Oppdatert: rett etter at jeg hadde publisert dette innlegget snublet jeg over Hyperbole and a Half sitt innlegg This is why I'll never be an adult. Hun sier stort sett akkurat det jeg prøver å si, men hun sier det så veldig mye bedre. Les der istedet.
Det er forresten det som gjør at jeg ikke blogger lenger heller. Det at jeg ikke følger med. Etter å ha fjaseblogget i flere år fikk jeg det nemlig for meg at man burde blogge med litt substans dersom man skal blogge, slik som mange av de bloggerne jeg beundrer gjør. Kommentere aktuelle hendelser og ha meninger om ting og slikt. Men da jeg stod ute og røyket i sted oppdaget jeg at det å stå ute og røyke når det er snø overalt ser mye verre ut enn når det ikke er snø. Omtrent som å blåse ut røyk gjennom et hvitt tørkle. Da tenkte jeg at "det kunne jeg jo blogge litt om, det ville jeg jammen gjort for et par år siden".
Men så kom jeg på hvor slitsomt det ville være. La meg forklare. Her i huset er vi fryktelig flinke til å ødelegge datamaskiner. Det har resultert i at vi for tiden internetter på en sånn knøttliten netbook. Den har ikke sånne fine nummerknapper på siden, så dersom jeg vil skrive æ, ø og å må jeg trykke på Fn-knappen og NumLK og så bruke alt koder. Det er fryktelig slitsomt. Særlig når man er fryktelig forkjølet. Fordi de fin-fine pillene gjør deg ikke mindre svimmel i hodet. Særlig når den svimmelheten ikke bare er der fordi man er forkjølet, men kommer av andre ting også.
Det er egentlig litt ironisk. I går bestemte jeg meg for å skulke jobben min litt i dag, nettopp på grunn av denne svimmelheten. "Svimmelheten" kan i dette tilfellet leses som at jeg har fryktelig mye å gjøre om dagen. Det er ikke helt sant, men det føles sånn. Det er snart jul og greier, og selv om jeg var ganske entusiastisk en liten stund har det gått litt over nå. Det kjennes litt slitsomt ut, også har vi plutselig funnet ut at vi muligens skal ha opptil flere feiringer av både ditt og datt, og da er det brått veldig mange ting som jeg må ordne, også begynner det å nærme seg tid for å reise hjem til jul også er det andre ting. Så jeg tenkte at jeg skulle spørre om det var noen som hadde lyst til å jobbe for meg i dag. Det er ikke egentlig skulking synes jeg. Jeg bare spør om det er noen som har lyst til å jobbe for meg, og dersom noen har lyst, så sier de ja, og da er det jo greit. Men så følte jeg meg litt teit, så jeg løy bittelitt til sjefen min og sa at jeg ikke følte meg helt i form, og at det er derfor jeg ikke jobber i dag. Noe som ikke er helt løgn, det er bare at den der uformen ikke var fysisk, men psykisk. Og så - tadaaaa - omtrent en time etter at jeg hadde sendt den meldingen så ble uformen jammen fysisk også. How ironic. Særlig siden jeg hadde bestemt meg for å bruke dagen i dag til å få ting unnagjort. Planlegging og julehandel og vasking og slikt. Men neida. I stedet sitter jeg her og synes synd på meg selv fordi jeg ikke orker å gjøre noenting.
Ikke bare det, men jeg blogger om det også. BLOGGER. Det har jeg jammen ikke gjort ordentlig (og med ordentlig mener jeg selvsagt ordentlig fjaseblogging) på over to år! Min mening er at det for det meste er Elisabeth sin skyld. Det er nemlig fryktelig vanskelig å fjaseblogge skikkelig dersom man ikke har noen som fjaser rundt seg 24 timer i døgnet. Det må dere forstå. Jeg sier "dere", men jeg regner ikke akkurat med at det er noen som kikker innom her lenger. Dersom det er det får dere jammen si hei, slik at jeg kan stirre uforstående på skjermen og lure på om ikke dere har bedre ting å gjøre.
Det er jo ikke sånn at jeg ikke tenker på å blogge, det er ikke det. Jeg tenker ganske mye på det, det er bare det at jeg ofte er så orkesløs at jeg ikke har tid til å gjøre noenting. Bortsett fra å surfe rundt på internett. Det er overdrevet det også. Ofte har jeg ikke ork til å surfe bort fra Facebook en gang. Der må jeg også bruke denne utrolig slitsomme Fn-NumLK-Alt koder greia, så jeg skriver som oftest på engelsk. Jeg har vurdert å blogge på engelsk også, ja, jeg har det. Starte en ny, anonym blogg der jeg skriver på engelsk om ting jeg ikke tør å skrive om til dere som kjenner meg. For jeg har et behov for å skrive. Jeg har skrevet hele livet. Da jeg var liten ville jeg bli noen som skriver og får penger for det. Det ville jeg helt til jeg oppdaget at jeg syntes jeg ikke var flink nok. Sånn er det fremdeles, men pokker heller! Dersom jeg har lyst til å skrive får jeg vel skrive, da! Ikke sant? Uavhengig om noen gir meg penger for det eller ikke. Så da gjør jeg det akkurat i dag. Kanskje i morgen også. Og jeg gjør det på norsk foreløpig. Fordi jeg er i ferd med å glemme det der med norsk og trenger å øve meg. Jeg har bare vært her i to år, men sist gang Hlin kom på besøk tok det meg et par dager før jeg sluttet å bruke ord som egentlig ikke eksisterer i det norske språket. Det er ikke egentlig noe problem når jeg snakker med Hlin, fordi jeg kjenner ingen som er bedre til å finne på egne ord eller tillegge eksisterende ord nye meninger enn det Hlin er.
Hun har forresten sluttet å røyke også.
Det var bare det.
Soundtrack: The Automatic – Monster
