hele og fulle uredigerte virkeligheten, ifølge mange, og dermed fikk jeg stadig bekymrede meldinger om hvorvidt jeg hadde kontroll, noe jeg syntes var ganske tåpelig og svært unødvendig siden jeg aldri har påstått å ha noe som helst kontroll på noenting.

I går var det en kollega som hadde gjennomskuet meg og endelig forstått at den eneste grunnen til at jeg ikke har overveldende lyst til å jobbe formiddag tre av fire søndager pr. mdn. må være at jeg er intet mindre enn understadig beruset hver bidige helg (Selv er jeg selvsagt den første til å innrømme at jeg er proppfull av fordommer, noe som gjorde at da kollegaen min fortalte meg at TENNIS var grunnen til at han ville ha fri på søndags formiddager lo jeg så jeg grinte i flere minutter, helt til jeg kom på at jeg jo faktisk spiller i korps selv).

Det toppet seg imidlertid i januar, da en av mine omtenksomme og bekymrede eks-kjærester skrev en svært alvorlig e-post til meg der han bedyret at 'vi kunne ha jobbet oss gjennom alkoholproblemene dine SAMMEN, kjære du, om du bare hadde gitt oss en sjanse'.

Faktum er, som mange vet, at jeg hadde et prosjekt gående for mange år siden der jeg prøvde så hardt jeg kunne å bli alkholiker. Det varte i ganske nøyaktig seks måneder før jeg kjedet meg så fryktelig at jeg sluttet med det. Omtrent i samme gate som dette røykeprosjektet mitt, altså; jeg har prøvd å begynne å festrøyke i ti år, men jeg blir fremdeles svimmel og udugelig etter to trekk. Så sånn er det.

---------------

Soundtrack: Katrina & The Waves - Love shine a light

Cathy Davey - Cold Man's Nightmare

2008-04-06T01:11:00.002+02:00

Cathy Daveys album 'Tales of Silversleeve' dumpet ned i postkassen min her en dag. Jeg ELSKER uventet post, og jeg ELSKER å få anbefalt musikk! Hurra!

Sagt om Sif på Sistonde..

2008-04-06T00:44:00.005+02:00

'Passe jo bra viss vi itj har no vann, så kan vi jo bare sett ei kran på dæ!'

- Lene (I forhold til fenomenet 'Sif gråter for den minste lille ting, og helst litt hver dag'.)

'Problemet er at du er en sånn oppegående dame som trenger en mann som er intelligent, følsom, intuitiv, flink, interessert, klok og verdig! Og siden det er så ytterst få av dem blir det jo helt håpløst om det ikke fungerer når man først møter en!'

- Bryony (i forhold til at Mannen i Sifs Liv har gått og fått seg en kjæreste som IKKE er Sif. Sitatet er muligens noe modifisert da Sif hadde vært på trad. sessions for første gang og var så påvirket av den berusende musikken at Sif ikke klarte å bestemme seg for om hun skulle sjangle ut i Glomma på den ene siden eller ut i trafikken på den andre..)

----------------

Soundtrack: Joanna Newsom & The Ys Street Band - Colleen

Hjelp..

2008-04-02T22:13:00.006+02:00

Noe av det mest irriterende jeg vet er når jeg har låst døren på jobben for å gå på do (det må man nemlig når man er bare Sif på jobb i altformangetimer), bare for å innse at jeg nok en gang har rotet bort nøklene mine når jeg kommer ut igjen.

Det resulterer i frustrerte kunder som ikke kommer seg inn i butikken og en ultrastressa Sif som ikke kommer seg ut av den og lurer på om hun skal måtte bli i den hjemsøkte butikken i hele evigheten eller i alle fall til noen andre skulle finne på å komme på jobb...

Om dette skjer ofte spør du? Stort sett én gang om dagen.

----------------

Soundtrack: The Jackson Five - Blame It On The Boogie

Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin...

2008-03-28T11:34:00.008+01:00

Telefonen ringer på jobben:

Sif: JobbentilSif, det er Sif! *Kvitre-kvitre*
Andre enden: Ja, hallooo, det er Kjerstiii!!! *Super-kvitre*
Sif: Ja, hei!
Kjersti: Ja.. eh.. hvor var det du ringte fra, sa du?
Sif: Nei, det var nå du som ringte til meg, da..
Kjersti: Å.. ja, jammen det var fordi jeg hadde et ubesvart anrop fra deg?
Sif: Åja, ja, du er kommet til jobbentilSif i alle fall?
Kjersti: Øøøh..
Sif: Eeh.. Det var ikke du som var her og kjøpte pølse nå nettopp?
Kjersti: Jo, det var jo det..
Sif: Ja, da var det du som lånte telefonen for å ringe til deg selv da du ikke fant mobilen din..?
Kjersti: Åjaaa! Ja, nå har jeg funnet den, hurra!
Sif: Flott! Gratulerer! Ha en fin dag, da!

Hlin og jeg.

2008-03-10T14:30:00.004+01:00

Akkurat nå driver jeg og besøker Hlin i Bodø. Bare at Hlin ikke er her fordi hun jobber. Så jeg vasker koppene hennes og drikker teen hennes og prater med Camilla så lenge. Vi prater om det fine været og om hvorvidt man er forpliktet til å gå ut i dette været bare fordi det er pent. Jeg mener at jeg ikke trenger det, både fordi det er veldig, veldig lyst ute og fordi jeg jo er her og besøker Hlin og ikke nødvendigvis Bodø, så det kan i grunnen være det samme. Men jeg slipper ut Camilla når hun ber om det selv om jeg vet at hun klarer å åpne døren selv. Camilla er av den typen som ikke er så nøye med å opprettholde illusjonen om at hun er en katt til enhver tid.

Vanligvis synes jeg det er litt ubehagelig å være alene hjemme hos andre. Jeg lister meg rundt, tør ikke røre noen ting og føler at jeg ikke hører hjemme der. Her er det ikke sånn. Her er det bare hjemme. Og det tror jeg er av omtrent samme grunn som at vennene mine umiddelbart begynner å kalle meg Hlin når vi snakker om henne. De har av en eller annen grunn bestandig trodd at vi er samme person. 'Hlin!' ropte de. 'Hlin! Hlii-iin!!' Og ble ordentlig irriterte når jeg for én gangs skyld ikke svarte slik jeg pleide fordi jeg forstod at de lett ble forvirrede i hodene sine og ikke så at vi var to helt egne personer selv om vi bodde i samme hus. 'Sif heter jeg', sa jeg gang på gang. 'Ikke Hlin'. 'Samma det, vel' sa Patrick.

På en fest en gang bestemte vi oss for å bytte siden det var sånn alle ville ha det. Hlin var en fryktelig overbevisende Sif som drakk rødvin som vann og maste om bytur og nachspiel og Sif svarte hver gang noen ropte på Hlin. Da ble alle veldig sinte og overraskende fornærmet og kunne ikke skjønne at vi ikke bare kunne være litt normale for én gangs skyld.

Men i går tilga jeg dere alle sammen.

Da så jeg nemlig meg selv i Hlin sitt ansikt.

Dugnad

2008-01-28T01:29:00.001+01:00

Jeg lå søvnløs i sengen min og funderte på hvordan jeg de neste ukene skal rekke å ha et liv ved siden av studier, jobb, korpsøvelser, personalmøter, forelesninger fra i fjor jeg går på bare fordi det er gøy, oppgaveskriving, årsmøter og salgskurs da det slo meg at korpset mitt ikke har bedt meg om å ta med så mye som en kaffekanne på noe som helst arrangement siden Kine og jeg laget de fin-fine snittene med seigmennpynt til et seminar for mange, mange år siden.

Det var lurt.

----------------

Soundtrack: Dropkick Murphys - Wicked Sensitive Crew

Cashback

2008-01-24T23:07:00.000+01:00

Nå kan alle gå og leie Cashback

Den er helt fantastisk.
Også har den Sean Biggerstaff i seg!
(Også kjent som Oliver Wood i Harry Potter)

Hurra!

Jeg sier det igjen;

Hurra!!!

Superstudenten

2008-01-24T20:34:00.000+01:00

Jeg skjønner at det er på tide med en liten lesepause når jeg skal Google opp en detalj om Det Europeiske Råd på internet og får beskjed om at 'Søket ditt ga ingen treff i Telefonkatalogen'.

'Finner du ikke deg selv?' står det jammen også, og jeg lurer på om jeg snart blir nødt til å ta et hint...

----------------

Soundtrack: Regina Spektor - Apres Moi

Gjør som Undre sier!

2008-01-23T16:21:00.000+01:00

Undre har sagt alt som skal sies, derfor sender jeg deg bare dit.

Minner..

2008-01-20T13:38:00.001+01:00

Dr. Jonathan Brockbank viser til stadighet sin bekymring for at et helt semester med litteratur fra 1900-tallet muligens kan være en for stor belastning for de stakkars studentene han har ansvaret for:

'Let's break out the biscuits before everyone completely looses the will to live'.

- Midt i et seminar omhandlende 'Waiting for Godot'. Så, mange sjokoladekjeks senere;

'Yes, if anyone asks you about the meaning of life, just answer chocolate!'

----------------

Soundtrack: Imogen Heap - Rake It In

Ti år senere..

2008-01-20T13:29:00.000+01:00

Når man får en slik melding i innboksen sin på Facebook, da vet man at man er blitt funnet av gamle trommevenner;

Bom - bom prat, prat chikichik ;-)

----------------

Soundtrack: Guem Et Zaka - Le Serpent

Dr. Megan Roughley sier det som det er..

2007-12-10T18:36:00.000+01:00

My Darling Essayists,

Each one of you is GUILTY (though some to a lesser, some to a greater, degree) of the abuse, mutilation, slaughter -- yea, even massacre -- of English Verbs.

What has this Race of Verbs done that it should suffer so at your hands? Do you truly think that they are insignificant, unworthy of your due care and attention, simply because, to you, they are 'foreign'? Do you truly believe that you can so blithely ignore their individual tenses, their personal pluralities and singularities, without consequence?

Read and repent, O Children of Odin! Mind your ways before the Great Ghost of Albion's Grammaria (The Great GAG) descends upon you with plagues of prepositions and apostrophes to bring to ruination all your longed-for Good Grades!

Det er mulig det skinner noe igjennom at Megan har svært lite til overs for både rasisme og religion...

----------------

Soundtrack: Jeff Wayne - Eve of the War

Hæ?

2007-12-09T20:12:00.000+01:00

- Ja..? Nå stoppa du midt i en setning igjen, bare så du vet det!

- Hmm? Å.. Tenkte jeg på utsiden av hodet igjen?

*Høylydt sukk*

----------------

Soundtrack: They Might Be Giants - Birdhouse in Your Soul

Det er vondt..

2007-11-29T18:15:00.000+01:00

..å være perfeksjonist med null selvdisiplin..

----------------

Soundtrack: Christy Moore - Ride On

Anna Ternheim -To be Gone

2007-11-27T08:26:00.001+01:00

Blasfemi..?

2007-11-27T08:05:00.000+01:00

Du store verden...
----------------
Soundtrack: Beirut - Scenic World

The Band Of The Royal Irish Regiment - Highland Cathedral

2007-11-24T03:34:00.001+01:00

Hver gang jeg snakker med noen om musikk sier Elisabeth 'Beware, she has a really, really weird taste in music!!' og synes at hun gjør vedkommende en stor tjeneste..

Dette er en av de fineste sangene jeg vet om i hele verden! *hoppe*

Dr. Brockbank oppklarer

2007-11-24T02:22:00.000+01:00

'You see, the problem with snow over here is that it seems to secretly dream of being brown slush! Yes, very un-romantic, the snow in England. Just like the English themselves, I might add -
We're a nation of brown slush.'

Dr. Jonathan Brockbank, 23.11.07

----------------

Soundtrack: Elgar - Cello Concerto (1st Movement)

2007-11-23T21:48:00.000+01:00

Foreleser i multikulturalisme, Darwinist og jernkvinne Megan Roughley foreslår for bekymrede* norske studenter hvordan de kan øve seg på å se forbi etnisk opprinnelse når de møter mennesker på gata, f. eks alene i mørke Snickleways om kvelden - -

- You can practice by taking out the animal in you! Don't think 'that person is from so-and-so'. Think 'are they fit?' Be a Darwinist! Think 'Will I mate with it?'

Megan Roughley, 12.11.07

*Man lærer en god del om sin egen ubevisste frykt, stereotyper og fordommer i løpet av et slikt kurs og innser kanskje etter hvert at man ikke er så 'uskyldig' som man ønsker å være.

----------------

Soundtrack: Kent - Socker

2007-11-21T06:08:00.000+01:00

Slik produserer man 2 x 10 000 ord på 10 dager:

22:00 - Elisabeth har bedrevet favoritthobby nr. 1 i noen timer ('hvilt seg litt', red. anm.) og kommer ned i stuen til Sif som har sloss med pcen sin i tilsvarende mange timer, og som nå er kjempefornøyd med at problemet endelig er løst så hun kan få gjort litt ordentlig arbeid.

22:30 - Elisabeth prøver å se på CSI NY mens Sif sitter mellom Elisabeth og tven og spiller Tetris.

Sif: Unnskyld, det går an å slå av lyden her, altså...

Elisabeth: Neida, jeg er vokst opp med Super Mario, jeg, så jeg bryr meg ikke om spill-lyder, men den selen i veggen begynner å bli ganske irriterende nå.

00:00 - Sif og Elisabeth bestemmer seg for å spise opp alle tacorestene før de begynner å skrive essay for alvor.

01:00 - Etter litt seriøs Facebooking, ellevill glede over Esquil på finsk (Trykk!) for n'te gang og diverse YouTube-moro..

Sif: Elisabeth, vi er helt ubrukelige studenter..

Elisabeth: Ja, jeg går og legger meg igjen, jeg.

----------------

Soundtrack: Eugene Ormandy - The Age of Gold, suite from the ballet, Op. 22a: Polka

Forskning

2007-11-20T23:59:00.002+01:00

Dette kortet har Elisabeth basert en hel del forskning på, og både hun og jeg kan bekrefte at det er sant, hvert eneste punkt..

Elisabeth: Det tror jeg faktisk at jeg skal ha på cven som min beste egenskap; det at jeg er akkurat like flink til å snøvle på engelsk som på norsk!

-Elisabeth tenker hardt og lenge-

Elisabeth: Når jeg tenker meg om så tror jeg søren meg jeg kan snøvle på tysk óg!!!

----------------

Soundtrack: Cake - Sheep Go to Heaven, Goats Go to Hell

Krisehjelp!

2007-11-20T22:05:00.000+01:00

Jeg har en ordentlig fabelaktig nerdevenn. Eller; nå er det strengt tatt vennen til eksen min, men siden jeg ikke har så mange venner låner jeg fremdeles noen av hans. Denne vennen kan så mye om data at alle datamaskiner er redd for ham! Jo, jo, det er helt sant! Nå er det sånn at jeg er akkurat så passe sta at jeg liker aller best å finne ut av ting selv, noe som gjør at jeg kan sitte i timesvis og lete etter svar jeg ikke skjønner på problemer jeg ikke forstår.

Men noen ganger.. NOEN ganger, når man bare er ekstra sliten og ekstra oppgitt og pcen bare er ekstra teit og hjelp-og-støtte-greiene ikke skjønner hva man spør etter en gang, DA er det godt å ha en nerdevenn akkurat sånn som min nerdevenn. Han kan det meste, men kan han det ikke tar det aldri lang tid før han har funnet ut av det. En slags data-intuisjon, det tror jeg han har.

Det som jeg synes er ekstra morsomt, det er at når jeg ser meg nødt til å bite i det sure eplet og til slutt roper 'hjælp' så høyt jeg kan på msn så rekker nerdevennen min som regel ikke annet enn å spørre hva problemet er før det på mirakuløst vis ordner seg av seg selv. Jo, jo, det er sant! Det har skjedd flere ganger; derav konklusjonen: jeg vet det, pcen min vet det; du kødder ikke med Blinken!

----------------

Soundtrack: Regina Spektor - Better

2007-11-19T03:52:00.000+01:00

Av og til våkner man opp og innser at man trenger å forandre litt på prioriteringene sine..

F. eks. når man forskrekket kommer til bevissthet klokken fem på ettermiddagen uten verken sminke (jeg orker aldri styre med sminkefjerner når jeg er full, så det sier muligens noe om hvor mye det regnet kvelden før), rødvinslepper eller rødvinstenner (som er noe bekymringsverdig siden jeg sikkert klarte å helle i meg tusen glass rødvin på de få timene jeg var ute), men derimot med monsterkul i bakhodet, blåmerke på armen og festbuksen hengende pent på en knagg ved siden av ytterjakken i gangen for så vagt å erindre at man har sittet i en taxi uten å ha en anelse om hva gaten en bor i heter. Da er det ikke spesielt oppløftende å oppdage at man har Savex, kamera og tusen småmynter intakt, men mangler den vesle blå pungen med studentbevis og bankkort i. Passet mitt forsvant for flere måneder siden, så om politiet skulle stoppe meg på gata nå antar jeg at jeg er et prakteksempel på en ulovlig innvandrer, dokumentløs som jeg er..

I slike situasjoner er det intet mindre enn 'lovely' å ha en nylig ankommet Elisabeth som anser at den eneste løsningen på en vanskelig søndag er å gå og drikke litt mer rødvin, bare sånn for sikkerhets skyld.

---------------

Soundtrack: Clint Mansell - Requiem for a Dream (Orchestral Version)

2007-11-17T02:32:00.000+01:00

Man merker det ikke mens det står på, men plutselig en dag våkner man bare og innser at man på underlig måte har akklimatisert seg helt uten at man kanskje egentlig mente det, og det i tillegg på måter og områder man aldri hadde forventet det skulle skje...

Du vet du er blitt en smule mer engelsk enn vanlig når du:

- ikke lenger løfter et øyebryn når du møter jenter i miniskjørt, singlet og sandaler når det er minusgrader ute..

- ei heller menn i shorts og slipperser.

- dessuten er strikkede gensere med korte ermer ganske fint i grunnen.

- du synes det er helt normalt med vegg-til-vegg teppe på badet.

- du synes at diverse varmretter pakket inn i butterdeig er en fortreffelig lunsj (som du selvsagt spiser mens du går).

- du aner til og med at det er en forskjell på pasty og pastry (jmfr. forrige punkt), selv om du kanskje ikke enda er helt sikker på hva denne forskjellen består i.

- du blir ikke det minste forundret over å finne smoothiesflasker med strikkeluer på Sainsbury's.

- du ler så du hikster av engelske humorprogram som for seks måneder siden ikke ville gitt det minste snev av mening.

- du synes det er helt normalt at gamle menn på bussen kaller deg for 'love'. Faktisk blir du litt forundret om du går en hel dag uten å høre verken 'love', 'pet' eller andre kjælenavn fra totalt ukjente mennesker.

- du er svært påpasselig med å si 'unnskyld' når noen går på deg, dunker borti deg, skal gå forbi deg eller i det hele tatt ser på deg (ok, den siste var kanskje litt overdrevet.. men bare litt!).

- også sier du gjerne 'takk' etterpå, bare sånn for sikkerhets skyld.

- du kan gå på pub på en tirsdag uten at det heter 'alkoholiker'. Det heter nemlig 'kultur' og er utvilsomt bra for karakteren.

- der står du forøvrig pent og venter til bartenderen serverer deg siden vedkommende selvsagt har full kontroll på hvem sin tur det er til enhver tid.

- og du tipser aldri, da blir de mektig fornærmet.

- du vet at visse ting helt naturlig hører sammen, som f. eks salt og eddik, lam og mintsaus eller omelett og pommes frites. Utover dette kan det virke som om gjeldende regel er at all mat kan og bør kombineres; burger og bønner? Javisst! Om jeg vil ha ost på pommes fritesen min? Selvsagt! Potetgull i sandwichen min? Bring it on!

- du har oppdaget at dette også gjelder for drikkevarer, noe som er litt overraskende med tanke på hvor mange regler det finnes for oppbevaring, håndtering og tapping av alle disse dyrebare bryggene; lager med limejuice er en hit, Guinness med solbær(sirup?) likeså. Dessuten har vi støtt på fifty-fifty lager og cider med en dæsj solbærsirup.

Cheers!

------------

Soundtrack: Blur - Beetlebum