22 mars 2007

Morgenstund

Men DET var vel bra, koppen (edder-, altså), at den morgenen du syntes det passet å ta en liten lur i skoen min var nettopp den morgenen jeg bestemte meg for å riste skoene mine før jeg tok de på...

(Sif er veldig fornøyd med sine fin-fine tolv kvadrater i Nøttebo-kjelleren, men har nå sett seg nødt til å ta konsekvensene av at det faktisk ER en kjeller, at huseierens vaskekjeller er vegg-i-vegg, og at Sif følgelig må dele hulen sin med et variert utvalg av de vanligste kjellerkrypene. Også Jon, da.)

Seks timer og førti kunder...

To ting...

Heldige meg har fått ny, fantastisk, dog litt lite kledelig t-skjorte av jobben min. Men det er helt greit. Jeg kan rusle rundt og late som om jeg reklamerer for Borat, jeg. Bare at dette i virkeligheten dreier seg om noe helt annet.

Ofte kan jeg ikke en gang ta meg et glass vann uten at det ser ut som om jeg har prøvd å drukne meg selv i vasken, langt mindre kan jeg håndtere bøtter og kluter og sånn... i dag var jeg faktisk ganske flink.

21 mars 2007

Ting jeg helst vil slippe å lure på

Hva skal man egentlig gjøre når man står på jobb, alene, med kø til døra og den lille hvite fjotten (også kjent som den kinesiske nakenhunden Elliot) man inntil for et øyeblikk siden var sååååå glad for å se igjen setter seg ned ved siden av føttene dine og gjør sitt fornødne....?

20 mars 2007

Jeg velger meg april...

Jeg skriver til foreleseren min. Tårene strømmer, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg er nemlig glad. Jeg er jo så glad at jeg vil springe ut i våren og danse, men jeg kan ikke. Det er så mye nå. For mange krav, for mange ting å tenke på. Og jeg tenker at om jeg bare hadde én dag fri, én dag jeg kunne bruke på ingenting, bare på å spise kanelbolle, rydde litt i musikken min, ta noen bilder, drikke et glass rødvin og gå en tur i kirkeparken. Da... da ville det bli lettere etterpå. Men jeg tror ikke på det.

Om jeg hadde én dag fri, bare til meg selv, da ville jeg trolig brukt den på å bekymre meg over alt det jeg MÅ la være å tenke på alle disse andre dagene, det jeg må skyve unna for å klare å overleve. Alt som har skjedd de siste månedene. Den fine gutten det ble min oppgave å såre så grundig at det virker som om han aldri skal få hodet over vannet igjen, mormor som bare sluttet å leve rett før jul uten at jeg fikk tatt farvel, nederlaget jeg føler ved å ikke klare å leve opp til mine egne forventninger på noen områder, og sorgen over at jeg ikke klarer å akseptere det når jeg lykkes. Det faktum at jeg har mistet byen min, at jeg ikke lenger hører hjemme her, men lengter til andre byer, andre mennesker som lever livet sitt på en annen måte. Det er ingenting som holder meg fast her lenger, jeg føler meg fri, men trist på samme tid. Men kanskje man ikke trenger å høre til et sted. Kanskje man heller kan høre til mennesker. Jeg vet nå at det finnes flere av oss der ute. Selv om jeg trodde jeg hadde brukt opp alle de menneskene som ligner meg.

Så hvorfor gråter jeg? Jeg er jo glad. Egentlig. Livet mitt er i gang igjen, endelig, etter åtte år på vent kjenner jeg at ting rører på seg. Jeg er på vei. Endelig.
Men jeg er sliten. Det er for mye jobb, det er for mye øvelser, det er for mye pliktlesing. Og jeg er redd. Redd for at om jeg ikke leverer oppgaven min på torsdag, så slutter jeg. Igjen. Også blir jeg ingenting når jeg blir stor. Om ikke gleden kommer tilbake i musikken min snart, så slutter jeg å spille. Om ikke jeg klarer å godta å elske og bli elsket uten å være redd, ja, så slutter jeg med det også.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg drar for gardinene så jeg ikke skal se solen. Jeg sover. Noen ganger er det tryggest å sove. Jeg gråter, og jeg vet ikke hvorfor, bortsett fra at det er vår. Det er alltid slik når det er vår.

Men det kommer til å gå bra.

Jeg vet det.

Jeg skal finne en løsning. Jeg skal levere noe. Jeg skal bestemme meg for hvor jeg trengs når jeg blir stor. Jeg skal sette meg på toget på torsdag og gjøre mitt beste på scenen på fredag, selv om ingen hører meg. Jeg skal få fred. Jeg skal konsentrere meg om meg og mitt. Og jeg skal spare pengene mine, så jeg kan reise dit jeg vil være. Dit jeg MÅ være. Og så, så er det sommer.

Men foreløpig er det vår. Og jeg skal tåle det.

19 mars 2007

Alene?

Jeg har 72 kontakter på min msn-liste.

16 er pålogget.

Men ingen skriver til meg.

Det er nesten alltid jeg som skriver først.

Kule, kule dama...

Ani DiFranco - "Evolve"

16 mars 2007

Sukk... :)

Jeg glemmer ganske ofte at YouTube i det hele tatt eksisterer. Derfor blir jeg så eksepsjonelt lykkelig når jeg finner skatter som posten under her ventende på meg ute i internettet (blogger lot meg ikke skrive denne teksten sammen med den forrige posten...)

Den første sangen av Lars Winnerbäck jeg helt tilfeldig snublet inn i mens jeg letet etter noe annet, var "Där Älvorna Dansar", en vise som fullstendig tok pusten fra meg. Det neste jeg gjorde var å løpe hjem til min tidligere nevnte hus-sjaman og rope "Hør! Hør!" Vi ble sporensteks enige om at Lars var mannen i våre liv, og at deling ikke var det minste problem. Deretter satte vi i gang med å spre det glade budskap, noe som førte til at Winnerbäcks samlede verker ble "glemt igjen" både her og der. Etter hvert er vi blitt en riktig så hyggelig liten fanklubb alle sammen, selv om ikke alle er like overbeviste... Men vi jobber med saken!

Aldri har jeg funnet musikk som så elegant uttrykker den utrolig såre følelsen som på en slik overveldende måte tar over livet mitt noen ganger.

Den følelsen jeg har når det eneste jeg kan forklare er at jeg ikke vet om jeg er trist eller bare tørst...


Lars Winnerbäck sin hjemmeside

15 mars 2007

Lars Winnerbäck - Elegi

Studentliv

Vi merker virkelig ikke så mye til det.

Bortsett fra når ordene blir litt for lange og litt for "hva i helskvetten BETYR egentlig prevaricate?".

Da kan det hende at noen forsiktig rekker opp en hånd og spør sjenert "kan du skrive det på tavla?"

Hvorpå han smiler sitt mest joviale smil, slår ut med begge armene og svarer fornøyd "I can try!" For så å oppfordre oss til å slå det opp...

Jeg har en fantastisk engelskprofessor... med dysleksi :D

14 mars 2007

Draum

Noen ganger er det en smule bekymringsverdig at jeg tar drømmene mine forholdsvis seriøst...

I natt, for eksempel, drømte jeg at noen hadde stukket et skikkelig langt sverd gjennom hjertet mitt, helt inn til skaftet, slik at det stakk riktig så langt ut på den andre siden. Men jeg ble ikke død (...). Det gikk bra, så lenge det satt der. Om vi skulle ha dratt det ut, derimot, da ville jeg blitt død med én gang...

Grådig upraktisk å være på pub med et langt sverd stikkende ut av ryggen, husker jeg...
Og det siste jeg sa før jeg våknet var: Å, mamma, må jeg bestemme selv når jeg skal dø også, nå...?

Det er DERFOR jeg ikke dro på trening i dag tidlig... helt sant!

---

Oppdatert 15. mars: Når slike ting skjer og føles litt for virkelige er jeg jammen glad for at min före detta egne, bittelille hus-sjaman kan få det hele til å gi mening med bare noen få ord...

03 mars 2007

*rødme*

i går kveld var det flere mennesker som, uavhengig av hverandre, sa at jeg var en nydelig jente

og enda noen til som var enige

jeg

tenk det