'Toastjernet mitt er gått i stykker, så jeg får ikke varmet pølsebrødet, dessverre...'

Jobben min har brent ned.

Dvs - den brenner for så vidt enda. Det er ingenting igjen.

På radioen venter de på at 'de ansatte skal ha et møte senere i dag, slik at alle i Fredrikstad som har leid film og skal levere i dag skal få vite hva de skal gjøre'.

Jeg tenker mest på at jeg har vasket og skrubbet i to uker fordi det fryktede Hovedkontoret skulle komme på kontroll i morgen, fredag. 106 timer har jeg jobbet siden jeg ble ferdig med eksamen den 28. mai.

I natt, sånn i ett-tiden, var jeg urolig og tenkte at noe var galt. Jeg fikk en ansatt som bor rett over gaten for butikken til å gå ned og sjekke om jeg hadde husket å låse døren da jeg gikk.

Det hadde jeg.

----------------

Listening to: Billy Joel - We Didn't Start the Fire

Nothing is Real

Så. Klokken var fem på morgenen, det var tolv timer siden jeg hadde begynt å lese, fire til eksamen og jeg bestemte meg for å sove et par siden jeg bare hadde tjue sider igjen av pensum.

Jeg var ved godt mot. I Kjent Stil hadde jeg multitasket meg gjennom eksamensforberedelser med pensum, mangfoldige liter is, musikk, blogger og telefon. Og msn, selvsagt, der jeg mottok uvurderlige råd fra hjelpsomme venner:

'EU? Det er nesten det samme som auuu, det!' (Elisabeth)

'EU? Det er vi I MOT! (Patrick)

Uheldigvis glemte godeste Jacky å spørre om akkurat de tingene der.

Så halve eksamenstiden satt jeg og var SINT på meg selv. Fordi når man har intet mer enn et knøttlite pensum på 150 sider som egentlig ikke hører noe sted hjemme på et høyskolekurs er det nesten ikke lov å ikke få en God Karakter. Og når jeg sier God mener jeg selvsagt Best. Fordi:

- Nei, det viktigste er ikke at jeg står.
- Nei, C er ikke en god karakter.
- Nei, det viktigste er ikke at jeg har gjort mitt Beste.
Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva det er.

Og - - JA, når jeg er så nervøs at jeg tror jeg skal få hjerneslag fordi jeg har Surret i to uker i stedet for å gjøre Mitt Beste og ender opp med å få en B så er jeg ikke Lettet og Lykkelig. Da er jeg nemlig Småsur og Irritert fordi jeg ikke fikk en A, også er jeg en smule Flau og Pinlig Klar Over min egen Irrasjonalitet.

Den andre halvdelen av eksamenen min? Da fant jeg på ting om Europaparlamentet og slikt.

Dere aner ikke hvor lykkelig jeg ble over å finne denne posten omhandlende Aer og fioliner borte i Skrivesakene til t.

Jeg tror imidlertid det er en mulighet for at jeg har sett et lys. I forrige uke fikk jeg nemlig min aller første E. Jeg er, og har muligens alltid vært, et menneske som får A, ellers gidder jeg bare ikke. Om jeg nå skulle finne på å STRYKE i EU-kunnskap.. da kan det omsider bli slutt på dette Sirkuset jeg kaller utdanning. Også kan jeg for første gang i mitt liv bli en God Student.

Det gleder jeg meg til. Da skal jeg til og med høre på at du, midt i prosessene mine, finner på å si 'jeg vet det går bra, du er jo så flink, atte! Dette greier du!' uten å gå helt vaffelrøre og bli få forbistret at jeg må gå sporenstreks til sengs og sove i mangfoldige timer uten en gang å ha pensum under hodeputen.

Nå? Nå har jeg ferie. Det feirer jeg med å jobbe alle vaktene unntatt én på jobbenmin i løpet av fire dager. Jeg er nettopp ferdig med min første av tre tolvtimers, og jeg er allerede overbevist om at Braincoolermaskinen driver og plystrer 'Penny Lane' mellom sangene på Beatles-cden jeg plager kundene mine med i disse dager.

Andre ting jeg gjør for å drive de hurtigst mulig til vanvidd er å hoppe opp og ned og rope 'smågodt på tilbud, smågodt på tilbud' så fort de nærmer seg disken (jeg tar nemlig mitt tretimers mersalgskurs svært alvorlig), overtale de til å se filmer jeg vet det bare er jeg og LegoLars som liker i hele verden, samt stadig være fanget bak hyller, inne i stativer eller oppe på høye ting når de er som mest Sårbare og Forvirrede og behøver Umiddelbar Veiledning av Kyndig Personnell (Meg!).

Det skal bli en fin jobbsommer, tror jeg.

----------------

Soundtrack: Beatles - Strawberry Fields Forever

Hjelp..

Noe av det mest irriterende jeg vet er når jeg har låst døren på jobben for å gå på do (det må man nemlig når man er bare Sif på jobb i altformangetimer), bare for å innse at jeg nok en gang har rotet bort nøklene mine når jeg kommer ut igjen.

Det resulterer i frustrerte kunder som ikke kommer seg inn i butikken og en ultrastressa Sif som ikke kommer seg ut av den og lurer på om hun skal måtte bli i den hjemsøkte butikken i hele evigheten eller i alle fall til noen andre skulle finne på å komme på jobb...

Om dette skjer ofte spør du? Stort sett én gang om dagen.

----------------

Soundtrack: The Jackson Five - Blame It On The Boogie