28 mars 2008

Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin...

Telefonen ringer på jobben:

Sif: JobbentilSif, det er Sif! *Kvitre-kvitre*
Andre enden: Ja, hallooo, det er Kjerstiii!!! *Super-kvitre*
Sif: Ja, hei!
Kjersti: Ja.. eh.. hvor var det du ringte fra, sa du?
Sif: Nei, det var nå du som ringte til meg, da..
Kjersti: Å.. ja, jammen det var fordi jeg hadde et ubesvart anrop fra deg?
Sif: Åja, ja, du er kommet til jobbentilSif i alle fall?
Kjersti: Øøøh..
Sif: Eeh.. Det var ikke du som var her og kjøpte pølse nå nettopp?
Kjersti: Jo, det var jo det..
Sif: Ja, da var det du som lånte telefonen for å ringe til deg selv da du ikke fant mobilen din..?
Kjersti: Åjaaa! Ja, nå har jeg funnet den, hurra!
Sif: Flott! Gratulerer! Ha en fin dag, da!

10 mars 2008

Hlin og jeg.

Akkurat nå driver jeg og besøker Hlin i Bodø. Bare at Hlin ikke er her fordi hun jobber. Så jeg vasker koppene hennes og drikker teen hennes og prater med Camilla så lenge. Vi prater om det fine været og om hvorvidt man er forpliktet til å gå ut i dette været bare fordi det er pent. Jeg mener at jeg ikke trenger det, både fordi det er veldig, veldig lyst ute og fordi jeg jo er her og besøker Hlin og ikke nødvendigvis Bodø, så det kan i grunnen være det samme. Men jeg slipper ut Camilla når hun ber om det selv om jeg vet at hun klarer å åpne døren selv. Camilla er av den typen som ikke er så nøye med å opprettholde illusjonen om at hun er en katt til enhver tid.

Vanligvis synes jeg det er litt ubehagelig å være alene hjemme hos andre. Jeg lister meg rundt, tør ikke røre noen ting og føler at jeg ikke hører hjemme der. Her er det ikke sånn. Her er det bare hjemme. Og det tror jeg er av omtrent samme grunn som at vennene mine umiddelbart begynner å kalle meg Hlin når vi snakker om henne. De har av en eller annen grunn bestandig trodd at vi er samme person. 'Hlin!' ropte de. 'Hlin! Hlii-iin!!' Og ble ordentlig irriterte når jeg for én gangs skyld ikke svarte slik jeg pleide fordi jeg forstod at de lett ble forvirrede i hodene sine og ikke så at vi var to helt egne personer selv om vi bodde i samme hus. 'Sif heter jeg', sa jeg gang på gang. 'Ikke Hlin'. 'Samma det, vel' sa Patrick.

På en fest en gang bestemte vi oss for å bytte siden det var sånn alle ville ha det. Hlin var en fryktelig overbevisende Sif som drakk rødvin som vann og maste om bytur og nachspiel og Sif svarte hver gang noen ropte på Hlin. Da ble alle veldig sinte og overraskende fornærmet og kunne ikke skjønne at vi ikke bare kunne være litt normale for én gangs skyld.

Men i går tilga jeg dere alle sammen.

Da så jeg nemlig meg selv i Hlin sitt ansikt.