Irland

Det taes ikke ille opp i dette landet om det er konsert paa puben og ingen applauderer. Det er faktisk ganske normalt, siden en haand alltild har minst en pint i seg.

Amsterdam

Fredag hentet jeg noedkontanter i Berlin fordi kortet mitt forsvant i Praha, soendag ble pengene mine og Tom Waits-billetten min stjaalet i Amsterdam. Kameraet mitt virker ikke, dessuten svetter jeg hele tiden. Men Hove-lighteren min, jeg sier det igjen: HOVELIGHTEREN MIN, DEN har jeg enda.

Go figure...

Berlin

Noen reisende er svaert pliktoppfyllende turister som liker aa komme seg opp om morgenen, gjoere seg kjent med stedet de besoeker og se alle attraksjonene boken deres sier at de burde se.

Andre, har jeg hoert, altsaa, ramler ut av den lokale homsebaren klokken aatte paa morgenen. Noen krabber kanskje bakover paa fortauet for aa unngaa aa kaste opp paa seg selv, andre vandrer maalloest rundt midt i trafikken naar de ikke er opptatte med aa stadig sette seg ned paa fortauet og proklamere 'jeg kommer etterpaa', mens andre igjen kanskje proever aa gjete de to andre hjem mest mulig effektivt slik at vedkommende kan komme seg fortest mulig tilbake paa pub igjen. Aatte er jo faktisk alt for tidlig aa dra hjem! Saanne som ikke er turister, men som i stedet er noedt til aa gaa forbi slike reisende paa vei til jobb kan fort finne nevnt oppfoersel ufyselig. Sikre tegn er gjentatt fnysing og rulling med oeynene.

Das Ding an Sich...

En ting er aa vaakne opp tjue minutter foer du kommer til aa miste depositumet ditt og vite at du er i en saann tilstand at du aldri i verden kommer til aa huske aa pakke alle tingene dine mens du innser at avtalen om aa vaere i seng til to ikke bare ikke gikk helt som planlagt, men ogsaa muligens ble hemmelig spolert med vitende og vilje av hver eneste en i reisefoelget ditt...

En annen ting er aa sitte paa toget og observere dine sovende medreisende mens det sakte demrer for deg at gaarsdagen var en av DE dagene.. Du vet - en av de dagene man er litt ekstra glad, litt ekstra myk i hjertet og litt ekstra glad i alle man saavidt skimter i taaka som oppstaar naar man konstant puster ned i et oelglass? Saa glad, faktisk, at man foeler et intenst behov for aa innlemme alle omkring seg i sine aller mest hemmelige hemmeligheter?

Kanskje hjelper det litt aa tenke paa at alle tre hadde en saann dag, og at intime betroelser kom paa rekke og rad fra hver og en av dere, men seks timer er ganske lenge aa sitte og lure paa hva de andre husker...

Noen burde teipe det kortet ditt fast i panna di... (Elisabeth)

"Hei, jeg sitter i Praha og har mistet bankkortet mitt, jeg", kvitret jeg for tredje gang paa et kvarter.

"Aaja, skal vi se her..... ...... ...... Har du funnet kortet ditt?"

"Eh... nei?"

Jepp, det stemmer. Nöyaktig to dögn tok det meg aa miste visakortet. For knöttende gang paa langt faerre aar. Og naar man driver og staar opp klokken seks paa ettermiddagen er det begrenset med muligheter for aa hente nödkontanter hos Western Union... Men du og du, saa artig det er aa vaere paa den lokale kvasi-gay baren til langt paa kvist...

Tilhörighet

Jeg vet fremdeles ikke hvor hjemme er. Men aa sitte paa verdens kaarnieste music club (les: mini-spillehall med ölservering) i Praha med verdens fineste venner föles ganske naerme..

Saa faar det ikke hjelpe at en av verdens fineste venner fant det for godt aa legge seg ned under bordet og hvile litt underveis..

Hit og dit

Nok en gang sitter jeg paa en buss i et fremmed land. Jeg forstaar ikke spraaket, jeg aner ikke hvor jeg er, hvor jeg skal, eller om jeg i det hele tatt kjörer i riktig retning. Og alt er akkurat som det skal.

Små ting som gjør at Irland ruler..

Fruktjuice på Wagamama.









Perfekt tappet Guinness.









Å plutselig være på et improvisert røykerom i et uthus på en irsk bondegård en lørdag ettermiddag og strengt få beskjed om at kuene skal telles før det er snakk om å smake på en eneste dråpe Guinness. Nei, det hjelper ikke om du er norsk turist. De skal telles.





Pippivesker i Temple Bar-området. Vintage clothing er selvsagt den eneste grunnen til å besøke Temple Bar, og intensiv 'Bloody Tourists'-attitude og overdreven himling med øynene er essensiell siden det bare er i forbindelse med telling av kuer man er norsk turist. Overalt ellers er man besøkende, må vite.








Man vet man bor på The Brewery Hostel når..

(Og én nøkkel pr. rom med ti gjester fungerer faktisk helt fint)








Monkey Business.

Smoothie med peanøttsmør.

Faktisk.

Fredrikstad burde ha en egen Smoothiebar.





Venner som spiller fin-fin musikk.








Flere venner som spiller fin-fin musikk og slipper EP.

Roisin Ni Leathlobhair







----------------

Soundtrack: Roisin Ni Leathlobhair - Puzzles From Your Past

Én ting til..

Etter at jeg hadde skrevet posten om norske stereotyper kom jeg på en ting;

På skolen i dag var det en jente som snakket om hvilke fordommer hun møtte som russer i utlandet, og i den forbindelse kom hun inn på at selv om vodka er nasjonaldrikken i Russland betyr ikke det, som alle tror, at alle russere er alkoholikere (hun var faktisk ganske opprørt)! På listen over hvilke folkeslag som drikker mest ligger de nemlig bare på fjerde plass, mens det er irene som troner på toppen.

Det fikk meg til å tenke på en episode fra da jeg var på påskeferie i det blå huset i skogen utenfor Enköping sammen med en haug irske menn (de var fløyet inn for å spille på St. Patrick's Day-festen til Nordic Battle Group, og i den anledning var jeg blitt toget inn som cellistens personlige fanklubb, en jobb jeg selv syntes jeg klarte ganske bra, til og med etter at jeg innså at jeg kom til å befinne meg på en fest med 98 % grønnkledde menn).

Lørdag kveld, etter å ha overvært den svenske Grand Prix-finalen på verdens svenskeste irske pub, klarte vi å forville oss inn på et fryktelig diskotek i Enköping sentrum der det irske bandets fiolinist-med-brukket-arm til slutt ble nektet å komme inn igjen etter at han hadde vært ute og røyket. Begrunnelsen? 'Du er for full'.

Til dette svarte han:

'Yeah, I'm drunk, but all my friends are still in there, and they're really drunk as well! But we're Irish, you see, so it's okay!!!'

Hvorpå vakten, etter å ha tenkt seg grundig om, fikk et forklaret uttrykk i øynene, nikket forståelsesfullt på hodet og slapp ham inn igjen.

----------------

Soundtrack: Biffy Clyro - Saturday Superhouse <-Trykk på denne! Fiine sangen! Hurra!

Peanøttsmør i natten

Kandidat 1: Oh no! I forgot to eat the peanut butter!! (fortvilet; planen var å spise peanøttsmør med skje) -But the sex was better (fornøyd).

Kandidat 2: Good, I'm glad I beat the peanut butter (tørt)

Kandidat 1: Oh, but I really, really enjoy peanut butter.

Galway

According to Peadar 1..

..så står denne svanen og tenker 'man, I wish I was down there...' Men at den bare er for dum til å skjønne hvordan han skal komme seg dit... (according to meg er det tydelig at svanen står og gjør seg til som best den kan, med vingen på hoften og greier, men vi var for redde for høye 'honk' til å ta noe særlig notis av det hele)

'down there', det er her:

Denne damen er den ivrigste svanemateren jeg har sett i hele mitt liv.

Flere svaner:

According to Peadar 2..

..så er det viktig å klatre på det som kan klatres på, noe som forøvrig var årsaken til at jeg befant meg på toppen av en veldig høy og veldig stengt port natt til søndag mens jeg lurte på om den beste løsningen rett og slett kunne være å besvime og håpe at noen kom til å fakke meg...

Nuvel;

According to Peadar 3..

..så er fyren i vinduskarmen en ordentlig kuling (vi så han drikkende øl på et gatehjørne tidligere på dagen) According to meg burde noen ha stukket et par kastanjetter i hendene hans, og de skjønne franske damene til høyre ville hatt et fabelaktig akkompagnement til musikken sin.

Galway søndag ettermiddag:

Prosjekt ØL

For mange, mange år siden (jeg er muligens litt påvirket av å bare henge rundt ca. parogtjueåringer om dagen), da jeg var meget ung og først oppdaget alkoholens snurrige gleder, da var det vodka det gikk i. Dvs, det gikk vel stort sett i det man fikk tak i akkurat den helgen, men det var mye vodka.

Jeg aner ærlig talt hverken når eller hva som skjedde, men plutselig hadde jeg konvertert. Jeg var blitt en vindrikker, og det har jeg mer eller mindre vært siden (avbrutt av tilfeldige uplanlagte og katastrofale korkegin nå og da).

Jeg ELSKER vin, og jeg digger det faktum at vin ikke er bare vin. Man kan bruke hele livet på å forske på ulike druer og områder, og det akter jeg å gjøre.

Øl, det tåler jeg ikke. Virkelig ikke. Jeg mistenker at det henger sammen med en uheldig episode som tiåring, da jeg, fullstendig oppslukt i et Donaldblad, tok feil av min cola og bestefaren min sin store, grønne øl. Reale slurker hadde funnet veien ned i magen min før jeg oppdaget hva som foregikk, og den opplevelsen er og blir rangert som en av de mer traumatiske i barndommen min...

Jeg har hatt et par fryktelige eksperimenter med øl siden, og bare en liten munnfull får alt i meg til å velte seg. Se opp. Det spruter. Mye.

Men! Det har gått opp for meg på mine gamle dager at ølets verden må være like så spennende som vinens, noe som ergrer meg mer enn jeg liker... Og når jeg nå har flyttet til England har jeg virkelig innsett at jeg går glipp av noe stort...

Jeg har dermed avgjort at dette halvåret i York skal brukes delvis på å tillære Sif øldrikking. Skummet. Garantert sølete. Men spennende. Jeg er ganske optimistisk til det hele, med tanke på at jeg brukte en god stund på å late som om jeg likte rødvin før jeg faktisk våknet opp og innså at jeg gjorde nettopp det.

Dessuten har jeg en av Norges ivrigste øldrikkere til å assistere meg, så jeg er definitivt ved godt mot.

Nå har jeg utsatt det hele en god stund, men siden jeg for tiden befinner meg i Dublin og ser frem til et forestående besøk på Guinness Storehouse har jeg innsett at det rett og slett bare er å sette i gang. Helgen ble tilbrakt i nydelige Galway i godt selskap, og jeg kan herved skryte av at den første ølen jeg har drukket små, men likefullt betydelige mengder av uten at hele magesekken min prøvde å presse seg opp gjennom halsen var en Guinness.



Jeg ble intet mindre enn gledelig overrasket da jeg bedrev alvorlig sniffing på Peadar sin øl og oppdaget at det ikke luktet så ulikt den Strongbow pinten som noen lurte Elisabeth til å drikke en gang... Strongbow er forøvrig cider. Riktignok en cider jeg ikke har villet drikke fordi den smaker øl, men likefullt noe helt annet enn bestefars grønne.

Etter dette liker jeg å innbille meg at jeg drakk nesten en hel halv Smithwick's, selv om sannheten nok er at det var mer en fire-fem munnfuller, men bare det er en enorm seier for undertegnede, og tydeligvis mer enn stor nok til å blogge om.

Min ølfremtid ser meget lys ut for øyeblikket. Yay!

Jeg lover at prosjektet skal dokumenteres grundig fremover, siden jeg vet en håndfull mennesker som ikke kommer til å tro et ord av det som foregår ;)

På tur

Mennesker som sover på flyplasser ser underlig hjelpesløse ut der de vagler på ukomfortable benker mens de prøver å slappe av og passe på bagasjen sin på én gang.

Jeg? Jeg leste Harry Potter og spiste sjokolade i fire timer før jeg kom på at det kanskje var lurt å sove litt siden jeg muligens kom til å ha noe sted å slappe av før om enda tolv timer.

Akkurat da kom en mann på at han måtte støvsuge akkurat der jeg lot som om jeg sov. Han ble sint da jeg fortsatte å late som om jeg sov og begynte å kaste stoler rundt på parketten. Da leste jeg litt mer Harry Potter.

Jeg vil ikke kalle meg selv bereist, men jeg har nå vent meg til alle de nye sikkerhetsreglene, da, sånn at jeg pent har puttet alt løsgods i ryggsekken, tatt av beltet og legger laptopen fint for seg selv i en plastikkboks for separat scanning når jeg kommer til sikkerhetskontrollen. Så går jeg veloppdragent gjennom uten at det så mye som småpiper fra pipedingsen.

Likevel skal de kroppsvisitere meg. Sukk.

Det er kanskje ikke uvanlig å se flesteparten av gjestene i baren starte dagen med alkohol når man reiser fra Newcastle, men å spise full engelsk frokost og kose seg med en pint ved siden av, det må da være feil?

Nå skal jeg ikke påstå at å spise en stor porsjon bønner i tomatsaus når man er på vei for å hilse på en av Mennene med stor M var særlig gjennomtenkt heller, men jeg klarte ikke beherske meg. Beherskelse er ikke min sterkeste side.

Da jeg satt på bussen uten å vite hverken hvor jeg skulle eller hvor langt det var eller om jeg i det hele tatt kjørte i riktig retning slo det meg at jeg visst ikke hadde tenkt gjennom denne turen særlig godt...

Noen (muligens alle bortsett fra Elisabeth) vil kanskje si det er riktig så uforsvarlig å reise alene til et fremmed land for å hilse på tilfeldige festivalbekjentskaper, men jeg tenker nå at en fyr som bruker hele lunsjen sin på å sykle firmasykkelen ned til sentrum for å overlevere husnøklene sine til tilsvarende tilfeldige festivalbekjentskaper ikke nødvendigvis er så dumme å besøke...

Jeg tror det blir bra, jeg. Så får det bli som det blir etterpå.

P.S 1: Damen i baren kunne ikke servere meg to stekte egg på toast med bønner til, men bønner på toast med stekt egg til, DET kunne jeg få.

P.S 2: Ja, det er flere Menn med store M'er akkurat nå, selv om noen nok vil velge å kalle de Gutter med store G'er. Jeg, derimot, har bodd i England i to uker nå, så jeg velger bare å late som ikke.

Takk for meg.