Bli frisk?

The following side effects have been most commonly reported:

Anxiety and nervousness, drowsiness, insomnia, dizziness, weakness or fatigue, nausea, diarrhoea, dry mouth, weight loss, tremor and increased sweating.

Some side effects which have been reported but are uncommon are as follows:

Headache, dry mouth, loss of appetite, dyspepsia, vomiting, severe constipation, increase of blood pressure and/or sight impairment, sore throat, joint or muscle pain, hair loss, sexual dysfunction and liver problems. Also problems with sense of taste have been reported.

In addition, some other side effects have been reported but definite relationship with the medicine has not been established:

Suicidal tendency, violent behaviour, stroke, increased tendency to bleed from various body sites such as gums and nose, blue-black patches over the skin occur following a bruise, fatigue or weakness with recurrent infections, dry cough associated with fever, chills and difficulty in breathing, sudden onset of abdominal pain, nausea and vomiting, passage of bloody or black stools and/or vomiting of blood or material that looks like coffee grounds, excessive milk flow from breasts, vaginal bleeding (after withdrawal) and anaemia.

Jippi!

----------------

Soundtrack: Radiohead - Nude

Morgenfugl?

All ære til enkelte som i disse dager har bestemt seg for å redde både meg og studiene mine ved å sette opp dagsplaner og mål og frister og innlagte pauser med lufteturer og jeg vet ikke hva...

Og hipp hurra for personlig engasjement! Virkelig! Det hjelper, det gjør det.

Men når jeg blir oppring klokken syv - SYV - på morgenen og noen begynner å snakke om Margaret Thatcher (!!!) og hvordan hun faktisk greide seg med bare tre timers søvn pr. døgn (selv om hennes nåværende tilstand kanskje ikke frister til etterfølgelse)* når jeg prøver å fortelle at jeg har sprenglest Tess of the D'Urbervilles til klokken fire på natten og ikke en gang klarer å forstå hvem pokker det er som driver og kvitrer i den andre enden av linjen og langt mindre vet om samtalen foregår på engelsk eller norsk, da mener jeg det er helt på sin plass med litt seriøs metodekritikk.

* denne samtalen er faktisk helt reell, det er også det eneste jeg husker å ha snakket om i dag tidlig. Vi snakket i åtte minutter. Jeg tror egentlig jeg sov i seks av de og sa ''men jeg vil ikke være Margaret Thatcher'' i to.

----------------

Soundtrack: Twisted Sister - We're Not Gonna Take It

Kort oppsummert:

I kveld møtte jeg plutselig en mann på kjøkkenet. Han sa han har bodd her siden mandag. Hm.

Han kunne også fortelle at en annen av de jeg bor sammen med (som jeg forøvrig ikke hadde sett på en uke før hun vandret inn på kjøkkenet i sted) hadde beskrevet meg som ''elusive''. Da jeg ærlig måtte innrømme at jeg ikke ante hva det betød, sa han ''apparently you are heard, but never seen''.

Klippet fra ordnett:

Elusive (adj.):

- vanskelig å gripe (eller få tak i)
- unnvikende, flyktig
- vanskelig å definere
- flyktig

Jeg kan ikke annet enn si meg enig - det er smertefullt riktig på så fryktelig mange måter, men jeg nøyde meg med å si at det bare er fordi jeg er så fryktelig sjenert at jeg mest driver og sniker meg rundt på natten, når alle sover.

Den tredje samboeren min dater for tiden en pilot i det britiske flyvåpnet, og siden de driver med nattflyvning denne uken, morer han seg stort med å skremme vettet av oss ved å fly veldig lavt rett over huset vårt hver eneste kveld.

På lingvistikkseminaret i dag snakket vi om ulike typer indisk-engelsk, og i en bisetning slang Lalita ut at navnet mitt på hindi (mener jeg det var) betyr ''just alone''.

Ok, så var det var en spøk, ok, så klarer jeg ikke å verifisere påstanden uansett hvor mye jeg Googler, men likevel gråt jeg. I skjul.

----------------

Soundtrack: Snatam Kaur - Ong Namo

Going Emo.

Jeg blogger ikke for å bli lest.

Tenkte jeg.

Jeg blir uvel når noen kommenterer innleggene mine, uavnhengig av om de er venner eller ukjente. Jeg mener ingenting, jeg synes ingenting. Jeg har ikke intelligente, samfunnsaktuelle kommentarer. Det er ingenting her av interesse for noen andre.
Jeg har ikke en gang en statcounter. Jeg vil ikke vite.

Jeg våknet i dag med et ''faen! Dette går ikke, nå raser det igjen''.

Jeg må snakke med noen. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, ellers faller jeg igjen, og hvem vet når jeg klarer å reise meg neste gang. Så skriver jeg, da. Og kanskje er det noen som leser, helt av seg selv. Så slipper jeg å mase. Jeg trenger ikke hjelp, jeg vil ikke ha gode råd. Jeg trenger bare å fortelle.

Derfor blogger jeg.

For å bli sett. For at noen skal vite.

Kanskje.

Det skulle ikke bli slik denne gangen.
Jeg har falt ut. Jeg kan ikke lenger timeplanen min,
jeg vet ikke hvor det er meningen at jeg skal være,
og det er så vidt jeg har overskudd til å få panikk.

Jeg er i ferd med å gi opp.
Jeg skjønner ikke hva jeg driver med,
jeg vet ikke hva jeg vil.

Statsvitenskap? Er du morsom?

Jeg vil ikke flytte til Newcastle. Jeg vil ikke det.
Jeg har ingenting i Norge å gjøre.

Jeg vil være her.

York er trygt og godt. Jeg kan York, York er en del av meg,
jeg kjenner York bedre enn noen av de lokale vennene mine.

Og jeg er ekspert i å lure meg selv til å tro at dette ikke har noe å gjøre med det som har skjedd de siste dagene; denne noen som har skjedd de siste dagene.

Allerede? Selvsagt allerede. Det er sånn jeg fungerer.

Ett møte skulle til. Nei - ikke en gang et møte - bare tanken på et møte gjorde at jeg ramlet inn i et gammelt mønster, et gammelt spor. Et spor som aldri har ledet noen annen vei enn ut i fortvilelse og desperasjon. Mørke. Det velkjente, desperate, trygge Mørket.

Jeg har, utrolig nok i en alder av nesten 30, fått en ny venn.
En fyr som i beste fall vil komme til å bli en Jævlig Bra Kompis og i verste fall kanskje kunne ha blitt noe helt annet.

Varsellampene lyser.

Han er en bra fyr, men dette handler ikke om ham.
Det handler om meg og den dårlige selvtilliten som få synes å tro eksisterer. Det handler om mitt inderlige behov for å føle meg hel og mine grundig innarbeidede tvangstanker om at jeg trenger noen andre for å få til det. Det handler om at uansett hvor dårlig selvtillit jeg har er jeg alltid i stand til å treffe noen som har det verre, og så blir jeg den som må trekke opp. Jeg er lei av å trekke opp, jeg har ikke overskudd til det, fordi da blir jeg igjen der nede alene. Igjen.

Det er ikke plass til noen andre akkurat nå.
Men det er heller ikke plass til en skuffelse.

Jeg er redd.

Jeg lever på Rødvin, Cola light, cherrytomater og Kinder Maxi. Jeg leser ikke og tør ikke gå på skolen.

Og det er blitt høst siden jeg sist så dagslys.

Evanescence - Going Under

Blurring and stirring the truth and the lies
So I don't know what's real and what's not
Always confusing the thoughts in my head
So I can't trust myself anymore

I'm dying again

I'm going under
Drowning in you
I'm falling forever
I've got to break through
I'm going under

So go on and scream
Scream at me
I'm so far away
I won't be broken again
I've got to breathe
I can't keep going under



---------------

Soundtrack: Johnny Cash - I'm So Lonesome I Could Cry

Hipp-fuckin'-hipp...

Det var ikke det at jeg bare hadde sovet i tre timer da jeg hoppet til i sengen og innså at jeg var fire minutter unna å bli hentet.

Ei heller den iskalde vinden eller det plaskende regnet som møtte meg da jeg raste ut døren ti minutter senere.

Til og med det 16. maifestpregede dundrende hodet mitt* som gjorde det enda vanskeligere enn vanlig å skulle koordinere frysing, vandring med freidig mot, innretting mot både høyre og venstre, stemming og lesing av friske marsjer (i g-nøkkel for anledningen) i tillegg til å prøve å huske hvordan en saxofon egentlig virker var ikke annet enn forventet.

Men da jeg stod utenfor Borge kirke klokken ni på morgenen og spilte 'Fagert er landet' mens det haglet vannrett - da glemte jeg faktisk et øyeblikk hvorfor jeg spiller i korps.

Da det var blitt tid for barnetoget i sentrum hadde jeg ikledd meg intet mindre enn nesten nøyaktig det samme som jeg vinglet rundt i på Roskilde i fjor sommer. Vi snakker altså det våteste Roskilde noensinne - det pøsregnet i 17 timer i strekk.

Om det regnet under barnetoget?

Nei.

Og da jeg gikk på jobb klokken fem - da var det strålende solskinn.

Nei. Jeg synes ikke det er så grådig moro med 17. mai.

* Min 16. mai inneholdt både øldrikking og Yorkmimring med tidligere klassekamerat, Nick Cave i Oslo Spektrum og fabelaktig båtfanting med de fineste menneskene i verden. Hurra!

----------------

Soundtrack: Biffy Clyro - Who's Got A Match?

Knip!

Når man desperat vaser rundt i uopplyste områder midt på natten og er hovedgrunnen til at båten til Patrick plutselig har en betraktelig mindre mengde øl i seg enn den hadde for bare noen timer siden; da kan det av og til vise seg at den tilsynelatende uskyldige grøftekanten du et øyeblikk anså for å være din frelser og beste venn i virkeligheten viser seg å være bevæpnet med en betydelig ansamling illsinte brennesler. Au.

----------------

Soundtrack: Nick Cave & the Bad Seeds - The Ship Song

Domestically Disabled..

Selv om det av og til synes som om jeg ikke gjør noe annet enn å sove og tulle så er jeg ganske opptatt. Jeg er så opptatt, faktisk, at jeg bruker å bo i en passe stor, grønn veske. Der har jeg alt jeg trenger, og den surrer jeg rundt med til enhver tid. Akkurat nå er den vesken full av kinesisk balanse-te-pulver (takk!) som ikke er i boksen sin, dessverre, og så opptatt som jeg er har jeg ikke det minste tid til å drive og av-tée den vesken, så jeg har nå flyttet inn i en lilla ryggsekk med hull i. Der detter det stadig ut viktige ting som jeg skal huske på, men stort sett har jeg kontroll.

Jeg har faktisk såpass kontroll at da jeg plutselig husket den fantastiske tegneserieruten jeg fant i et Larsonblad for fjorten år siden og tenkte at 'den burde jeg virkelig sende til Irland', så visste jeg nøyaktig hvor den var. Den var nemlig limt inn i en 'Lefsa' skoledagbok som lå nederst i den stabelen med esker jeg ikke orket å tenke på å begynne å flytte på en gang sist jeg ommøblerte på flyttelageret mitt (også kjent som gjesterommet til mamma) fordi den inneholder monsteresker som det står ting som 'tidsskrifter og tegneserier', 'noter', 'bøker til lagring' og 'søppel som ikke kan kastes enda' på.

Men da nettverkskortet mitt begynte å fuske her for en stund tilbake og jeg forstod at jeg var i fare for å trenge en kvittering.. da var det verre.

'Du har ikke en eske eller noe som du har sånne viktige ting i, da?' sa mamma og kikket skeptisk på de ti kiloene med papir jeg nettopp hadde dratt ut av fire pappesker og dandert mer eller mindre elegant ut over hennes ellers så ryddige stuegulv.

'Jo.. det er den der' sa jeg og pekte på en kjempe-eske som hadde vist seg å inneholde alt fra Nemi-blader, gamle regninger, visittkort, huskelapper, julekort, oppskrifter og bankutskrifter fra de siste fire årene.

'Ja'. Sa mamma. Og det var greit.

Tegneserieruten er sendt til Irland for lengst, selv om jeg trodde det bare var Min Bror Bjørnen som var i stand til å løfte de eskene. Nettverkskortet? Det fusker fremdeles.

----------------

Soundtrack: Dar Williams - The Christians And The Pagans

Sagt om Sif på Sistonde..

'Passe jo bra viss vi itj har no vann, så kan vi jo bare sett ei kran på dæ!'

- Lene (I forhold til fenomenet 'Sif gråter for den minste lille ting, og helst litt hver dag'.)


'Problemet er at du er en sånn oppegående dame som trenger en mann som er intelligent, følsom, intuitiv, flink, interessert, klok og verdig! Og siden det er så ytterst få av dem blir det jo helt håpløst om det ikke fungerer når man først møter en!'

- Bryony (i forhold til at Mannen i Sifs Liv har gått og fått seg en kjæreste som IKKE er Sif. Sitatet er muligens noe modifisert da Sif hadde vært på trad. sessions for første gang og var så påvirket av den berusende musikken at Sif ikke klarte å bestemme seg for om hun skulle sjangle ut i Glomma på den ene siden eller ut i trafikken på den andre..)

----------------

Soundtrack: Joanna Newsom & The Ys Street Band - Colleen

Dugnad

Jeg lå søvnløs i sengen min og funderte på hvordan jeg de neste ukene skal rekke å ha et liv ved siden av studier, jobb, korpsøvelser, personalmøter, forelesninger fra i fjor jeg går på bare fordi det er gøy, oppgaveskriving, årsmøter og salgskurs da det slo meg at korpset mitt ikke har bedt meg om å ta med så mye som en kaffekanne på noe som helst arrangement siden Kine og jeg laget de fin-fine snittene med seigmennpynt til et seminar for mange, mange år siden.

Det var lurt.

----------------

Soundtrack: Dropkick Murphys - Wicked Sensitive Crew

Av og til våkner man opp og innser at man trenger å forandre litt på prioriteringene sine..

F. eks. når man forskrekket kommer til bevissthet klokken fem på ettermiddagen uten verken sminke (jeg orker aldri styre med sminkefjerner når jeg er full, så det sier muligens noe om hvor mye det regnet kvelden før), rødvinslepper eller rødvinstenner (som er noe bekymringsverdig siden jeg sikkert klarte å helle i meg tusen glass rødvin på de få timene jeg var ute), men derimot med monsterkul i bakhodet, blåmerke på armen og festbuksen hengende pent på en knagg ved siden av ytterjakken i gangen for så vagt å erindre at man har sittet i en taxi uten å ha en anelse om hva gaten en bor i heter. Da er det ikke spesielt oppløftende å oppdage at man har Savex, kamera og tusen småmynter intakt, men mangler den vesle blå pungen med studentbevis og bankkort i. Passet mitt forsvant for flere måneder siden, så om politiet skulle stoppe meg på gata nå antar jeg at jeg er et prakteksempel på en ulovlig innvandrer, dokumentløs som jeg er..

I slike situasjoner er det intet mindre enn 'lovely' å ha en nylig ankommet Elisabeth som anser at den eneste løsningen på en vanskelig søndag er å gå og drikke litt mer rødvin, bare sånn for sikkerhets skyld.

---------------

Soundtrack: Clint Mansell - Requiem for a Dream (Orchestral Version)

Jeg har innsett at når bloggen min IKKE er en samling gamle YouTube videoer så handler den stort sett om Elisabeth. Til og med når Elisabeth ikke er her handler den på en måte om Elisabeth...

Gjeldende spøk har stort sett vært 'du vet jeg er hjelpeløs uten deg, Elisabeth!' Dette av ulike grunner det ville være ufint å komme inn på akkurat nå, men nå som Elisabeth har vært hjemme i Norge i over en uke begynner jeg å lure litt på hvor mye sannhet det egentlig ligger i denne gamle spøken..

I løpet av den siste uken har det nemlig forekommet at jeg har:

* kjørt buss frem og tilbake til universitetet hver eneste dag (Elisabeth og jeg har en avtale om at vi skal gå til universitetet hver dag, siden det er billig og bra både for kropp og sjel...).

* laget hull i alle sokkene mine (Hva nøyaktig det er Elisabeth er forventet å bidra med når det gjelder dette problemet er noe uvisst, men det har ikke skjedd tidligere, så noen sammenheng må det jo være).

* pådratt meg en alvorlig forkjølelse i forsøk på å være så engelsk så mulig (dvs. gå med sommeklær i november).

* drukket uforholdsmessig mye gin i forsøk på å bekjempe nevnte forkjølelse.

* innsett at gin bare gjør forkjølelse morsommere, ikke bedre, deretter gått og kjøpt engelske vidunderpiller bare for å innse at engelske vidunderpiller blir man så glad og frisk av at man godt kan gå og drikke enda mer gin siden det var så grådig artig dagen før.

* oppdaget at man fremdeles har evnen til å være akkurat så sjarmerende at gamle menn gjerne spanderer både en og fem og ti gin-og-tonic på en stakkars ensom pike som er ute og hører på eksperimenell blues på egenhånd.

* drukket akkurat så mange gin-og-tonic på gamle menn sine regninger at man gjerne avtaler dobbel dejt på Elisabeths og sine egne vegne med far-og-sønn som tilbyr enda mer gin-og-tonic.

* opplevd midlertidig hukommelsestap og gått rett forbi huset der jeg bor. Vel, det skjer av og til når Elisabeth er med også, så det tar jeg ikke så tungt. 'Åj, HER er det jeg bor, ja...'

* dekket både soveromsgulv og baderomsgulv med gåsefjær for så å konkludere at dynen på det store soverommet lekker.

* hatt uventet stor moro av å støvsuge opp igjen nevnte gåsefjær (vi har et monster av en støvsuger stående i kottet som jeg ikke har hatt noen interesse av å hilse på før akkurat nå som Elisabeth - førstestøvsuger- har dratt hjem til Norge. Det viser seg at støvsugeren er akkurat like skummel som tidligere nevnte hysterisk morsomme engelskmenn og akkurat like lett å forstå seg på; hurra for meg og støvsugeren).

* sølt hårfarge på teppet og veggene på badet (selvsagt har vi vegg til vegg teppe på badet, vi er da erkebritiske så det holder her i nabolaget).

* grått veldig mye over engelske damer som synes de er stygge nakne, men likevel stiller opp nakne på tv for å lære å se bra ut nakne.

* mottatt nyheter fra Høyskolen i Østfold om at det er fullstendig nytt for dem av Elisabeth og jeg driver og utveksler i York... Faktisk...

Jeg lurer på Elisabeth; kommer du muligens 'hjem' snart?

Jeg tror jeg trenger hjelp...

----------------

Soundtrack: Arctic Monkeys - Mardy Bum

Irregulært novemberhumør.

På denne tiden for to år siden skrev jeg dette i notatboken min:

'Å leve mitt liv akkurat nå er som å svømme i opprørt vann.
Øyeblikkene av klarhet, den frie pusten varer aldri lenge nok til å døyve smerten og forvirringen før man atter en gang trekkes ned i kaos.

Jeg trenger styrke og selvtillit nok til å sette føttene under meg og bære alt jeg er og alt jeg kan være. Alt jeg har vært og alt jeg vil være.'

På denne tiden i fjor hadde jeg nettopp besøkt York for første gang. For ett år siden satt jeg på en buss og gråt fordi sannheten sto klarere for meg enn den hadde gjort på tre år.

Den sjette november 2006 forlot jeg mannen jeg trodde jeg skulle bli gammel sammen med.

Fullstendig uventet hadde jeg med denne reisen tatt skrittet ut av en hverdag jeg på ingen måte kontrollerte selv og inn i en verden jeg hadde glemt. En verden der hver dag er en fest, et sted der man fokuserer på lykke i stedet for bekymringer og en virkelighet der venner bygger hverandre opp fremfor å trekke hverandre ned. Her gjenoppdaget jeg også en Siv som var blitt forlatt et sted på veien. En Siv som gledet seg ved livet, en Siv som hadde noe å si, en Siv som bestemte selv.

Skrekkslagen reiste jeg hjem, med vissheten om at det fantes en annen virkelighet for meg. Et annet liv. Et annet valg. Jeg er ikke så flink til å ta valg.

I dag bor jeg i York, i det minste for en liten stund. Jeg har tatt avgjørelser jeg tidligere ville ansett som umulige, jeg har mennesker i livet mitt som er så fantastiske at jeg ikke trodde de kunne finnes, jeg gjør en innsats for å omgi meg bare med gode ting og jeg vet at verden ligger åpen for meg uansett hva jeg finner på å gjøre.

Av og til opplever jeg øyeblikk av fullstendig tilfredshet. Følelsen som oppstår når man oppdager at man akkurat nå ikke ønsker at noe var annerledes er ubeskrivelig.

Selv om det ikke innebærer annet enn å høre på Wendy McNeill mens man ligger alene i sengen midt på natten og plutselig innser at man er fullstendig fri.

Hurra!

----------------

Soundtrack: Wendy McNeill - Black Angus

Takk, kjære Hlin!

Nå har jeg sutret i tre måneder over at jeg ikke får noe post her i York, så overraskelsen var ikke så rent liten da jeg kom ned trappen og så at jeg hadde fått fem kort på én gang!



Når min Hlin har triste venner bruker hun nemlig postverket til å muntre de opp, og det med stor suksess.

På kortene stod det skrevet:

Then a woman said; speak to us of joy and sorrow.

And he answered:

Your joy is your sorrow unmasked. And the selfsame well from which your laughter rises was oftentimes filled with your tears. And how else can it be? The deeper that sorrow carves into your being, the more joy you can contain.

Is not the cup that holds your wine the very cup that was burned in the potter's oven?

And is not the lute that soothes your spirit the very wood that was hollowed with knives?

When you are joyous, look deep into your heart and you shall find it is only that which has given you sorrow that is giving you joy.
When you are sorrowful, look again in your heart, and you shall see that in truth you are weeping for that which has been your delight.

Some of you say 'joy is greater than sorrow', and others say 'nay, sorrow is the greater!' But I say onto you; they are inseparable. Together they come, and when one sits alone with you at your board, remember that the other is asleep upon your bed.

Verily you are suspended like scales between your sorrow and your pain. Only when you are empty are you at standstill and balanced. When the treasure keeper lifts you to weigh his gold and his silver, needs must your joy or your sorrow rise or fall.

Khalil Gibran - The Prophet

----------------

Soundtrack: Bright Eyes - The First Day Of My Life

Dagens ord

Nihilism /ˈnʌɪ(h)ɪlɪz(ə)m/

→ noun [mass noun] the rejection of all religious and moral principles, often in the belief that life is meaningless.

- Oxford Dictionary of English

Spennende helg

* Det tar fem Emilyer å vaske alt vi har av kjøkkenutstyr.

* Naboen vår er skikkelig, skikkelig hått, det fant jeg ut da jeg prøvde å overtale en gjeng med riktig så utrivelige niåringer til å slutte å bruke inngangsdøra vår som fotballmål.

* Denne uken har Elisabeth og jeg 'media watch' Engelske aviser er vilt tunge på lørdager. Au. (Oki, så er dette aviser for fredag og lørdag, siden jeg var trøtt og lat på fredag, men jeg er sikker på at lørdagsavisene alene veide flere kilo!!)

* Hvordan er det meningen at en stakkar på avvenning skal klare å konsentrere seg om viktige ting når hele byen oser av sjokolade i tide og utide??? York - Home of Nestlé. Oh, joy...

Pøbler

Ungene i nabolaget har drevet og testet oss litt siden vi flyttet inn.

De har stjålet 'til salgs' skiltet som stod utenfor, kastet søppel i gården vår og ødelagt litt av gjerdet ut mot gaten, ingenting vi bryr oss nevneverdig om.

Men i dag, da vi oppdaget at vi hadde fått barn i bakhagen (gjennom en stengt port) bestemte vi oss for at det fikk være nok. Jeg hadde en ganske så (synes jeg selv) utspekulert underforstått streng og bestemt samtale med den femtenårige nabogutten foran huset og var riktig så fornøyd med meg selv da jeg gikk inn i huset igjen. Der fant jeg Elisabeth som nettopp hadde fått den bittelille vennen til nabogutten til å gråte.

Au da.

Mygg

Dette er en skikkelig død mygg.

Den er én av over hundre jeg fant på veggen min etter å ha vært ute og ranglet uten å lukke vinduet først. Det tok meg ca. to timer å drepe alle sammen.
Etterpå hadde jeg dårlig samvittighet og var litt karma-bekymret.

Nå om dagen jakter vi på lopper.

Bryony sier at lopper er et normalt problem i engelske hus og at det ikke har noe med renslighet å gjøre.
Omtrent som kviser, altså.

Jeg føler meg litt som den myggen der i dag.

Hjem?

I motsetning til meg har de fleste i klassen min ikke vært her i York en måned en gang, og allerede er de i ferd med å bestille billetter og planlegge hjemreise.

Jeg vet ikke en gang hvor hjem er akkurat nå.

Og jeg har ingen trang til å dra dit.

I have no recollection of that...

* Nok-nok...

* Fff... hallo?

* Aah, du er hjemme, da!

* ???

* Ja, jeg gikk hjem, jeg, det ble saa kjedelig etter hvert...

* ???

* Ja, naar du bare skulle kline med ho dama.

* ?!?!?!?!?!?!?!?!?

* Saa... trenger du noe i butikken, eller?

* ...

To hint: Elisabeth er omsider kommet til York og loerdag var 'gay night' paa The Willow. Yay.

Frokost

Av og til, av ymse grunner, er lykken å snuble over et sted som serverer frokost hele dagen.

Se nå:





Full Irsk frokost








Full Engelsk frokst.





Gikk det for fort? Igjen, altså;

Full Irsk frokost.









Full Engelsk frokost.






Nam.