Ånei!

Plutselig er ikke lenger det å legge seg alene bare det å legge seg alene, det er å legge seg uten deg, og jeg er ikke i form til å vurdere om denne utviklingen er ønskelig eller ikke akkurat nå.

Varmen, gleden og latteren i hjertet hvisker ja, resepten legen skrev ut til meg i går hyler nei.

---------------

Soundtrack: Dar Williams & Ani Difranco - Comfortably Numb

Aktuelt.

Fra nordøstlige deler av England er det nylig fremsatt krav om forhandlinger etter at enkeltes ''verdifulle kvalitetstid med familien'' gjentatte ganger er blitt beslaglagt av en hittils ukjent nordkvinne.

Vår reporter melder om økte konflikter etter beskrivelser av forholdsvis uforutsette møter mellom nevnte nordkvinne og yngre representanter for den fornærmede parten under feiringer av årets Guy Fawkes-Day i andre deler av landet.

Nordkvinnens foreløpige antatte mangel på imøtekommenhet blir beskrevet som foruroligende, mens andre involverte påpeker det upassende i det forespeilte møtet, situasjonen tatt i betraktning.

Utfallet er ennå usikkert.

***

Eller også:

You do understand you're going to have to meet my parents, right?

----------------

Soundtrack: Dire Straits - Your Latest Trick

Takk for nå, Mama Africa!

Miriam Makeba døde i natt.

Mbube



The Click Song (Qongqothwane)



Pata Pata

Kort oppsummert:

I kveld møtte jeg plutselig en mann på kjøkkenet. Han sa han har bodd her siden mandag. Hm.

Han kunne også fortelle at en annen av de jeg bor sammen med (som jeg forøvrig ikke hadde sett på en uke før hun vandret inn på kjøkkenet i sted) hadde beskrevet meg som ''elusive''. Da jeg ærlig måtte innrømme at jeg ikke ante hva det betød, sa han ''apparently you are heard, but never seen''.

Klippet fra ordnett:

Elusive (adj.):

- vanskelig å gripe (eller få tak i)
- unnvikende, flyktig
- vanskelig å definere
- flyktig

Jeg kan ikke annet enn si meg enig - det er smertefullt riktig på så fryktelig mange måter, men jeg nøyde meg med å si at det bare er fordi jeg er så fryktelig sjenert at jeg mest driver og sniker meg rundt på natten, når alle sover.

Den tredje samboeren min dater for tiden en pilot i det britiske flyvåpnet, og siden de driver med nattflyvning denne uken, morer han seg stort med å skremme vettet av oss ved å fly veldig lavt rett over huset vårt hver eneste kveld.

På lingvistikkseminaret i dag snakket vi om ulike typer indisk-engelsk, og i en bisetning slang Lalita ut at navnet mitt på hindi (mener jeg det var) betyr ''just alone''.

Ok, så var det var en spøk, ok, så klarer jeg ikke å verifisere påstanden uansett hvor mye jeg Googler, men likevel gråt jeg. I skjul.

----------------

Soundtrack: Snatam Kaur - Ong Namo

Going Emo.

Jeg blogger ikke for å bli lest.

Tenkte jeg.

Jeg blir uvel når noen kommenterer innleggene mine, uavnhengig av om de er venner eller ukjente. Jeg mener ingenting, jeg synes ingenting. Jeg har ikke intelligente, samfunnsaktuelle kommentarer. Det er ingenting her av interesse for noen andre.
Jeg har ikke en gang en statcounter. Jeg vil ikke vite.

Jeg våknet i dag med et ''faen! Dette går ikke, nå raser det igjen''.

Jeg må snakke med noen. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, ellers faller jeg igjen, og hvem vet når jeg klarer å reise meg neste gang. Så skriver jeg, da. Og kanskje er det noen som leser, helt av seg selv. Så slipper jeg å mase. Jeg trenger ikke hjelp, jeg vil ikke ha gode råd. Jeg trenger bare å fortelle.

Derfor blogger jeg.

For å bli sett. For at noen skal vite.

Kanskje.

Det skulle ikke bli slik denne gangen.
Jeg har falt ut. Jeg kan ikke lenger timeplanen min,
jeg vet ikke hvor det er meningen at jeg skal være,
og det er så vidt jeg har overskudd til å få panikk.

Jeg er i ferd med å gi opp.
Jeg skjønner ikke hva jeg driver med,
jeg vet ikke hva jeg vil.

Statsvitenskap? Er du morsom?

Jeg vil ikke flytte til Newcastle. Jeg vil ikke det.
Jeg har ingenting i Norge å gjøre.

Jeg vil være her.

York er trygt og godt. Jeg kan York, York er en del av meg,
jeg kjenner York bedre enn noen av de lokale vennene mine.

Og jeg er ekspert i å lure meg selv til å tro at dette ikke har noe å gjøre med det som har skjedd de siste dagene; denne noen som har skjedd de siste dagene.

Allerede? Selvsagt allerede. Det er sånn jeg fungerer.

Ett møte skulle til. Nei - ikke en gang et møte - bare tanken på et møte gjorde at jeg ramlet inn i et gammelt mønster, et gammelt spor. Et spor som aldri har ledet noen annen vei enn ut i fortvilelse og desperasjon. Mørke. Det velkjente, desperate, trygge Mørket.

Jeg har, utrolig nok i en alder av nesten 30, fått en ny venn.
En fyr som i beste fall vil komme til å bli en Jævlig Bra Kompis og i verste fall kanskje kunne ha blitt noe helt annet.

Varsellampene lyser.

Han er en bra fyr, men dette handler ikke om ham.
Det handler om meg og den dårlige selvtilliten som få synes å tro eksisterer. Det handler om mitt inderlige behov for å føle meg hel og mine grundig innarbeidede tvangstanker om at jeg trenger noen andre for å få til det. Det handler om at uansett hvor dårlig selvtillit jeg har er jeg alltid i stand til å treffe noen som har det verre, og så blir jeg den som må trekke opp. Jeg er lei av å trekke opp, jeg har ikke overskudd til det, fordi da blir jeg igjen der nede alene. Igjen.

Det er ikke plass til noen andre akkurat nå.
Men det er heller ikke plass til en skuffelse.

Jeg er redd.

Jeg lever på Rødvin, Cola light, cherrytomater og Kinder Maxi. Jeg leser ikke og tør ikke gå på skolen.

Og det er blitt høst siden jeg sist så dagslys.

Evanescence - Going Under

Blurring and stirring the truth and the lies
So I don't know what's real and what's not
Always confusing the thoughts in my head
So I can't trust myself anymore

I'm dying again

I'm going under
Drowning in you
I'm falling forever
I've got to break through
I'm going under

So go on and scream
Scream at me
I'm so far away
I won't be broken again
I've got to breathe
I can't keep going under



---------------

Soundtrack: Johnny Cash - I'm So Lonesome I Could Cry

Nissen min.

Jeg er ikke bra nok.

Ingenting jeg gjør har noen verdi.
Jeg duger ikke. Det holder rett og slett ikke.
Alle andre får det til. De er så mye bedre enn meg.
Jeg har ingenting å gi. Jeg har ingenting å bidra med.

Jada. Jeg vet at det ikke er riktig.

Jeg vet det.

Jeg er intelligent, jeg er skoleflink.
Jeg er morsom og interessant.
Jeg har gode venner og et godt liv.
Jeg er kreativ og fantasifull.
Jeg er et godt menneske.

Men det er utenpå.

Jeg har en liten nisse i lomma mi.
Han ligner litt på meg, i grunnen.

Han er glad i musikk, akkurat som meg,
og derfor bruker han stadig opp batteriet på mp3-spilleren min.
Han kaster nøkler og visakort ut av lomma mi når han synes det blir for trangt der nede.
Han slår av vekkeklokka mi fordi han liker å sove lenge om morgenen.

Men det meste av dagen sin bruker han på å hviske i øret mitt:

Hvorfor gidder du? Du kan bare gi opp.
Det blir aldri bra nok likevel.
Bare la det være!

Tror du virkelig at du får til dette?
Tror du at DU har noe verden trenger?
Tror du at noen liker deg? Det er ingen som liker deg!

Du er ikke intelligent nok,
du er ikke flink nok,
du er ikke morsom nok,
du er ikke interessant nok,
du er ikke kreativ nok,
du er ikke fantasifull nok,

DU ER IKKE BRA NOK!

Tror du at de kommer til å like deg bare du prøver hardt nok?
Tror du at du kan gjøre noe bra med det livet ditt?

Du er ikke sånn som dem, du får det ikke til.

Du er ikke verdt noe!

Jeg har sett at min nisse også har en nisse i lomma.
En bitteliten en. Han ligner også på meg, så vidt jeg kan se.
En gang hvisket han til meg mens jeg sov:

Det var ingenting i veien for at du kunne prøvespilt den gangen og blitt profesjonell musiker.
Det var ingenting i veien for at du kunne oppfylt din barndomsdrøm om å skrive resten av livet.
Det er ingenting i veien for at du kan fullføre utdannelsen din og bruke den til noe godt.

Men jeg tror ikke på ham.

Fordi jeg vet det så inderlig godt.

Jeg er ikke bra nok.

Klare Selv!

Klokken var syv på morgenen og etter at Sif, nok en gang, i et anfall av ''Desperat Behov for Selskap'' hadde invitert seg selv på nachspiel hos Tilfeldig Utvalgte York-beboere var det omsider på tide å gå hjem. Tidligere bloggomtalte Ridder i Skittengrått så det som sin Selvsagte Plikt å Følge Sif Hjem (fordi det er Svært Farlig for Små Piker å Ferdes Alene i Skumle York klokken syv på morgenen), slik disse Ridderne i Natten så ofte gjør. Sif forstod, som vanlig, ikke logikken siden Ridder i Skittengrått bodde Rett Rundt Hjørnet for nachspielet og Sif bodde en times gange i retning Ingensteder. Etter å ha brukt en halv time og hele veien inn til byen på å forsøke å forklare Ridder i Skittengrått at Sif var Stor Pike som er vant til å Klare seg Selv ble han til slutt overbevist og lot Sif ordne opp på Egen Hånd (hvordan det gikk til er også beskrevet tidligere, så det slipper vi å pines med nå).

Poenget er at da jeg skulle forklare denne lille, underholdende (synes jeg selv) historien i dag, lurte Søster av Klasseveninne på om denne Ridderen var noen jeg kjente fra tidligere, hvorpå jeg ærlig måtte innrømme at det nok var noen jeg på daværende tidspunkt hadde kjent i omtrent seks timer. ''Så..'' sa Søster av Klasseveninne (og rynket muligens pannen en smule). ''Hvorfor skulle det være tryggere for deg å bli fulgt hjem av ham enn å gå hjem alene?''

Hvilket selvsagt ikke hadde falt meg inn i det hele tatt (jeg morer meg jo bare stort over disse etter hvert så mange guttene med sin iboende trang til å Følge Hjem), og som dermed fikk meg til å tenke at jeg muligens er så naiv at jeg kanskje virkelig trenger å la meg følges hjem litt oftere... men nå blir det liksom bare feil uansett :)

----------------

Soundtrack: The Summits - Be My friend

Oh no, not I!

Jeg er ikke så veldig privat på denne bloggen. Dvs - noen vil kanskje si at jeg ofte er alt for privat, men for meg er det en forskjell på privat og privat. Til dels pinlige hendelser fra mitt eget liv har jeg ingen problemer med å dele, men følelsene mine - de holder jeg stort sett for meg selv.

I dag blir det for min del fryktelig privat. Delvis inspirert av en post borte hos Victoria, men også rett og slett fordi denne irrasjonelle mangelen på selvfølelse som skal beskrives er noe jeg gjenkjenner i alt for mange mennesker rundt meg. Vi river oss selv i filler, trykker oss selv ned og svømmer rundt i søla uten å være i stand til å puste. Vi begrenser oss selv totalt i stedet for å omfavne livet og de mulighetene til glede det gir.

Jeg har et lite knippe setninger som vel må sies å utgjøre min livsfilosofi og som jeg til stadighet gjør mitt beste for å dytte på vennene mine når jeg synes de strever mer enn de har godt av:

Ikke ta noe personlig. Andres oppfatning av deg har ingenting med deg å gjøre.
Ha ingen forventninger og innse at det ikke er din plikt å oppfylle andres forventninger.
Vær ren i ord.
Vær oppmerksom på din indre stemme og kast de tankene som ikke gjør deg godt.
Gjør ditt beste.
Ikke delta i andre menneskers drama. Deres virkelighet er ikke din virkelighet.
Omgi deg kun med mennesker som gjør deg godt.
Ikke bekymre deg.
Elsk deg selv slik at du kan elske andre friere.

Det er på denne måten livet mitt er blitt lettere å leve. Det er dette som fungerer for meg. Jeg trives utrolig mye bedre med meg selv nå enn jeg gjorde for ti år siden, og av og til drister jeg meg til og med til å synes at jeg er et fabelaktig menneske.

Stort sett går det bra. På de fleste områder går det svært bra. Men av og til skal det ikke mer enn en tekstmelding til før alt jeg har bygget opp i løpet av de siste årene velter og følelsene mine og hodet mitt går fullstendig bananas.

En typisk slik tekstmelding kan for eksempel lyde:

Could I take you for dinner sometime?

Siden jeg mottok denne meldingen søndag morgen har jeg rukket å tenke en hel del artige ting:

- Hva?
- Meg?
- Nei, nei, aldri i verden!
- Hvorfor i all verden skulle noen ha lyst til å gå ut med MEG?
- Det må være noe galt med ham. Det er garantert noe galt med ham. Ingen liker jo meg.
- Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv! Jeg vet ikke hva man gjør! Må jeg pynte meg?
- Jeg går ikke. Jeg kan ikke pynte meg. Det ser bare dumt ut likevel
- Jeg kommer ikke til å ha noe å si, jeg er jo ikke i stand til å ha en normal samtale!
- Jeg kan ikke. Jeg vil ikke.
- Jeg kommer til å dumme meg ut, jeg er ikke smart nok, det blir bare pinlig!
- Jeg vet ikke hvordan man gjør!
- Det er ingenting interessant ved meg.
- Ikke er jeg morsom nok heller.
- Og jeg er i hvert fall ikke pen nok.
- Det er sikkert bare en spøk. Om jeg svarer ja kommer han bare til å le av meg.

I slike situasjoner er det altså ut med frie, fornøyde og bekymringsløse Sif og inn med hjelpeløse, angstfylte Sif som ikke er bra nok for noen og ikke duger til noe som helst. Jeg ender opp på en følelsesmessig karusell der alt som betyr noe er hva som er riktig, hva som forventes av meg, hvordan jeg burde oppføre meg, hvordan jeg må kle meg, hva jeg skal si for å være bra nok - ja, rett og slett hvordan jeg best kan skjule alt som er det fryktelige mennesket som er meg.

Ja! Også favoritten min, da - han liker meg sikkert bare fordi han tror at jeg liker ham. Noe som selvsagt er en direkte speiling av hvordan jeg levde mitt liv i mange år. Med én gang noen nedverdiget seg til å gi meg litt oppmerksomhet eller vise meg en smule vennlighet endte jeg som regel opp med å bli stormende forelsket i vedkommende. Så desperat etter litt kjærlighet og omsorg har jeg altså vært.

Jeg merker fremdeles sporene etter akkurat det der. For ikke én gang i løpet av det første hysterianfallet slo det meg at jeg ikke kunne fordra denne fyren første gang jeg traff ham. Jeg burde bare være takknemlig for at det er noen som viser interesse for meg, ikke sant?

Ikke før etter et par dager kom jeg på at jeg egentlig er svært, svært lykkelig på egenhånd akkurat nå, og hadde lovet meg selv at jeg i hvert fall ikke skulle kaste bort enda et semester i York med å være følelsesmessig besatt av et annet menneske.

Ikke før i dag demret det for meg at jeg ikke en gang kjenner vedkommende, og at det scenariet og den historien jeg allerede har rukket å dikte opp i hodet mitt ikke har noen rot i virkeligheten i det hele tatt.

Nok en gang har jeg alt for lett gått meg vill i en drøm - i en forestilling om noe som ikke eksisterer. Jeg gjør det altså villig vekk fremdeles - jeg mister meg selv og forelsker meg i fantasien om å være forelsket. Nei - fantasien om å bli elsket.

Som Dan Webster sier i min favorittsang fra det siste albumet sitt:

If you knew me you would stay clear
I'm not at first what I might appear - no
You see I'd fall in love with you
At least this idea of falling in love with you

Please don't catch me leave me falling
I will only drag you down
I will only pull you under
And leave you falling

Dette er altså hva jeg har brukt tre dager av leseuka mi på. På grunn av en enkel tekstmelding;

Could I take you for dinner sometime?

Og jeg som trodde jeg hadde skjønt det nå...

Til slutt må det tillegges at situasjonen etter hvert har forandret seg noe.

Selv om jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å slutte å gjøre meg selv liten og hjelpeløs bare for å unngå at andre mennesker har forventninger til meg, kunne jeg ikke dy meg, men proklamerte selvsagt høyt og tydelig min dateskrekk (uten å utbrodere videre) til denne stakkars mannen som forhåpentligvis er lykkelig uvitende om hvilket følelsesmessig rabalder han har stelt i stand.

Dette resulterte i at den forestående situasjonen ble redefinert på følgende elegante måte:

How about we don't go on a date. Yes, I agree, possibly far too serious and grown up. Maybe we call it two piss head friends going out for dinner and see how things go...

Så nå føles alt mye bedre med én gang.

----------------

Soundtrack: Dan Webster - Falling

Om å ha realistiske mål

Ok, ok; det skal sies til mitt forsvar at jeg har studert. Jeg har det. Mange timer om dagen, faktisk, og jeg er helt i rute med alt skolearbeid. Ja, jeg vet det bare er seks dager siden skolen startet, men likevel! Likevel!

Når det gjelder resten av listen ser jeg nå at jeg muligens siktet litt høyt..

Dag 1: Sif ankommer Bransdale Crescent etter at taxisjåføren har kjørt henne rundt i sirkel i et kvarter, fått henne til å banke på feil hus i feil gate for så høylydt å proklamere sine tvil om hvorvidt gaten der Sif skal bo i det hele tatt eksisterer.

Dag 2: Sif står og banker på bakdøren klokken fem på morgenen etter å ha brukt en time på å forklare en mann på en benk at hun ikke har den minste interesse av å bli med ham hjem for å spille Scrabble, men at han må flytte seg fordi Sif må sove på benken i natt fordi hun har mistet nøkkelen sin. Mannen lot til slutt Sif sitte på i taxien hans og scoret fem poeng.

Dag 3: Det viser seg at Sif har brukt de siste dagene på å forske på litt feil buss, slik at når hun tror hun er forberedt på å ta siste bussen hjem i mørket, skal det bare en litt full og veldig pratsom skotte til før Sif, noget forvirret, plutselig befinner seg i Stamford Bridge.

Dag 4: Sif har bestemt seg for at nok er nok, og har en rolig kveld på rommet sitt.

Dag 5: Sif bruker hele dagen på å late som om det ikke var hennes skyld at alle våknet fordi brannalarmen gikk sent i går kveld. Hun klarer til slutt nesten å overbevise seg selv.

Dag 6: Sif klarer endelig å ta seg sammen og synes at dagen går riktig så knirkefritt. Hun klarer til og med til slutt å kvinne seg opp både til å åpne en bankkonto og spørre en mann i en butikk om råd angående kontantkort og mobiltelefon.

Dag 7: Sif er glad for at hun har ventet noen dager med å skrive dette blogginnlegget siden hun oppdager at visakortet hennes er intet mindre enn sporløst forsvunnet. Igjen. Om dette er ny rekord? Åneida, en gang fikk jeg tilsendt et nytt kort i posten, gikk av gårde for å ta ut penger og mistet det på vei til byen.

----------------

Soundtrack: Holy Modal Rounders - Bird Song

Das Ding an Sich...

En ting er aa vaakne opp tjue minutter foer du kommer til aa miste depositumet ditt og vite at du er i en saann tilstand at du aldri i verden kommer til aa huske aa pakke alle tingene dine mens du innser at avtalen om aa vaere i seng til to ikke bare ikke gikk helt som planlagt, men ogsaa muligens ble hemmelig spolert med vitende og vilje av hver eneste en i reisefoelget ditt...

En annen ting er aa sitte paa toget og observere dine sovende medreisende mens det sakte demrer for deg at gaarsdagen var en av DE dagene.. Du vet - en av de dagene man er litt ekstra glad, litt ekstra myk i hjertet og litt ekstra glad i alle man saavidt skimter i taaka som oppstaar naar man konstant puster ned i et oelglass? Saa glad, faktisk, at man foeler et intenst behov for aa innlemme alle omkring seg i sine aller mest hemmelige hemmeligheter?

Kanskje hjelper det litt aa tenke paa at alle tre hadde en saann dag, og at intime betroelser kom paa rekke og rad fra hver og en av dere, men seks timer er ganske lenge aa sitte og lure paa hva de andre husker...

Noen burde teipe det kortet ditt fast i panna di... (Elisabeth)

"Hei, jeg sitter i Praha og har mistet bankkortet mitt, jeg", kvitret jeg for tredje gang paa et kvarter.

"Aaja, skal vi se her..... ...... ...... Har du funnet kortet ditt?"

"Eh... nei?"

Jepp, det stemmer. Nöyaktig to dögn tok det meg aa miste visakortet. For knöttende gang paa langt faerre aar. Og naar man driver og staar opp klokken seks paa ettermiddagen er det begrenset med muligheter for aa hente nödkontanter hos Western Union... Men du og du, saa artig det er aa vaere paa den lokale kvasi-gay baren til langt paa kvist...

'Toastjernet mitt er gått i stykker, så jeg får ikke varmet pølsebrødet, dessverre...'

Jobben min har brent ned.

Dvs - den brenner for så vidt enda. Det er ingenting igjen.

På radioen venter de på at 'de ansatte skal ha et møte senere i dag, slik at alle i Fredrikstad som har leid film og skal levere i dag skal få vite hva de skal gjøre'.

Jeg tenker mest på at jeg har vasket og skrubbet i to uker fordi det fryktede Hovedkontoret skulle komme på kontroll i morgen, fredag. 106 timer har jeg jobbet siden jeg ble ferdig med eksamen den 28. mai.

I natt, sånn i ett-tiden, var jeg urolig og tenkte at noe var galt. Jeg fikk en ansatt som bor rett over gaten for butikken til å gå ned og sjekke om jeg hadde husket å låse døren da jeg gikk.

Det hadde jeg.

----------------

Listening to: Billy Joel - We Didn't Start the Fire

Er det ikke det ene...

En av de selvstilte diagnosene mine er at jeg er Perfeksjonist Uten Selvdisiplin, det har jeg nevnt før, og det er en tilstand som nesten uten unntak fører til hysteriske mengder frustrasjon både i eksamenstider og andre tider..

Én ting som av og til har en sterk tendens til å komplisere livet mitt ytterligere er det faktum at jeg er utstyrt med en Over Gjennomsnittlig Sterk Ansvarsfølelse.

Nå er det nok mange som tror at jeg juger, men det er fordi denne ansvarsfølelsen kun gjør seg gjeldende i tilfeldige utvalgte situasjoner; for eksempel når jeg rydder og vasker både frivillig og uten å få betalt ut i de sene nattetimer bare fordi jeg har fått en skrudd idé om at det er MIN skyld at butikken ikke er ren og pen nok til å få sjefsbesøk i morgen rett og slett fordi at jeg ikke har vært på jobb på en god stund.

----------------

Soundtrack: Charta 77 - Lilla Björn och Lilla Tiger

April IGJEN

Studiekameratene mine driver og ordner fælt om dagen. De skriver og skriver og leser og leser og sender klagebrev på klagebrev omhandlende arbeidsmengder og frister og korte semestere og leverer og diskuterer og leser og skriver enda mer. Jeg - jeg driver med andre ting. Ikke misforstå; jeg har også panikk. Det er bare det at panikken slår ut litt annerledes her hos meg. Der de andre drukner seg selv i pensum og fornuftige ting fornekter jeg alt som heter studier og rømmer landet. Det er visst blitt en vane. Jeg gjorde det før jul. Bare at da var jeg allerede utenlands, så jeg måtte finne meg et nytt land å rømme til. Når jeg tenker meg om gjorde jeg det på denne tiden i fjor også. Jeg er ikke så god på eksamenstid i grunnen. Men i motsetning til fjorårets svært så typiske vår er jeg i år så grådig fornøyd at jeg lurer på om livet skal være sånn her artig bestandig. Jeg kommer overens med kollegene mine, jeg håndterer mennesker jeg egentlig er litt redd for, jeg får superklemmer av fryktelig pene menn som mener at jeg trenger American Express og det er i grunnen like før jeg blir nødt til å ha blomst i knapphullet igjen - bare for å matche et hår jeg ikke ante at jeg savnet før det plutselig var tilbake.

Ikke verst, ikke verst.

----------------

Listening to: Judee Sill - Jesus Was A Cross Maker

Det er vondt..

..å være perfeksjonist med null selvdisiplin..

----------------

Soundtrack: Christy Moore - Ride On

Blasfemi..?

Du store verden...
----------------
Soundtrack: Beirut - Scenic World

Nylig hørt i Fredrikstad

* Nei, nå får det være nok, tjukka! (Mann til sin to-tre år gamle datter som står og kikker på kjærlighet-på-pinne)

* Nei, det er jo ikke sånn at vi ikke skal kunne gå ut og ta oss en øl nå og da! (Stamgjest på en av Fredrikstads bruneste puber i forhold til at hennes mann kommer hjem fra avrusningsklinikken om ikke så lenge)

* Jeg skal kjøpe røyk, jeg, fittetryne! Er det greit, fittetryne? (Mottatt på jobb en fredagskveld i april)