Hlin og jeg.

Akkurat nå driver jeg og besøker Hlin i Bodø. Bare at Hlin ikke er her fordi hun jobber. Så jeg vasker koppene hennes og drikker teen hennes og prater med Camilla så lenge. Vi prater om det fine været og om hvorvidt man er forpliktet til å gå ut i dette været bare fordi det er pent. Jeg mener at jeg ikke trenger det, både fordi det er veldig, veldig lyst ute og fordi jeg jo er her og besøker Hlin og ikke nødvendigvis Bodø, så det kan i grunnen være det samme. Men jeg slipper ut Camilla når hun ber om det selv om jeg vet at hun klarer å åpne døren selv. Camilla er av den typen som ikke er så nøye med å opprettholde illusjonen om at hun er en katt til enhver tid.

Vanligvis synes jeg det er litt ubehagelig å være alene hjemme hos andre. Jeg lister meg rundt, tør ikke røre noen ting og føler at jeg ikke hører hjemme der. Her er det ikke sånn. Her er det bare hjemme. Og det tror jeg er av omtrent samme grunn som at vennene mine umiddelbart begynner å kalle meg Hlin når vi snakker om henne. De har av en eller annen grunn bestandig trodd at vi er samme person. 'Hlin!' ropte de. 'Hlin! Hlii-iin!!' Og ble ordentlig irriterte når jeg for én gangs skyld ikke svarte slik jeg pleide fordi jeg forstod at de lett ble forvirrede i hodene sine og ikke så at vi var to helt egne personer selv om vi bodde i samme hus. 'Sif heter jeg', sa jeg gang på gang. 'Ikke Hlin'. 'Samma det, vel' sa Patrick.

På en fest en gang bestemte vi oss for å bytte siden det var sånn alle ville ha det. Hlin var en fryktelig overbevisende Sif som drakk rødvin som vann og maste om bytur og nachspiel og Sif svarte hver gang noen ropte på Hlin. Da ble alle veldig sinte og overraskende fornærmet og kunne ikke skjønne at vi ikke bare kunne være litt normale for én gangs skyld.

Men i går tilga jeg dere alle sammen.

Da så jeg nemlig meg selv i Hlin sitt ansikt.

Dugnad

Jeg lå søvnløs i sengen min og funderte på hvordan jeg de neste ukene skal rekke å ha et liv ved siden av studier, jobb, korpsøvelser, personalmøter, forelesninger fra i fjor jeg går på bare fordi det er gøy, oppgaveskriving, årsmøter og salgskurs da det slo meg at korpset mitt ikke har bedt meg om å ta med så mye som en kaffekanne på noe som helst arrangement siden Kine og jeg laget de fin-fine snittene med seigmennpynt til et seminar for mange, mange år siden.

Det var lurt.

----------------

Soundtrack: Dropkick Murphys - Wicked Sensitive Crew

Cashback

Nå kan alle gå og leie Cashback

Den er helt fantastisk.
Også har den Sean Biggerstaff i seg!
(Også kjent som Oliver Wood i Harry Potter)

Hurra!

Jeg sier det igjen;

Hurra!!!

Superstudenten

Jeg skjønner at det er på tide med en liten lesepause når jeg skal Google opp en detalj om Det Europeiske Råd på internet og får beskjed om at 'Søket ditt ga ingen treff i Telefonkatalogen'.

'Finner du ikke deg selv?' står det jammen også, og jeg lurer på om jeg snart blir nødt til å ta et hint...



----------------

Soundtrack: Regina Spektor - Apres Moi

Gjør som Undre sier!

Undre har sagt alt som skal sies, derfor sender jeg deg bare dit.

Minner..

Dr. Jonathan Brockbank viser til stadighet sin bekymring for at et helt semester med litteratur fra 1900-tallet muligens kan være en for stor belastning for de stakkars studentene han har ansvaret for:

'Let's break out the biscuits before everyone completely looses the will to live'.

- Midt i et seminar omhandlende 'Waiting for Godot'. Så, mange sjokoladekjeks senere;

'Yes, if anyone asks you about the meaning of life, just answer chocolate!'

----------------

Soundtrack: Imogen Heap - Rake It In

Ti år senere..

Når man får en slik melding i innboksen sin på Facebook, da vet man at man er blitt funnet av gamle trommevenner;

Bom - bom prat, prat chikichik ;-)

----------------

Soundtrack: Guem Et Zaka - Le Serpent

Dr. Megan Roughley sier det som det er..

My Darling Essayists,

Each one of you is GUILTY (though some to a lesser, some to a greater, degree) of the abuse, mutilation, slaughter -- yea, even massacre -- of English Verbs.

What has this Race of Verbs done that it should suffer so at your hands? Do you truly think that they are insignificant, unworthy of your due care and attention, simply because, to you, they are 'foreign'? Do you truly believe that you can so blithely ignore their individual tenses, their personal pluralities and singularities, without consequence?

Read and repent, O Children of Odin! Mind your ways before the Great Ghost of Albion's Grammaria (The Great GAG) descends upon you with plagues of prepositions and apostrophes to bring to ruination all your longed-for Good Grades!

Det er mulig det skinner noe igjennom at Megan har svært lite til overs for både rasisme og religion...

----------------

Soundtrack: Jeff Wayne - Eve of the War

Hæ?

- Ja..? Nå stoppa du midt i en setning igjen, bare så du vet det!

- Hmm? Å.. Tenkte jeg på utsiden av hodet igjen?

*Høylydt sukk*

----------------

Soundtrack: They Might Be Giants - Birdhouse in Your Soul

Det er vondt..

..å være perfeksjonist med null selvdisiplin..

----------------

Soundtrack: Christy Moore - Ride On

Anna Ternheim -To be Gone

Blasfemi..?

Du store verden...
----------------
Soundtrack: Beirut - Scenic World

The Band Of The Royal Irish Regiment - Highland Cathedral

Hver gang jeg snakker med noen om musikk sier Elisabeth 'Beware, she has a really, really weird taste in music!!' og synes at hun gjør vedkommende en stor tjeneste..

Dette er en av de fineste sangene jeg vet om i hele verden! *hoppe*

Dr. Brockbank oppklarer

'You see, the problem with snow over here is that it seems to secretly dream of being brown slush! Yes, very un-romantic, the snow in England. Just like the English themselves, I might add -
We're a nation of brown slush.'

Dr. Jonathan Brockbank, 23.11.07

----------------

Soundtrack: Elgar - Cello Concerto (1st Movement)

Foreleser i multikulturalisme, Darwinist og jernkvinne Megan Roughley foreslår for bekymrede* norske studenter hvordan de kan øve seg på å se forbi etnisk opprinnelse når de møter mennesker på gata, f. eks alene i mørke Snickleways om kvelden - -

- You can practice by taking out the animal in you! Don't think 'that person is from so-and-so'. Think 'are they fit?' Be a Darwinist! Think 'Will I mate with it?'

Megan Roughley, 12.11.07

*Man lærer en god del om sin egen ubevisste frykt, stereotyper og fordommer i løpet av et slikt kurs og innser kanskje etter hvert at man ikke er så 'uskyldig' som man ønsker å være.

----------------

Soundtrack: Kent - Socker

Slik produserer man 2 x 10 000 ord på 10 dager:

22:00 - Elisabeth har bedrevet favoritthobby nr. 1 i noen timer ('hvilt seg litt', red. anm.) og kommer ned i stuen til Sif som har sloss med pcen sin i tilsvarende mange timer, og som nå er kjempefornøyd med at problemet endelig er løst så hun kan få gjort litt ordentlig arbeid.

22:30 - Elisabeth prøver å se på CSI NY mens Sif sitter mellom Elisabeth og tven og spiller Tetris.

Sif: Unnskyld, det går an å slå av lyden her, altså...

Elisabeth: Neida, jeg er vokst opp med Super Mario, jeg, så jeg bryr meg ikke om spill-lyder, men den selen i veggen begynner å bli ganske irriterende nå.

00:00 - Sif og Elisabeth bestemmer seg for å spise opp alle tacorestene før de begynner å skrive essay for alvor.

01:00 - Etter litt seriøs Facebooking, ellevill glede over Esquil på finsk (Trykk!) for n'te gang og diverse YouTube-moro..

Sif: Elisabeth, vi er helt ubrukelige studenter..

Elisabeth: Ja, jeg går og legger meg igjen, jeg.

----------------

Soundtrack: Eugene Ormandy - The Age of Gold, suite from the ballet, Op. 22a: Polka

Forskning

Dette kortet har Elisabeth basert en hel del forskning på, og både hun og jeg kan bekrefte at det er sant, hvert eneste punkt..

Elisabeth: Det tror jeg faktisk at jeg skal ha på cven som min beste egenskap; det at jeg er akkurat like flink til å snøvle på engelsk som på norsk!

-Elisabeth tenker hardt og lenge-

Elisabeth: Når jeg tenker meg om så tror jeg søren meg jeg kan snøvle på tysk óg!!!

----------------

Soundtrack: Cake - Sheep Go to Heaven, Goats Go to Hell

Krisehjelp!

Jeg har en ordentlig fabelaktig nerdevenn. Eller; nå er det strengt tatt vennen til eksen min, men siden jeg ikke har så mange venner låner jeg fremdeles noen av hans. Denne vennen kan så mye om data at alle datamaskiner er redd for ham! Jo, jo, det er helt sant! Nå er det sånn at jeg er akkurat så passe sta at jeg liker aller best å finne ut av ting selv, noe som gjør at jeg kan sitte i timesvis og lete etter svar jeg ikke skjønner på problemer jeg ikke forstår.

Men noen ganger.. NOEN ganger, når man bare er ekstra sliten og ekstra oppgitt og pcen bare er ekstra teit og hjelp-og-støtte-greiene ikke skjønner hva man spør etter en gang, DA er det godt å ha en nerdevenn akkurat sånn som min nerdevenn. Han kan det meste, men kan han det ikke tar det aldri lang tid før han har funnet ut av det. En slags data-intuisjon, det tror jeg han har.

Det som jeg synes er ekstra morsomt, det er at når jeg ser meg nødt til å bite i det sure eplet og til slutt roper 'hjælp' så høyt jeg kan på msn så rekker nerdevennen min som regel ikke annet enn å spørre hva problemet er før det på mirakuløst vis ordner seg av seg selv. Jo, jo, det er sant! Det har skjedd flere ganger; derav konklusjonen: jeg vet det, pcen min vet det; du kødder ikke med Blinken!

----------------

Soundtrack: Regina Spektor - Better

Av og til våkner man opp og innser at man trenger å forandre litt på prioriteringene sine..

F. eks. når man forskrekket kommer til bevissthet klokken fem på ettermiddagen uten verken sminke (jeg orker aldri styre med sminkefjerner når jeg er full, så det sier muligens noe om hvor mye det regnet kvelden før), rødvinslepper eller rødvinstenner (som er noe bekymringsverdig siden jeg sikkert klarte å helle i meg tusen glass rødvin på de få timene jeg var ute), men derimot med monsterkul i bakhodet, blåmerke på armen og festbuksen hengende pent på en knagg ved siden av ytterjakken i gangen for så vagt å erindre at man har sittet i en taxi uten å ha en anelse om hva gaten en bor i heter. Da er det ikke spesielt oppløftende å oppdage at man har Savex, kamera og tusen småmynter intakt, men mangler den vesle blå pungen med studentbevis og bankkort i. Passet mitt forsvant for flere måneder siden, så om politiet skulle stoppe meg på gata nå antar jeg at jeg er et prakteksempel på en ulovlig innvandrer, dokumentløs som jeg er..

I slike situasjoner er det intet mindre enn 'lovely' å ha en nylig ankommet Elisabeth som anser at den eneste løsningen på en vanskelig søndag er å gå og drikke litt mer rødvin, bare sånn for sikkerhets skyld.

---------------

Soundtrack: Clint Mansell - Requiem for a Dream (Orchestral Version)

Man merker det ikke mens det står på, men plutselig en dag våkner man bare og innser at man på underlig måte har akklimatisert seg helt uten at man kanskje egentlig mente det, og det i tillegg på måter og områder man aldri hadde forventet det skulle skje...

Du vet du er blitt en smule mer engelsk enn vanlig når du:

- ikke lenger løfter et øyebryn når du møter jenter i miniskjørt, singlet og sandaler når det er minusgrader ute..

- ei heller menn i shorts og slipperser.

- dessuten er strikkede gensere med korte ermer ganske fint i grunnen.

- du synes det er helt normalt med vegg-til-vegg teppe på badet.

- du synes at diverse varmretter pakket inn i butterdeig er en fortreffelig lunsj (som du selvsagt spiser mens du går).

- du aner til og med at det er en forskjell på pasty og pastry (jmfr. forrige punkt), selv om du kanskje ikke enda er helt sikker på hva denne forskjellen består i.

- du blir ikke det minste forundret over å finne smoothiesflasker med strikkeluer på Sainsbury's.

- du ler så du hikster av engelske humorprogram som for seks måneder siden ikke ville gitt det minste snev av mening.

- du synes det er helt normalt at gamle menn på bussen kaller deg for 'love'. Faktisk blir du litt forundret om du går en hel dag uten å høre verken 'love', 'pet' eller andre kjælenavn fra totalt ukjente mennesker.

- du er svært påpasselig med å si 'unnskyld' når noen går på deg, dunker borti deg, skal gå forbi deg eller i det hele tatt ser på deg (ok, den siste var kanskje litt overdrevet.. men bare litt!).

- også sier du gjerne 'takk' etterpå, bare sånn for sikkerhets skyld.

- du kan gå på pub på en tirsdag uten at det heter 'alkoholiker'. Det heter nemlig 'kultur' og er utvilsomt bra for karakteren.

- der står du forøvrig pent og venter til bartenderen serverer deg siden vedkommende selvsagt har full kontroll på hvem sin tur det er til enhver tid.

- og du tipser aldri, da blir de mektig fornærmet.

- du vet at visse ting helt naturlig hører sammen, som f. eks salt og eddik, lam og mintsaus eller omelett og pommes frites. Utover dette kan det virke som om gjeldende regel er at all mat kan og bør kombineres; burger og bønner? Javisst! Om jeg vil ha ost på pommes fritesen min? Selvsagt! Potetgull i sandwichen min? Bring it on!

- du har oppdaget at dette også gjelder for drikkevarer, noe som er litt overraskende med tanke på hvor mange regler det finnes for oppbevaring, håndtering og tapping av alle disse dyrebare bryggene; lager med limejuice er en hit, Guinness med solbær(sirup?) likeså. Dessuten har vi støtt på fifty-fifty lager og cider med en dæsj solbærsirup.

Cheers!

------------

Soundtrack: Blur - Beetlebum

Jeg har innsett at når bloggen min IKKE er en samling gamle YouTube videoer så handler den stort sett om Elisabeth. Til og med når Elisabeth ikke er her handler den på en måte om Elisabeth...

Gjeldende spøk har stort sett vært 'du vet jeg er hjelpeløs uten deg, Elisabeth!' Dette av ulike grunner det ville være ufint å komme inn på akkurat nå, men nå som Elisabeth har vært hjemme i Norge i over en uke begynner jeg å lure litt på hvor mye sannhet det egentlig ligger i denne gamle spøken..

I løpet av den siste uken har det nemlig forekommet at jeg har:

* kjørt buss frem og tilbake til universitetet hver eneste dag (Elisabeth og jeg har en avtale om at vi skal gå til universitetet hver dag, siden det er billig og bra både for kropp og sjel...).

* laget hull i alle sokkene mine (Hva nøyaktig det er Elisabeth er forventet å bidra med når det gjelder dette problemet er noe uvisst, men det har ikke skjedd tidligere, så noen sammenheng må det jo være).

* pådratt meg en alvorlig forkjølelse i forsøk på å være så engelsk så mulig (dvs. gå med sommeklær i november).

* drukket uforholdsmessig mye gin i forsøk på å bekjempe nevnte forkjølelse.

* innsett at gin bare gjør forkjølelse morsommere, ikke bedre, deretter gått og kjøpt engelske vidunderpiller bare for å innse at engelske vidunderpiller blir man så glad og frisk av at man godt kan gå og drikke enda mer gin siden det var så grådig artig dagen før.

* oppdaget at man fremdeles har evnen til å være akkurat så sjarmerende at gamle menn gjerne spanderer både en og fem og ti gin-og-tonic på en stakkars ensom pike som er ute og hører på eksperimenell blues på egenhånd.

* drukket akkurat så mange gin-og-tonic på gamle menn sine regninger at man gjerne avtaler dobbel dejt på Elisabeths og sine egne vegne med far-og-sønn som tilbyr enda mer gin-og-tonic.

* opplevd midlertidig hukommelsestap og gått rett forbi huset der jeg bor. Vel, det skjer av og til når Elisabeth er med også, så det tar jeg ikke så tungt. 'Åj, HER er det jeg bor, ja...'

* dekket både soveromsgulv og baderomsgulv med gåsefjær for så å konkludere at dynen på det store soverommet lekker.

* hatt uventet stor moro av å støvsuge opp igjen nevnte gåsefjær (vi har et monster av en støvsuger stående i kottet som jeg ikke har hatt noen interesse av å hilse på før akkurat nå som Elisabeth - førstestøvsuger- har dratt hjem til Norge. Det viser seg at støvsugeren er akkurat like skummel som tidligere nevnte hysterisk morsomme engelskmenn og akkurat like lett å forstå seg på; hurra for meg og støvsugeren).

* sølt hårfarge på teppet og veggene på badet (selvsagt har vi vegg til vegg teppe på badet, vi er da erkebritiske så det holder her i nabolaget).

* grått veldig mye over engelske damer som synes de er stygge nakne, men likevel stiller opp nakne på tv for å lære å se bra ut nakne.

* mottatt nyheter fra Høyskolen i Østfold om at det er fullstendig nytt for dem av Elisabeth og jeg driver og utveksler i York... Faktisk...

Jeg lurer på Elisabeth; kommer du muligens 'hjem' snart?

Jeg tror jeg trenger hjelp...

----------------

Soundtrack: Arctic Monkeys - Mardy Bum

Top Gear 14-10-07 (Part 1of 3)

Oppdatert: This video is no longer available due to a copyright claim by BBC Worldwide Ltd.

..så vet vi det.

Jeg er fullstendig klar over at denne bloggen er i ferd med å bli en samling YouTube-videoer, men dette er ærlig talt noe av det morsomste jeg har sett på tv noensinne! Top Gears Jeremy Clarkson, Richard Hammond og James May prøver å seile tre 'amfibiske biler' fra Dover til Calais. Om du ikke gidder å se hele, gled deg i alle fall over del 2 :D

Forøvrig; å se på Top Gear gir meg for tiden en litt underlig følelse etter at jeg avslørte for Elisabeth at jeg synes James May er urovekkende tiltrekkende...

Dette er uansett en av hovedgrunnene til at jeg elsker England.. det er nemlig ikke bare på tv menneskene er slik.. de er sånn hele gjengen.. hele dagen.. nesten.. :)

'It is like the West Indian dope smoking team practicing in the car'

- Jeremy Clarkson

Top Gear 14-10-07 (Part 2 of 3)

James May: Mayday!

Top Gear 14-10-07 (Part 3 of 3)

'I'm getting a bit bored with sinking.. frankly..'

- Captain Slow.

En forutsetning for å komme seg til Calais er selvsagt å ha en viss formening om hvor Calais ER..

Jeg kom nettopp inn døren med friske, røde kinn etter å ha vært på en av mine sedvanlige 'hjelpe meg så grådig lyst på noe godt jeg har da' søndagsturer til nærbutikken, og på vei hjem ble jeg nesten påsyklet av en femåring i shorts. Det er fem grader og november.

Men det er England.

Endelig!

Jeg lurer på en ting;

Dersom man insisterer på å alltid spise dessert før man spiser maten sin og argumenterer med at det jo tross alt må være NOEN fordeler med å måtte være voksen og skulle bestemme selv..

Har man egentlig lov til å kalle seg voksen på ordentlig da?

----------------

Soundtrack: Tom Waits - I Don't Wanna Grow Up

Irregulært novemberhumør.

På denne tiden for to år siden skrev jeg dette i notatboken min:

'Å leve mitt liv akkurat nå er som å svømme i opprørt vann.
Øyeblikkene av klarhet, den frie pusten varer aldri lenge nok til å døyve smerten og forvirringen før man atter en gang trekkes ned i kaos.

Jeg trenger styrke og selvtillit nok til å sette føttene under meg og bære alt jeg er og alt jeg kan være. Alt jeg har vært og alt jeg vil være.'

På denne tiden i fjor hadde jeg nettopp besøkt York for første gang. For ett år siden satt jeg på en buss og gråt fordi sannheten sto klarere for meg enn den hadde gjort på tre år.

Den sjette november 2006 forlot jeg mannen jeg trodde jeg skulle bli gammel sammen med.

Fullstendig uventet hadde jeg med denne reisen tatt skrittet ut av en hverdag jeg på ingen måte kontrollerte selv og inn i en verden jeg hadde glemt. En verden der hver dag er en fest, et sted der man fokuserer på lykke i stedet for bekymringer og en virkelighet der venner bygger hverandre opp fremfor å trekke hverandre ned. Her gjenoppdaget jeg også en Siv som var blitt forlatt et sted på veien. En Siv som gledet seg ved livet, en Siv som hadde noe å si, en Siv som bestemte selv.

Skrekkslagen reiste jeg hjem, med vissheten om at det fantes en annen virkelighet for meg. Et annet liv. Et annet valg. Jeg er ikke så flink til å ta valg.

I dag bor jeg i York, i det minste for en liten stund. Jeg har tatt avgjørelser jeg tidligere ville ansett som umulige, jeg har mennesker i livet mitt som er så fantastiske at jeg ikke trodde de kunne finnes, jeg gjør en innsats for å omgi meg bare med gode ting og jeg vet at verden ligger åpen for meg uansett hva jeg finner på å gjøre.

Av og til opplever jeg øyeblikk av fullstendig tilfredshet. Følelsen som oppstår når man oppdager at man akkurat nå ikke ønsker at noe var annerledes er ubeskrivelig.

Selv om det ikke innebærer annet enn å høre på Wendy McNeill mens man ligger alene i sengen midt på natten og plutselig innser at man er fullstendig fri.

Hurra!

----------------

Soundtrack: Wendy McNeill - Black Angus

Joanna Newsom - New Untitled Track (Live - 10/07/07)

Har jeg nevnt at jeg så Joanna Newsom i Royal Albert Hall den 28. september? Jeg gråt. Selvsagt. (Dette er ikke derfra, altså... men det skjønte alle)

Wendy McNeill - Black Angus (Live - 10/07/07)

Se der; nå ble jeg forelsket igjen!

Takk, Tove :D

Bright Eyes - The First Day of My Life

Takk, kjære Hlin!

Nå har jeg sutret i tre måneder over at jeg ikke får noe post her i York, så overraskelsen var ikke så rent liten da jeg kom ned trappen og så at jeg hadde fått fem kort på én gang!



Når min Hlin har triste venner bruker hun nemlig postverket til å muntre de opp, og det med stor suksess.

På kortene stod det skrevet:

Then a woman said; speak to us of joy and sorrow.

And he answered:

Your joy is your sorrow unmasked. And the selfsame well from which your laughter rises was oftentimes filled with your tears. And how else can it be? The deeper that sorrow carves into your being, the more joy you can contain.

Is not the cup that holds your wine the very cup that was burned in the potter's oven?

And is not the lute that soothes your spirit the very wood that was hollowed with knives?

When you are joyous, look deep into your heart and you shall find it is only that which has given you sorrow that is giving you joy.
When you are sorrowful, look again in your heart, and you shall see that in truth you are weeping for that which has been your delight.

Some of you say 'joy is greater than sorrow', and others say 'nay, sorrow is the greater!' But I say onto you; they are inseparable. Together they come, and when one sits alone with you at your board, remember that the other is asleep upon your bed.

Verily you are suspended like scales between your sorrow and your pain. Only when you are empty are you at standstill and balanced. When the treasure keeper lifts you to weigh his gold and his silver, needs must your joy or your sorrow rise or fall.

Khalil Gibran - The Prophet

----------------

Soundtrack: Bright Eyes - The First Day Of My Life

Halloween

Gresskarene på The Black Swan er ikke som alle andre gresskar!

Edward Scissorhands hadde med seg øldrikkehjelp (av naturlige årsaker).

Killersmurf og Dr. Jekyll & Mr. Hyde

Det er ikke alle kostymer som gir mening umiddelbart, men det største mysteriet var kanskje hvorfor denne skapningen hadde utstyrt seg med en blinkende vagina...

V

Kveldens tidsfordriv (som nevnt tidligere var vi out and about i tolv timer denne kvelden) var å kaste seg over alle de som helt tydelig ikke hadde kledd seg ut og rope 'Næmmen, hva er det DU skal være for noe'a?!?!?!?' for så å komme med kreative gjetninger. Merkelig nok var det ikke alle som satte like stor pris på akkurat det....

----------------

Soundtrack: Dollie Deluxe - How Do You Feel?

Antonio hvem?

'Næmmen se på deg'æ!' var det jeg klarte å si da Elisabeth dukket opp med rødt, oppskrapet og hovent ansikt i dag tidlig.

'Jaa, sånn går det når man absolutt skal slåss med Antonio Banderas' var svaret jeg fikk.

Elisabeth og Siv passet på å rømme Pottery Lane i god tid før barna begynte å trick-or-treate på Halloween og kom ikke hjem igjen før tolv timer var gått. Resultatet av å tilbringe ni timer på pub blir kanskje tydelig når man ser hvem det egentlig er Elisabeth syntes kunne passe til å hete Antonio Banderas (Bildene er på ingen måte konstruert)



Her har Elisabeth nettopp vælvet Antonio og seg selv over muren som går langs omveien vi gikk hjem (Antonio var forøvrig skotsk og vi har i god tradisjon selvsagt ingen anelse om hva han egentlig heter)



Elisabeth hadde løv og gjørme overalt. Det er fremdeles løv på rommet hennes tror jeg.



Dette er Antonios venn, eh.. Krølle 2. Så klart.



Artig var det jammen.

Det er uenigheter om hvor vi fant disse to unge herrene som insisterte på å følge oss hjem, men vi vet med sikkerhet at de ikke bor i nærheten av oss i det hele tatt. Til slutt jaget vi dem av gårde. Hva eksakt det er vi gjør som gir engelske menn slik en intens trang til å beskytte oss aner vi rett og slett ikke, men vi lar de nå holde på.

----------------

Soundtrack:
Mozart - Requiem for soloists, chorus, and orchestra, K. 626: Recordare

På litteraturens stier

Jeg ler så jeg griner!

Rent!

Lørdag var vaskedag i det Rehnberg-Hansenske hjem og følgende observasjoner ble gjort:

* Vi bedriver imponerende høyfrekvent bomming på kjøkkensøpla (Analyse av mopperesultat viser at husholdningen er storforbrukere av løk og pasta).

* Elisabeth oppdaget under støvsugingen at støvsugeren manglet støvsugerpose. Dette er andre gang siden vi flyttet inn at Elisabeth støvsuger stuegulvet, uten at det forelå en eneste klage sist. Er støvsugepose muligens oppskrytt?

* Når lukten av Jif baderom frembringer intens julestemning burde man kanskje vurdere å vaske noe oftere?

Lyset

Man blir plutselig klar over at verden faktisk ser litt lysere ut når man har vorspiel i stedet for å tilfeldigvis 'ramle utpå' og man i tillegg er så forberedt at man har hangover-brus, hangover-mat og hangover-sjokolade klart i kjøleskapet.

Bring it on!

Oppdatering: Det er da som forgjort også, at den ene dagen på en liten evighet man faktisk er klar for fyllesyken selvsagt er den dagen den velger å utebli.

Potter Puppet Pals in 'The Mysterious Ticking Noise'

Elisabeth IC hadde denne først, men jeg MÅTTE bare :D

Nettverksbygging

Uansett hvor mye man skulle ønske at vennskap varer evig er det dessverre sånn at noen må ødelegge ved å være eksepsjonelt sutrete og vanskelige, noe som medfører at Elisabeth og jeg av og til ser oss nødt til å gå ut og jakte på nye venner.

Det er ingenting å si på innsatsen, synes vi selv, og vi har allerede elget oss innpå en fin liten håndfull mennesker. Noen vil kanskje si at disse rett-i-koppen relasjonene kanskje bærer preg av et visst alkoholinntak og en smule 'Døh! Kom hit, så får jeg snakke litt med deg'-mentalitet, men det bryr vi oss ikke nevneverdig om. Vi har allerede vent oss til utstrakt kamerabruk, sånn at vi i det minste har en liten sjanse til å huske hvordan våre nye bestevenner ser ut, så nå skal vi bare utvikle et system for å finne ut hva de egentlig heter alle sammen, siden de foreløpig har måttet finne seg i å bli omtalt som Metalmannen, Krøllemannen, Klinemannen, Han-lille-med-mørke-håret, Fnisemannen, Han Gamle og Partong. Partong heter forøvrig ikke Partong, men siden vi lot som om han het Partong så lenge før vi fant ut hva han egentlig het er han blitt hetende det. Partong. Han tror han elsker Elisabeth siden hun har vært udregelig mot ham opptil flere ganger, og kan i forbindelse med dette fortelle at mammaen hans i det store og hele er glad på Partong sine vegne, men noe bekymret over det faktum at Elisabeth drikker litt for mye. Dette førte til at Partong en kveld prøvde å ta fra Elisabeth ølen hennes. Det må man aldri gjøre.

----------------

Soundtrack: Gåte - Skrømt

Paniske Piker

Alvoret ved en nært forestående privat diskusjon med den visstnok fryktelig respekterte akademikeren Jonathan Brockbank om temaet for første essay slo oss brått denne mandags ettermiddagen, og etter to kjempeporsjoner med 'så lokal fish and chips at ikke en gang lokalbefolkningen skjønner hva mannen bak disken egentlig sier' samt noen timers sårt tiltrengt søvn etter helgens 'hvorfor møter vi alltid gærne mennesker-nachspiel på bybenker-og Gud vet hva annet vi egentlig har drevet med'-ranglerier til langt på kvist benket vi oss i stuen for å bedrive intense litteraturstudier, kun avbrutt av enkelte tilfeldig forbipasserende YouTube- videoer som krevde hysterisk fnising.

(Jeg ser forøvrig nå at jeg kanskje burde slutte å fortvile over Virginia Woolf sine altforlange setninger)

Siden jeg generelt synes at Innledende Organisering er en typisk God Ting tok jeg en sjefsavgjørelse på at det var på høy tid å finne ut av hvor det faktisk er meningen at vi skal befinne oss til Enhver Tid, samt hva det egentlig forventes at vi skal ha Interessante Meninger om til Disse Tidene.

Det tok meg omtrent en time.

Det er rett og slett ikke grenser for hvor lite samordnede meldingene fra York University er.
Det er et mylder av informasjon via stadig endrede hand-outs, timeplaner, e-poster og muntlige beskjeder. Når selve universitetet i tillegg er en labyrint av ganger og trapper og dører er det nesten obligatorisk for førsteåringer å virre rundt på området mens de leter etter mystiske steder som f. eks. A/TB/037a, noe som muligens ville være lettere å spore opp dersom noen var vennlige nok til å informere om at bygningen med dette rommet har intet mindre enn 'Seehbohm Rowntree Building' skrevet utenpå seg, og ikke Teaching Block i det hele tatt, som TB faktisk står for. Dette er, i følge Jonathan, gjort bare for å forvirre studenter.
Er man i det hele tatt på riktig college er man strengt tatt ganske langt på vei.

Nå skal det sies at den godeste Dr. Brockbank faktisk er ganske hjelpsom med veibeskrivelser og annen informasjon, som at det for eksempel er fryktelig vanskelig å komme tidsnok til undervisningen fordi det ikke er noe samsvar mellom klokkene på de ulike collegene.

Andre personlige favoritter er disse:

* Both rooms are ground floor rooms & the numbering is almost logical.

* Just keep heading downwards into the gloom & you'll be going in the right direction - - -

Uansett;

For de som er bekjente med mine små hverdagsfrustrasjoner, som blant annet Fullstendig Fravær av Selvdisiplin (Jeg ser på snooker i to uker for så å begynne å skrive eksamensoppgave klokken halv ett natten før den skal leveres; jeg måtte jo se finalen først...), Elleville Konsentrasjonsvansker (Slik som da jeg letet i åtte aviser etter utklipp til seminar i multikulturalisme, chattet litt på MSN, spiste middag og så på Alien samtidig), og en Uhelbredelig Motvilje mot å ta selv de Enkleste Avgjørelser (Elisabeth og jeg kan stå kalde og sultne i timesvis fordi 'det er det samme for meg hvor vi spiser') kan kanskje forestille seg hvordan det går når jeg blir presentert for oppgaven 'skriv et tematisk essay på 2500 ord', og det kommer frem at det kan omhandle HVA SOM HELST innenfor engelsk og irsk litteratur fra det 20. århundret. Pensum? Ja, nei, det var ikke så viktig, visst... Hjelp! Stress!

Men vi gjorde nå et forsøk...

22:15

Siv er endelig ferdig med å kartlegge hvor og når alle seminar, forelesninger og veiledningstimer er, men innser at hun fremdeles er ganske usikker på hvilke det er forventet at hun skal møte opp til. Elisabeth hjelper til med å vise frem viktige ark Siv ikke engang ante eksisterte og vise fengende videoer av den gærne hunden sin.

22:30

Siv sitter i sofaen og leser de samme to diktene om og om igjen mens hun lurer på om hjernen hennes rett og slett har mistet evnen til å forstå engelsk og hvordan hun i så tilfelle skal finne ut hvilke temaer det i det hele tatt er aktuelt å skrive om i det forespeilte essayet. Elisabeth finner ut at hun skal på konsert med Joseph Arthur i november

23:00

Siv har gått løs på skuespillene:

Siv: Åneeeeiiiii!!! (Fryktelig opprørt) Det blir bare verre og verre det her, jo!

Elisabeth: Siv, ikke gråt! (Tydelig oppgitt)

23:30

Facebook blir stadig mer forstyrrende når det plutselig dukker opp artige bilder av Siv fra London som helt tydelig krever lystige kommentarer. Elisabeth forteller Siv at hun har bestemt at Siv også skal på konsert, og at Siv ikke har noe valg fordi Elisabeth allerede har bestilt billetter. Siv minner Elisabeth på at det er akkurat sånne påfunn som gjør at Elisabeth ender opp ganske alene på fuktige tyske musikkfestivaler med lite annen mulighet for å kommunisere enn 'Ich bin ein gutes krankenwagenführer'.

00:30

Siv har bestemt at Google er hennes beste vennn og fórer Elisabeth med usedvanlig nyttige opplysninger som at James Joyces far het intet mindre enn Stanislaus til mellomnavn og at Joyce selv måtte slite med Aloysius. Elisabeth har omsider funnet frem tekstene sine og tar opp igjen Siv sin fortvilelse fra tidligere.

Elisabeth: Men, eh... hva skal vi egentlig? Kan vi tolke dikt? Blir det noe tema da?

Siv: Jeg vet ikke, jeg...

Elisabeth: Men hjelp meg litt her, da!

Siv: Jeg kan visst ikke hjelpe meg selv en gang, jeg sitter plutselig her og leser portugisisk (skjønner ingenting).

02:00

Siv plukker av imponerende mengder død hud fra foten sin og bestemmer at alle tekstene handler om død og fordervelse og lidelse og skjærsild og lammede mennesker uten håp og forbannelse og helvete på jord og tenker at det nok er best å gå og legge seg igjen.

Elisabeth bestemmer at Siv ikke får lov til å rape inne, men er enig i at å legge seg nok er det eneste fornuftige i en slik situasjon.

----------------

Soundtrack: Damien Rice - I Remember

Dagens ord

Nihilism /ˈnʌɪ(h)ɪlɪz(ə)m/

→ noun [mass noun] the rejection of all religious and moral principles, often in the belief that life is meaningless.

- Oxford Dictionary of English

Spennende helg

* Det tar fem Emilyer å vaske alt vi har av kjøkkenutstyr.

* Naboen vår er skikkelig, skikkelig hått, det fant jeg ut da jeg prøvde å overtale en gjeng med riktig så utrivelige niåringer til å slutte å bruke inngangsdøra vår som fotballmål.

* Denne uken har Elisabeth og jeg 'media watch' Engelske aviser er vilt tunge på lørdager. Au. (Oki, så er dette aviser for fredag og lørdag, siden jeg var trøtt og lat på fredag, men jeg er sikker på at lørdagsavisene alene veide flere kilo!!)

* Hvordan er det meningen at en stakkar på avvenning skal klare å konsentrere seg om viktige ting når hele byen oser av sjokolade i tide og utide??? York - Home of Nestlé. Oh, joy...

Pøbler

Ungene i nabolaget har drevet og testet oss litt siden vi flyttet inn.

De har stjålet 'til salgs' skiltet som stod utenfor, kastet søppel i gården vår og ødelagt litt av gjerdet ut mot gaten, ingenting vi bryr oss nevneverdig om.

Men i dag, da vi oppdaget at vi hadde fått barn i bakhagen (gjennom en stengt port) bestemte vi oss for at det fikk være nok. Jeg hadde en ganske så (synes jeg selv) utspekulert underforstått streng og bestemt samtale med den femtenårige nabogutten foran huset og var riktig så fornøyd med meg selv da jeg gikk inn i huset igjen. Der fant jeg Elisabeth som nettopp hadde fått den bittelille vennen til nabogutten til å gråte.

Au da.

Mygg

Dette er en skikkelig død mygg.

Den er én av over hundre jeg fant på veggen min etter å ha vært ute og ranglet uten å lukke vinduet først. Det tok meg ca. to timer å drepe alle sammen.
Etterpå hadde jeg dårlig samvittighet og var litt karma-bekymret.

Nå om dagen jakter vi på lopper.

Bryony sier at lopper er et normalt problem i engelske hus og at det ikke har noe med renslighet å gjøre.
Omtrent som kviser, altså.

Jeg føler meg litt som den myggen der i dag.

Hjem?

I motsetning til meg har de fleste i klassen min ikke vært her i York en måned en gang, og allerede er de i ferd med å bestille billetter og planlegge hjemreise.

Jeg vet ikke en gang hvor hjem er akkurat nå.

Og jeg har ingen trang til å dra dit.

Selvtillits-boost?

For tiden har jeg skikkelig draget på én stk. skikkelig lesbisk dame som synes jeg er så fin at hun nesten ikke vet hvor hun skal gjøre av seg, samt en eksentrisk 50-åring som synes at han og jeg skal rømme sammen til en sydhavsøy...

Herlig.

Om verdens kjøttproduksjon...

Et sitat fra Andrei Codrescu sin bok Zombification: Stories from National Public Radio:

Number one, they kill cows; number two, the cows they kill graze on the sites of murdered forests; number three, the cows they kill that killed the forests are full of hormones; number four, the hormone-filled cows they kill that killed the forests are full of bad-for-your-heart fat; number five, the bad-for-your-heart-hormone-filled-forest-killing-dead-cows are wrapped in bad-for-the-earth-plastic.

Skole

På listen over ting jeg aldri trodde jeg skulle høre en lærer si:

'We fuck like animals'

-Megan Roughley, 13.09.07.

My Lucky Day...

Elisabeth og Siv har feiret innflytning i nytt hus alt de kan, og er på vei i fullstendig gal retning for å kjøpe verdens beste pizza som skal spises under planlagt fyllesyke dagen derpå (og dere påstår jeg ikke er organisert...)

Underveis lar de seg mer eller mindre villig underholde av to svært så ivrige guttehvalper som tydeligvis har en plan, siden de for øyeblikket har forsvunnet inn i et portrom for å rådslå.

Hvalp 1: Okay, listen; This is your lucky day!

Vi: Woo... (lite entusiastiske) What?

Hvalp 2: We discussed the matter, and we decided to have sex with you in Museum Gardens!

De tomme, uforstående blikkene avslørte at de hemningsløse latterbrølene de ble møtt med ikke var helt den reaksjonen de hadde forventet...

I have no recollection of that...

* Nok-nok...

* Fff... hallo?

* Aah, du er hjemme, da!

* ???

* Ja, jeg gikk hjem, jeg, det ble saa kjedelig etter hvert...

* ???

* Ja, naar du bare skulle kline med ho dama.

* ?!?!?!?!?!?!?!?!?

* Saa... trenger du noe i butikken, eller?

* ...

To hint: Elisabeth er omsider kommet til York og loerdag var 'gay night' paa The Willow. Yay.

Frokost

Av og til, av ymse grunner, er lykken å snuble over et sted som serverer frokost hele dagen.

Se nå:





Full Irsk frokost








Full Engelsk frokst.





Gikk det for fort? Igjen, altså;

Full Irsk frokost.









Full Engelsk frokost.






Nam.

Biljard

Jeg elsker å spille biljard.

Særlig når jeg er full. Da er jeg ganske flink, synes jeg. I Fredrikstad finnes det ikke så mange bra bord. Der jeg bruker å spille er bordet skikkelig ikke i vater, køene er superskjeve og ofte uten tupp (om de i det hele tatt er der) og duken er full av øl og rødvin (ja, noe av den rødvinen KAN være min, det skal jeg innrømme). På byens ymse nachspielsteder, der er tilstandene enda verre.

Ved et slikt bord på nachspiel på Gressvik en gang, der møtte jeg en ganske gammel mann som tydeligvis hadde stått og spilt hele kvelden. Han var rett og slett uslåelig, og jeg så han smilte skjevt da jeg kom svingende svært så ustøtt i miniskjørtet mitt (Ja, det hender faktisk nå og da...) og lurte på om jeg kunne få spille.

Jeg var typisk understadig beruset, bordet var ubrukelig og mannen oppesen som få.
Nærmere seks på morgenen, etter to-tre timer med tap tilbød han seg å ro meg hjem til Kråkerøy bare for å bli kvitt meg.

Sif's biljardregler:

1. Sørg for at det ser ut som om du vet hva du gjør.

2. Bommer du, vær helt uanfektet. Hold fortrinnsvis kjeft.

Kort og godt: Attitude er viktig.

Og så, helt til sist:

Å spille biljard med mennesker som ikke kan la telefonen sin være i fred er som å ha sex med noen som sover.

- Gammelt Sif-ordtak.

Peanøttsmør i natten

Kandidat 1: Oh no! I forgot to eat the peanut butter!! (fortvilet; planen var å spise peanøttsmør med skje) -But the sex was better (fornøyd).

Kandidat 2: Good, I'm glad I beat the peanut butter (tørt)

Kandidat 1: Oh, but I really, really enjoy peanut butter.

Vimrod

Galway

According to Peadar 1..

..så står denne svanen og tenker 'man, I wish I was down there...' Men at den bare er for dum til å skjønne hvordan han skal komme seg dit... (according to meg er det tydelig at svanen står og gjør seg til som best den kan, med vingen på hoften og greier, men vi var for redde for høye 'honk' til å ta noe særlig notis av det hele)

'down there', det er her:

Denne damen er den ivrigste svanemateren jeg har sett i hele mitt liv.

Flere svaner:

According to Peadar 2..

..så er det viktig å klatre på det som kan klatres på, noe som forøvrig var årsaken til at jeg befant meg på toppen av en veldig høy og veldig stengt port natt til søndag mens jeg lurte på om den beste løsningen rett og slett kunne være å besvime og håpe at noen kom til å fakke meg...

Nuvel;

According to Peadar 3..

..så er fyren i vinduskarmen en ordentlig kuling (vi så han drikkende øl på et gatehjørne tidligere på dagen) According to meg burde noen ha stukket et par kastanjetter i hendene hans, og de skjønne franske damene til høyre ville hatt et fabelaktig akkompagnement til musikken sin.

Galway søndag ettermiddag:

Prosjekt ØL

For mange, mange år siden (jeg er muligens litt påvirket av å bare henge rundt ca. parogtjueåringer om dagen), da jeg var meget ung og først oppdaget alkoholens snurrige gleder, da var det vodka det gikk i. Dvs, det gikk vel stort sett i det man fikk tak i akkurat den helgen, men det var mye vodka.

Jeg aner ærlig talt hverken når eller hva som skjedde, men plutselig hadde jeg konvertert. Jeg var blitt en vindrikker, og det har jeg mer eller mindre vært siden (avbrutt av tilfeldige uplanlagte og katastrofale korkegin nå og da).

Jeg ELSKER vin, og jeg digger det faktum at vin ikke er bare vin. Man kan bruke hele livet på å forske på ulike druer og områder, og det akter jeg å gjøre.

Øl, det tåler jeg ikke. Virkelig ikke. Jeg mistenker at det henger sammen med en uheldig episode som tiåring, da jeg, fullstendig oppslukt i et Donaldblad, tok feil av min cola og bestefaren min sin store, grønne øl. Reale slurker hadde funnet veien ned i magen min før jeg oppdaget hva som foregikk, og den opplevelsen er og blir rangert som en av de mer traumatiske i barndommen min...

Jeg har hatt et par fryktelige eksperimenter med øl siden, og bare en liten munnfull får alt i meg til å velte seg. Se opp. Det spruter. Mye.

Men! Det har gått opp for meg på mine gamle dager at ølets verden må være like så spennende som vinens, noe som ergrer meg mer enn jeg liker... Og når jeg nå har flyttet til England har jeg virkelig innsett at jeg går glipp av noe stort...

Jeg har dermed avgjort at dette halvåret i York skal brukes delvis på å tillære Sif øldrikking. Skummet. Garantert sølete. Men spennende. Jeg er ganske optimistisk til det hele, med tanke på at jeg brukte en god stund på å late som om jeg likte rødvin før jeg faktisk våknet opp og innså at jeg gjorde nettopp det.

Dessuten har jeg en av Norges ivrigste øldrikkere til å assistere meg, så jeg er definitivt ved godt mot.

Nå har jeg utsatt det hele en god stund, men siden jeg for tiden befinner meg i Dublin og ser frem til et forestående besøk på Guinness Storehouse har jeg innsett at det rett og slett bare er å sette i gang. Helgen ble tilbrakt i nydelige Galway i godt selskap, og jeg kan herved skryte av at den første ølen jeg har drukket små, men likefullt betydelige mengder av uten at hele magesekken min prøvde å presse seg opp gjennom halsen var en Guinness.



Jeg ble intet mindre enn gledelig overrasket da jeg bedrev alvorlig sniffing på Peadar sin øl og oppdaget at det ikke luktet så ulikt den Strongbow pinten som noen lurte Elisabeth til å drikke en gang... Strongbow er forøvrig cider. Riktignok en cider jeg ikke har villet drikke fordi den smaker øl, men likefullt noe helt annet enn bestefars grønne.

Etter dette liker jeg å innbille meg at jeg drakk nesten en hel halv Smithwick's, selv om sannheten nok er at det var mer en fire-fem munnfuller, men bare det er en enorm seier for undertegnede, og tydeligvis mer enn stor nok til å blogge om.

Min ølfremtid ser meget lys ut for øyeblikket. Yay!

Jeg lover at prosjektet skal dokumenteres grundig fremover, siden jeg vet en håndfull mennesker som ikke kommer til å tro et ord av det som foregår ;)

På tur

Mennesker som sover på flyplasser ser underlig hjelpesløse ut der de vagler på ukomfortable benker mens de prøver å slappe av og passe på bagasjen sin på én gang.

Jeg? Jeg leste Harry Potter og spiste sjokolade i fire timer før jeg kom på at det kanskje var lurt å sove litt siden jeg muligens kom til å ha noe sted å slappe av før om enda tolv timer.

Akkurat da kom en mann på at han måtte støvsuge akkurat der jeg lot som om jeg sov. Han ble sint da jeg fortsatte å late som om jeg sov og begynte å kaste stoler rundt på parketten. Da leste jeg litt mer Harry Potter.

Jeg vil ikke kalle meg selv bereist, men jeg har nå vent meg til alle de nye sikkerhetsreglene, da, sånn at jeg pent har puttet alt løsgods i ryggsekken, tatt av beltet og legger laptopen fint for seg selv i en plastikkboks for separat scanning når jeg kommer til sikkerhetskontrollen. Så går jeg veloppdragent gjennom uten at det så mye som småpiper fra pipedingsen.

Likevel skal de kroppsvisitere meg. Sukk.

Det er kanskje ikke uvanlig å se flesteparten av gjestene i baren starte dagen med alkohol når man reiser fra Newcastle, men å spise full engelsk frokost og kose seg med en pint ved siden av, det må da være feil?

Nå skal jeg ikke påstå at å spise en stor porsjon bønner i tomatsaus når man er på vei for å hilse på en av Mennene med stor M var særlig gjennomtenkt heller, men jeg klarte ikke beherske meg. Beherskelse er ikke min sterkeste side.

Da jeg satt på bussen uten å vite hverken hvor jeg skulle eller hvor langt det var eller om jeg i det hele tatt kjørte i riktig retning slo det meg at jeg visst ikke hadde tenkt gjennom denne turen særlig godt...

Noen (muligens alle bortsett fra Elisabeth) vil kanskje si det er riktig så uforsvarlig å reise alene til et fremmed land for å hilse på tilfeldige festivalbekjentskaper, men jeg tenker nå at en fyr som bruker hele lunsjen sin på å sykle firmasykkelen ned til sentrum for å overlevere husnøklene sine til tilsvarende tilfeldige festivalbekjentskaper ikke nødvendigvis er så dumme å besøke...

Jeg tror det blir bra, jeg. Så får det bli som det blir etterpå.

P.S 1: Damen i baren kunne ikke servere meg to stekte egg på toast med bønner til, men bønner på toast med stekt egg til, DET kunne jeg få.

P.S 2: Ja, det er flere Menn med store M'er akkurat nå, selv om noen nok vil velge å kalle de Gutter med store G'er. Jeg, derimot, har bodd i England i to uker nå, så jeg velger bare å late som ikke.

Takk for meg.

Det er noe som biter...

I dag regner det på ordentlig, og jeg føler meg litt ekstra norsk i Stormberg-regnjakka mi.

På sånne dager nytter det ikke en gang å ta på seg sitt strengeste ansikt mens man tenker 'bloody tourists' så hardt man kan når man blir fanget bak et tog med øst-europeiske turister. Det er ingen som tror meg likevel.

Alle vet at den korrekte engelske måten å takle pissregn på er å simpelthen late som om det ikke. Regner, altså.

Et annet typisk engelsk trekk er at man ikke tar seg det minste nær av litt støv her og der. Og noen engelskmenn tar seg mindre nær av det nevnte støvet enn andre.. Her kan det passe å nevne at jeg for tiden deler bolig med intet mindre enn tre ytterst sjarmerende eksemplarer av arten engelsk hankjønn på henholdsvis 21, 24 og 26.

Nå er ikke jeg kjent for å ha såkalt 'støv på hjernen', tvert imot, men når støvet ikke lenger er bare støv, men støv-og-noe-bittelite-som-liker-å-bite-mennesker-og-da-særlig-intetanende-norske-jenter, da må det være lov å reagere, synes jeg....

Ellers finner jeg det fascinerende hvordan det er helt normalt i en husholdning på fire der tre ligger og sover at den fjerde finner på å invitere alle som tilfeldigvis befant seg på puben da det stengte hjem til seg for å ha rave...

Jeg bruker ikke å være redd for fest heller, jeg er er bare noe ukjent med fenomenet 'Åj, klokken er åtte og politiet er her... jeg vet hva vi gjør! Vi sover litt, også fortsetter vi raven når vi våkner' Sånn i ett-to-tiden natt til mandag dro siste gjest, og jeg klarer fremdeles ikke helt å forstå hvordan alle de menneskene i det hele tatt fikk plass i den bittelille stuen... Men artig var det :)

Og sånn går nu dagan...

Oppdatert 16.08.07: Av og til er det greit at det er saa stoevete at nevnte hankjoenn maa stoevsuge i mange, mange minutter i bar overkropp... Nu er det rent. Over og ut.

Noe nytt...

Jeg har flyttet.

Ut.

Og jeg trenger post.

Ordentlig post som jeg kan lukte på og legge ansiktet inntil.

Post jeg kan smile til.

Det hjelper ikke hvor hjemme man føler seg i et fremmed land.

Man har fremdeles lov til å være litt liten og alene nå og da.

Akkurat nå er det både nå og da.

Midlertidig:

Sif

c/o M. Griffin

Clarence House

70 Clarence Street

York YO31 7EW

Var det uforsvarlig?

Nuvel.

Argh...

Jeg synes faktisk det er utrolig masete at du sier det samme til meg hver eneste gang du ser meg...

"Nå er du jammen blitt tynn, Sif!"

HYL!!!

Birdhouse in Your Soul

They Might Be Giants

Istanbul - They Might Be Giants. MTV Europe, 1990

Og mens vi først er i gang...

Live, faktisk... imponerende!

Istanbul (Not Constantinople) Liquid Television

Denne videoen så jeg tilfeldigvis på TV én gang for femten-tjue år siden, og jeg har aldri glemt den!

Gleden da jeg tilfeldigvis fant den igjen kan ikke beskrives...

Enjoy!

Pønk i Parken

Av og til, når man i et øyeblikks iver etter å være fornuftig og komme seg hjem relativt tidlig en lørdags natt fordi man skal på jobb dagen etter har reist fra både nøkler og veske, forsøkt å knuse vinduet til hybelen sin med en strategisk plassert plaststol og vekket mannen i nabohybelen så han kan bevise at han er helt ubrukelig når det gjelder å dirke opp dører med lommekniver, da er det egentlig greit å bryte visse regler man har satt for seg selv, synes jeg.

Også er det ikke så verst, når man drar for å hente tidligere nevnte eiendeler slik at man får åpnet butikken til klokken tolv, å finne at enkelte muligens har det enda verre en en selv, der de ligger og sover midt på gulvet...

Alt i alt gikk det ikke så verst, synes jeg!

Alternative musikkopplevelser

"Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve mine fire barn spille Robert Smith på Afrikanske Marimbaer"

-Fredrikstads yngste 60-åring svært rørt etter en særdeles rørete fremføring av The Cure's "Boys Don't Cry" på relativt primitive Afrikanske instrumenter.

Nylig hørt i Fredrikstad

* Nei, nå får det være nok, tjukka! (Mann til sin to-tre år gamle datter som står og kikker på kjærlighet-på-pinne)

* Nei, det er jo ikke sånn at vi ikke skal kunne gå ut og ta oss en øl nå og da! (Stamgjest på en av Fredrikstads bruneste puber i forhold til at hennes mann kommer hjem fra avrusningsklinikken om ikke så lenge)

* Jeg skal kjøpe røyk, jeg, fittetryne! Er det greit, fittetryne? (Mottatt på jobb en fredagskveld i april)

Fakin Fæbjules...

Dersom Gore Verbinski mener at to mennesker (vel, ett menneske og ett ikke-fullt-så-menneske) kan prøve å drepe hverandre med sverd stående på en tverrmast (Heter det det?) mens skipet blir dratt rundt og rundt i en malstrøm så er det i grunnen helt greit for meg så lenge den ene av de er Kæp'n Dzæk *sikle*

Man kan bli religiøs av mindre....

Wot?!?!?

Overhørt i Museum Gardens, York:

Fire ungdommer sitter og snakker om løst og løsere:

- What are you, an arsenist?

- Well, I like arse, does that make me an arsenist?

Merkelig humør

Nå er det sånn igjen. Jeg har vanvittige mengder musikk i huset, men ingenting å høre på, jeg saumfarer skap etter noe å spise som ikke trengs å tilberedes, jeg sjekker Facebook hvert tredje minutt, jeg planter ting jeg vet kommer til å dø innen en måned, jeg heller ting ut av vinduet og tørker meg på genseren, jeg har alt for mange planer og ingen innsatsvilje, jeg elsker og hater på en gang, jeg vil helst ligge og sove frem til midten av juni, og mest av alt vil jeg rømme landet.

Vår.

Herlig.

Oppgulp

De siste dagene har jeg gjort noe virkelig skummelt.

Jeg har brukt MYE penger... På ting! Til meg selv!

Og det er uhørt.

I min familie, der skal man være påpasselig med å la pengeforbruk etterfølges av dårlig samvittighet. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn har det alltid vært. Det lærte jeg allerede da jeg som liten spurte etter penger til noe jeg hadde lyst på. Jeg fikk. Jeg er enebarn og bortskjemt. Men på en skrudd måte. De gav, men alltid med betingelser. Jeg skulle forstå. Forstå at vi ikke egentlig hadde råd, forstå hvor snille de var og hvor krevende og egoistisk jeg var.
Isen hadde alltid en bismak, sjokoladen ble alltid til en klump i magen. Fordi jeg visste. Jeg forstod.

Derfor kan jeg aldri gå på bekymringsløs shopping slik som noen kan. Jeg må prøve, tenke, prøve igjen, vurdere, og så kanskje overtale meg selv til å kjøpe noe jeg virkelig trenger.

Men alltid, alltid, alltid... tenker jeg... jeg burde ikke gjort det.

Morgenstund

Men DET var vel bra, koppen (edder-, altså), at den morgenen du syntes det passet å ta en liten lur i skoen min var nettopp den morgenen jeg bestemte meg for å riste skoene mine før jeg tok de på...

(Sif er veldig fornøyd med sine fin-fine tolv kvadrater i Nøttebo-kjelleren, men har nå sett seg nødt til å ta konsekvensene av at det faktisk ER en kjeller, at huseierens vaskekjeller er vegg-i-vegg, og at Sif følgelig må dele hulen sin med et variert utvalg av de vanligste kjellerkrypene. Også Jon, da.)

Seks timer og førti kunder...

To ting...

Heldige meg har fått ny, fantastisk, dog litt lite kledelig t-skjorte av jobben min. Men det er helt greit. Jeg kan rusle rundt og late som om jeg reklamerer for Borat, jeg. Bare at dette i virkeligheten dreier seg om noe helt annet.

Ofte kan jeg ikke en gang ta meg et glass vann uten at det ser ut som om jeg har prøvd å drukne meg selv i vasken, langt mindre kan jeg håndtere bøtter og kluter og sånn... i dag var jeg faktisk ganske flink.

Ting jeg helst vil slippe å lure på

Hva skal man egentlig gjøre når man står på jobb, alene, med kø til døra og den lille hvite fjotten (også kjent som den kinesiske nakenhunden Elliot) man inntil for et øyeblikk siden var sååååå glad for å se igjen setter seg ned ved siden av føttene dine og gjør sitt fornødne....?

Jeg velger meg april...

Jeg skriver til foreleseren min. Tårene strømmer, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg er nemlig glad. Jeg er jo så glad at jeg vil springe ut i våren og danse, men jeg kan ikke. Det er så mye nå. For mange krav, for mange ting å tenke på. Og jeg tenker at om jeg bare hadde én dag fri, én dag jeg kunne bruke på ingenting, bare på å spise kanelbolle, rydde litt i musikken min, ta noen bilder, drikke et glass rødvin og gå en tur i kirkeparken. Da... da ville det bli lettere etterpå. Men jeg tror ikke på det.

Om jeg hadde én dag fri, bare til meg selv, da ville jeg trolig brukt den på å bekymre meg over alt det jeg MÅ la være å tenke på alle disse andre dagene, det jeg må skyve unna for å klare å overleve. Alt som har skjedd de siste månedene. Den fine gutten det ble min oppgave å såre så grundig at det virker som om han aldri skal få hodet over vannet igjen, mormor som bare sluttet å leve rett før jul uten at jeg fikk tatt farvel, nederlaget jeg føler ved å ikke klare å leve opp til mine egne forventninger på noen områder, og sorgen over at jeg ikke klarer å akseptere det når jeg lykkes. Det faktum at jeg har mistet byen min, at jeg ikke lenger hører hjemme her, men lengter til andre byer, andre mennesker som lever livet sitt på en annen måte. Det er ingenting som holder meg fast her lenger, jeg føler meg fri, men trist på samme tid. Men kanskje man ikke trenger å høre til et sted. Kanskje man heller kan høre til mennesker. Jeg vet nå at det finnes flere av oss der ute. Selv om jeg trodde jeg hadde brukt opp alle de menneskene som ligner meg.

Så hvorfor gråter jeg? Jeg er jo glad. Egentlig. Livet mitt er i gang igjen, endelig, etter åtte år på vent kjenner jeg at ting rører på seg. Jeg er på vei. Endelig.
Men jeg er sliten. Det er for mye jobb, det er for mye øvelser, det er for mye pliktlesing. Og jeg er redd. Redd for at om jeg ikke leverer oppgaven min på torsdag, så slutter jeg. Igjen. Også blir jeg ingenting når jeg blir stor. Om ikke gleden kommer tilbake i musikken min snart, så slutter jeg å spille. Om ikke jeg klarer å godta å elske og bli elsket uten å være redd, ja, så slutter jeg med det også.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg drar for gardinene så jeg ikke skal se solen. Jeg sover. Noen ganger er det tryggest å sove. Jeg gråter, og jeg vet ikke hvorfor, bortsett fra at det er vår. Det er alltid slik når det er vår.

Men det kommer til å gå bra.

Jeg vet det.

Jeg skal finne en løsning. Jeg skal levere noe. Jeg skal bestemme meg for hvor jeg trengs når jeg blir stor. Jeg skal sette meg på toget på torsdag og gjøre mitt beste på scenen på fredag, selv om ingen hører meg. Jeg skal få fred. Jeg skal konsentrere meg om meg og mitt. Og jeg skal spare pengene mine, så jeg kan reise dit jeg vil være. Dit jeg MÅ være. Og så, så er det sommer.

Men foreløpig er det vår. Og jeg skal tåle det.

Alene?

Jeg har 72 kontakter på min msn-liste.

16 er pålogget.

Men ingen skriver til meg.

Det er nesten alltid jeg som skriver først.

Kule, kule dama...

Ani DiFranco - "Evolve"

Sukk... :)

Jeg glemmer ganske ofte at YouTube i det hele tatt eksisterer. Derfor blir jeg så eksepsjonelt lykkelig når jeg finner skatter som posten under her ventende på meg ute i internettet (blogger lot meg ikke skrive denne teksten sammen med den forrige posten...)

Den første sangen av Lars Winnerbäck jeg helt tilfeldig snublet inn i mens jeg letet etter noe annet, var "Där Älvorna Dansar", en vise som fullstendig tok pusten fra meg. Det neste jeg gjorde var å løpe hjem til min tidligere nevnte hus-sjaman og rope "Hør! Hør!" Vi ble sporensteks enige om at Lars var mannen i våre liv, og at deling ikke var det minste problem. Deretter satte vi i gang med å spre det glade budskap, noe som førte til at Winnerbäcks samlede verker ble "glemt igjen" både her og der. Etter hvert er vi blitt en riktig så hyggelig liten fanklubb alle sammen, selv om ikke alle er like overbeviste... Men vi jobber med saken!

Aldri har jeg funnet musikk som så elegant uttrykker den utrolig såre følelsen som på en slik overveldende måte tar over livet mitt noen ganger.

Den følelsen jeg har når det eneste jeg kan forklare er at jeg ikke vet om jeg er trist eller bare tørst...


Lars Winnerbäck sin hjemmeside

Lars Winnerbäck - Elegi

Studentliv

Vi merker virkelig ikke så mye til det.

Bortsett fra når ordene blir litt for lange og litt for "hva i helskvetten BETYR egentlig prevaricate?".

Da kan det hende at noen forsiktig rekker opp en hånd og spør sjenert "kan du skrive det på tavla?"

Hvorpå han smiler sitt mest joviale smil, slår ut med begge armene og svarer fornøyd "I can try!" For så å oppfordre oss til å slå det opp...

Jeg har en fantastisk engelskprofessor... med dysleksi :D

Draum

Noen ganger er det en smule bekymringsverdig at jeg tar drømmene mine forholdsvis seriøst...

I natt, for eksempel, drømte jeg at noen hadde stukket et skikkelig langt sverd gjennom hjertet mitt, helt inn til skaftet, slik at det stakk riktig så langt ut på den andre siden. Men jeg ble ikke død (...). Det gikk bra, så lenge det satt der. Om vi skulle ha dratt det ut, derimot, da ville jeg blitt død med én gang...

Grådig upraktisk å være på pub med et langt sverd stikkende ut av ryggen, husker jeg...
Og det siste jeg sa før jeg våknet var: Å, mamma, må jeg bestemme selv når jeg skal dø også, nå...?

Det er DERFOR jeg ikke dro på trening i dag tidlig... helt sant!

---

Oppdatert 15. mars: Når slike ting skjer og føles litt for virkelige er jeg jammen glad for at min före detta egne, bittelille hus-sjaman kan få det hele til å gi mening med bare noen få ord...

*rødme*

i går kveld var det flere mennesker som, uavhengig av hverandre, sa at jeg var en nydelig jente

og enda noen til som var enige

jeg

tenk det