...så gjør noe med det, da!
Primal Scream – I'm Losing More Than I'll Ever Have
Viser innlegg med etiketten Musikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Musikk. Vis alle innlegg
21 august 2009
28 november 2008
Whatever gets you through the night, right?
OK, så får du ikke spilt av denne videoen her, men dobbelklikk nå bare på den og se den på YouTube...
Welcome Home - Coheed and Cambria
10 november 2008
17 oktober 2008
Takk, bror!
Det eneste jeg vil si, sånn på en fredagskveld, det er at alle i hele verden burde ha en bror akkurat sånn som min bror.
Denne er til deg!
i heard there was a secret chord
that david played and it pleased the lord
but you don't really care for music, do you
well it goes like this the fourth, the fifth
the minor fall and the major lift
the baffled king composing hallelujah
hallelujah...
well your faith was strong but you needed proof
you saw her bathing on the roof
her beauty and the moonlight overthrew you
she tied you to her kitchen chair
she broke your throne and she cut your hair
and from your lips she drew the hallelujah
hallelujah...
baby i've been here before
i've seen this room and i've walked this floor
i used to live alone before i knew you
i've seen your flag on the marble arch
but love is not a victory march
it's a cold and it's a broken hallelujah
hallelujah...
well there was a time when you let me know
what's really going on below
but now you never show that to me do you
but remember when i moved in you
and the holy dove was moving too
and every breath we drew was hallelujah
well, maybe there's a god above
but all i've ever learned from love
was how to shoot somebody who outdrew you
it's not a cry that you hear at night
it's not somebody who's seen the light
it's a cold and it's a broken hallelujah
hallelujah...
Denne er til deg!
i heard there was a secret chord
that david played and it pleased the lord
but you don't really care for music, do you
well it goes like this the fourth, the fifth
the minor fall and the major lift
the baffled king composing hallelujah
hallelujah...
well your faith was strong but you needed proof
you saw her bathing on the roof
her beauty and the moonlight overthrew you
she tied you to her kitchen chair
she broke your throne and she cut your hair
and from your lips she drew the hallelujah
hallelujah...
baby i've been here before
i've seen this room and i've walked this floor
i used to live alone before i knew you
i've seen your flag on the marble arch
but love is not a victory march
it's a cold and it's a broken hallelujah
hallelujah...
well there was a time when you let me know
what's really going on below
but now you never show that to me do you
but remember when i moved in you
and the holy dove was moving too
and every breath we drew was hallelujah
well, maybe there's a god above
but all i've ever learned from love
was how to shoot somebody who outdrew you
it's not a cry that you hear at night
it's not somebody who's seen the light
it's a cold and it's a broken hallelujah
hallelujah...
15 oktober 2008
There's Something about Ludwig...
Som alle vet griner jeg mye. Jeg griner når jeg er glad og jeg griner når jeg er trist. Og av og til griner jeg bare fordi det er sånn.
Også er det disse filmene mine, da... det er enkelte filmer jeg rett og slett må la være å se på sammen med noen, bare fordi jeg er redd for å skremme i vei det eventuelle selskapet. Hlin er selvsagt unntaket fra denne regelen, fordi Hlin og jeg er vant til å grine sammen og kan faktisk synes det er ganske så underholdende til tider.
Så satt jeg her for meg selv, da, og hadde en liten YouTube-kavalkade med favoritt-grinefilmene mine, og så innså jeg plutselig at de to filmene jeg kanskje griner mest av i hele verden har én fellesnevner - Ludwig. Det er jo ikke det at jeg ikke har visst at det er samme sangen da, liksom (dah!), men det har altså ikke slått meg helt før jeg så de etter hverandre (jmfr. Mirakels innlegg om logikk og det å se sammenhenger).
Her er grine-scenen fra den ene filmen:
Immortal Beloved (1995) - Filmen om Ludwig van Beethoven med Gary Oldman i hovedrollen.
(Ja, jeg VET det er et langt klipp, men det er så veldig, veldig verdt en kikk. Unn deg det)
Jeg griner forøvrig ikke - jeg hulker og hikster og vræler og får ikke puste og må se og høre igjen og igjen. Det er så bra, så bra.
Og her er grine-scenen min fra den andre filmen:
Sister Act 2 - Back in the Habit (1992)
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg griner av dette, men jeg gjør det hver eneste gang - mest bare fordi jeg blir så glad, tror jeg. Og, ja - det er Lauryn Hill.
Å, jeg håper så inderlig dere ser...
Også er det disse filmene mine, da... det er enkelte filmer jeg rett og slett må la være å se på sammen med noen, bare fordi jeg er redd for å skremme i vei det eventuelle selskapet. Hlin er selvsagt unntaket fra denne regelen, fordi Hlin og jeg er vant til å grine sammen og kan faktisk synes det er ganske så underholdende til tider.
Så satt jeg her for meg selv, da, og hadde en liten YouTube-kavalkade med favoritt-grinefilmene mine, og så innså jeg plutselig at de to filmene jeg kanskje griner mest av i hele verden har én fellesnevner - Ludwig. Det er jo ikke det at jeg ikke har visst at det er samme sangen da, liksom (dah!), men det har altså ikke slått meg helt før jeg så de etter hverandre (jmfr. Mirakels innlegg om logikk og det å se sammenhenger).
Her er grine-scenen fra den ene filmen:
Immortal Beloved (1995) - Filmen om Ludwig van Beethoven med Gary Oldman i hovedrollen.
(Ja, jeg VET det er et langt klipp, men det er så veldig, veldig verdt en kikk. Unn deg det)
Jeg griner forøvrig ikke - jeg hulker og hikster og vræler og får ikke puste og må se og høre igjen og igjen. Det er så bra, så bra.
Og her er grine-scenen min fra den andre filmen:
Sister Act 2 - Back in the Habit (1992)
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg griner av dette, men jeg gjør det hver eneste gang - mest bare fordi jeg blir så glad, tror jeg. Og, ja - det er Lauryn Hill.
Å, jeg håper så inderlig dere ser...
14 oktober 2008
Joanna.
Det er allerede over et år siden jeg så den fortryllende Joanna Newsom i Royal Albert Hall.
Jeg falt og ble liggende.
that means no
where I come from
I am cold, out waiting for the day to come
I chew my lips
and I scratch my nose
feels so good to be a rose
oh don't
don't you lift me up
like I'm that shy no-no-no-no-no, just give it up
see, there are bats all dissolving in a row
into the wishy-washy dark that can't let go
I cannot let go
so I thank the lord
and I thank his sword
though it be mincing up the morning, slightly bored
oh oh oh, morning
without warning
like a hole
oh, and I watch you go
there are some mornings when the sky looks like a road
there are some dragons who were built to have and hold
and some machines are dropped from great heights lovingly
and some great bellies ache with many bumblebees
and they sting so terribly
I do as I please
now I'm on my knees
your skin is something that I stir into my tea
and I am watching you
and you are starry, starry, starry
and I'm tumbling down
and I check a frown
well just look around
that's why I love this town
to see me;
serenaded hourly
celebrated sourly
dedicated dourly
waltzing with the open sea
clam, crab, cockle, cowrie
will you just look at me!
10 oktober 2008
The Summits. Igjen!
Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg første gang ramlet over The Summits i en gate i York midt på natten. Jeg sporet de opp på MySpace og har vært dedikert fan siden.
Den 19. oktober fikk jeg endelig se de live, på The Stone Roses Bar her i York, og det var helt, helt fantastisk! Energien, utstrålingen og spillegleden er rett og slett ubeskrivelig - de spiller som om de ble bestevenner i barnehagen da de var fire og bare har hatt det vanvittig morsomt siden.
I mangel på et etablert uttrykk som beskriver musikken deres kaller de den selv for Frock-Rock - en type funky, svingende rock som får deg til å danse hele natta. Og jeg er enig. Det er umulig å sette The Summits i én bås - de har skapt en egen, unik sound som jeg mistenker kommer til å ta de langt. Vokalist Jess Penn er farlig heit samtidig som hun er djevelsk sjarmerende på en forvirrende uskyldig måte, og sammen med Andy Baker på gitar og vokal, Lee Richardson på bass og vokal og Luke Pike på trommer har de en utstråling som er garantert å sjarmere deg i senk. Ikke at de lar seg begrense - underveis i konsertene sine bytter de gjerne både på å synge og instrumenter og er i det hele tatt befriende avslappede på scenen.
Musikken deres er up-beat og leken, det er rock, funk og pop i en herlig blanding, av og til ispedd litt reggae-rytmer, og Jess Penns hese, sjelfulle stemme topper det hele sammen med ivrig koring fra resten av bandet. Har jeg overbevist deg enda?
Her er et intervju med bandet (der miss Penn midt i et forsøk på å forklare at Andy Baker har en bakgrunn fra et country folk band begynner å fnise, noe som gjør at det kommer ut som c*nt f*uck, og bare det er verdt en kikk) etterfulgt av et (litt dårlig, men jammen ikke så verst) opptak av sangen ''Jess'' fra konserten jeg var på.
Og Elisabeth - her kan du forestille deg vår kjære dansevenn gå helt bananas rett til høyre for videokameraet. Jeg lurte litt på hvorfor de hadde valgt akkurat denne sangen, men nå når jeg har tenkt meg om en liten stund skjønner jeg at det er fordi at på alle de andre opptakene ser man antageligvis ikke bandet pga. en fryktelig glad, hoppende og dansende liten engelskmann :)
Her spiller de ''Find me a City'' på årets Northern Green Gathering:
Her er et intervju og to sanger som ble gjort for programmet ''The Mix'' (uten at jeg aner hva for et program det egentlig er... :D ):
Og aller sist - sangen og den fantastiske videoen som fremdeles er favoritten min - ''Alright'':
Blir du like glad som meg? Da synes jeg du skal gå hit og stemme på de! Det tar deg to sekunder :)
Den 19. oktober fikk jeg endelig se de live, på The Stone Roses Bar her i York, og det var helt, helt fantastisk! Energien, utstrålingen og spillegleden er rett og slett ubeskrivelig - de spiller som om de ble bestevenner i barnehagen da de var fire og bare har hatt det vanvittig morsomt siden.
I mangel på et etablert uttrykk som beskriver musikken deres kaller de den selv for Frock-Rock - en type funky, svingende rock som får deg til å danse hele natta. Og jeg er enig. Det er umulig å sette The Summits i én bås - de har skapt en egen, unik sound som jeg mistenker kommer til å ta de langt. Vokalist Jess Penn er farlig heit samtidig som hun er djevelsk sjarmerende på en forvirrende uskyldig måte, og sammen med Andy Baker på gitar og vokal, Lee Richardson på bass og vokal og Luke Pike på trommer har de en utstråling som er garantert å sjarmere deg i senk. Ikke at de lar seg begrense - underveis i konsertene sine bytter de gjerne både på å synge og instrumenter og er i det hele tatt befriende avslappede på scenen.
Musikken deres er up-beat og leken, det er rock, funk og pop i en herlig blanding, av og til ispedd litt reggae-rytmer, og Jess Penns hese, sjelfulle stemme topper det hele sammen med ivrig koring fra resten av bandet. Har jeg overbevist deg enda?
Her er et intervju med bandet (der miss Penn midt i et forsøk på å forklare at Andy Baker har en bakgrunn fra et country folk band begynner å fnise, noe som gjør at det kommer ut som c*nt f*uck, og bare det er verdt en kikk) etterfulgt av et (litt dårlig, men jammen ikke så verst) opptak av sangen ''Jess'' fra konserten jeg var på.
Og Elisabeth - her kan du forestille deg vår kjære dansevenn gå helt bananas rett til høyre for videokameraet. Jeg lurte litt på hvorfor de hadde valgt akkurat denne sangen, men nå når jeg har tenkt meg om en liten stund skjønner jeg at det er fordi at på alle de andre opptakene ser man antageligvis ikke bandet pga. en fryktelig glad, hoppende og dansende liten engelskmann :)
Her spiller de ''Find me a City'' på årets Northern Green Gathering:
Her er et intervju og to sanger som ble gjort for programmet ''The Mix'' (uten at jeg aner hva for et program det egentlig er... :D ):
Og aller sist - sangen og den fantastiske videoen som fremdeles er favoritten min - ''Alright'':
Blir du like glad som meg? Da synes jeg du skal gå hit og stemme på de! Det tar deg to sekunder :)
09 oktober 2008
Jeg får ikke nok!!!
The Libertines - Up the Bracket
The Libertines - The Good Old Days (Live in Japan)
Mange mener mye om Pete Doherty, men jeg kan ikke gjøre annet enn å gjemme ham i hjertet mitt.
The Libertines - The Good Old Days (Live in Japan)
Mange mener mye om Pete Doherty, men jeg kan ikke gjøre annet enn å gjemme ham i hjertet mitt.
06 oktober 2008
Tango!
Jeg elsker Al Pacino og jeg elsker filmen. Og denne sangen gjør meg helt mør, for å si det pent...
Det er vel ingen som tror meg dersom jeg sier at jeg danset tango en liten stund, men jeg synes ikke jeg var så verst egentlig... Jeg danset mann, selvsagt...
19 september 2008
Bella Hardy
Musikklinken til det forrige innlegget virket ikke så bra, derfor poster jeg en video av Bella Hardy som synger 'Three Black Feathers' på folkemusikkdagen på årets Promsfestival (<- her kan man også se avslutningskonserten, The Last Night of the Proms, en av de få tingene som gjør at jeg gjerne sitter hjemme alene på en lørdagskveld). Jeg gråt litt da jeg hørte Bella på The Black Swan her i York forrige uke, men det overrasker vel ingen... :)
BBC Proms 2008 Folk Day-Bella Hardy (3/5)
[via FoxyTunes / bella hardy]
22 juni 2008
Du kan ikke stave festival uten fest, vøtt! (Gammelt Gressvik-ordtak)
Når livet er frustrerende og man er mer forvirret og svimmel enn vanlig, da er det godt å ha en Elisabeth som er iherdig nok til å bare bestemme seg for å vinne Hovebilletter for så å sette seg ned og gjøre nettopp det. Når man allikevel skal rave rundt i tåka annenhver dag og være både understadig beruset og over middels udregelig kan man like gjerne gjøre det på festival. Der ser det i alle fall hakket mer normalt ut.
Band of Horses - Funeral:
Pete Doherty - Beg, Steal or Borrow:
Jeg gleder meg!
---------------
Soundtrack: Babyshambles - Fuck Forever
Band of Horses - Funeral:
Pete Doherty - Beg, Steal or Borrow:
Jeg gleder meg!
---------------
Soundtrack: Babyshambles - Fuck Forever
02 mai 2008
Gladmusikk så det holder: The Summits - Alright
Jeg husker ikke helt hvordan jeg (muligens bokstavelig talt) snublet over dette bandet, men jeg mistenker sterkt at situasjonen innebar en Elisabeth som hadde reist fra meg, en artigknott av en fotograf vi nesten kjenner og en irriterende forkjølelse.
Det jeg VET er at et besøk på puben der alle er venner er involvert. Jeg vet også at vi alle sammen på ett eller annet tidspunkt bestemte at vi definitivt trengte å gå videre til Yorks kanskje mest dodgy utested og at denne to minutters gåturen innebar opptil flere hvilepauser på fortauet. Jeg tror det var ca. der vi ble kjent. På fortauet, altså.
'We're a band, we're a band!' var det første de sa; etterfulgt av 'Vi spilte på Glastonbury i fjor, vi!' Og jeg mistenker at de hoppet opp og ned mens de pratet. Eller kanskje det var meg. Uansett - slike uttalelser bruker vanligvis å gjøre meg litt sliten, men disse menneskene var, utrolig nok, ENDA gladere enn det Elisabeth og jeg bruker å være. Rett og slett lykkelige var de. Også danset de, og jeg hoppet, også tok vi bilder av hårbøylen til bassisten og var glade sammen. Og jeg fikk låne hatten til fotografen, og det får man ALDRI lov til, og i det store og hele var det en fabelaktig kveld.
Neste gang jeg møtte de satt jeg under en altforfull lydtekniker på Dusk på nyttårsaften, naturlig nok, og da kom de løpende og var enda gladere enn sist og fortalte at de hadde spilt konsert, og vokalisten lurte på om kanskje jeg hadde lyst på å få tamburinen til trommisen i gave. Det var mest fordi han sprang og hoppet rundt og bråket noe helt infernalsk med den, husker jeg, så jeg sa jeg kunne ta vare på den så lenge, men det var litt vanskelig fordi trommisen var helt sikker på at han hadde fått den tamburinen i gave av mammaen sin og han måtte ikke miste den for alt i verden, men det ordnet seg til slutt.
Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget.. men jeg skulle ønske noen kunne booke de i Norge. Også skulle jeg ønske flere mennesker kunne være så lykkelige. Jeg blir glad av det.
Her er de på MySpace.
----------------
Soundtrack: The Summits - Alright
Det jeg VET er at et besøk på puben der alle er venner er involvert. Jeg vet også at vi alle sammen på ett eller annet tidspunkt bestemte at vi definitivt trengte å gå videre til Yorks kanskje mest dodgy utested og at denne to minutters gåturen innebar opptil flere hvilepauser på fortauet. Jeg tror det var ca. der vi ble kjent. På fortauet, altså.
'We're a band, we're a band!' var det første de sa; etterfulgt av 'Vi spilte på Glastonbury i fjor, vi!' Og jeg mistenker at de hoppet opp og ned mens de pratet. Eller kanskje det var meg. Uansett - slike uttalelser bruker vanligvis å gjøre meg litt sliten, men disse menneskene var, utrolig nok, ENDA gladere enn det Elisabeth og jeg bruker å være. Rett og slett lykkelige var de. Også danset de, og jeg hoppet, også tok vi bilder av hårbøylen til bassisten og var glade sammen. Og jeg fikk låne hatten til fotografen, og det får man ALDRI lov til, og i det store og hele var det en fabelaktig kveld.
Neste gang jeg møtte de satt jeg under en altforfull lydtekniker på Dusk på nyttårsaften, naturlig nok, og da kom de løpende og var enda gladere enn sist og fortalte at de hadde spilt konsert, og vokalisten lurte på om kanskje jeg hadde lyst på å få tamburinen til trommisen i gave. Det var mest fordi han sprang og hoppet rundt og bråket noe helt infernalsk med den, husker jeg, så jeg sa jeg kunne ta vare på den så lenge, men det var litt vanskelig fordi trommisen var helt sikker på at han hadde fått den tamburinen i gave av mammaen sin og han måtte ikke miste den for alt i verden, men det ordnet seg til slutt.
Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget.. men jeg skulle ønske noen kunne booke de i Norge. Også skulle jeg ønske flere mennesker kunne være så lykkelige. Jeg blir glad av det.
Her er de på MySpace.
----------------
Soundtrack: The Summits - Alright
30 april 2008
Små ting som gjør at Irland ruler..
Fruktjuice på Wagamama.
Perfekt tappet Guinness.
Å plutselig være på et improvisert røykerom i et uthus på en irsk bondegård en lørdag ettermiddag og strengt få beskjed om at kuene skal telles før det er snakk om å smake på en eneste dråpe Guinness. Nei, det hjelper ikke om du er norsk turist. De skal telles.
Pippivesker i Temple Bar-området. Vintage clothing er selvsagt den eneste grunnen til å besøke Temple Bar, og intensiv 'Bloody Tourists'-attitude og overdreven himling med øynene er essensiell siden det bare er i forbindelse med telling av kuer man er norsk turist. Overalt ellers er man besøkende, må vite.
Man vet man bor på The Brewery Hostel når..
(Og én nøkkel pr. rom med ti gjester fungerer faktisk helt fint)
Monkey Business.
Smoothie med peanøttsmør.
Faktisk.
Fredrikstad burde ha en egen Smoothiebar.
Venner som spiller fin-fin musikk.
Flere venner som spiller fin-fin musikk og slipper EP.
Roisin Ni Leathlobhair
----------------
Soundtrack: Roisin Ni Leathlobhair - Puzzles From Your Past
08 april 2008
06 april 2008
Cathy Davey - Cold Man's Nightmare
Cathy Daveys album 'Tales of Silversleeve' dumpet ned i postkassen min her en dag. Jeg ELSKER uventet post, og jeg ELSKER å få anbefalt musikk! Hurra!
27 november 2007
24 november 2007
The Band Of The Royal Irish Regiment - Highland Cathedral
Hver gang jeg snakker med noen om musikk sier Elisabeth 'Beware, she has a really, really weird taste in music!!' og synes at hun gjør vedkommende en stor tjeneste..
Dette er en av de fineste sangene jeg vet om i hele verden! *hoppe*
08 november 2007
Joanna Newsom - New Untitled Track (Live - 10/07/07)
Har jeg nevnt at jeg så Joanna Newsom i Royal Albert Hall den 28. september? Jeg gråt. Selvsagt. (Dette er ikke derfra, altså... men det skjønte alle)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
