Fra nordøstlige deler av England er det nylig fremsatt krav om forhandlinger etter at enkeltes ''verdifulle kvalitetstid med familien'' gjentatte ganger er blitt beslaglagt av en hittils ukjent nordkvinne.
Vår reporter melder om økte konflikter etter beskrivelser av forholdsvis uforutsette møter mellom nevnte nordkvinne og yngre representanter for den fornærmede parten under feiringer av årets Guy Fawkes-Day i andre deler av landet.
Nordkvinnens foreløpige antatte mangel på imøtekommenhet blir beskrevet som foruroligende, mens andre involverte påpeker det upassende i det forespeilte møtet, situasjonen tatt i betraktning.
Utfallet er ennå usikkert.
***
Eller også:
You do understand you're going to have to meet my parents, right?
----------------
Soundtrack: Dire Straits - Your Latest Trick
Viser innlegg med etiketten Hvilket kjærlighetsliv?. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hvilket kjærlighetsliv?. Vis alle innlegg
12 november 2008
14 oktober 2008
Sifs Guide til Ikke-Dating
..eller En Studie i Overdreven Bruk av Adjektiver..
..eller også Hvordan Prøve å Unngå at Noen Oppfatter Den Egentlige Historien ved å Bruke Alt For Mange Ord..
Jeg forestiller meg at, dersom du kjenner meg, er det muligens rett og slett noe ubehagelig å lese denne bloggen om dagen... Kanskje du rett og slett ikke har noe ønske vite disse tingene om meg?
I så tilfelle beklager jeg. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Brått er det blitt så personlig og seriøst her at jeg rett og slett har begynt å bekymre meg for om det er like før jeg skal begynne å synse og mene og slikt - sånne ting som andre bloggere driver med, mener jeg, og dét kan vi jo ikke ha noe av. Det varer nok ikke så lenge dette her.
Jepp, det er riktig - det skal handle om denne daten min nå. Faktisk planla jeg, mellom de mange vonde panikkanfallene forrige uke, at jeg jo i det minste kunne bruke denne forestående date-galskapen til å skrive et innlegg om min teori angående dating i Norge i forhold til England. Gjøre litt research på en måte, og så dra inn all kvasi-kunnskapen jeg, helt utilsiktet, på et eller annet vis har klart å tilegne meg angående de utallige, kompliserte sosiale reglene i dette klassebefengte samfunnet. Kanskje snakke litt om det at nordmenn synes å jobbe veldig hardt for å komme fortest mulig inn i en slags hverdag når de treffer noen, og det at dating ikke er spesielt vanlig i de miljøene jeg ferdes i - at regelen i stedet virker å være at man drikker seg full og treffer noen på en fest for så å våkne opp en vakker dag og oppdage at noen har flyttet inn hos en uten at man helt fikk med seg hvordan det gikk til. Men det går ikke nå. Nå er det noe annet som må skrives, nemlig innlegget om hvordan man rett og slett ikke, under noen omstendigheter, gjør det. Dater, altså.
Riktignok brukte jeg hele forrige uke på å klandre meg selv fordi jeg syntes at det å si ja til å gå på date utvilsomt var den Dummeste Idéen jeg noen gang har hatt, samtidig som jeg mentalt innstilte meg selv på at det hele kom til å bli en Grusomt Klam og Klønete Affære.
Little did I know!
Ingenting, virkelig INGENTING, kunne noen gang ha forberedt meg på det som skulle komme, eller i hvilken grad hodet mitt én gang for alle skulle klare å overgå seg selv i løpet av dette prosjektet når det gjelder kunsten å gå Fullstendig Pære.
Selv om forsikringen om at dette likevel ikke skulle være en Skummel Date, men bare to venner som tilfeldigvis skulle treffes en lørdagskveld til en viss grad hadde beroliget meg, fikk naturlig nok date-angsten min et voldsomt oppsving når jeg fredag kveld hadde satt meg ned for å lese om eugenikk og rasisme, men i stedet, via plutselige tekstmeldinger, brått ble nødt til å forholde meg til tidspunkter og restauranter og annet date-relatert fjas. Og så tok det med ett - faktisk noe uventet - rett og slett fullstendig av (og det er her vi, av ulike årsaker er nødt til å gi opp å prøve å fortelle denne historien i første person. Det skulle være en guide, ikke sant? Vel, i det minste et eksempel).
I sånne tilfeller kan det nemlig hende man, i et anfall av hysteri, finner ut at man rett og slett er i ferd med å Besvime Hvert Øyeblikk, og muligens innser at det eneste alternativet er å helle i seg et glass rødvin og hoppe på første og beste buss inn til byen i et Desperat Forsøk på å bedøve den overaktive hjernen sin med litt musikk og muligens bare en liten dråpe alkohol til. Dersom man etter en Vanlig Fatal Doseringsfeil opplever å ha et Ekstra Lyst Øyeblikk og dermed skulle finne ut at det er en Typisk God Idé å tvinge personen man i utgangspunktet har en date med neste dag til å komme ut og drikke med seg denne kvelden, fordi dette påfunnet selvsagt i beste fall vil få ham til å innse at å date deg er Meningsløst og at det i verste fall muligens i hvert fall vil gjøre Den Fryktede Daten litt mer avslappet, er det bare én ting å gjøre når fyren ankommer - Ignorere Vedkommende Fullstendig fordi du er Alt For Opptatt med å snakke med dine nye bestevenner ''Han Gamle'', ''Han Blonde'' og ''Han Uten Hår Som Insisterer På At Det Er Livsviktig Å Gi Deg Oppskriften På Ovnsbakt Fenikkel Med Én Gang''.
Fortsett så med dette når dere alle sammen bestemmer at dere ikke på langt nær er Tilstrekkelig Udregelige og derfor virkelig sårt trenger en tur på The Willow (Yorks kinesiske buffetrestaurant som på Magisk Vis forvandles til rølpete åttitallsdisco på kveldene). Der vil det nemlig garantert være både gatemusikanter, ghost-walkere, gamle hippie-historiefortellere og andre Tilfeldig Bekjente du kommer til å innse at du har Elsket Dypt og Inderlig Hele Livet og for øyeblikket har et Intenst Behov for å ha Lange, Meningsfylte Samtaler med. Når morgendagens date omsider har fått nok og ser sitt snitt til å fortelle deg hvor Full av Faen du er, er det bare å si seg Helt Enig i påstanden og i tillegg fornøyd passe på å fortelle at du faktisk også er Direkte Ondskapsfull, Ganske Ubrukelig og ikke minst Fullstendig Hjelpeløs (Fylles ut etter behov).
Det er her man må være litt forsiktig. Det kan nemlig forekomme at vedkommende ser sitt snitt til å ta denne innrømmelsen som en Ektefølt Unnskyldning, for så å bli Glad Igjen og Tilgi deg. Dersom ulykken er ute, kan én desperat løsning være å finne en 21-åring med sminke og tøfler å utveksle telefonnummer og kline litt med (Ikke så uvanlig på The Willow som det kanskje burde være).
Dersom dette også skulle gå galt, og denne ikke-daten din fremdeles synes å være optimistisk med hensyn til morgendagen, er det bare å innse at du har Feilet, innfinne deg med at du vil komme til å måtte dra på date dagen etter uansett hvor hardt du prøver å Slippe Unna, og så villig gå med på at det er Helt Nødvendig å ta taxi til Asda for å kjøpe mer rødvin og dra hjem for å ha nachspiel. Så får du bare håpe at fyren vil komme til å ta til vettet av seg selv etter hvert (Åjada, her er det 24-timers alkoholsalg enkelte steder, og du vil ikke tro hvor mange mennesker som har Akutt Behov for Øl klokken fem en lørdag morgen).
Noe senere kan det likevel hende at du rett og slett blir nødt til å godta at du har tilbrakt intet mindre enn Tre (!) Fantastiske Dager sammen med en Genuint Bra Fyr som har vist seg å ha telefonnummeret ditt nedskrevet på en tipundseddel liggende under et fotografi i vinduskarmen sin og som tilfeldigvis bestiller Det Aller Beste Du Vet på tapas-restaurant og gir deg sjokolade til frokost. Det kan hende du har opplevd at det for én gangs skyld er noen andre som maser på deg for å spille biljard og at dere begge er Akkurat Så Passe Fanatiske at dere kan sitte i timesvis og lytte til musikk mens Felles Interesser/Ulike Referanser-faktoren sørger for Svært Interessante Diskusjoner og Kontinuerlig Utveksling av Sære, Tilfeldige Fakta
Kanskje har du også oppdaget at det å være Farlig Heit (et faktum som grunnet Fryktelig Dårlig Hukommelse kan komme som et Sjokk For Noen og Enhver opptil flere morgener på rad) ikke er noen hindring for å være akkurat like Ukontrollert Nervøs, Sjenert og faktisk også Ubehagelig Selvbevisst som det du er, og at dere i tillegg deler oppfatningen om at For Mye Rødvin er en Typisk God Ting, fordi da kan man utveksle den samme informasjonen om og om igjen og aldri slippe opp for samtaleemner, samtidig som dere vet alt for godt at dere begge likevel husker alle de Pinlige Detaljene dere har funnet det for godt å dele med hverandre i løpet av helgens etterhvert så mange Inspirerte Øyeblikk.
Kanskje sitter du der tidlig en mandag morgen og er gledelig overrasket over at når enkelte mennesker inviterer deg med hjem for å drikke enda litt mer rødvin og se den obskure favorittfilmen som de nærmest tvangsmessig til stadighet siterer fra, så gjør de faktisk nettopp dét og ikke Alle Mulige Andre Ting. Kanskje klarer du ikke å la være å smile litt av situasjonene som i løpet av helgen har ført til en Fullstendig Uforutsett Opplevelse av en slags ''bonding'':
- for eksempel da dere lørdag kveld forbløffende nok nesten pinefullt synkroniserte vinglet rundt i York sentrum og hadde Latterlig Dype Diskusjoner (med Mye Mindre Snøvling enn man skulle tro) om alle maleriene som for tiden henger utendørs rundt omkring i byen for så, Litt Slitne, bestemme at det var på høy tid å stå helt stille utenfor Rosevinduet og rett og slett bare Intenst Elske York Minster en liten stund.
- eller den Lettsindige og Merkelig Tilfredse Følelsen av Mangel På Forståelse og Kontroll dere delte da det plutselig tikket inn en tekstmelding der det stod ''How's the date going?'' og du filosoferte deg frem til at den eneste muligheten var at den kom fra Mister Tøfler og Sminke, siden du ikke hadde fortalt om daten til noen andre engelskspråklige mennesker, mens daten din sitt forslag var at det kanskje var han selv som hadde sendt den i et øyeblikk av Total Sinnsforvirring.
Dersom du, mot alle odds, skulle oppleve en slik mandag morgen, er det i grunnen til syvende og sist bare Én Ting å Gjøre - bestemme at dere i tillegg til å allerede være nærmest Barnslig Bra Bestevenner er alt for, alt for forskjellige til noen gang å kunne være noe annet enn bare akkurat det..
..for så å avtale Ny Date til helgen like etterpå.
----------------
Soundtrack: Joakim Thåström - Fan Fan Fan
..eller også Hvordan Prøve å Unngå at Noen Oppfatter Den Egentlige Historien ved å Bruke Alt For Mange Ord..
Jeg forestiller meg at, dersom du kjenner meg, er det muligens rett og slett noe ubehagelig å lese denne bloggen om dagen... Kanskje du rett og slett ikke har noe ønske vite disse tingene om meg?
I så tilfelle beklager jeg. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Brått er det blitt så personlig og seriøst her at jeg rett og slett har begynt å bekymre meg for om det er like før jeg skal begynne å synse og mene og slikt - sånne ting som andre bloggere driver med, mener jeg, og dét kan vi jo ikke ha noe av. Det varer nok ikke så lenge dette her.
Jepp, det er riktig - det skal handle om denne daten min nå. Faktisk planla jeg, mellom de mange vonde panikkanfallene forrige uke, at jeg jo i det minste kunne bruke denne forestående date-galskapen til å skrive et innlegg om min teori angående dating i Norge i forhold til England. Gjøre litt research på en måte, og så dra inn all kvasi-kunnskapen jeg, helt utilsiktet, på et eller annet vis har klart å tilegne meg angående de utallige, kompliserte sosiale reglene i dette klassebefengte samfunnet. Kanskje snakke litt om det at nordmenn synes å jobbe veldig hardt for å komme fortest mulig inn i en slags hverdag når de treffer noen, og det at dating ikke er spesielt vanlig i de miljøene jeg ferdes i - at regelen i stedet virker å være at man drikker seg full og treffer noen på en fest for så å våkne opp en vakker dag og oppdage at noen har flyttet inn hos en uten at man helt fikk med seg hvordan det gikk til. Men det går ikke nå. Nå er det noe annet som må skrives, nemlig innlegget om hvordan man rett og slett ikke, under noen omstendigheter, gjør det. Dater, altså.
Riktignok brukte jeg hele forrige uke på å klandre meg selv fordi jeg syntes at det å si ja til å gå på date utvilsomt var den Dummeste Idéen jeg noen gang har hatt, samtidig som jeg mentalt innstilte meg selv på at det hele kom til å bli en Grusomt Klam og Klønete Affære.
Little did I know!
Ingenting, virkelig INGENTING, kunne noen gang ha forberedt meg på det som skulle komme, eller i hvilken grad hodet mitt én gang for alle skulle klare å overgå seg selv i løpet av dette prosjektet når det gjelder kunsten å gå Fullstendig Pære.
Selv om forsikringen om at dette likevel ikke skulle være en Skummel Date, men bare to venner som tilfeldigvis skulle treffes en lørdagskveld til en viss grad hadde beroliget meg, fikk naturlig nok date-angsten min et voldsomt oppsving når jeg fredag kveld hadde satt meg ned for å lese om eugenikk og rasisme, men i stedet, via plutselige tekstmeldinger, brått ble nødt til å forholde meg til tidspunkter og restauranter og annet date-relatert fjas. Og så tok det med ett - faktisk noe uventet - rett og slett fullstendig av (og det er her vi, av ulike årsaker er nødt til å gi opp å prøve å fortelle denne historien i første person. Det skulle være en guide, ikke sant? Vel, i det minste et eksempel).
I sånne tilfeller kan det nemlig hende man, i et anfall av hysteri, finner ut at man rett og slett er i ferd med å Besvime Hvert Øyeblikk, og muligens innser at det eneste alternativet er å helle i seg et glass rødvin og hoppe på første og beste buss inn til byen i et Desperat Forsøk på å bedøve den overaktive hjernen sin med litt musikk og muligens bare en liten dråpe alkohol til. Dersom man etter en Vanlig Fatal Doseringsfeil opplever å ha et Ekstra Lyst Øyeblikk og dermed skulle finne ut at det er en Typisk God Idé å tvinge personen man i utgangspunktet har en date med neste dag til å komme ut og drikke med seg denne kvelden, fordi dette påfunnet selvsagt i beste fall vil få ham til å innse at å date deg er Meningsløst og at det i verste fall muligens i hvert fall vil gjøre Den Fryktede Daten litt mer avslappet, er det bare én ting å gjøre når fyren ankommer - Ignorere Vedkommende Fullstendig fordi du er Alt For Opptatt med å snakke med dine nye bestevenner ''Han Gamle'', ''Han Blonde'' og ''Han Uten Hår Som Insisterer På At Det Er Livsviktig Å Gi Deg Oppskriften På Ovnsbakt Fenikkel Med Én Gang''.
Fortsett så med dette når dere alle sammen bestemmer at dere ikke på langt nær er Tilstrekkelig Udregelige og derfor virkelig sårt trenger en tur på The Willow (Yorks kinesiske buffetrestaurant som på Magisk Vis forvandles til rølpete åttitallsdisco på kveldene). Der vil det nemlig garantert være både gatemusikanter, ghost-walkere, gamle hippie-historiefortellere og andre Tilfeldig Bekjente du kommer til å innse at du har Elsket Dypt og Inderlig Hele Livet og for øyeblikket har et Intenst Behov for å ha Lange, Meningsfylte Samtaler med. Når morgendagens date omsider har fått nok og ser sitt snitt til å fortelle deg hvor Full av Faen du er, er det bare å si seg Helt Enig i påstanden og i tillegg fornøyd passe på å fortelle at du faktisk også er Direkte Ondskapsfull, Ganske Ubrukelig og ikke minst Fullstendig Hjelpeløs (Fylles ut etter behov).
Det er her man må være litt forsiktig. Det kan nemlig forekomme at vedkommende ser sitt snitt til å ta denne innrømmelsen som en Ektefølt Unnskyldning, for så å bli Glad Igjen og Tilgi deg. Dersom ulykken er ute, kan én desperat løsning være å finne en 21-åring med sminke og tøfler å utveksle telefonnummer og kline litt med (Ikke så uvanlig på The Willow som det kanskje burde være).
Dersom dette også skulle gå galt, og denne ikke-daten din fremdeles synes å være optimistisk med hensyn til morgendagen, er det bare å innse at du har Feilet, innfinne deg med at du vil komme til å måtte dra på date dagen etter uansett hvor hardt du prøver å Slippe Unna, og så villig gå med på at det er Helt Nødvendig å ta taxi til Asda for å kjøpe mer rødvin og dra hjem for å ha nachspiel. Så får du bare håpe at fyren vil komme til å ta til vettet av seg selv etter hvert (Åjada, her er det 24-timers alkoholsalg enkelte steder, og du vil ikke tro hvor mange mennesker som har Akutt Behov for Øl klokken fem en lørdag morgen).
Noe senere kan det likevel hende at du rett og slett blir nødt til å godta at du har tilbrakt intet mindre enn Tre (!) Fantastiske Dager sammen med en Genuint Bra Fyr som har vist seg å ha telefonnummeret ditt nedskrevet på en tipundseddel liggende under et fotografi i vinduskarmen sin og som tilfeldigvis bestiller Det Aller Beste Du Vet på tapas-restaurant og gir deg sjokolade til frokost. Det kan hende du har opplevd at det for én gangs skyld er noen andre som maser på deg for å spille biljard og at dere begge er Akkurat Så Passe Fanatiske at dere kan sitte i timesvis og lytte til musikk mens Felles Interesser/Ulike Referanser-faktoren sørger for Svært Interessante Diskusjoner og Kontinuerlig Utveksling av Sære, Tilfeldige Fakta
Kanskje har du også oppdaget at det å være Farlig Heit (et faktum som grunnet Fryktelig Dårlig Hukommelse kan komme som et Sjokk For Noen og Enhver opptil flere morgener på rad) ikke er noen hindring for å være akkurat like Ukontrollert Nervøs, Sjenert og faktisk også Ubehagelig Selvbevisst som det du er, og at dere i tillegg deler oppfatningen om at For Mye Rødvin er en Typisk God Ting, fordi da kan man utveksle den samme informasjonen om og om igjen og aldri slippe opp for samtaleemner, samtidig som dere vet alt for godt at dere begge likevel husker alle de Pinlige Detaljene dere har funnet det for godt å dele med hverandre i løpet av helgens etterhvert så mange Inspirerte Øyeblikk.
Kanskje sitter du der tidlig en mandag morgen og er gledelig overrasket over at når enkelte mennesker inviterer deg med hjem for å drikke enda litt mer rødvin og se den obskure favorittfilmen som de nærmest tvangsmessig til stadighet siterer fra, så gjør de faktisk nettopp dét og ikke Alle Mulige Andre Ting. Kanskje klarer du ikke å la være å smile litt av situasjonene som i løpet av helgen har ført til en Fullstendig Uforutsett Opplevelse av en slags ''bonding'':
- for eksempel da dere lørdag kveld forbløffende nok nesten pinefullt synkroniserte vinglet rundt i York sentrum og hadde Latterlig Dype Diskusjoner (med Mye Mindre Snøvling enn man skulle tro) om alle maleriene som for tiden henger utendørs rundt omkring i byen for så, Litt Slitne, bestemme at det var på høy tid å stå helt stille utenfor Rosevinduet og rett og slett bare Intenst Elske York Minster en liten stund.
- eller den Lettsindige og Merkelig Tilfredse Følelsen av Mangel På Forståelse og Kontroll dere delte da det plutselig tikket inn en tekstmelding der det stod ''How's the date going?'' og du filosoferte deg frem til at den eneste muligheten var at den kom fra Mister Tøfler og Sminke, siden du ikke hadde fortalt om daten til noen andre engelskspråklige mennesker, mens daten din sitt forslag var at det kanskje var han selv som hadde sendt den i et øyeblikk av Total Sinnsforvirring.
Dersom du, mot alle odds, skulle oppleve en slik mandag morgen, er det i grunnen til syvende og sist bare Én Ting å Gjøre - bestemme at dere i tillegg til å allerede være nærmest Barnslig Bra Bestevenner er alt for, alt for forskjellige til noen gang å kunne være noe annet enn bare akkurat det..
..for så å avtale Ny Date til helgen like etterpå.
----------------
Soundtrack: Joakim Thåström - Fan Fan Fan
08 oktober 2008
Oh no, not I!
Jeg er ikke så veldig privat på denne bloggen. Dvs - noen vil kanskje si at jeg ofte er alt for privat, men for meg er det en forskjell på privat og privat. Til dels pinlige hendelser fra mitt eget liv har jeg ingen problemer med å dele, men følelsene mine - de holder jeg stort sett for meg selv.
I dag blir det for min del fryktelig privat. Delvis inspirert av en post borte hos Victoria, men også rett og slett fordi denne irrasjonelle mangelen på selvfølelse som skal beskrives er noe jeg gjenkjenner i alt for mange mennesker rundt meg. Vi river oss selv i filler, trykker oss selv ned og svømmer rundt i søla uten å være i stand til å puste. Vi begrenser oss selv totalt i stedet for å omfavne livet og de mulighetene til glede det gir.
Jeg har et lite knippe setninger som vel må sies å utgjøre min livsfilosofi og som jeg til stadighet gjør mitt beste for å dytte på vennene mine når jeg synes de strever mer enn de har godt av:
Det er på denne måten livet mitt er blitt lettere å leve. Det er dette som fungerer for meg. Jeg trives utrolig mye bedre med meg selv nå enn jeg gjorde for ti år siden, og av og til drister jeg meg til og med til å synes at jeg er et fabelaktig menneske.
Stort sett går det bra. På de fleste områder går det svært bra. Men av og til skal det ikke mer enn en tekstmelding til før alt jeg har bygget opp i løpet av de siste årene velter og følelsene mine og hodet mitt går fullstendig bananas.
En typisk slik tekstmelding kan for eksempel lyde:
Could I take you for dinner sometime?
Siden jeg mottok denne meldingen søndag morgen har jeg rukket å tenke en hel del artige ting:
- Hva?
- Meg?
- Nei, nei, aldri i verden!
- Hvorfor i all verden skulle noen ha lyst til å gå ut med MEG?
- Det må være noe galt med ham. Det er garantert noe galt med ham. Ingen liker jo meg.
- Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv! Jeg vet ikke hva man gjør! Må jeg pynte meg?
- Jeg går ikke. Jeg kan ikke pynte meg. Det ser bare dumt ut likevel
- Jeg kommer ikke til å ha noe å si, jeg er jo ikke i stand til å ha en normal samtale!
- Jeg kan ikke. Jeg vil ikke.
- Jeg kommer til å dumme meg ut, jeg er ikke smart nok, det blir bare pinlig!
- Jeg vet ikke hvordan man gjør!
- Det er ingenting interessant ved meg.
- Ikke er jeg morsom nok heller.
- Og jeg er i hvert fall ikke pen nok.
- Det er sikkert bare en spøk. Om jeg svarer ja kommer han bare til å le av meg.
I slike situasjoner er det altså ut med frie, fornøyde og bekymringsløse Sif og inn med hjelpeløse, angstfylte Sif som ikke er bra nok for noen og ikke duger til noe som helst. Jeg ender opp på en følelsesmessig karusell der alt som betyr noe er hva som er riktig, hva som forventes av meg, hvordan jeg burde oppføre meg, hvordan jeg må kle meg, hva jeg skal si for å være bra nok - ja, rett og slett hvordan jeg best kan skjule alt som er det fryktelige mennesket som er meg.
Ja! Også favoritten min, da - han liker meg sikkert bare fordi han tror at jeg liker ham. Noe som selvsagt er en direkte speiling av hvordan jeg levde mitt liv i mange år. Med én gang noen nedverdiget seg til å gi meg litt oppmerksomhet eller vise meg en smule vennlighet endte jeg som regel opp med å bli stormende forelsket i vedkommende. Så desperat etter litt kjærlighet og omsorg har jeg altså vært.
Jeg merker fremdeles sporene etter akkurat det der. For ikke én gang i løpet av det første hysterianfallet slo det meg at jeg ikke kunne fordra denne fyren første gang jeg traff ham. Jeg burde bare være takknemlig for at det er noen som viser interesse for meg, ikke sant?
Ikke før etter et par dager kom jeg på at jeg egentlig er svært, svært lykkelig på egenhånd akkurat nå, og hadde lovet meg selv at jeg i hvert fall ikke skulle kaste bort enda et semester i York med å være følelsesmessig besatt av et annet menneske.
Ikke før i dag demret det for meg at jeg ikke en gang kjenner vedkommende, og at det scenariet og den historien jeg allerede har rukket å dikte opp i hodet mitt ikke har noen rot i virkeligheten i det hele tatt.
Nok en gang har jeg alt for lett gått meg vill i en drøm - i en forestilling om noe som ikke eksisterer. Jeg gjør det altså villig vekk fremdeles - jeg mister meg selv og forelsker meg i fantasien om å være forelsket. Nei - fantasien om å bli elsket.
Som Dan Webster sier i min favorittsang fra det siste albumet sitt:
If you knew me you would stay clear
I'm not at first what I might appear - no
You see I'd fall in love with you
At least this idea of falling in love with you
Please don't catch me leave me falling
I will only drag you down
I will only pull you under
And leave you falling
Dette er altså hva jeg har brukt tre dager av leseuka mi på. På grunn av en enkel tekstmelding;
Could I take you for dinner sometime?
Og jeg som trodde jeg hadde skjønt det nå...
Til slutt må det tillegges at situasjonen etter hvert har forandret seg noe.
Selv om jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å slutte å gjøre meg selv liten og hjelpeløs bare for å unngå at andre mennesker har forventninger til meg, kunne jeg ikke dy meg, men proklamerte selvsagt høyt og tydelig min dateskrekk (uten å utbrodere videre) til denne stakkars mannen som forhåpentligvis er lykkelig uvitende om hvilket følelsesmessig rabalder han har stelt i stand.
Dette resulterte i at den forestående situasjonen ble redefinert på følgende elegante måte:
How about we don't go on a date. Yes, I agree, possibly far too serious and grown up. Maybe we call it two piss head friends going out for dinner and see how things go...
Så nå føles alt mye bedre med én gang.
----------------
Soundtrack: Dan Webster - Falling
I dag blir det for min del fryktelig privat. Delvis inspirert av en post borte hos Victoria, men også rett og slett fordi denne irrasjonelle mangelen på selvfølelse som skal beskrives er noe jeg gjenkjenner i alt for mange mennesker rundt meg. Vi river oss selv i filler, trykker oss selv ned og svømmer rundt i søla uten å være i stand til å puste. Vi begrenser oss selv totalt i stedet for å omfavne livet og de mulighetene til glede det gir.
Jeg har et lite knippe setninger som vel må sies å utgjøre min livsfilosofi og som jeg til stadighet gjør mitt beste for å dytte på vennene mine når jeg synes de strever mer enn de har godt av:
Ikke ta noe personlig. Andres oppfatning av deg har ingenting med deg å gjøre.
Ha ingen forventninger og innse at det ikke er din plikt å oppfylle andres forventninger.
Vær ren i ord.
Vær oppmerksom på din indre stemme og kast de tankene som ikke gjør deg godt.
Gjør ditt beste.
Ikke delta i andre menneskers drama. Deres virkelighet er ikke din virkelighet.
Omgi deg kun med mennesker som gjør deg godt.
Ikke bekymre deg.
Elsk deg selv slik at du kan elske andre friere.
Ha ingen forventninger og innse at det ikke er din plikt å oppfylle andres forventninger.
Vær ren i ord.
Vær oppmerksom på din indre stemme og kast de tankene som ikke gjør deg godt.
Gjør ditt beste.
Ikke delta i andre menneskers drama. Deres virkelighet er ikke din virkelighet.
Omgi deg kun med mennesker som gjør deg godt.
Ikke bekymre deg.
Elsk deg selv slik at du kan elske andre friere.
Det er på denne måten livet mitt er blitt lettere å leve. Det er dette som fungerer for meg. Jeg trives utrolig mye bedre med meg selv nå enn jeg gjorde for ti år siden, og av og til drister jeg meg til og med til å synes at jeg er et fabelaktig menneske.
Stort sett går det bra. På de fleste områder går det svært bra. Men av og til skal det ikke mer enn en tekstmelding til før alt jeg har bygget opp i løpet av de siste årene velter og følelsene mine og hodet mitt går fullstendig bananas.
En typisk slik tekstmelding kan for eksempel lyde:
Could I take you for dinner sometime?
Siden jeg mottok denne meldingen søndag morgen har jeg rukket å tenke en hel del artige ting:
- Hva?
- Meg?
- Nei, nei, aldri i verden!
- Hvorfor i all verden skulle noen ha lyst til å gå ut med MEG?
- Det må være noe galt med ham. Det er garantert noe galt med ham. Ingen liker jo meg.
- Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv! Jeg vet ikke hva man gjør! Må jeg pynte meg?
- Jeg går ikke. Jeg kan ikke pynte meg. Det ser bare dumt ut likevel
- Jeg kommer ikke til å ha noe å si, jeg er jo ikke i stand til å ha en normal samtale!
- Jeg kan ikke. Jeg vil ikke.
- Jeg kommer til å dumme meg ut, jeg er ikke smart nok, det blir bare pinlig!
- Jeg vet ikke hvordan man gjør!
- Det er ingenting interessant ved meg.
- Ikke er jeg morsom nok heller.
- Og jeg er i hvert fall ikke pen nok.
- Det er sikkert bare en spøk. Om jeg svarer ja kommer han bare til å le av meg.
I slike situasjoner er det altså ut med frie, fornøyde og bekymringsløse Sif og inn med hjelpeløse, angstfylte Sif som ikke er bra nok for noen og ikke duger til noe som helst. Jeg ender opp på en følelsesmessig karusell der alt som betyr noe er hva som er riktig, hva som forventes av meg, hvordan jeg burde oppføre meg, hvordan jeg må kle meg, hva jeg skal si for å være bra nok - ja, rett og slett hvordan jeg best kan skjule alt som er det fryktelige mennesket som er meg.
Ja! Også favoritten min, da - han liker meg sikkert bare fordi han tror at jeg liker ham. Noe som selvsagt er en direkte speiling av hvordan jeg levde mitt liv i mange år. Med én gang noen nedverdiget seg til å gi meg litt oppmerksomhet eller vise meg en smule vennlighet endte jeg som regel opp med å bli stormende forelsket i vedkommende. Så desperat etter litt kjærlighet og omsorg har jeg altså vært.
Jeg merker fremdeles sporene etter akkurat det der. For ikke én gang i løpet av det første hysterianfallet slo det meg at jeg ikke kunne fordra denne fyren første gang jeg traff ham. Jeg burde bare være takknemlig for at det er noen som viser interesse for meg, ikke sant?
Ikke før etter et par dager kom jeg på at jeg egentlig er svært, svært lykkelig på egenhånd akkurat nå, og hadde lovet meg selv at jeg i hvert fall ikke skulle kaste bort enda et semester i York med å være følelsesmessig besatt av et annet menneske.
Ikke før i dag demret det for meg at jeg ikke en gang kjenner vedkommende, og at det scenariet og den historien jeg allerede har rukket å dikte opp i hodet mitt ikke har noen rot i virkeligheten i det hele tatt.
Nok en gang har jeg alt for lett gått meg vill i en drøm - i en forestilling om noe som ikke eksisterer. Jeg gjør det altså villig vekk fremdeles - jeg mister meg selv og forelsker meg i fantasien om å være forelsket. Nei - fantasien om å bli elsket.
Som Dan Webster sier i min favorittsang fra det siste albumet sitt:
If you knew me you would stay clear
I'm not at first what I might appear - no
You see I'd fall in love with you
At least this idea of falling in love with you
Please don't catch me leave me falling
I will only drag you down
I will only pull you under
And leave you falling
Dette er altså hva jeg har brukt tre dager av leseuka mi på. På grunn av en enkel tekstmelding;
Could I take you for dinner sometime?
Og jeg som trodde jeg hadde skjønt det nå...
Til slutt må det tillegges at situasjonen etter hvert har forandret seg noe.
Selv om jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å slutte å gjøre meg selv liten og hjelpeløs bare for å unngå at andre mennesker har forventninger til meg, kunne jeg ikke dy meg, men proklamerte selvsagt høyt og tydelig min dateskrekk (uten å utbrodere videre) til denne stakkars mannen som forhåpentligvis er lykkelig uvitende om hvilket følelsesmessig rabalder han har stelt i stand.
Dette resulterte i at den forestående situasjonen ble redefinert på følgende elegante måte:
How about we don't go on a date. Yes, I agree, possibly far too serious and grown up. Maybe we call it two piss head friends going out for dinner and see how things go...
Så nå føles alt mye bedre med én gang.
----------------
Soundtrack: Dan Webster - Falling
05 oktober 2008
Snøvling Revisited
Ganske mange mennesker synes, av ulike grunner, å mene at jeg er helt gæren... Det tror jeg er et resultat av at de fleste av mine venner både tenker og bekymrer seg alt for mye, mens jeg selv prøver å leve mitt liv så bekymringsløst som mulig. Ellers synes jeg at livet mitt er svært så sensasjonsløst og at jeg stort sett er skremmende normal.
You ARE mad, ble jeg fortalt gang på gang i går kveld, og jeg har i grunnen ikke noe problem med å forstå at når man prøver å være så Voksen som Mulig og leve et ellers Fornuftig Liv, så er det muligens noe eksotisk å bli ringt opp midt på natten av et menneske man sist så sjanglende sidelengs ut av porten sin klokken syv på kvelden etter et fjorten timers nachspiel en uke tidligere.
Men! Når man, etter å ha blitt telefontrakassert av for anledningen både sjanglende og snøvlende vedkommende i tre-fire timer, kommandert ut klokken syv på morgenen for å kjøre hjem både Sjangle-Guri og hennes Ridder i Skittengrått (som nesten har omkommet i et hederlig, men mislykket forsøk på å følge Sjangle-Guri hjem til der hun tror hun bor) for så å bli fortalt i detalj hvor mye Sjangle-Guri hadde avskydd Herr Voksen og Fornuftig første gang de møttes på den etter hvert så berømte Benken i Byen, klarer å komme frem til at det er en Typisk God Idé å be Sjangle-Guri på DATE, da tør jeg påstå at det er visse mennesker her i verden som er mye, mye galere enn meg...
Og - situasjonen tatt i betraktning - hva i all verden svarer man på slikt?!?
----------------
Soundtrack: The Libertines - The Good Old Days
You ARE mad, ble jeg fortalt gang på gang i går kveld, og jeg har i grunnen ikke noe problem med å forstå at når man prøver å være så Voksen som Mulig og leve et ellers Fornuftig Liv, så er det muligens noe eksotisk å bli ringt opp midt på natten av et menneske man sist så sjanglende sidelengs ut av porten sin klokken syv på kvelden etter et fjorten timers nachspiel en uke tidligere.
Men! Når man, etter å ha blitt telefontrakassert av for anledningen både sjanglende og snøvlende vedkommende i tre-fire timer, kommandert ut klokken syv på morgenen for å kjøre hjem både Sjangle-Guri og hennes Ridder i Skittengrått (som nesten har omkommet i et hederlig, men mislykket forsøk på å følge Sjangle-Guri hjem til der hun tror hun bor) for så å bli fortalt i detalj hvor mye Sjangle-Guri hadde avskydd Herr Voksen og Fornuftig første gang de møttes på den etter hvert så berømte Benken i Byen, klarer å komme frem til at det er en Typisk God Idé å be Sjangle-Guri på DATE, da tør jeg påstå at det er visse mennesker her i verden som er mye, mye galere enn meg...
Og - situasjonen tatt i betraktning - hva i all verden svarer man på slikt?!?
----------------
Soundtrack: The Libertines - The Good Old Days
06 april 2008
Sagt om Sif på Sistonde..
'Passe jo bra viss vi itj har no vann, så kan vi jo bare sett ei kran på dæ!'
- Lene (I forhold til fenomenet 'Sif gråter for den minste lille ting, og helst litt hver dag'.)
'Problemet er at du er en sånn oppegående dame som trenger en mann som er intelligent, følsom, intuitiv, flink, interessert, klok og verdig! Og siden det er så ytterst få av dem blir det jo helt håpløst om det ikke fungerer når man først møter en!'
- Bryony (i forhold til at Mannen i Sifs Liv har gått og fått seg en kjæreste som IKKE er Sif. Sitatet er muligens noe modifisert da Sif hadde vært på trad. sessions for første gang og var så påvirket av den berusende musikken at Sif ikke klarte å bestemme seg for om hun skulle sjangle ut i Glomma på den ene siden eller ut i trafikken på den andre..)
----------------
Soundtrack: Joanna Newsom & The Ys Street Band - Colleen
- Lene (I forhold til fenomenet 'Sif gråter for den minste lille ting, og helst litt hver dag'.)
'Problemet er at du er en sånn oppegående dame som trenger en mann som er intelligent, følsom, intuitiv, flink, interessert, klok og verdig! Og siden det er så ytterst få av dem blir det jo helt håpløst om det ikke fungerer når man først møter en!'
- Bryony (i forhold til at Mannen i Sifs Liv har gått og fått seg en kjæreste som IKKE er Sif. Sitatet er muligens noe modifisert da Sif hadde vært på trad. sessions for første gang og var så påvirket av den berusende musikken at Sif ikke klarte å bestemme seg for om hun skulle sjangle ut i Glomma på den ene siden eller ut i trafikken på den andre..)
----------------
Soundtrack: Joanna Newsom & The Ys Street Band - Colleen
04 september 2007
I have no recollection of that...
* Nok-nok...
* Fff... hallo?
* Aah, du er hjemme, da!
* ???
* Ja, jeg gikk hjem, jeg, det ble saa kjedelig etter hvert...
* ???
* Ja, naar du bare skulle kline med ho dama.
* ?!?!?!?!?!?!?!?!?
* Saa... trenger du noe i butikken, eller?
* ...
To hint: Elisabeth er omsider kommet til York og loerdag var 'gay night' paa The Willow. Yay.
* Fff... hallo?
* Aah, du er hjemme, da!
* ???
* Ja, jeg gikk hjem, jeg, det ble saa kjedelig etter hvert...
* ???
* Ja, naar du bare skulle kline med ho dama.
* ?!?!?!?!?!?!?!?!?
* Saa... trenger du noe i butikken, eller?
* ...
To hint: Elisabeth er omsider kommet til York og loerdag var 'gay night' paa The Willow. Yay.
28 august 2007
Peanøttsmør i natten
Kandidat 1: Oh no! I forgot to eat the peanut butter!! (fortvilet; planen var å spise peanøttsmør med skje) -But the sex was better (fornøyd).
Kandidat 2: Good, I'm glad I beat the peanut butter (tørt)
Kandidat 1: Oh, but I really, really enjoy peanut butter.
Kandidat 2: Good, I'm glad I beat the peanut butter (tørt)
Kandidat 1: Oh, but I really, really enjoy peanut butter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
