Frokost

Av og til, av ymse grunner, er lykken å snuble over et sted som serverer frokost hele dagen.

Se nå:





Full Irsk frokost








Full Engelsk frokst.





Gikk det for fort? Igjen, altså;

Full Irsk frokost.









Full Engelsk frokost.






Nam.

Biljard

Jeg elsker å spille biljard.

Særlig når jeg er full. Da er jeg ganske flink, synes jeg. I Fredrikstad finnes det ikke så mange bra bord. Der jeg bruker å spille er bordet skikkelig ikke i vater, køene er superskjeve og ofte uten tupp (om de i det hele tatt er der) og duken er full av øl og rødvin (ja, noe av den rødvinen KAN være min, det skal jeg innrømme). På byens ymse nachspielsteder, der er tilstandene enda verre.

Ved et slikt bord på nachspiel på Gressvik en gang, der møtte jeg en ganske gammel mann som tydeligvis hadde stått og spilt hele kvelden. Han var rett og slett uslåelig, og jeg så han smilte skjevt da jeg kom svingende svært så ustøtt i miniskjørtet mitt (Ja, det hender faktisk nå og da...) og lurte på om jeg kunne få spille.

Jeg var typisk understadig beruset, bordet var ubrukelig og mannen oppesen som få.
Nærmere seks på morgenen, etter to-tre timer med tap tilbød han seg å ro meg hjem til Kråkerøy bare for å bli kvitt meg.

Sif's biljardregler:

1. Sørg for at det ser ut som om du vet hva du gjør.

2. Bommer du, vær helt uanfektet. Hold fortrinnsvis kjeft.

Kort og godt: Attitude er viktig.

Og så, helt til sist:

Å spille biljard med mennesker som ikke kan la telefonen sin være i fred er som å ha sex med noen som sover.

- Gammelt Sif-ordtak.

Peanøttsmør i natten

Kandidat 1: Oh no! I forgot to eat the peanut butter!! (fortvilet; planen var å spise peanøttsmør med skje) -But the sex was better (fornøyd).

Kandidat 2: Good, I'm glad I beat the peanut butter (tørt)

Kandidat 1: Oh, but I really, really enjoy peanut butter.

Vimrod

Galway

According to Peadar 1..

..så står denne svanen og tenker 'man, I wish I was down there...' Men at den bare er for dum til å skjønne hvordan han skal komme seg dit... (according to meg er det tydelig at svanen står og gjør seg til som best den kan, med vingen på hoften og greier, men vi var for redde for høye 'honk' til å ta noe særlig notis av det hele)

'down there', det er her:

Denne damen er den ivrigste svanemateren jeg har sett i hele mitt liv.

Flere svaner:

According to Peadar 2..

..så er det viktig å klatre på det som kan klatres på, noe som forøvrig var årsaken til at jeg befant meg på toppen av en veldig høy og veldig stengt port natt til søndag mens jeg lurte på om den beste løsningen rett og slett kunne være å besvime og håpe at noen kom til å fakke meg...

Nuvel;

According to Peadar 3..

..så er fyren i vinduskarmen en ordentlig kuling (vi så han drikkende øl på et gatehjørne tidligere på dagen) According to meg burde noen ha stukket et par kastanjetter i hendene hans, og de skjønne franske damene til høyre ville hatt et fabelaktig akkompagnement til musikken sin.

Galway søndag ettermiddag:

Prosjekt ØL

For mange, mange år siden (jeg er muligens litt påvirket av å bare henge rundt ca. parogtjueåringer om dagen), da jeg var meget ung og først oppdaget alkoholens snurrige gleder, da var det vodka det gikk i. Dvs, det gikk vel stort sett i det man fikk tak i akkurat den helgen, men det var mye vodka.

Jeg aner ærlig talt hverken når eller hva som skjedde, men plutselig hadde jeg konvertert. Jeg var blitt en vindrikker, og det har jeg mer eller mindre vært siden (avbrutt av tilfeldige uplanlagte og katastrofale korkegin nå og da).

Jeg ELSKER vin, og jeg digger det faktum at vin ikke er bare vin. Man kan bruke hele livet på å forske på ulike druer og områder, og det akter jeg å gjøre.

Øl, det tåler jeg ikke. Virkelig ikke. Jeg mistenker at det henger sammen med en uheldig episode som tiåring, da jeg, fullstendig oppslukt i et Donaldblad, tok feil av min cola og bestefaren min sin store, grønne øl. Reale slurker hadde funnet veien ned i magen min før jeg oppdaget hva som foregikk, og den opplevelsen er og blir rangert som en av de mer traumatiske i barndommen min...

Jeg har hatt et par fryktelige eksperimenter med øl siden, og bare en liten munnfull får alt i meg til å velte seg. Se opp. Det spruter. Mye.

Men! Det har gått opp for meg på mine gamle dager at ølets verden må være like så spennende som vinens, noe som ergrer meg mer enn jeg liker... Og når jeg nå har flyttet til England har jeg virkelig innsett at jeg går glipp av noe stort...

Jeg har dermed avgjort at dette halvåret i York skal brukes delvis på å tillære Sif øldrikking. Skummet. Garantert sølete. Men spennende. Jeg er ganske optimistisk til det hele, med tanke på at jeg brukte en god stund på å late som om jeg likte rødvin før jeg faktisk våknet opp og innså at jeg gjorde nettopp det.

Dessuten har jeg en av Norges ivrigste øldrikkere til å assistere meg, så jeg er definitivt ved godt mot.

Nå har jeg utsatt det hele en god stund, men siden jeg for tiden befinner meg i Dublin og ser frem til et forestående besøk på Guinness Storehouse har jeg innsett at det rett og slett bare er å sette i gang. Helgen ble tilbrakt i nydelige Galway i godt selskap, og jeg kan herved skryte av at den første ølen jeg har drukket små, men likefullt betydelige mengder av uten at hele magesekken min prøvde å presse seg opp gjennom halsen var en Guinness.



Jeg ble intet mindre enn gledelig overrasket da jeg bedrev alvorlig sniffing på Peadar sin øl og oppdaget at det ikke luktet så ulikt den Strongbow pinten som noen lurte Elisabeth til å drikke en gang... Strongbow er forøvrig cider. Riktignok en cider jeg ikke har villet drikke fordi den smaker øl, men likefullt noe helt annet enn bestefars grønne.

Etter dette liker jeg å innbille meg at jeg drakk nesten en hel halv Smithwick's, selv om sannheten nok er at det var mer en fire-fem munnfuller, men bare det er en enorm seier for undertegnede, og tydeligvis mer enn stor nok til å blogge om.

Min ølfremtid ser meget lys ut for øyeblikket. Yay!

Jeg lover at prosjektet skal dokumenteres grundig fremover, siden jeg vet en håndfull mennesker som ikke kommer til å tro et ord av det som foregår ;)

På tur

Mennesker som sover på flyplasser ser underlig hjelpesløse ut der de vagler på ukomfortable benker mens de prøver å slappe av og passe på bagasjen sin på én gang.

Jeg? Jeg leste Harry Potter og spiste sjokolade i fire timer før jeg kom på at det kanskje var lurt å sove litt siden jeg muligens kom til å ha noe sted å slappe av før om enda tolv timer.

Akkurat da kom en mann på at han måtte støvsuge akkurat der jeg lot som om jeg sov. Han ble sint da jeg fortsatte å late som om jeg sov og begynte å kaste stoler rundt på parketten. Da leste jeg litt mer Harry Potter.

Jeg vil ikke kalle meg selv bereist, men jeg har nå vent meg til alle de nye sikkerhetsreglene, da, sånn at jeg pent har puttet alt løsgods i ryggsekken, tatt av beltet og legger laptopen fint for seg selv i en plastikkboks for separat scanning når jeg kommer til sikkerhetskontrollen. Så går jeg veloppdragent gjennom uten at det så mye som småpiper fra pipedingsen.

Likevel skal de kroppsvisitere meg. Sukk.

Det er kanskje ikke uvanlig å se flesteparten av gjestene i baren starte dagen med alkohol når man reiser fra Newcastle, men å spise full engelsk frokost og kose seg med en pint ved siden av, det må da være feil?

Nå skal jeg ikke påstå at å spise en stor porsjon bønner i tomatsaus når man er på vei for å hilse på en av Mennene med stor M var særlig gjennomtenkt heller, men jeg klarte ikke beherske meg. Beherskelse er ikke min sterkeste side.

Da jeg satt på bussen uten å vite hverken hvor jeg skulle eller hvor langt det var eller om jeg i det hele tatt kjørte i riktig retning slo det meg at jeg visst ikke hadde tenkt gjennom denne turen særlig godt...

Noen (muligens alle bortsett fra Elisabeth) vil kanskje si det er riktig så uforsvarlig å reise alene til et fremmed land for å hilse på tilfeldige festivalbekjentskaper, men jeg tenker nå at en fyr som bruker hele lunsjen sin på å sykle firmasykkelen ned til sentrum for å overlevere husnøklene sine til tilsvarende tilfeldige festivalbekjentskaper ikke nødvendigvis er så dumme å besøke...

Jeg tror det blir bra, jeg. Så får det bli som det blir etterpå.

P.S 1: Damen i baren kunne ikke servere meg to stekte egg på toast med bønner til, men bønner på toast med stekt egg til, DET kunne jeg få.

P.S 2: Ja, det er flere Menn med store M'er akkurat nå, selv om noen nok vil velge å kalle de Gutter med store G'er. Jeg, derimot, har bodd i England i to uker nå, så jeg velger bare å late som ikke.

Takk for meg.

Det er noe som biter...

I dag regner det på ordentlig, og jeg føler meg litt ekstra norsk i Stormberg-regnjakka mi.

På sånne dager nytter det ikke en gang å ta på seg sitt strengeste ansikt mens man tenker 'bloody tourists' så hardt man kan når man blir fanget bak et tog med øst-europeiske turister. Det er ingen som tror meg likevel.

Alle vet at den korrekte engelske måten å takle pissregn på er å simpelthen late som om det ikke. Regner, altså.

Et annet typisk engelsk trekk er at man ikke tar seg det minste nær av litt støv her og der. Og noen engelskmenn tar seg mindre nær av det nevnte støvet enn andre.. Her kan det passe å nevne at jeg for tiden deler bolig med intet mindre enn tre ytterst sjarmerende eksemplarer av arten engelsk hankjønn på henholdsvis 21, 24 og 26.

Nå er ikke jeg kjent for å ha såkalt 'støv på hjernen', tvert imot, men når støvet ikke lenger er bare støv, men støv-og-noe-bittelite-som-liker-å-bite-mennesker-og-da-særlig-intetanende-norske-jenter, da må det være lov å reagere, synes jeg....

Ellers finner jeg det fascinerende hvordan det er helt normalt i en husholdning på fire der tre ligger og sover at den fjerde finner på å invitere alle som tilfeldigvis befant seg på puben da det stengte hjem til seg for å ha rave...

Jeg bruker ikke å være redd for fest heller, jeg er er bare noe ukjent med fenomenet 'Åj, klokken er åtte og politiet er her... jeg vet hva vi gjør! Vi sover litt, også fortsetter vi raven når vi våkner' Sånn i ett-to-tiden natt til mandag dro siste gjest, og jeg klarer fremdeles ikke helt å forstå hvordan alle de menneskene i det hele tatt fikk plass i den bittelille stuen... Men artig var det :)

Og sånn går nu dagan...

Oppdatert 16.08.07: Av og til er det greit at det er saa stoevete at nevnte hankjoenn maa stoevsuge i mange, mange minutter i bar overkropp... Nu er det rent. Over og ut.

Noe nytt...

Jeg har flyttet.

Ut.

Og jeg trenger post.

Ordentlig post som jeg kan lukte på og legge ansiktet inntil.

Post jeg kan smile til.

Det hjelper ikke hvor hjemme man føler seg i et fremmed land.

Man har fremdeles lov til å være litt liten og alene nå og da.

Akkurat nå er det både nå og da.

Midlertidig:

Sif

c/o M. Griffin

Clarence House

70 Clarence Street

York YO31 7EW

Var det uforsvarlig?

Nuvel.