De underligste seminaroppgaver...

Når man nå likevel skal lære om språk og kjønn - hvordan menn og kvinner uttrykker seg forskjellig, har ulike måter å kommunisere på og ikke deler det samme ordforrådet, hva er da mer naturlig enn å studere kontaktannonser i aviser for å se hvordan menn og kvinner beskriver seg selv og den de håper å fange oppmerksomheten til? Vi hadde blant annet stor moro av å sammenligne språket til homofile og heterofile, men det som skapte aller mest diskusjon og forvirring fredag ettermiddag var hva som egentlig er forskjellen på en transvestitt og en cross-dresser, hva det betyr å være passiv bifil og hvorvidt denne ''Jenny'' er en mann eller en kvinne:

Jenny, passive bi CD (cross-dresser, Sifs anm.), seeks assertive bi/gay male for fun and exciting times.

Vi vurderte et øyeblikk rett og slett å ringe og spørre, og etter dette kan jeg ikke annet enn å tenke at jeg, tross alt, er ganske ukomplisert.

----------------

Soundtrack: Andy Stones - Victoria Green

Det er ikke bare foreleserne ved NSC som har mye rart for seg...

''Sitter du her og spiser bolle og ser på nakne damer!?!''

- Rune til Mari, som for øyeblikket har ramlet litt ut av Media Watch-avislesinga for å diskutere hvorvidt side 3 pike fenomenet i The Sun muligens kan være relevant for neste ukes seminar i multikulturalisme dersom avisen skulle vise seg å bare bruke hvite jenter hele uka. Diskriminering, ikke sant? Det skal også nevnes at debatten tidvis ble avbrutt av stadige forsøk på å bestemme om dagens frøken hadde silikonbryster eller ikke (noe det er uventet (?) vanskelig å kjenne etter via en avis, i grunnen..).


''Nei, unger? La meg si det sånn - det er stor fare for at den ungen min hadde endt opp med bleia på hodet og smokken i r*va, om du skjønner hva jeg mener? Du vet hvordan man sier at nyfødte lukter så godt? Da tenker jeg mer på at den ungen nettopp kom ut av den dama der, og så klarer jeg ikke la være å tenke på hva det EGENTLIG er den ungen lukter!''

- Hannah, muligens noe skeptisk til sitt eget morsinnstinkt, kort etterfulgt av:

''Det er akkurat som at egget er mensen til høna det, ikke sant?''

(Muligens noe sensurert og særdeles fritt etter hukommelsen, altså).


''I didn't know WHAT you were doing last night! First, you drowned my burger in chili sauce, only that was rather nice, actually, so I ate the whole thing - but when you got your burger, you insisted on only eating the bread, and then you ate the napkin..''

- Denne siste kan vi like gjerne la være anonym, synes jeg!

*hoste*

----------------

Soundtrack: Nick Cave - More News from Nowhere

Going Emo.

Jeg blogger ikke for å bli lest.

Tenkte jeg.

Jeg blir uvel når noen kommenterer innleggene mine, uavnhengig av om de er venner eller ukjente. Jeg mener ingenting, jeg synes ingenting. Jeg har ikke intelligente, samfunnsaktuelle kommentarer. Det er ingenting her av interesse for noen andre.
Jeg har ikke en gang en statcounter. Jeg vil ikke vite.

Jeg våknet i dag med et ''faen! Dette går ikke, nå raser det igjen''.

Jeg må snakke med noen. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, ellers faller jeg igjen, og hvem vet når jeg klarer å reise meg neste gang. Så skriver jeg, da. Og kanskje er det noen som leser, helt av seg selv. Så slipper jeg å mase. Jeg trenger ikke hjelp, jeg vil ikke ha gode råd. Jeg trenger bare å fortelle.

Derfor blogger jeg.

For å bli sett. For at noen skal vite.

Kanskje.

Det skulle ikke bli slik denne gangen.
Jeg har falt ut. Jeg kan ikke lenger timeplanen min,
jeg vet ikke hvor det er meningen at jeg skal være,
og det er så vidt jeg har overskudd til å få panikk.

Jeg er i ferd med å gi opp.
Jeg skjønner ikke hva jeg driver med,
jeg vet ikke hva jeg vil.

Statsvitenskap? Er du morsom?

Jeg vil ikke flytte til Newcastle. Jeg vil ikke det.
Jeg har ingenting i Norge å gjøre.

Jeg vil være her.

York er trygt og godt. Jeg kan York, York er en del av meg,
jeg kjenner York bedre enn noen av de lokale vennene mine.

Og jeg er ekspert i å lure meg selv til å tro at dette ikke har noe å gjøre med det som har skjedd de siste dagene; denne noen som har skjedd de siste dagene.

Allerede? Selvsagt allerede. Det er sånn jeg fungerer.

Ett møte skulle til. Nei - ikke en gang et møte - bare tanken på et møte gjorde at jeg ramlet inn i et gammelt mønster, et gammelt spor. Et spor som aldri har ledet noen annen vei enn ut i fortvilelse og desperasjon. Mørke. Det velkjente, desperate, trygge Mørket.

Jeg har, utrolig nok i en alder av nesten 30, fått en ny venn.
En fyr som i beste fall vil komme til å bli en Jævlig Bra Kompis og i verste fall kanskje kunne ha blitt noe helt annet.

Varsellampene lyser.

Han er en bra fyr, men dette handler ikke om ham.
Det handler om meg og den dårlige selvtilliten som få synes å tro eksisterer. Det handler om mitt inderlige behov for å føle meg hel og mine grundig innarbeidede tvangstanker om at jeg trenger noen andre for å få til det. Det handler om at uansett hvor dårlig selvtillit jeg har er jeg alltid i stand til å treffe noen som har det verre, og så blir jeg den som må trekke opp. Jeg er lei av å trekke opp, jeg har ikke overskudd til det, fordi da blir jeg igjen der nede alene. Igjen.

Det er ikke plass til noen andre akkurat nå.
Men det er heller ikke plass til en skuffelse.

Jeg er redd.

Jeg lever på Rødvin, Cola light, cherrytomater og Kinder Maxi. Jeg leser ikke og tør ikke gå på skolen.

Og det er blitt høst siden jeg sist så dagslys.

Evanescence - Going Under

Blurring and stirring the truth and the lies
So I don't know what's real and what's not
Always confusing the thoughts in my head
So I can't trust myself anymore

I'm dying again

I'm going under
Drowning in you
I'm falling forever
I've got to break through
I'm going under

So go on and scream
Scream at me
I'm so far away
I won't be broken again
I've got to breathe
I can't keep going under



---------------

Soundtrack: Johnny Cash - I'm So Lonesome I Could Cry

Foreleserne ved NSC er ikke som andre forelesere:

Dr. Lalita Murty prøver å vise oss fine ting på Smart-board via datamaskin, men ender opp med å hoppe opp og ned mens hun fortvilet hikster på sin fantastiske indisk-engelsk:

I am terrified of technology, and technology knows... It recognizes an idiot, you know!

Dr. Beck Sinar oppklarer når studentene hennes er litt (muligens påtatt) usikre, siden de har hørt at ''birds'' kan brukes både om jenter og om fugler:

No, I do mean the little tweety things!

Dr. Jonathan Brockbank bekymrer seg nok en gang over universitetets noe forvirrende planløsninger:

So, I'll see you after reading week, and I'll let you know which rooms we will be in. Probably somewhere I've never heard of - the university keeps inventing new places all the time, you see...

Han har også en egen måte å vise omsorg for studentene sine på dersom de skulle prøve å åpne et vindu mens han er opptatt med workshop i essay-skriving:

If you feel like throwing yourself out the window, I should warn you that this is the first floor!

Men likevel - dronningen av NSC, det må være Dr. Megan Roughley, som på tross av brukne ribbein og punktert lunge i ren oppgitthet over studenter som ikke googler uttrykk de ikke forstår eller viktige hendelser de ikke har hørt om finner det for godt å rope:

You lazy shits!!!

Og som, når noen prøver å påstå at Wikipedia kanskje ikke alltid er den mest pålitelige kilden, setter øynene i en og klargjør at det er pålitelig nok på det nivået du er på for øyeblikket.

Hipp hurra for Det norske studiesenteret!

*Vifte med flagget som står i blomsterpotta hver gang det kommer nye kortkursstudenter*

---------------

Soundtrack: Guns N Roses - Welcome to the Jungle

Ting man ikke forventer å høre på lingvistikkseminar:

''Now he's getting stressed, 'cause he's running out of toast, and his syntax goes out the window, because WHAT will the Norwegians think!?!''

Dr. Beck Sinar i et forsøk på å forklare hennes nevø Billy (6 år) sin noe hastige avslutning på en historie han har skrevet på en tegning av en skive toast (i tilfelle de norske studentene skulle bli sultne i løpet av timen) for å hjelpe tante Beck i hennes seminar omhandlende Birmingham-dialekten.

Vil dere lese historien? Her er den:

The togar hrw cam to tiy.
Wo day Sofiy and hru mom
woz havin tiy sunly
the wos a noc on the
dur in cam a big stopir
togar hiy sat dewn
sowfiy past hiy the buns
hiy diyr tayck won hiy
tuck alovth bus sowifiy
ulov the sawtis.

Så kommer spørsmålet, da - hva handler denne historien om?

----------------

Soundtrack: Mary Black - Song For Ireland

Nothing is Real

Så. Klokken var fem på morgenen, det var tolv timer siden jeg hadde begynt å lese, fire til eksamen og jeg bestemte meg for å sove et par siden jeg bare hadde tjue sider igjen av pensum.

Jeg var ved godt mot. I Kjent Stil hadde jeg multitasket meg gjennom eksamensforberedelser med pensum, mangfoldige liter is, musikk, blogger og telefon. Og msn, selvsagt, der jeg mottok uvurderlige råd fra hjelpsomme venner:

'EU? Det er nesten det samme som auuu, det!' (Elisabeth)

'EU? Det er vi I MOT! (Patrick)

Uheldigvis glemte godeste Jacky å spørre om akkurat de tingene der.

Så halve eksamenstiden satt jeg og var SINT på meg selv. Fordi når man har intet mer enn et knøttlite pensum på 150 sider som egentlig ikke hører noe sted hjemme på et høyskolekurs er det nesten ikke lov å ikke få en God Karakter. Og når jeg sier God mener jeg selvsagt Best. Fordi:

- Nei, det viktigste er ikke at jeg står.
- Nei, C er ikke en god karakter.
- Nei, det viktigste er ikke at jeg har gjort mitt Beste.
Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva det er.

Og - - JA, når jeg er så nervøs at jeg tror jeg skal få hjerneslag fordi jeg har Surret i to uker i stedet for å gjøre Mitt Beste og ender opp med å få en B så er jeg ikke Lettet og Lykkelig. Da er jeg nemlig Småsur og Irritert fordi jeg ikke fikk en A, også er jeg en smule Flau og Pinlig Klar Over min egen Irrasjonalitet.

Den andre halvdelen av eksamenen min? Da fant jeg på ting om Europaparlamentet og slikt.

Dere aner ikke hvor lykkelig jeg ble over å finne denne posten omhandlende Aer og fioliner borte i Skrivesakene til t.

Jeg tror imidlertid det er en mulighet for at jeg har sett et lys. I forrige uke fikk jeg nemlig min aller første E. Jeg er, og har muligens alltid vært, et menneske som får A, ellers gidder jeg bare ikke. Om jeg nå skulle finne på å STRYKE i EU-kunnskap.. da kan det omsider bli slutt på dette Sirkuset jeg kaller utdanning. Også kan jeg for første gang i mitt liv bli en God Student.

Det gleder jeg meg til. Da skal jeg til og med høre på at du, midt i prosessene mine, finner på å si 'jeg vet det går bra, du er jo så flink, atte! Dette greier du!' uten å gå helt vaffelrøre og bli få forbistret at jeg må gå sporenstreks til sengs og sove i mangfoldige timer uten en gang å ha pensum under hodeputen.

Nå? Nå har jeg ferie. Det feirer jeg med å jobbe alle vaktene unntatt én på jobbenmin i løpet av fire dager. Jeg er nettopp ferdig med min første av tre tolvtimers, og jeg er allerede overbevist om at Braincoolermaskinen driver og plystrer 'Penny Lane' mellom sangene på Beatles-cden jeg plager kundene mine med i disse dager.

Andre ting jeg gjør for å drive de hurtigst mulig til vanvidd er å hoppe opp og ned og rope 'smågodt på tilbud, smågodt på tilbud' så fort de nærmer seg disken (jeg tar nemlig mitt tretimers mersalgskurs svært alvorlig), overtale de til å se filmer jeg vet det bare er jeg og LegoLars som liker i hele verden, samt stadig være fanget bak hyller, inne i stativer eller oppe på høye ting når de er som mest Sårbare og Forvirrede og behøver Umiddelbar Veiledning av Kyndig Personnell (Meg!).

Det skal bli en fin jobbsommer, tror jeg.

----------------

Soundtrack: Beatles - Strawberry Fields Forever

April IGJEN

Studiekameratene mine driver og ordner fælt om dagen. De skriver og skriver og leser og leser og sender klagebrev på klagebrev omhandlende arbeidsmengder og frister og korte semestere og leverer og diskuterer og leser og skriver enda mer. Jeg - jeg driver med andre ting. Ikke misforstå; jeg har også panikk. Det er bare det at panikken slår ut litt annerledes her hos meg. Der de andre drukner seg selv i pensum og fornuftige ting fornekter jeg alt som heter studier og rømmer landet. Det er visst blitt en vane. Jeg gjorde det før jul. Bare at da var jeg allerede utenlands, så jeg måtte finne meg et nytt land å rømme til. Når jeg tenker meg om gjorde jeg det på denne tiden i fjor også. Jeg er ikke så god på eksamenstid i grunnen. Men i motsetning til fjorårets svært så typiske vår er jeg i år så grådig fornøyd at jeg lurer på om livet skal være sånn her artig bestandig. Jeg kommer overens med kollegene mine, jeg håndterer mennesker jeg egentlig er litt redd for, jeg får superklemmer av fryktelig pene menn som mener at jeg trenger American Express og det er i grunnen like før jeg blir nødt til å ha blomst i knapphullet igjen - bare for å matche et hår jeg ikke ante at jeg savnet før det plutselig var tilbake.

Ikke verst, ikke verst.

----------------

Listening to: Judee Sill - Jesus Was A Cross Maker

Jeg er litt forelsket i Odd Børretzen.. på samme måte som jeg er litt forelsket i James May og Sean Connery...

Det eneste av de tre 'valgfrie' emnene jeg studerer dette halvåret som jeg ville ha valgt dersom jeg faktisk hadde kunnet velge er Interkulturell kommunikasjon. I praksis er interkulturell kommunikasjon noe av det mest underholdende jeg vet om, særlig når Elisabeth er involvert (hun snøvler, som tidligere nevnt, flytende på opptil flere språk). I teorien, derimot, er det litt kjedelig.

I dette faget har fryktelig mange sjenerte nordmenn holdt en ti minutters presentasjon på dårlig engelsk for å få gå opp til eksamen, undertegnede inkludert, og det var i forbindelse med dette jeg fant på at det kunne være artig å intervjue vennene mine om norske stereotyper og eventuelle fordommer som eksisterer mot nordmenn.

Det jeg lærte aller mest av dét prosjektet er at veldig mange mennesker synes stereotyper er skikkelig DUMT og at det skal veldig lite til for å fornærme enkelte på dette området (jeg lærte forøvrig også at jeg har overveldende mange observante, morsomme og intelligente venner med overraskende evner til selvransakelse og selvironi, men det er en annen historie).

Den andre tingen jeg lærte var at man skal være litt forsiktig med Odd Børretzen. Jeg holdt nemlig på å stryke med da jeg i min iver etter å bedrive litt skikkelig research leste blant annet 'Hvordan forstå og bruke en nordmann'. Jeg lo meg rett og slett nesten i hjel her jeg, i god Elisabeth-ånd, satt og forberedte presentasjon natten før fremførelsen.

Siden jeg i går opplevde å bli kalt alkoholiker for tredje gang på litt for kort tid*, tenkte jeg at jeg kunne dele kapittelet 'Nordmannen og beruselsen' med de som skulle finne på å snuble innom her (det anbefales selvsagt å lese hele boken, og da særlig feilsøkingsskjemaet bakerst);

Nordmannen og beruselsen

Fordi (Se: Norsk sjenanse og Norske samtaler. Finnes de?) Nordmannen gjennom 8000 år bodde i ensomhet i sin hule, var det, på den tiden, i Norge, ikke markedsgrunnlag for kommersiell brennevinsfremstilling. Nordmannen måtte derfor hjelpe seg selv på dette området. Han fremstilte sine egne alkoholholdige drikkevarer hjemme i hulen, senere på gården. Han hadde imidlertid ikke lært å fremstille glass og flasker. Oppbevaringen av det ferdige produktet boe derfor et problem for ham.
Dette problemet løste Nordmannen ved å drikke opp alt sammen på en gang.
Når han etterpå gikk ut i skogen var han glad, lykkelig og vennlig innstilt overfor hele verden. Hvis han derfor, på en sånn dag, møtte en elg, en bjørn eller lignende, gikk han ofte bort til elgen, bjørnen eller hva det nå var, og sa f. eks.: 'Du er en kjekk kar' og gjorde tegn til at han ville klappe dyret på hodet Dyret, som var helt edru, oppfattet vennligheten som en trussel (edru dyr, og personer, i Norge, og andre steder, gjør ofte det) og slo, i noen tilfeller, Nordmannen ihjel, eller bet av ham en eller flere armer og bein.
Disse erfaringene, samt den nedarvede mangel på tomflasker, har ført til at Nordmannen
1) har stor respekt for beruselsen som han vet kan føre til misforståelser og ubehageligheter i skogen, og derfor
2) drikker opp alt sammen i dag fordi han ikke vet om han lever i morgen.

Statistisk sett ligger Nordmannens alkoholforbruk lavt sammenlignet med andre:
Dansken drikker på ett år, statistisk, 11 liter vin, 116 liter øl og 1,2 liter brennevin.
De tilsvarende tall er for Franskmannen: 101, 45,2 og 3,5; for Engelskmannen: 5,7, 118 og 4,1; for Tyskeren: 22, 148, og 4,1.
Mens Nordmannen bare drikker 3,2 liter vin, 45,1 liter øl og 1,2 liter bennevin. Statistisk. Pr. år.
Til tross for at Nordmannens forbruk av alkohol altså er blant de laveste i Europa, kan det noen ganger se, og ikke minst høres, ut som om dette ikke er tilfelle. Det kommer av at mens Dansken, Engelskmannen, Franskmannen osv. drikker litt hver dag under hele den statistiske periode, drikker Nordmannen, av ovenfor nevnte grunner, ofte opp hele statistikken på en gang. Det skjer ofte på båten til Danmark eller på andre reiser til utlandet. Og da kan det ofte virke som om 3,2 liter vin, 45,1 liter øl og 1,2 liter brennevin er mer enn det faktisk er, statistisk.
Som i eldre tider, da Nordmannen i sin beruselse gikk ut i skogen og snakket vennlig til bjørn og elg, vil Nordmannen i dag gjøre noe lignende. Om han befinnner seg på danskebåten eller i en eller annen by et sted i Verden, er han, etter å ha drukket opp årsstatistikken, glad, lykkelig og vennlig. Han vil da, noen ganger, gå ut på dansegulvet eller på gata og si til dem han treffer: 'Heisann, heisann', og gjøre tegn til å ville klappe dem på hodet eller andre steder. Mange utlendinger, som elg og bjørn tidligere, misforstår dette og oppfatter Nordmannen som truende, og 'biter ham av'. Da blir Nordmannen lei seg og kan (se: Norsk sjenanse) komme til å veive med armene, og, i ren hjelpelpøshet, opptre uheldig og velte kelnere og annet.
I beruset tilstand blir Nordmannen, noen ganger, snakkesalig. Han behersker da flere fremmede språk (engelsk, fransk, italiensk, russisk osv.) som han ellers ikke kan. Og han løser, utover kvelden, de fleste av Verdens problemer.

(Odd Børretzen - Hvordan forstå og bruke en nordmann, Aventura Forlag, 1991) <- Fryktelig ukorrekt referanse som ville fått de fleste av foreleserne mine til å gråte sårt.. Jutta vil, som de fleste andre forelesere i Interkulturell kommunikasjon, selvsagt fortelle deg at stereotyper kun er mentale forestillinger og ikke har den minste rot i virkeligheten (og dessuten er hun kraftig lei av hvor strenge tyskere fremstilles på film-og nå må alle lese hele pensum tusen ganger, fordi Henrik og Jutta er ikke NÅDIGE på eksamen om noen skulle finne på å tro deeet...), men dette skriveriet til Odd høres da unektelig litt kjent ut?

Ekstraordinært vennlige?

Behersker fremmede språk?

Velte ting?

Nei, jeg kommer visst ikke på det akkurat nå...

* Pga. beskrivelsene på denne bloggen hadde det gått Min Bror Bjørnen hus forbi at jeg faktisk drev og studerte engelsk i England og ikke bare drev og fantet rundt. Bloggvirkeligheten er selvsagt den hele og fulle uredigerte virkeligheten, ifølge mange, og dermed fikk jeg stadig bekymrede meldinger om hvorvidt jeg hadde kontroll, noe jeg syntes var ganske tåpelig og svært unødvendig siden jeg aldri har påstått å ha noe som helst kontroll på noenting.

I går var det en kollega som hadde gjennomskuet meg og endelig forstått at den eneste grunnen til at jeg ikke har overveldende lyst til å jobbe formiddag tre av fire søndager pr. mdn. må være at jeg er intet mindre enn understadig beruset hver bidige helg (Selv er jeg selvsagt den første til å innrømme at jeg er proppfull av fordommer, noe som gjorde at da kollegaen min fortalte meg at TENNIS var grunnen til at han ville ha fri på søndags formiddager lo jeg så jeg grinte i flere minutter, helt til jeg kom på at jeg jo faktisk spiller i korps selv).

Det toppet seg imidlertid i januar, da en av mine omtenksomme og bekymrede eks-kjærester skrev en svært alvorlig e-post til meg der han bedyret at 'vi kunne ha jobbet oss gjennom alkoholproblemene dine SAMMEN, kjære du, om du bare hadde gitt oss en sjanse'.

Faktum er, som mange vet, at jeg hadde et prosjekt gående for mange år siden der jeg prøvde så hardt jeg kunne å bli alkholiker. Det varte i ganske nøyaktig seks måneder før jeg kjedet meg så fryktelig at jeg sluttet med det. Omtrent i samme gate som dette røykeprosjektet mitt, altså; jeg har prøvd å begynne å festrøyke i ti år, men jeg blir fremdeles svimmel og udugelig etter to trekk. Så sånn er det.

---------------

Soundtrack: Katrina & The Waves - Love shine a light

Superstudenten

Jeg skjønner at det er på tide med en liten lesepause når jeg skal Google opp en detalj om Det Europeiske Råd på internet og får beskjed om at 'Søket ditt ga ingen treff i Telefonkatalogen'.

'Finner du ikke deg selv?' står det jammen også, og jeg lurer på om jeg snart blir nødt til å ta et hint...



----------------

Soundtrack: Regina Spektor - Apres Moi

Dr. Megan Roughley sier det som det er..

My Darling Essayists,

Each one of you is GUILTY (though some to a lesser, some to a greater, degree) of the abuse, mutilation, slaughter -- yea, even massacre -- of English Verbs.

What has this Race of Verbs done that it should suffer so at your hands? Do you truly think that they are insignificant, unworthy of your due care and attention, simply because, to you, they are 'foreign'? Do you truly believe that you can so blithely ignore their individual tenses, their personal pluralities and singularities, without consequence?

Read and repent, O Children of Odin! Mind your ways before the Great Ghost of Albion's Grammaria (The Great GAG) descends upon you with plagues of prepositions and apostrophes to bring to ruination all your longed-for Good Grades!

Det er mulig det skinner noe igjennom at Megan har svært lite til overs for både rasisme og religion...

----------------

Soundtrack: Jeff Wayne - Eve of the War

Det er vondt..

..å være perfeksjonist med null selvdisiplin..

----------------

Soundtrack: Christy Moore - Ride On

Dr. Brockbank oppklarer

'You see, the problem with snow over here is that it seems to secretly dream of being brown slush! Yes, very un-romantic, the snow in England. Just like the English themselves, I might add -
We're a nation of brown slush.'

Dr. Jonathan Brockbank, 23.11.07

----------------

Soundtrack: Elgar - Cello Concerto (1st Movement)

Foreleser i multikulturalisme, Darwinist og jernkvinne Megan Roughley foreslår for bekymrede* norske studenter hvordan de kan øve seg på å se forbi etnisk opprinnelse når de møter mennesker på gata, f. eks alene i mørke Snickleways om kvelden - -

- You can practice by taking out the animal in you! Don't think 'that person is from so-and-so'. Think 'are they fit?' Be a Darwinist! Think 'Will I mate with it?'

Megan Roughley, 12.11.07

*Man lærer en god del om sin egen ubevisste frykt, stereotyper og fordommer i løpet av et slikt kurs og innser kanskje etter hvert at man ikke er så 'uskyldig' som man ønsker å være.

----------------

Soundtrack: Kent - Socker

Slik produserer man 2 x 10 000 ord på 10 dager:

22:00 - Elisabeth har bedrevet favoritthobby nr. 1 i noen timer ('hvilt seg litt', red. anm.) og kommer ned i stuen til Sif som har sloss med pcen sin i tilsvarende mange timer, og som nå er kjempefornøyd med at problemet endelig er løst så hun kan få gjort litt ordentlig arbeid.

22:30 - Elisabeth prøver å se på CSI NY mens Sif sitter mellom Elisabeth og tven og spiller Tetris.

Sif: Unnskyld, det går an å slå av lyden her, altså...

Elisabeth: Neida, jeg er vokst opp med Super Mario, jeg, så jeg bryr meg ikke om spill-lyder, men den selen i veggen begynner å bli ganske irriterende nå.

00:00 - Sif og Elisabeth bestemmer seg for å spise opp alle tacorestene før de begynner å skrive essay for alvor.

01:00 - Etter litt seriøs Facebooking, ellevill glede over Esquil på finsk (Trykk!) for n'te gang og diverse YouTube-moro..

Sif: Elisabeth, vi er helt ubrukelige studenter..

Elisabeth: Ja, jeg går og legger meg igjen, jeg.

----------------

Soundtrack: Eugene Ormandy - The Age of Gold, suite from the ballet, Op. 22a: Polka

Paniske Piker

Alvoret ved en nært forestående privat diskusjon med den visstnok fryktelig respekterte akademikeren Jonathan Brockbank om temaet for første essay slo oss brått denne mandags ettermiddagen, og etter to kjempeporsjoner med 'så lokal fish and chips at ikke en gang lokalbefolkningen skjønner hva mannen bak disken egentlig sier' samt noen timers sårt tiltrengt søvn etter helgens 'hvorfor møter vi alltid gærne mennesker-nachspiel på bybenker-og Gud vet hva annet vi egentlig har drevet med'-ranglerier til langt på kvist benket vi oss i stuen for å bedrive intense litteraturstudier, kun avbrutt av enkelte tilfeldig forbipasserende YouTube- videoer som krevde hysterisk fnising.

(Jeg ser forøvrig nå at jeg kanskje burde slutte å fortvile over Virginia Woolf sine altforlange setninger)

Siden jeg generelt synes at Innledende Organisering er en typisk God Ting tok jeg en sjefsavgjørelse på at det var på høy tid å finne ut av hvor det faktisk er meningen at vi skal befinne oss til Enhver Tid, samt hva det egentlig forventes at vi skal ha Interessante Meninger om til Disse Tidene.

Det tok meg omtrent en time.

Det er rett og slett ikke grenser for hvor lite samordnede meldingene fra York University er.
Det er et mylder av informasjon via stadig endrede hand-outs, timeplaner, e-poster og muntlige beskjeder. Når selve universitetet i tillegg er en labyrint av ganger og trapper og dører er det nesten obligatorisk for førsteåringer å virre rundt på området mens de leter etter mystiske steder som f. eks. A/TB/037a, noe som muligens ville være lettere å spore opp dersom noen var vennlige nok til å informere om at bygningen med dette rommet har intet mindre enn 'Seehbohm Rowntree Building' skrevet utenpå seg, og ikke Teaching Block i det hele tatt, som TB faktisk står for. Dette er, i følge Jonathan, gjort bare for å forvirre studenter.
Er man i det hele tatt på riktig college er man strengt tatt ganske langt på vei.

Nå skal det sies at den godeste Dr. Brockbank faktisk er ganske hjelpsom med veibeskrivelser og annen informasjon, som at det for eksempel er fryktelig vanskelig å komme tidsnok til undervisningen fordi det ikke er noe samsvar mellom klokkene på de ulike collegene.

Andre personlige favoritter er disse:

* Both rooms are ground floor rooms & the numbering is almost logical.

* Just keep heading downwards into the gloom & you'll be going in the right direction - - -

Uansett;

For de som er bekjente med mine små hverdagsfrustrasjoner, som blant annet Fullstendig Fravær av Selvdisiplin (Jeg ser på snooker i to uker for så å begynne å skrive eksamensoppgave klokken halv ett natten før den skal leveres; jeg måtte jo se finalen først...), Elleville Konsentrasjonsvansker (Slik som da jeg letet i åtte aviser etter utklipp til seminar i multikulturalisme, chattet litt på MSN, spiste middag og så på Alien samtidig), og en Uhelbredelig Motvilje mot å ta selv de Enkleste Avgjørelser (Elisabeth og jeg kan stå kalde og sultne i timesvis fordi 'det er det samme for meg hvor vi spiser') kan kanskje forestille seg hvordan det går når jeg blir presentert for oppgaven 'skriv et tematisk essay på 2500 ord', og det kommer frem at det kan omhandle HVA SOM HELST innenfor engelsk og irsk litteratur fra det 20. århundret. Pensum? Ja, nei, det var ikke så viktig, visst... Hjelp! Stress!

Men vi gjorde nå et forsøk...

22:15

Siv er endelig ferdig med å kartlegge hvor og når alle seminar, forelesninger og veiledningstimer er, men innser at hun fremdeles er ganske usikker på hvilke det er forventet at hun skal møte opp til. Elisabeth hjelper til med å vise frem viktige ark Siv ikke engang ante eksisterte og vise fengende videoer av den gærne hunden sin.

22:30

Siv sitter i sofaen og leser de samme to diktene om og om igjen mens hun lurer på om hjernen hennes rett og slett har mistet evnen til å forstå engelsk og hvordan hun i så tilfelle skal finne ut hvilke temaer det i det hele tatt er aktuelt å skrive om i det forespeilte essayet. Elisabeth finner ut at hun skal på konsert med Joseph Arthur i november

23:00

Siv har gått løs på skuespillene:

Siv: Åneeeeiiiii!!! (Fryktelig opprørt) Det blir bare verre og verre det her, jo!

Elisabeth: Siv, ikke gråt! (Tydelig oppgitt)

23:30

Facebook blir stadig mer forstyrrende når det plutselig dukker opp artige bilder av Siv fra London som helt tydelig krever lystige kommentarer. Elisabeth forteller Siv at hun har bestemt at Siv også skal på konsert, og at Siv ikke har noe valg fordi Elisabeth allerede har bestilt billetter. Siv minner Elisabeth på at det er akkurat sånne påfunn som gjør at Elisabeth ender opp ganske alene på fuktige tyske musikkfestivaler med lite annen mulighet for å kommunisere enn 'Ich bin ein gutes krankenwagenführer'.

00:30

Siv har bestemt at Google er hennes beste vennn og fórer Elisabeth med usedvanlig nyttige opplysninger som at James Joyces far het intet mindre enn Stanislaus til mellomnavn og at Joyce selv måtte slite med Aloysius. Elisabeth har omsider funnet frem tekstene sine og tar opp igjen Siv sin fortvilelse fra tidligere.

Elisabeth: Men, eh... hva skal vi egentlig? Kan vi tolke dikt? Blir det noe tema da?

Siv: Jeg vet ikke, jeg...

Elisabeth: Men hjelp meg litt her, da!

Siv: Jeg kan visst ikke hjelpe meg selv en gang, jeg sitter plutselig her og leser portugisisk (skjønner ingenting).

02:00

Siv plukker av imponerende mengder død hud fra foten sin og bestemmer at alle tekstene handler om død og fordervelse og lidelse og skjærsild og lammede mennesker uten håp og forbannelse og helvete på jord og tenker at det nok er best å gå og legge seg igjen.

Elisabeth bestemmer at Siv ikke får lov til å rape inne, men er enig i at å legge seg nok er det eneste fornuftige i en slik situasjon.

----------------

Soundtrack: Damien Rice - I Remember

Skole

På listen over ting jeg aldri trodde jeg skulle høre en lærer si:

'We fuck like animals'

-Megan Roughley, 13.09.07.