The following side effects have been most commonly reported:
Anxiety and nervousness, drowsiness, insomnia, dizziness, weakness or fatigue, nausea, diarrhoea, dry mouth, weight loss, tremor and increased sweating.
Some side effects which have been reported but are uncommon are as follows:
Headache, dry mouth, loss of appetite, dyspepsia, vomiting, severe constipation, increase of blood pressure and/or sight impairment, sore throat, joint or muscle pain, hair loss, sexual dysfunction and liver problems. Also problems with sense of taste have been reported.
In addition, some other side effects have been reported but definite relationship with the medicine has not been established:
Suicidal tendency, violent behaviour, stroke, increased tendency to bleed from various body sites such as gums and nose, blue-black patches over the skin occur following a bruise, fatigue or weakness with recurrent infections, dry cough associated with fever, chills and difficulty in breathing, sudden onset of abdominal pain, nausea and vomiting, passage of bloody or black stools and/or vomiting of blood or material that looks like coffee grounds, excessive milk flow from breasts, vaginal bleeding (after withdrawal) and anaemia.
Jippi!
----------------
Soundtrack: Radiohead - Nude
Viser innlegg med etiketten Skremmende personlig. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Skremmende personlig. Vis alle innlegg
04 desember 2008
03 desember 2008
Ånei!
Plutselig er ikke lenger det å legge seg alene bare det å legge seg alene, det er å legge seg uten deg, og jeg er ikke i form til å vurdere om denne utviklingen er ønskelig eller ikke akkurat nå.
Varmen, gleden og latteren i hjertet hvisker ja, resepten legen skrev ut til meg i går hyler nei.
---------------
Soundtrack: Dar Williams & Ani Difranco - Comfortably Numb
Varmen, gleden og latteren i hjertet hvisker ja, resepten legen skrev ut til meg i går hyler nei.
---------------
Soundtrack: Dar Williams & Ani Difranco - Comfortably Numb
12 november 2008
Aktuelt.
Fra nordøstlige deler av England er det nylig fremsatt krav om forhandlinger etter at enkeltes ''verdifulle kvalitetstid med familien'' gjentatte ganger er blitt beslaglagt av en hittils ukjent nordkvinne.
Vår reporter melder om økte konflikter etter beskrivelser av forholdsvis uforutsette møter mellom nevnte nordkvinne og yngre representanter for den fornærmede parten under feiringer av årets Guy Fawkes-Day i andre deler av landet.
Nordkvinnens foreløpige antatte mangel på imøtekommenhet blir beskrevet som foruroligende, mens andre involverte påpeker det upassende i det forespeilte møtet, situasjonen tatt i betraktning.
Utfallet er ennå usikkert.
***
Eller også:
You do understand you're going to have to meet my parents, right?
----------------
Soundtrack: Dire Straits - Your Latest Trick
Vår reporter melder om økte konflikter etter beskrivelser av forholdsvis uforutsette møter mellom nevnte nordkvinne og yngre representanter for den fornærmede parten under feiringer av årets Guy Fawkes-Day i andre deler av landet.
Nordkvinnens foreløpige antatte mangel på imøtekommenhet blir beskrevet som foruroligende, mens andre involverte påpeker det upassende i det forespeilte møtet, situasjonen tatt i betraktning.
Utfallet er ennå usikkert.
***
Eller også:
You do understand you're going to have to meet my parents, right?
----------------
Soundtrack: Dire Straits - Your Latest Trick
17 oktober 2008
Takk, bror!
Det eneste jeg vil si, sånn på en fredagskveld, det er at alle i hele verden burde ha en bror akkurat sånn som min bror.
Denne er til deg!
i heard there was a secret chord
that david played and it pleased the lord
but you don't really care for music, do you
well it goes like this the fourth, the fifth
the minor fall and the major lift
the baffled king composing hallelujah
hallelujah...
well your faith was strong but you needed proof
you saw her bathing on the roof
her beauty and the moonlight overthrew you
she tied you to her kitchen chair
she broke your throne and she cut your hair
and from your lips she drew the hallelujah
hallelujah...
baby i've been here before
i've seen this room and i've walked this floor
i used to live alone before i knew you
i've seen your flag on the marble arch
but love is not a victory march
it's a cold and it's a broken hallelujah
hallelujah...
well there was a time when you let me know
what's really going on below
but now you never show that to me do you
but remember when i moved in you
and the holy dove was moving too
and every breath we drew was hallelujah
well, maybe there's a god above
but all i've ever learned from love
was how to shoot somebody who outdrew you
it's not a cry that you hear at night
it's not somebody who's seen the light
it's a cold and it's a broken hallelujah
hallelujah...
Denne er til deg!
i heard there was a secret chord
that david played and it pleased the lord
but you don't really care for music, do you
well it goes like this the fourth, the fifth
the minor fall and the major lift
the baffled king composing hallelujah
hallelujah...
well your faith was strong but you needed proof
you saw her bathing on the roof
her beauty and the moonlight overthrew you
she tied you to her kitchen chair
she broke your throne and she cut your hair
and from your lips she drew the hallelujah
hallelujah...
baby i've been here before
i've seen this room and i've walked this floor
i used to live alone before i knew you
i've seen your flag on the marble arch
but love is not a victory march
it's a cold and it's a broken hallelujah
hallelujah...
well there was a time when you let me know
what's really going on below
but now you never show that to me do you
but remember when i moved in you
and the holy dove was moving too
and every breath we drew was hallelujah
well, maybe there's a god above
but all i've ever learned from love
was how to shoot somebody who outdrew you
it's not a cry that you hear at night
it's not somebody who's seen the light
it's a cold and it's a broken hallelujah
hallelujah...
14 oktober 2008
Sifs Guide til Ikke-Dating
..eller En Studie i Overdreven Bruk av Adjektiver..
..eller også Hvordan Prøve å Unngå at Noen Oppfatter Den Egentlige Historien ved å Bruke Alt For Mange Ord..
Jeg forestiller meg at, dersom du kjenner meg, er det muligens rett og slett noe ubehagelig å lese denne bloggen om dagen... Kanskje du rett og slett ikke har noe ønske vite disse tingene om meg?
I så tilfelle beklager jeg. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Brått er det blitt så personlig og seriøst her at jeg rett og slett har begynt å bekymre meg for om det er like før jeg skal begynne å synse og mene og slikt - sånne ting som andre bloggere driver med, mener jeg, og dét kan vi jo ikke ha noe av. Det varer nok ikke så lenge dette her.
Jepp, det er riktig - det skal handle om denne daten min nå. Faktisk planla jeg, mellom de mange vonde panikkanfallene forrige uke, at jeg jo i det minste kunne bruke denne forestående date-galskapen til å skrive et innlegg om min teori angående dating i Norge i forhold til England. Gjøre litt research på en måte, og så dra inn all kvasi-kunnskapen jeg, helt utilsiktet, på et eller annet vis har klart å tilegne meg angående de utallige, kompliserte sosiale reglene i dette klassebefengte samfunnet. Kanskje snakke litt om det at nordmenn synes å jobbe veldig hardt for å komme fortest mulig inn i en slags hverdag når de treffer noen, og det at dating ikke er spesielt vanlig i de miljøene jeg ferdes i - at regelen i stedet virker å være at man drikker seg full og treffer noen på en fest for så å våkne opp en vakker dag og oppdage at noen har flyttet inn hos en uten at man helt fikk med seg hvordan det gikk til. Men det går ikke nå. Nå er det noe annet som må skrives, nemlig innlegget om hvordan man rett og slett ikke, under noen omstendigheter, gjør det. Dater, altså.
Riktignok brukte jeg hele forrige uke på å klandre meg selv fordi jeg syntes at det å si ja til å gå på date utvilsomt var den Dummeste Idéen jeg noen gang har hatt, samtidig som jeg mentalt innstilte meg selv på at det hele kom til å bli en Grusomt Klam og Klønete Affære.
Little did I know!
Ingenting, virkelig INGENTING, kunne noen gang ha forberedt meg på det som skulle komme, eller i hvilken grad hodet mitt én gang for alle skulle klare å overgå seg selv i løpet av dette prosjektet når det gjelder kunsten å gå Fullstendig Pære.
Selv om forsikringen om at dette likevel ikke skulle være en Skummel Date, men bare to venner som tilfeldigvis skulle treffes en lørdagskveld til en viss grad hadde beroliget meg, fikk naturlig nok date-angsten min et voldsomt oppsving når jeg fredag kveld hadde satt meg ned for å lese om eugenikk og rasisme, men i stedet, via plutselige tekstmeldinger, brått ble nødt til å forholde meg til tidspunkter og restauranter og annet date-relatert fjas. Og så tok det med ett - faktisk noe uventet - rett og slett fullstendig av (og det er her vi, av ulike årsaker er nødt til å gi opp å prøve å fortelle denne historien i første person. Det skulle være en guide, ikke sant? Vel, i det minste et eksempel).
I sånne tilfeller kan det nemlig hende man, i et anfall av hysteri, finner ut at man rett og slett er i ferd med å Besvime Hvert Øyeblikk, og muligens innser at det eneste alternativet er å helle i seg et glass rødvin og hoppe på første og beste buss inn til byen i et Desperat Forsøk på å bedøve den overaktive hjernen sin med litt musikk og muligens bare en liten dråpe alkohol til. Dersom man etter en Vanlig Fatal Doseringsfeil opplever å ha et Ekstra Lyst Øyeblikk og dermed skulle finne ut at det er en Typisk God Idé å tvinge personen man i utgangspunktet har en date med neste dag til å komme ut og drikke med seg denne kvelden, fordi dette påfunnet selvsagt i beste fall vil få ham til å innse at å date deg er Meningsløst og at det i verste fall muligens i hvert fall vil gjøre Den Fryktede Daten litt mer avslappet, er det bare én ting å gjøre når fyren ankommer - Ignorere Vedkommende Fullstendig fordi du er Alt For Opptatt med å snakke med dine nye bestevenner ''Han Gamle'', ''Han Blonde'' og ''Han Uten Hår Som Insisterer På At Det Er Livsviktig Å Gi Deg Oppskriften På Ovnsbakt Fenikkel Med Én Gang''.
Fortsett så med dette når dere alle sammen bestemmer at dere ikke på langt nær er Tilstrekkelig Udregelige og derfor virkelig sårt trenger en tur på The Willow (Yorks kinesiske buffetrestaurant som på Magisk Vis forvandles til rølpete åttitallsdisco på kveldene). Der vil det nemlig garantert være både gatemusikanter, ghost-walkere, gamle hippie-historiefortellere og andre Tilfeldig Bekjente du kommer til å innse at du har Elsket Dypt og Inderlig Hele Livet og for øyeblikket har et Intenst Behov for å ha Lange, Meningsfylte Samtaler med. Når morgendagens date omsider har fått nok og ser sitt snitt til å fortelle deg hvor Full av Faen du er, er det bare å si seg Helt Enig i påstanden og i tillegg fornøyd passe på å fortelle at du faktisk også er Direkte Ondskapsfull, Ganske Ubrukelig og ikke minst Fullstendig Hjelpeløs (Fylles ut etter behov).
Det er her man må være litt forsiktig. Det kan nemlig forekomme at vedkommende ser sitt snitt til å ta denne innrømmelsen som en Ektefølt Unnskyldning, for så å bli Glad Igjen og Tilgi deg. Dersom ulykken er ute, kan én desperat løsning være å finne en 21-åring med sminke og tøfler å utveksle telefonnummer og kline litt med (Ikke så uvanlig på The Willow som det kanskje burde være).
Dersom dette også skulle gå galt, og denne ikke-daten din fremdeles synes å være optimistisk med hensyn til morgendagen, er det bare å innse at du har Feilet, innfinne deg med at du vil komme til å måtte dra på date dagen etter uansett hvor hardt du prøver å Slippe Unna, og så villig gå med på at det er Helt Nødvendig å ta taxi til Asda for å kjøpe mer rødvin og dra hjem for å ha nachspiel. Så får du bare håpe at fyren vil komme til å ta til vettet av seg selv etter hvert (Åjada, her er det 24-timers alkoholsalg enkelte steder, og du vil ikke tro hvor mange mennesker som har Akutt Behov for Øl klokken fem en lørdag morgen).
Noe senere kan det likevel hende at du rett og slett blir nødt til å godta at du har tilbrakt intet mindre enn Tre (!) Fantastiske Dager sammen med en Genuint Bra Fyr som har vist seg å ha telefonnummeret ditt nedskrevet på en tipundseddel liggende under et fotografi i vinduskarmen sin og som tilfeldigvis bestiller Det Aller Beste Du Vet på tapas-restaurant og gir deg sjokolade til frokost. Det kan hende du har opplevd at det for én gangs skyld er noen andre som maser på deg for å spille biljard og at dere begge er Akkurat Så Passe Fanatiske at dere kan sitte i timesvis og lytte til musikk mens Felles Interesser/Ulike Referanser-faktoren sørger for Svært Interessante Diskusjoner og Kontinuerlig Utveksling av Sære, Tilfeldige Fakta
Kanskje har du også oppdaget at det å være Farlig Heit (et faktum som grunnet Fryktelig Dårlig Hukommelse kan komme som et Sjokk For Noen og Enhver opptil flere morgener på rad) ikke er noen hindring for å være akkurat like Ukontrollert Nervøs, Sjenert og faktisk også Ubehagelig Selvbevisst som det du er, og at dere i tillegg deler oppfatningen om at For Mye Rødvin er en Typisk God Ting, fordi da kan man utveksle den samme informasjonen om og om igjen og aldri slippe opp for samtaleemner, samtidig som dere vet alt for godt at dere begge likevel husker alle de Pinlige Detaljene dere har funnet det for godt å dele med hverandre i løpet av helgens etterhvert så mange Inspirerte Øyeblikk.
Kanskje sitter du der tidlig en mandag morgen og er gledelig overrasket over at når enkelte mennesker inviterer deg med hjem for å drikke enda litt mer rødvin og se den obskure favorittfilmen som de nærmest tvangsmessig til stadighet siterer fra, så gjør de faktisk nettopp dét og ikke Alle Mulige Andre Ting. Kanskje klarer du ikke å la være å smile litt av situasjonene som i løpet av helgen har ført til en Fullstendig Uforutsett Opplevelse av en slags ''bonding'':
- for eksempel da dere lørdag kveld forbløffende nok nesten pinefullt synkroniserte vinglet rundt i York sentrum og hadde Latterlig Dype Diskusjoner (med Mye Mindre Snøvling enn man skulle tro) om alle maleriene som for tiden henger utendørs rundt omkring i byen for så, Litt Slitne, bestemme at det var på høy tid å stå helt stille utenfor Rosevinduet og rett og slett bare Intenst Elske York Minster en liten stund.
- eller den Lettsindige og Merkelig Tilfredse Følelsen av Mangel På Forståelse og Kontroll dere delte da det plutselig tikket inn en tekstmelding der det stod ''How's the date going?'' og du filosoferte deg frem til at den eneste muligheten var at den kom fra Mister Tøfler og Sminke, siden du ikke hadde fortalt om daten til noen andre engelskspråklige mennesker, mens daten din sitt forslag var at det kanskje var han selv som hadde sendt den i et øyeblikk av Total Sinnsforvirring.
Dersom du, mot alle odds, skulle oppleve en slik mandag morgen, er det i grunnen til syvende og sist bare Én Ting å Gjøre - bestemme at dere i tillegg til å allerede være nærmest Barnslig Bra Bestevenner er alt for, alt for forskjellige til noen gang å kunne være noe annet enn bare akkurat det..
..for så å avtale Ny Date til helgen like etterpå.
----------------
Soundtrack: Joakim Thåström - Fan Fan Fan
..eller også Hvordan Prøve å Unngå at Noen Oppfatter Den Egentlige Historien ved å Bruke Alt For Mange Ord..
Jeg forestiller meg at, dersom du kjenner meg, er det muligens rett og slett noe ubehagelig å lese denne bloggen om dagen... Kanskje du rett og slett ikke har noe ønske vite disse tingene om meg?
I så tilfelle beklager jeg. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Brått er det blitt så personlig og seriøst her at jeg rett og slett har begynt å bekymre meg for om det er like før jeg skal begynne å synse og mene og slikt - sånne ting som andre bloggere driver med, mener jeg, og dét kan vi jo ikke ha noe av. Det varer nok ikke så lenge dette her.
Jepp, det er riktig - det skal handle om denne daten min nå. Faktisk planla jeg, mellom de mange vonde panikkanfallene forrige uke, at jeg jo i det minste kunne bruke denne forestående date-galskapen til å skrive et innlegg om min teori angående dating i Norge i forhold til England. Gjøre litt research på en måte, og så dra inn all kvasi-kunnskapen jeg, helt utilsiktet, på et eller annet vis har klart å tilegne meg angående de utallige, kompliserte sosiale reglene i dette klassebefengte samfunnet. Kanskje snakke litt om det at nordmenn synes å jobbe veldig hardt for å komme fortest mulig inn i en slags hverdag når de treffer noen, og det at dating ikke er spesielt vanlig i de miljøene jeg ferdes i - at regelen i stedet virker å være at man drikker seg full og treffer noen på en fest for så å våkne opp en vakker dag og oppdage at noen har flyttet inn hos en uten at man helt fikk med seg hvordan det gikk til. Men det går ikke nå. Nå er det noe annet som må skrives, nemlig innlegget om hvordan man rett og slett ikke, under noen omstendigheter, gjør det. Dater, altså.
Riktignok brukte jeg hele forrige uke på å klandre meg selv fordi jeg syntes at det å si ja til å gå på date utvilsomt var den Dummeste Idéen jeg noen gang har hatt, samtidig som jeg mentalt innstilte meg selv på at det hele kom til å bli en Grusomt Klam og Klønete Affære.
Little did I know!
Ingenting, virkelig INGENTING, kunne noen gang ha forberedt meg på det som skulle komme, eller i hvilken grad hodet mitt én gang for alle skulle klare å overgå seg selv i løpet av dette prosjektet når det gjelder kunsten å gå Fullstendig Pære.
Selv om forsikringen om at dette likevel ikke skulle være en Skummel Date, men bare to venner som tilfeldigvis skulle treffes en lørdagskveld til en viss grad hadde beroliget meg, fikk naturlig nok date-angsten min et voldsomt oppsving når jeg fredag kveld hadde satt meg ned for å lese om eugenikk og rasisme, men i stedet, via plutselige tekstmeldinger, brått ble nødt til å forholde meg til tidspunkter og restauranter og annet date-relatert fjas. Og så tok det med ett - faktisk noe uventet - rett og slett fullstendig av (og det er her vi, av ulike årsaker er nødt til å gi opp å prøve å fortelle denne historien i første person. Det skulle være en guide, ikke sant? Vel, i det minste et eksempel).
I sånne tilfeller kan det nemlig hende man, i et anfall av hysteri, finner ut at man rett og slett er i ferd med å Besvime Hvert Øyeblikk, og muligens innser at det eneste alternativet er å helle i seg et glass rødvin og hoppe på første og beste buss inn til byen i et Desperat Forsøk på å bedøve den overaktive hjernen sin med litt musikk og muligens bare en liten dråpe alkohol til. Dersom man etter en Vanlig Fatal Doseringsfeil opplever å ha et Ekstra Lyst Øyeblikk og dermed skulle finne ut at det er en Typisk God Idé å tvinge personen man i utgangspunktet har en date med neste dag til å komme ut og drikke med seg denne kvelden, fordi dette påfunnet selvsagt i beste fall vil få ham til å innse at å date deg er Meningsløst og at det i verste fall muligens i hvert fall vil gjøre Den Fryktede Daten litt mer avslappet, er det bare én ting å gjøre når fyren ankommer - Ignorere Vedkommende Fullstendig fordi du er Alt For Opptatt med å snakke med dine nye bestevenner ''Han Gamle'', ''Han Blonde'' og ''Han Uten Hår Som Insisterer På At Det Er Livsviktig Å Gi Deg Oppskriften På Ovnsbakt Fenikkel Med Én Gang''.
Fortsett så med dette når dere alle sammen bestemmer at dere ikke på langt nær er Tilstrekkelig Udregelige og derfor virkelig sårt trenger en tur på The Willow (Yorks kinesiske buffetrestaurant som på Magisk Vis forvandles til rølpete åttitallsdisco på kveldene). Der vil det nemlig garantert være både gatemusikanter, ghost-walkere, gamle hippie-historiefortellere og andre Tilfeldig Bekjente du kommer til å innse at du har Elsket Dypt og Inderlig Hele Livet og for øyeblikket har et Intenst Behov for å ha Lange, Meningsfylte Samtaler med. Når morgendagens date omsider har fått nok og ser sitt snitt til å fortelle deg hvor Full av Faen du er, er det bare å si seg Helt Enig i påstanden og i tillegg fornøyd passe på å fortelle at du faktisk også er Direkte Ondskapsfull, Ganske Ubrukelig og ikke minst Fullstendig Hjelpeløs (Fylles ut etter behov).
Det er her man må være litt forsiktig. Det kan nemlig forekomme at vedkommende ser sitt snitt til å ta denne innrømmelsen som en Ektefølt Unnskyldning, for så å bli Glad Igjen og Tilgi deg. Dersom ulykken er ute, kan én desperat løsning være å finne en 21-åring med sminke og tøfler å utveksle telefonnummer og kline litt med (Ikke så uvanlig på The Willow som det kanskje burde være).
Dersom dette også skulle gå galt, og denne ikke-daten din fremdeles synes å være optimistisk med hensyn til morgendagen, er det bare å innse at du har Feilet, innfinne deg med at du vil komme til å måtte dra på date dagen etter uansett hvor hardt du prøver å Slippe Unna, og så villig gå med på at det er Helt Nødvendig å ta taxi til Asda for å kjøpe mer rødvin og dra hjem for å ha nachspiel. Så får du bare håpe at fyren vil komme til å ta til vettet av seg selv etter hvert (Åjada, her er det 24-timers alkoholsalg enkelte steder, og du vil ikke tro hvor mange mennesker som har Akutt Behov for Øl klokken fem en lørdag morgen).
Noe senere kan det likevel hende at du rett og slett blir nødt til å godta at du har tilbrakt intet mindre enn Tre (!) Fantastiske Dager sammen med en Genuint Bra Fyr som har vist seg å ha telefonnummeret ditt nedskrevet på en tipundseddel liggende under et fotografi i vinduskarmen sin og som tilfeldigvis bestiller Det Aller Beste Du Vet på tapas-restaurant og gir deg sjokolade til frokost. Det kan hende du har opplevd at det for én gangs skyld er noen andre som maser på deg for å spille biljard og at dere begge er Akkurat Så Passe Fanatiske at dere kan sitte i timesvis og lytte til musikk mens Felles Interesser/Ulike Referanser-faktoren sørger for Svært Interessante Diskusjoner og Kontinuerlig Utveksling av Sære, Tilfeldige Fakta
Kanskje har du også oppdaget at det å være Farlig Heit (et faktum som grunnet Fryktelig Dårlig Hukommelse kan komme som et Sjokk For Noen og Enhver opptil flere morgener på rad) ikke er noen hindring for å være akkurat like Ukontrollert Nervøs, Sjenert og faktisk også Ubehagelig Selvbevisst som det du er, og at dere i tillegg deler oppfatningen om at For Mye Rødvin er en Typisk God Ting, fordi da kan man utveksle den samme informasjonen om og om igjen og aldri slippe opp for samtaleemner, samtidig som dere vet alt for godt at dere begge likevel husker alle de Pinlige Detaljene dere har funnet det for godt å dele med hverandre i løpet av helgens etterhvert så mange Inspirerte Øyeblikk.
Kanskje sitter du der tidlig en mandag morgen og er gledelig overrasket over at når enkelte mennesker inviterer deg med hjem for å drikke enda litt mer rødvin og se den obskure favorittfilmen som de nærmest tvangsmessig til stadighet siterer fra, så gjør de faktisk nettopp dét og ikke Alle Mulige Andre Ting. Kanskje klarer du ikke å la være å smile litt av situasjonene som i løpet av helgen har ført til en Fullstendig Uforutsett Opplevelse av en slags ''bonding'':
- for eksempel da dere lørdag kveld forbløffende nok nesten pinefullt synkroniserte vinglet rundt i York sentrum og hadde Latterlig Dype Diskusjoner (med Mye Mindre Snøvling enn man skulle tro) om alle maleriene som for tiden henger utendørs rundt omkring i byen for så, Litt Slitne, bestemme at det var på høy tid å stå helt stille utenfor Rosevinduet og rett og slett bare Intenst Elske York Minster en liten stund.
- eller den Lettsindige og Merkelig Tilfredse Følelsen av Mangel På Forståelse og Kontroll dere delte da det plutselig tikket inn en tekstmelding der det stod ''How's the date going?'' og du filosoferte deg frem til at den eneste muligheten var at den kom fra Mister Tøfler og Sminke, siden du ikke hadde fortalt om daten til noen andre engelskspråklige mennesker, mens daten din sitt forslag var at det kanskje var han selv som hadde sendt den i et øyeblikk av Total Sinnsforvirring.
Dersom du, mot alle odds, skulle oppleve en slik mandag morgen, er det i grunnen til syvende og sist bare Én Ting å Gjøre - bestemme at dere i tillegg til å allerede være nærmest Barnslig Bra Bestevenner er alt for, alt for forskjellige til noen gang å kunne være noe annet enn bare akkurat det..
..for så å avtale Ny Date til helgen like etterpå.
----------------
Soundtrack: Joakim Thåström - Fan Fan Fan
Going Emo.
Jeg blogger ikke for å bli lest.
Tenkte jeg.
Jeg blir uvel når noen kommenterer innleggene mine, uavnhengig av om de er venner eller ukjente. Jeg mener ingenting, jeg synes ingenting. Jeg har ikke intelligente, samfunnsaktuelle kommentarer. Det er ingenting her av interesse for noen andre.
Jeg har ikke en gang en statcounter. Jeg vil ikke vite.
Jeg våknet i dag med et ''faen! Dette går ikke, nå raser det igjen''.
Jeg må snakke med noen. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, ellers faller jeg igjen, og hvem vet når jeg klarer å reise meg neste gang. Så skriver jeg, da. Og kanskje er det noen som leser, helt av seg selv. Så slipper jeg å mase. Jeg trenger ikke hjelp, jeg vil ikke ha gode råd. Jeg trenger bare å fortelle.
Derfor blogger jeg.
For å bli sett. For at noen skal vite.
Kanskje.
Det skulle ikke bli slik denne gangen.
Jeg har falt ut. Jeg kan ikke lenger timeplanen min,
jeg vet ikke hvor det er meningen at jeg skal være,
og det er så vidt jeg har overskudd til å få panikk.
Jeg er i ferd med å gi opp.
Jeg skjønner ikke hva jeg driver med,
jeg vet ikke hva jeg vil.
Statsvitenskap? Er du morsom?
Jeg vil ikke flytte til Newcastle. Jeg vil ikke det.
Jeg har ingenting i Norge å gjøre.
Jeg vil være her.
York er trygt og godt. Jeg kan York, York er en del av meg,
jeg kjenner York bedre enn noen av de lokale vennene mine.
Og jeg er ekspert i å lure meg selv til å tro at dette ikke har noe å gjøre med det som har skjedd de siste dagene; denne noen som har skjedd de siste dagene.
Allerede? Selvsagt allerede. Det er sånn jeg fungerer.
Ett møte skulle til. Nei - ikke en gang et møte - bare tanken på et møte gjorde at jeg ramlet inn i et gammelt mønster, et gammelt spor. Et spor som aldri har ledet noen annen vei enn ut i fortvilelse og desperasjon. Mørke. Det velkjente, desperate, trygge Mørket.
Jeg har, utrolig nok i en alder av nesten 30, fått en ny venn.
En fyr som i beste fall vil komme til å bli en Jævlig Bra Kompis og i verste fall kanskje kunne ha blitt noe helt annet.
Varsellampene lyser.
Han er en bra fyr, men dette handler ikke om ham.
Det handler om meg og den dårlige selvtilliten som få synes å tro eksisterer. Det handler om mitt inderlige behov for å føle meg hel og mine grundig innarbeidede tvangstanker om at jeg trenger noen andre for å få til det. Det handler om at uansett hvor dårlig selvtillit jeg har er jeg alltid i stand til å treffe noen som har det verre, og så blir jeg den som må trekke opp. Jeg er lei av å trekke opp, jeg har ikke overskudd til det, fordi da blir jeg igjen der nede alene. Igjen.
Det er ikke plass til noen andre akkurat nå.
Men det er heller ikke plass til en skuffelse.
Jeg er redd.
Jeg lever på Rødvin, Cola light, cherrytomater og Kinder Maxi. Jeg leser ikke og tør ikke gå på skolen.
Og det er blitt høst siden jeg sist så dagslys.
Evanescence - Going Under
Blurring and stirring the truth and the lies
So I don't know what's real and what's not
Always confusing the thoughts in my head
So I can't trust myself anymore
I'm dying again
I'm going under
Drowning in you
I'm falling forever
I've got to break through
I'm going under
So go on and scream
Scream at me
I'm so far away
I won't be broken again
I've got to breathe
I can't keep going under
---------------
Soundtrack: Johnny Cash - I'm So Lonesome I Could Cry
Tenkte jeg.
Jeg blir uvel når noen kommenterer innleggene mine, uavnhengig av om de er venner eller ukjente. Jeg mener ingenting, jeg synes ingenting. Jeg har ikke intelligente, samfunnsaktuelle kommentarer. Det er ingenting her av interesse for noen andre.
Jeg har ikke en gang en statcounter. Jeg vil ikke vite.
Jeg våknet i dag med et ''faen! Dette går ikke, nå raser det igjen''.
Jeg må snakke med noen. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, ellers faller jeg igjen, og hvem vet når jeg klarer å reise meg neste gang. Så skriver jeg, da. Og kanskje er det noen som leser, helt av seg selv. Så slipper jeg å mase. Jeg trenger ikke hjelp, jeg vil ikke ha gode råd. Jeg trenger bare å fortelle.
Derfor blogger jeg.
For å bli sett. For at noen skal vite.
Kanskje.
Det skulle ikke bli slik denne gangen.
Jeg har falt ut. Jeg kan ikke lenger timeplanen min,
jeg vet ikke hvor det er meningen at jeg skal være,
og det er så vidt jeg har overskudd til å få panikk.
Jeg er i ferd med å gi opp.
Jeg skjønner ikke hva jeg driver med,
jeg vet ikke hva jeg vil.
Statsvitenskap? Er du morsom?
Jeg vil ikke flytte til Newcastle. Jeg vil ikke det.
Jeg har ingenting i Norge å gjøre.
Jeg vil være her.
York er trygt og godt. Jeg kan York, York er en del av meg,
jeg kjenner York bedre enn noen av de lokale vennene mine.
Og jeg er ekspert i å lure meg selv til å tro at dette ikke har noe å gjøre med det som har skjedd de siste dagene; denne noen som har skjedd de siste dagene.
Allerede? Selvsagt allerede. Det er sånn jeg fungerer.
Ett møte skulle til. Nei - ikke en gang et møte - bare tanken på et møte gjorde at jeg ramlet inn i et gammelt mønster, et gammelt spor. Et spor som aldri har ledet noen annen vei enn ut i fortvilelse og desperasjon. Mørke. Det velkjente, desperate, trygge Mørket.
Jeg har, utrolig nok i en alder av nesten 30, fått en ny venn.
En fyr som i beste fall vil komme til å bli en Jævlig Bra Kompis og i verste fall kanskje kunne ha blitt noe helt annet.
Varsellampene lyser.
Han er en bra fyr, men dette handler ikke om ham.
Det handler om meg og den dårlige selvtilliten som få synes å tro eksisterer. Det handler om mitt inderlige behov for å føle meg hel og mine grundig innarbeidede tvangstanker om at jeg trenger noen andre for å få til det. Det handler om at uansett hvor dårlig selvtillit jeg har er jeg alltid i stand til å treffe noen som har det verre, og så blir jeg den som må trekke opp. Jeg er lei av å trekke opp, jeg har ikke overskudd til det, fordi da blir jeg igjen der nede alene. Igjen.
Det er ikke plass til noen andre akkurat nå.
Men det er heller ikke plass til en skuffelse.
Jeg er redd.
Jeg lever på Rødvin, Cola light, cherrytomater og Kinder Maxi. Jeg leser ikke og tør ikke gå på skolen.
Og det er blitt høst siden jeg sist så dagslys.
Evanescence - Going Under
Blurring and stirring the truth and the lies
So I don't know what's real and what's not
Always confusing the thoughts in my head
So I can't trust myself anymore
I'm dying again
I'm going under
Drowning in you
I'm falling forever
I've got to break through
I'm going under
So go on and scream
Scream at me
I'm so far away
I won't be broken again
I've got to breathe
I can't keep going under
---------------
Soundtrack: Johnny Cash - I'm So Lonesome I Could Cry
09 oktober 2008
I anledning verdensdagen for psykisk helse....
Dette har jeg holdt på med i tre dager. Det som kommer nå har jeg holdt på med like lenge og jeg håper at jeg skal ha mot nok til å la det ligge ute. Vi får se.
Dette er to innlegg jeg har skrevet i forbindelse med Victorias Temablogg for psykisk helse og jeg har strevet fælt fordi jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med - i dette tilfellet har jeg kjempet med tanken om at jeg rett og slett ikke har store nok problemer - jeg er ikke syk nok. Men responsen på temabloggen har vært overveldende, og det er tydelig at det er et behov for åpenhet, så jeg skal prøve. Jeg skal drikke én øl, jeg skal legge dette ut, og så skal jeg håpe at jeg endelig kan få litt fred til å få gjort litt skolearbeid i løpet av denne leseuken. Selv om dette arbeidet absolutt har vært like viktig for meg.
Noe av dette er gjentagelser av ting jeg har sagt tidligere denne uken.
Det er ikke tvil om at denne bloggen er et viktig tiltak og at temaet berører mange. Bare i min bekjentskapskrets er det ett menneske som nylig har valgt å avslutte sitt eget liv, ett som vurderer det samme hver eneste dag, ett som er spilleavhengig, ett som nekter å få barn fordi de frykter de skal oppføre seg som sine foreldre, flere som rett og slett ikke fungerer uten medikamenter, ett som bruker hvert eneste minutt av sin fritid i en stol foran fjernsynet fordi de ikke makter å gjøre noe annet, mange som lever for å ruse seg, noen som i perioder ikke tør å forlate huset, noen som skader seg selv fysisk, noen som rømmer inn i intense relasjoner fordi de ikke orker å være alene med seg selv, osv, osv, osv.
På internet kan jeg følge med på et stort antall blogger der mennesker forteller åpent om psykoser, depresjon, selvskading, bipolare lidelser og overgrep. Det tar aldri slutt.
Når man oversvømmes av slike mengder med beskrivelser av psykiske problemer blir man ydmyk. Jeg har utsatt denne posten i fire dager fordi jeg har tenkt ''du har da ingenting å bidra med, du er rett og slett ikke syk nok!'' Så leste jeg innlegget til Drømmetåke , og jammen er det ikke fler av oss.
Helsedirektoratet melder at omtrent halvparten av den norske befolkning vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten. Alvorlige psykiske problemer. Det er mye, det. Og så tenker jeg: hva med oss som ikke nødvendigvis opplever problemene våre som alvorlige nok? Vi som tenker at vi egentlig burde være takknemlige - det er jo så mange som har det så utrolig mye verre enn oss! Vi som går alene og sliter fordi vi ikke synes det er nødvendig å oppsøke hjelp - livet går jo opp og ned i blant, ikke sant? Det er bare sånn det er. Vi overlever jo på et vis! Hvor mange er vi?
For ti år siden fikk jeg beskjeden ''du er født deprimert''. Jeg var nærmest blitt tvunget til å gå til legen - til syvende og sist overbevist av utsagnet ''dersom du går og sykemelder deg kan du jo være her på puben hele tiden, da slipper du å gå på jobb imellom øktene''.
Mannen som sa dette var bartender og eier av stampuben min. På det tidspunktet hadde jeg drukket sammenhengende i seks måneder samtidig som jeg arbeidet og ellers levde et tilnærmet normalt liv. Men dette er ikke et innlegg om alkoholisme.
Jeg ble sendt til voksenpsykiatrisk klinikk i Fredrikstad der det ble slått opp i en bok og bestemt at jeg var født med anlegg for kronisk nedsatt sinnsstemning, og at jeg gråt og drakk fordi jeg i tillegg bar på så mye uforløst smerte fra barndommen. Det siste der tror jeg var mitt forslag. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk se i boken selv og velge hvilken diagnose jeg syntes passet min situasjon best. Det ble skrevet ut medisiner til meg, og da jeg etter ett år sa at jeg hadde sluttet å gå på pub og for første gang satt gjennom en hel samtale uten å gråte, proklamerte terapeuten min at jeg var kurert og sendte meg ut i livet igjen.
Ti år senere sykemelder jeg meg fremdeles to ganger i året - en gang rett før jul og i en gang i april/mai. Det er stort sett på disse tidspunktene livet, av ulike årsaker, blir for mye for meg.
Jeg drikker for mye (fordi jeg liker meg selv bedre når jeg er full), men ikke så mye at jeg kan klassifiseres som alkoholiker.
Jeg veksler mellom å trøstespise (for å slippe å føle meg tom) eller sulte meg selv (fordi andre sikkert liker meg bedre dersom jeg er tynnere), men ikke til de grader at jeg synes jeg trenger behandling for spiseforstyrrelser.
Jeg gråter en hel del (fordi livet mitt er meningsløst og alt er vondt), men ikke nok til at jeg begynner å spise de medisinene legen min insisterer på at han må skrive ut til meg dersom han skal gå med på å sykemelde meg igjen.
Jeg bruker opp alle pengene mine i desperate forsøk på å kjøpe meg lykke og må derfor la være å betale regningene mine, men ikke lenger i den grad at jeg sitter igjen med skyhøye inkassokrav.
Også spiller jeg Tetris og sitter på Facebook i dagesvis, fordi det er det eneste jeg er i stand til å gjøre. Alt annet er for slitsomt, det krever for mye energi og for mye innsats. Alt annet innebærer for stor risiko for å mislykkes, og det å mislykkes, det er ikke et alternativ.
Av og til er det slik. Av og til ikke.
I ti år har jeg fortalt at jeg ble alkoholiker med vilje som en del av et personlig sosiologisk prosjekt. Jeg var utrolig fascinert av hvordan miljøet på de brune pubene i Fredrikstad var som en egen liten verden - hvordan menneskene der møtte hverandre, hvordan de støttet hverandre og brød seg om hverandre, rett og slett hvordan de behandlet hverandre som familie. Jeg har alltid ment at jeg aktivt gikk inn for å bli en del av det miljøet for å undersøke hvordan dette egentlig fungerte, men i løpet av de siste fire dagene har jeg innsett at den egentlige grunnen var at jeg rett og slett var ensom. Jeg har alltid vært ensom - jeg har vært sjenert, usikker og har aldri passet inn. Jeg vil på ingen måte si at jeg var et forsømt barn, men jeg har aldri følt meg elsket - jeg har aldri følt meg akseptert for den jeg er , eller bare fordi jeg er.
Jeg ble tiltrukket av pubmiljøet - eller rusmiljøet om du vil - fordi jeg ønsket å være en del av et fellesskap. På puben slapp jeg meg løs etter noen drinker. Jeg var en av dem, jeg fikk delta. Jeg ble møtt med omsorg, jeg ble sett. Jeg opplevde å være verdifull. Det var dette jeg ble avhengig av - ikke alkoholen. Alkoholen var bare inngangsbilletten. Da jeg oppdaget hvor sporadisk og overfladisk dette fellesskapet egentlig var og da det begynte å kjede meg å ha de samme samtalene hver dag sluttet jeg. Enkelt og greit.
I 2005 stod Geir Hasle fra Fredrikstad frem som ensom i en artikkel i Dagbladet. Det blir påpekt at ensomhet er et av vår tids siste tabuer og at mangel på et stort sosialt nettverk gjør mennesker til tapere i vårt moderne samufunn. Utsagnet støttes av Levekårsundersøkelsen fra 2002 der 70 000 nordmenn sier de lever uten nære relasjoner til noen.
Kay Arne Sørensen snakker også om ensomhet i en artikkel i Aftenposten nå i september. Han, som Hasle, trekker frem at dette er noe som i dag i større grad rammer menn enn kvinner.
For meg handler ensomheten ikke så mye om nettverk - jeg har et nettverk, om enn et lite. For meg dreier det seg mer om følelsen av å være helt alene, isolert fra omverdenen. Følelsen av at ingen forstår, at ingen noen gang kommer til å forstå og at man kommer til å leve resten av livet i ensomhet, uten å bli elsket - ikke en gang av seg selv. Jeg gråt da jeg leste artikkelen om Geir. Han var på den tiden kunde i butikken jeg jobbet, og hver gang han var innom ønsket jeg så inderlig å gjøre noe for ham - gjøre ham glad, få ham til å føle at noen så ham. Jeg følte at jeg forstod så veldig godt hvordan han hadde det. På den tiden hadde jeg imidlertid så lite selvtillit at jeg knapt nok turte å smile til kundene i frykt av at de skulle tro at jeg trodde jeg var noe - at det var noe jeg ville.
Det å snakke om problemene mine er ikke vanskelig for meg. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke fullførte forrige semester ved universitetet forteller jeg at det er fordi jeg sliter med periodevis depresjon, og så blir jeg møtt med tause, forstående nikk og vikende blikk. Sånn får jeg være i fred uten å måtte forklare meg. Man viser da hensyn, må vite! Man eier da takt og tone, man bryr seg ikke med ting man ikke har noe med.
''Jeg var alkoholiker av eget valg da jeg var 20'' sier jeg, og ingen nevner noen gang det faktum at jeg til tider drikker meg så ned at jeg ikke eier selvkontroll. Ingen vil dømme åpenlyst, ingen vil provosere. Så snakker man heller på bakrommet. Og det er greit. Jeg er forholdsvis velfungerende, skaper ikke så mye problemer og plager få. Jeg trenger ikke så mye hjelp utover det å få lov til å ta meg litt fri fra samfunnet nå og da. Dessuten ser jeg meg selv godt, jeg er klar over min egen situasjon, jeg hjelper meg selv, og jeg blir stadig bedre. Halleluja.
Men legger man denne tradisjonen for å passe sine egne saker sammen med det faktum at nordmenn helst ikke vil være til bry, ikke vil plage andre med problemene sine og har vanskelig for å innrømme at livet kan være helt forjævlig vanskelig noen ganger så har vi brått en hurtig nedadgående spiral. Man vil jo ikke være en taper, man vil være en vinner. Man vil takle livet, man vil være på toppen av alt. Det er jo sånn naboen er! Alle andre greier det jo. Likevel er det åpenbart at det er mange som sliter i det norske samfunnet, og det blir ikke det spor bedre dersom man må slite alene.
Det å flytte til utlandet har gitt meg et tydeligere syn på hvordan vi forholder oss til hverandre i det norske samfunnet. Vi kommuniserer ikke så bra, vi nordmenn. Det er for lite varme, for liten vilje til å delta i hverandres liv. Vi tar ikke vare på hverandre, presset er for stort, vi får mindre og mindre tid og vi er nødt til å være så flinke, så flinke hele tiden. Vi ønsker ikke å bry oss og vi ser hverandre ikke. For meg er det kaldt, overfladisk og svært, svært ensomt. Dersom man ikke har en stor vennegjeng, en partner eller en familie som sikkerhetsnett faller man lett utenfor.
Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag dersom ikke den bartenderen hadde sett meg og regelrett lurt meg til å gå til legen. Kanskje hadde det gått bra. Jeg er sterk, jeg klarer meg stort sett. Men kanskje ikke. Kanskje er min situasjon medfødt, mange av oss ødelegges av våre foreldre, kanskje er det dagens samfunn som krever for mye. Jeg vet ikke. men jeg vet at det ikke er ikke farlig å strekke ut en hånd. Det koster ikke så mye å bry seg, å snakke sammen, å være oppmerksomme, å se hverandre. Og det kan bety så utrolig mye.
Dette er to innlegg jeg har skrevet i forbindelse med Victorias Temablogg for psykisk helse og jeg har strevet fælt fordi jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med - i dette tilfellet har jeg kjempet med tanken om at jeg rett og slett ikke har store nok problemer - jeg er ikke syk nok. Men responsen på temabloggen har vært overveldende, og det er tydelig at det er et behov for åpenhet, så jeg skal prøve. Jeg skal drikke én øl, jeg skal legge dette ut, og så skal jeg håpe at jeg endelig kan få litt fred til å få gjort litt skolearbeid i løpet av denne leseuken. Selv om dette arbeidet absolutt har vært like viktig for meg.
Noe av dette er gjentagelser av ting jeg har sagt tidligere denne uken.
Det er ikke tvil om at denne bloggen er et viktig tiltak og at temaet berører mange. Bare i min bekjentskapskrets er det ett menneske som nylig har valgt å avslutte sitt eget liv, ett som vurderer det samme hver eneste dag, ett som er spilleavhengig, ett som nekter å få barn fordi de frykter de skal oppføre seg som sine foreldre, flere som rett og slett ikke fungerer uten medikamenter, ett som bruker hvert eneste minutt av sin fritid i en stol foran fjernsynet fordi de ikke makter å gjøre noe annet, mange som lever for å ruse seg, noen som i perioder ikke tør å forlate huset, noen som skader seg selv fysisk, noen som rømmer inn i intense relasjoner fordi de ikke orker å være alene med seg selv, osv, osv, osv.
På internet kan jeg følge med på et stort antall blogger der mennesker forteller åpent om psykoser, depresjon, selvskading, bipolare lidelser og overgrep. Det tar aldri slutt.
Når man oversvømmes av slike mengder med beskrivelser av psykiske problemer blir man ydmyk. Jeg har utsatt denne posten i fire dager fordi jeg har tenkt ''du har da ingenting å bidra med, du er rett og slett ikke syk nok!'' Så leste jeg innlegget til Drømmetåke , og jammen er det ikke fler av oss.
Helsedirektoratet melder at omtrent halvparten av den norske befolkning vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten. Alvorlige psykiske problemer. Det er mye, det. Og så tenker jeg: hva med oss som ikke nødvendigvis opplever problemene våre som alvorlige nok? Vi som tenker at vi egentlig burde være takknemlige - det er jo så mange som har det så utrolig mye verre enn oss! Vi som går alene og sliter fordi vi ikke synes det er nødvendig å oppsøke hjelp - livet går jo opp og ned i blant, ikke sant? Det er bare sånn det er. Vi overlever jo på et vis! Hvor mange er vi?
For ti år siden fikk jeg beskjeden ''du er født deprimert''. Jeg var nærmest blitt tvunget til å gå til legen - til syvende og sist overbevist av utsagnet ''dersom du går og sykemelder deg kan du jo være her på puben hele tiden, da slipper du å gå på jobb imellom øktene''.
Mannen som sa dette var bartender og eier av stampuben min. På det tidspunktet hadde jeg drukket sammenhengende i seks måneder samtidig som jeg arbeidet og ellers levde et tilnærmet normalt liv. Men dette er ikke et innlegg om alkoholisme.
Jeg ble sendt til voksenpsykiatrisk klinikk i Fredrikstad der det ble slått opp i en bok og bestemt at jeg var født med anlegg for kronisk nedsatt sinnsstemning, og at jeg gråt og drakk fordi jeg i tillegg bar på så mye uforløst smerte fra barndommen. Det siste der tror jeg var mitt forslag. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk se i boken selv og velge hvilken diagnose jeg syntes passet min situasjon best. Det ble skrevet ut medisiner til meg, og da jeg etter ett år sa at jeg hadde sluttet å gå på pub og for første gang satt gjennom en hel samtale uten å gråte, proklamerte terapeuten min at jeg var kurert og sendte meg ut i livet igjen.
Ti år senere sykemelder jeg meg fremdeles to ganger i året - en gang rett før jul og i en gang i april/mai. Det er stort sett på disse tidspunktene livet, av ulike årsaker, blir for mye for meg.
Jeg drikker for mye (fordi jeg liker meg selv bedre når jeg er full), men ikke så mye at jeg kan klassifiseres som alkoholiker.
Jeg veksler mellom å trøstespise (for å slippe å føle meg tom) eller sulte meg selv (fordi andre sikkert liker meg bedre dersom jeg er tynnere), men ikke til de grader at jeg synes jeg trenger behandling for spiseforstyrrelser.
Jeg gråter en hel del (fordi livet mitt er meningsløst og alt er vondt), men ikke nok til at jeg begynner å spise de medisinene legen min insisterer på at han må skrive ut til meg dersom han skal gå med på å sykemelde meg igjen.
Jeg bruker opp alle pengene mine i desperate forsøk på å kjøpe meg lykke og må derfor la være å betale regningene mine, men ikke lenger i den grad at jeg sitter igjen med skyhøye inkassokrav.
Også spiller jeg Tetris og sitter på Facebook i dagesvis, fordi det er det eneste jeg er i stand til å gjøre. Alt annet er for slitsomt, det krever for mye energi og for mye innsats. Alt annet innebærer for stor risiko for å mislykkes, og det å mislykkes, det er ikke et alternativ.
Av og til er det slik. Av og til ikke.
I ti år har jeg fortalt at jeg ble alkoholiker med vilje som en del av et personlig sosiologisk prosjekt. Jeg var utrolig fascinert av hvordan miljøet på de brune pubene i Fredrikstad var som en egen liten verden - hvordan menneskene der møtte hverandre, hvordan de støttet hverandre og brød seg om hverandre, rett og slett hvordan de behandlet hverandre som familie. Jeg har alltid ment at jeg aktivt gikk inn for å bli en del av det miljøet for å undersøke hvordan dette egentlig fungerte, men i løpet av de siste fire dagene har jeg innsett at den egentlige grunnen var at jeg rett og slett var ensom. Jeg har alltid vært ensom - jeg har vært sjenert, usikker og har aldri passet inn. Jeg vil på ingen måte si at jeg var et forsømt barn, men jeg har aldri følt meg elsket - jeg har aldri følt meg akseptert for den jeg er , eller bare fordi jeg er.
Jeg ble tiltrukket av pubmiljøet - eller rusmiljøet om du vil - fordi jeg ønsket å være en del av et fellesskap. På puben slapp jeg meg løs etter noen drinker. Jeg var en av dem, jeg fikk delta. Jeg ble møtt med omsorg, jeg ble sett. Jeg opplevde å være verdifull. Det var dette jeg ble avhengig av - ikke alkoholen. Alkoholen var bare inngangsbilletten. Da jeg oppdaget hvor sporadisk og overfladisk dette fellesskapet egentlig var og da det begynte å kjede meg å ha de samme samtalene hver dag sluttet jeg. Enkelt og greit.
I 2005 stod Geir Hasle fra Fredrikstad frem som ensom i en artikkel i Dagbladet. Det blir påpekt at ensomhet er et av vår tids siste tabuer og at mangel på et stort sosialt nettverk gjør mennesker til tapere i vårt moderne samufunn. Utsagnet støttes av Levekårsundersøkelsen fra 2002 der 70 000 nordmenn sier de lever uten nære relasjoner til noen.
Kay Arne Sørensen snakker også om ensomhet i en artikkel i Aftenposten nå i september. Han, som Hasle, trekker frem at dette er noe som i dag i større grad rammer menn enn kvinner.
For meg handler ensomheten ikke så mye om nettverk - jeg har et nettverk, om enn et lite. For meg dreier det seg mer om følelsen av å være helt alene, isolert fra omverdenen. Følelsen av at ingen forstår, at ingen noen gang kommer til å forstå og at man kommer til å leve resten av livet i ensomhet, uten å bli elsket - ikke en gang av seg selv. Jeg gråt da jeg leste artikkelen om Geir. Han var på den tiden kunde i butikken jeg jobbet, og hver gang han var innom ønsket jeg så inderlig å gjøre noe for ham - gjøre ham glad, få ham til å føle at noen så ham. Jeg følte at jeg forstod så veldig godt hvordan han hadde det. På den tiden hadde jeg imidlertid så lite selvtillit at jeg knapt nok turte å smile til kundene i frykt av at de skulle tro at jeg trodde jeg var noe - at det var noe jeg ville.
Det å snakke om problemene mine er ikke vanskelig for meg. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke fullførte forrige semester ved universitetet forteller jeg at det er fordi jeg sliter med periodevis depresjon, og så blir jeg møtt med tause, forstående nikk og vikende blikk. Sånn får jeg være i fred uten å måtte forklare meg. Man viser da hensyn, må vite! Man eier da takt og tone, man bryr seg ikke med ting man ikke har noe med.
''Jeg var alkoholiker av eget valg da jeg var 20'' sier jeg, og ingen nevner noen gang det faktum at jeg til tider drikker meg så ned at jeg ikke eier selvkontroll. Ingen vil dømme åpenlyst, ingen vil provosere. Så snakker man heller på bakrommet. Og det er greit. Jeg er forholdsvis velfungerende, skaper ikke så mye problemer og plager få. Jeg trenger ikke så mye hjelp utover det å få lov til å ta meg litt fri fra samfunnet nå og da. Dessuten ser jeg meg selv godt, jeg er klar over min egen situasjon, jeg hjelper meg selv, og jeg blir stadig bedre. Halleluja.
Men legger man denne tradisjonen for å passe sine egne saker sammen med det faktum at nordmenn helst ikke vil være til bry, ikke vil plage andre med problemene sine og har vanskelig for å innrømme at livet kan være helt forjævlig vanskelig noen ganger så har vi brått en hurtig nedadgående spiral. Man vil jo ikke være en taper, man vil være en vinner. Man vil takle livet, man vil være på toppen av alt. Det er jo sånn naboen er! Alle andre greier det jo. Likevel er det åpenbart at det er mange som sliter i det norske samfunnet, og det blir ikke det spor bedre dersom man må slite alene.
Det å flytte til utlandet har gitt meg et tydeligere syn på hvordan vi forholder oss til hverandre i det norske samfunnet. Vi kommuniserer ikke så bra, vi nordmenn. Det er for lite varme, for liten vilje til å delta i hverandres liv. Vi tar ikke vare på hverandre, presset er for stort, vi får mindre og mindre tid og vi er nødt til å være så flinke, så flinke hele tiden. Vi ønsker ikke å bry oss og vi ser hverandre ikke. For meg er det kaldt, overfladisk og svært, svært ensomt. Dersom man ikke har en stor vennegjeng, en partner eller en familie som sikkerhetsnett faller man lett utenfor.
Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag dersom ikke den bartenderen hadde sett meg og regelrett lurt meg til å gå til legen. Kanskje hadde det gått bra. Jeg er sterk, jeg klarer meg stort sett. Men kanskje ikke. Kanskje er min situasjon medfødt, mange av oss ødelegges av våre foreldre, kanskje er det dagens samfunn som krever for mye. Jeg vet ikke. men jeg vet at det ikke er ikke farlig å strekke ut en hånd. Det koster ikke så mye å bry seg, å snakke sammen, å være oppmerksomme, å se hverandre. Og det kan bety så utrolig mye.
Nissen min.
Jeg er ikke bra nok.
Ingenting jeg gjør har noen verdi.
Jeg duger ikke. Det holder rett og slett ikke.
Alle andre får det til. De er så mye bedre enn meg.
Jeg har ingenting å gi. Jeg har ingenting å bidra med.
Jada. Jeg vet at det ikke er riktig.
Jeg vet det.
Jeg er intelligent, jeg er skoleflink.
Jeg er morsom og interessant.
Jeg har gode venner og et godt liv.
Jeg er kreativ og fantasifull.
Jeg er et godt menneske.
Men det er utenpå.
Jeg har en liten nisse i lomma mi.
Han ligner litt på meg, i grunnen.
Han er glad i musikk, akkurat som meg,
og derfor bruker han stadig opp batteriet på mp3-spilleren min.
Han kaster nøkler og visakort ut av lomma mi når han synes det blir for trangt der nede.
Han slår av vekkeklokka mi fordi han liker å sove lenge om morgenen.
Men det meste av dagen sin bruker han på å hviske i øret mitt:
Hvorfor gidder du? Du kan bare gi opp.
Det blir aldri bra nok likevel.
Bare la det være!
Tror du virkelig at du får til dette?
Tror du at DU har noe verden trenger?
Tror du at noen liker deg? Det er ingen som liker deg!
Du er ikke intelligent nok,
du er ikke flink nok,
du er ikke morsom nok,
du er ikke interessant nok,
du er ikke kreativ nok,
du er ikke fantasifull nok,
DU ER IKKE BRA NOK!
Tror du at de kommer til å like deg bare du prøver hardt nok?
Tror du at du kan gjøre noe bra med det livet ditt?
Du er ikke sånn som dem, du får det ikke til.
Du er ikke verdt noe!
Jeg har sett at min nisse også har en nisse i lomma.
En bitteliten en. Han ligner også på meg, så vidt jeg kan se.
En gang hvisket han til meg mens jeg sov:
Det var ingenting i veien for at du kunne prøvespilt den gangen og blitt profesjonell musiker.
Det var ingenting i veien for at du kunne oppfylt din barndomsdrøm om å skrive resten av livet.
Det er ingenting i veien for at du kan fullføre utdannelsen din og bruke den til noe godt.
Men jeg tror ikke på ham.
Fordi jeg vet det så inderlig godt.
Jeg er ikke bra nok.
Ingenting jeg gjør har noen verdi.
Jeg duger ikke. Det holder rett og slett ikke.
Alle andre får det til. De er så mye bedre enn meg.
Jeg har ingenting å gi. Jeg har ingenting å bidra med.
Jada. Jeg vet at det ikke er riktig.
Jeg vet det.
Jeg er intelligent, jeg er skoleflink.
Jeg er morsom og interessant.
Jeg har gode venner og et godt liv.
Jeg er kreativ og fantasifull.
Jeg er et godt menneske.
Men det er utenpå.
Jeg har en liten nisse i lomma mi.
Han ligner litt på meg, i grunnen.
Han er glad i musikk, akkurat som meg,
og derfor bruker han stadig opp batteriet på mp3-spilleren min.
Han kaster nøkler og visakort ut av lomma mi når han synes det blir for trangt der nede.
Han slår av vekkeklokka mi fordi han liker å sove lenge om morgenen.
Men det meste av dagen sin bruker han på å hviske i øret mitt:
Hvorfor gidder du? Du kan bare gi opp.
Det blir aldri bra nok likevel.
Bare la det være!
Tror du virkelig at du får til dette?
Tror du at DU har noe verden trenger?
Tror du at noen liker deg? Det er ingen som liker deg!
Du er ikke intelligent nok,
du er ikke flink nok,
du er ikke morsom nok,
du er ikke interessant nok,
du er ikke kreativ nok,
du er ikke fantasifull nok,
DU ER IKKE BRA NOK!
Tror du at de kommer til å like deg bare du prøver hardt nok?
Tror du at du kan gjøre noe bra med det livet ditt?
Du er ikke sånn som dem, du får det ikke til.
Du er ikke verdt noe!
Jeg har sett at min nisse også har en nisse i lomma.
En bitteliten en. Han ligner også på meg, så vidt jeg kan se.
En gang hvisket han til meg mens jeg sov:
Det var ingenting i veien for at du kunne prøvespilt den gangen og blitt profesjonell musiker.
Det var ingenting i veien for at du kunne oppfylt din barndomsdrøm om å skrive resten av livet.
Det er ingenting i veien for at du kan fullføre utdannelsen din og bruke den til noe godt.
Men jeg tror ikke på ham.
Fordi jeg vet det så inderlig godt.
Jeg er ikke bra nok.
08 oktober 2008
Oh no, not I!
Jeg er ikke så veldig privat på denne bloggen. Dvs - noen vil kanskje si at jeg ofte er alt for privat, men for meg er det en forskjell på privat og privat. Til dels pinlige hendelser fra mitt eget liv har jeg ingen problemer med å dele, men følelsene mine - de holder jeg stort sett for meg selv.
I dag blir det for min del fryktelig privat. Delvis inspirert av en post borte hos Victoria, men også rett og slett fordi denne irrasjonelle mangelen på selvfølelse som skal beskrives er noe jeg gjenkjenner i alt for mange mennesker rundt meg. Vi river oss selv i filler, trykker oss selv ned og svømmer rundt i søla uten å være i stand til å puste. Vi begrenser oss selv totalt i stedet for å omfavne livet og de mulighetene til glede det gir.
Jeg har et lite knippe setninger som vel må sies å utgjøre min livsfilosofi og som jeg til stadighet gjør mitt beste for å dytte på vennene mine når jeg synes de strever mer enn de har godt av:
Det er på denne måten livet mitt er blitt lettere å leve. Det er dette som fungerer for meg. Jeg trives utrolig mye bedre med meg selv nå enn jeg gjorde for ti år siden, og av og til drister jeg meg til og med til å synes at jeg er et fabelaktig menneske.
Stort sett går det bra. På de fleste områder går det svært bra. Men av og til skal det ikke mer enn en tekstmelding til før alt jeg har bygget opp i løpet av de siste årene velter og følelsene mine og hodet mitt går fullstendig bananas.
En typisk slik tekstmelding kan for eksempel lyde:
Could I take you for dinner sometime?
Siden jeg mottok denne meldingen søndag morgen har jeg rukket å tenke en hel del artige ting:
- Hva?
- Meg?
- Nei, nei, aldri i verden!
- Hvorfor i all verden skulle noen ha lyst til å gå ut med MEG?
- Det må være noe galt med ham. Det er garantert noe galt med ham. Ingen liker jo meg.
- Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv! Jeg vet ikke hva man gjør! Må jeg pynte meg?
- Jeg går ikke. Jeg kan ikke pynte meg. Det ser bare dumt ut likevel
- Jeg kommer ikke til å ha noe å si, jeg er jo ikke i stand til å ha en normal samtale!
- Jeg kan ikke. Jeg vil ikke.
- Jeg kommer til å dumme meg ut, jeg er ikke smart nok, det blir bare pinlig!
- Jeg vet ikke hvordan man gjør!
- Det er ingenting interessant ved meg.
- Ikke er jeg morsom nok heller.
- Og jeg er i hvert fall ikke pen nok.
- Det er sikkert bare en spøk. Om jeg svarer ja kommer han bare til å le av meg.
I slike situasjoner er det altså ut med frie, fornøyde og bekymringsløse Sif og inn med hjelpeløse, angstfylte Sif som ikke er bra nok for noen og ikke duger til noe som helst. Jeg ender opp på en følelsesmessig karusell der alt som betyr noe er hva som er riktig, hva som forventes av meg, hvordan jeg burde oppføre meg, hvordan jeg må kle meg, hva jeg skal si for å være bra nok - ja, rett og slett hvordan jeg best kan skjule alt som er det fryktelige mennesket som er meg.
Ja! Også favoritten min, da - han liker meg sikkert bare fordi han tror at jeg liker ham. Noe som selvsagt er en direkte speiling av hvordan jeg levde mitt liv i mange år. Med én gang noen nedverdiget seg til å gi meg litt oppmerksomhet eller vise meg en smule vennlighet endte jeg som regel opp med å bli stormende forelsket i vedkommende. Så desperat etter litt kjærlighet og omsorg har jeg altså vært.
Jeg merker fremdeles sporene etter akkurat det der. For ikke én gang i løpet av det første hysterianfallet slo det meg at jeg ikke kunne fordra denne fyren første gang jeg traff ham. Jeg burde bare være takknemlig for at det er noen som viser interesse for meg, ikke sant?
Ikke før etter et par dager kom jeg på at jeg egentlig er svært, svært lykkelig på egenhånd akkurat nå, og hadde lovet meg selv at jeg i hvert fall ikke skulle kaste bort enda et semester i York med å være følelsesmessig besatt av et annet menneske.
Ikke før i dag demret det for meg at jeg ikke en gang kjenner vedkommende, og at det scenariet og den historien jeg allerede har rukket å dikte opp i hodet mitt ikke har noen rot i virkeligheten i det hele tatt.
Nok en gang har jeg alt for lett gått meg vill i en drøm - i en forestilling om noe som ikke eksisterer. Jeg gjør det altså villig vekk fremdeles - jeg mister meg selv og forelsker meg i fantasien om å være forelsket. Nei - fantasien om å bli elsket.
Som Dan Webster sier i min favorittsang fra det siste albumet sitt:
If you knew me you would stay clear
I'm not at first what I might appear - no
You see I'd fall in love with you
At least this idea of falling in love with you
Please don't catch me leave me falling
I will only drag you down
I will only pull you under
And leave you falling
Dette er altså hva jeg har brukt tre dager av leseuka mi på. På grunn av en enkel tekstmelding;
Could I take you for dinner sometime?
Og jeg som trodde jeg hadde skjønt det nå...
Til slutt må det tillegges at situasjonen etter hvert har forandret seg noe.
Selv om jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å slutte å gjøre meg selv liten og hjelpeløs bare for å unngå at andre mennesker har forventninger til meg, kunne jeg ikke dy meg, men proklamerte selvsagt høyt og tydelig min dateskrekk (uten å utbrodere videre) til denne stakkars mannen som forhåpentligvis er lykkelig uvitende om hvilket følelsesmessig rabalder han har stelt i stand.
Dette resulterte i at den forestående situasjonen ble redefinert på følgende elegante måte:
How about we don't go on a date. Yes, I agree, possibly far too serious and grown up. Maybe we call it two piss head friends going out for dinner and see how things go...
Så nå føles alt mye bedre med én gang.
----------------
Soundtrack: Dan Webster - Falling
I dag blir det for min del fryktelig privat. Delvis inspirert av en post borte hos Victoria, men også rett og slett fordi denne irrasjonelle mangelen på selvfølelse som skal beskrives er noe jeg gjenkjenner i alt for mange mennesker rundt meg. Vi river oss selv i filler, trykker oss selv ned og svømmer rundt i søla uten å være i stand til å puste. Vi begrenser oss selv totalt i stedet for å omfavne livet og de mulighetene til glede det gir.
Jeg har et lite knippe setninger som vel må sies å utgjøre min livsfilosofi og som jeg til stadighet gjør mitt beste for å dytte på vennene mine når jeg synes de strever mer enn de har godt av:
Ikke ta noe personlig. Andres oppfatning av deg har ingenting med deg å gjøre.
Ha ingen forventninger og innse at det ikke er din plikt å oppfylle andres forventninger.
Vær ren i ord.
Vær oppmerksom på din indre stemme og kast de tankene som ikke gjør deg godt.
Gjør ditt beste.
Ikke delta i andre menneskers drama. Deres virkelighet er ikke din virkelighet.
Omgi deg kun med mennesker som gjør deg godt.
Ikke bekymre deg.
Elsk deg selv slik at du kan elske andre friere.
Ha ingen forventninger og innse at det ikke er din plikt å oppfylle andres forventninger.
Vær ren i ord.
Vær oppmerksom på din indre stemme og kast de tankene som ikke gjør deg godt.
Gjør ditt beste.
Ikke delta i andre menneskers drama. Deres virkelighet er ikke din virkelighet.
Omgi deg kun med mennesker som gjør deg godt.
Ikke bekymre deg.
Elsk deg selv slik at du kan elske andre friere.
Det er på denne måten livet mitt er blitt lettere å leve. Det er dette som fungerer for meg. Jeg trives utrolig mye bedre med meg selv nå enn jeg gjorde for ti år siden, og av og til drister jeg meg til og med til å synes at jeg er et fabelaktig menneske.
Stort sett går det bra. På de fleste områder går det svært bra. Men av og til skal det ikke mer enn en tekstmelding til før alt jeg har bygget opp i løpet av de siste årene velter og følelsene mine og hodet mitt går fullstendig bananas.
En typisk slik tekstmelding kan for eksempel lyde:
Could I take you for dinner sometime?
Siden jeg mottok denne meldingen søndag morgen har jeg rukket å tenke en hel del artige ting:
- Hva?
- Meg?
- Nei, nei, aldri i verden!
- Hvorfor i all verden skulle noen ha lyst til å gå ut med MEG?
- Det må være noe galt med ham. Det er garantert noe galt med ham. Ingen liker jo meg.
- Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv! Jeg vet ikke hva man gjør! Må jeg pynte meg?
- Jeg går ikke. Jeg kan ikke pynte meg. Det ser bare dumt ut likevel
- Jeg kommer ikke til å ha noe å si, jeg er jo ikke i stand til å ha en normal samtale!
- Jeg kan ikke. Jeg vil ikke.
- Jeg kommer til å dumme meg ut, jeg er ikke smart nok, det blir bare pinlig!
- Jeg vet ikke hvordan man gjør!
- Det er ingenting interessant ved meg.
- Ikke er jeg morsom nok heller.
- Og jeg er i hvert fall ikke pen nok.
- Det er sikkert bare en spøk. Om jeg svarer ja kommer han bare til å le av meg.
I slike situasjoner er det altså ut med frie, fornøyde og bekymringsløse Sif og inn med hjelpeløse, angstfylte Sif som ikke er bra nok for noen og ikke duger til noe som helst. Jeg ender opp på en følelsesmessig karusell der alt som betyr noe er hva som er riktig, hva som forventes av meg, hvordan jeg burde oppføre meg, hvordan jeg må kle meg, hva jeg skal si for å være bra nok - ja, rett og slett hvordan jeg best kan skjule alt som er det fryktelige mennesket som er meg.
Ja! Også favoritten min, da - han liker meg sikkert bare fordi han tror at jeg liker ham. Noe som selvsagt er en direkte speiling av hvordan jeg levde mitt liv i mange år. Med én gang noen nedverdiget seg til å gi meg litt oppmerksomhet eller vise meg en smule vennlighet endte jeg som regel opp med å bli stormende forelsket i vedkommende. Så desperat etter litt kjærlighet og omsorg har jeg altså vært.
Jeg merker fremdeles sporene etter akkurat det der. For ikke én gang i løpet av det første hysterianfallet slo det meg at jeg ikke kunne fordra denne fyren første gang jeg traff ham. Jeg burde bare være takknemlig for at det er noen som viser interesse for meg, ikke sant?
Ikke før etter et par dager kom jeg på at jeg egentlig er svært, svært lykkelig på egenhånd akkurat nå, og hadde lovet meg selv at jeg i hvert fall ikke skulle kaste bort enda et semester i York med å være følelsesmessig besatt av et annet menneske.
Ikke før i dag demret det for meg at jeg ikke en gang kjenner vedkommende, og at det scenariet og den historien jeg allerede har rukket å dikte opp i hodet mitt ikke har noen rot i virkeligheten i det hele tatt.
Nok en gang har jeg alt for lett gått meg vill i en drøm - i en forestilling om noe som ikke eksisterer. Jeg gjør det altså villig vekk fremdeles - jeg mister meg selv og forelsker meg i fantasien om å være forelsket. Nei - fantasien om å bli elsket.
Som Dan Webster sier i min favorittsang fra det siste albumet sitt:
If you knew me you would stay clear
I'm not at first what I might appear - no
You see I'd fall in love with you
At least this idea of falling in love with you
Please don't catch me leave me falling
I will only drag you down
I will only pull you under
And leave you falling
Dette er altså hva jeg har brukt tre dager av leseuka mi på. På grunn av en enkel tekstmelding;
Could I take you for dinner sometime?
Og jeg som trodde jeg hadde skjønt det nå...
Til slutt må det tillegges at situasjonen etter hvert har forandret seg noe.
Selv om jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å slutte å gjøre meg selv liten og hjelpeløs bare for å unngå at andre mennesker har forventninger til meg, kunne jeg ikke dy meg, men proklamerte selvsagt høyt og tydelig min dateskrekk (uten å utbrodere videre) til denne stakkars mannen som forhåpentligvis er lykkelig uvitende om hvilket følelsesmessig rabalder han har stelt i stand.
Dette resulterte i at den forestående situasjonen ble redefinert på følgende elegante måte:
How about we don't go on a date. Yes, I agree, possibly far too serious and grown up. Maybe we call it two piss head friends going out for dinner and see how things go...
Så nå føles alt mye bedre med én gang.
----------------
Soundtrack: Dan Webster - Falling
07 april 2008
Jeg er litt forelsket i Odd Børretzen.. på samme måte som jeg er litt forelsket i James May og Sean Connery...
Det eneste av de tre 'valgfrie' emnene jeg studerer dette halvåret som jeg ville ha valgt dersom jeg faktisk hadde kunnet velge er Interkulturell kommunikasjon. I praksis er interkulturell kommunikasjon noe av det mest underholdende jeg vet om, særlig når Elisabeth er involvert (hun snøvler, som tidligere nevnt, flytende på opptil flere språk). I teorien, derimot, er det litt kjedelig.
I dette faget har fryktelig mange sjenerte nordmenn holdt en ti minutters presentasjon på dårlig engelsk for å få gå opp til eksamen, undertegnede inkludert, og det var i forbindelse med dette jeg fant på at det kunne være artig å intervjue vennene mine om norske stereotyper og eventuelle fordommer som eksisterer mot nordmenn.
Det jeg lærte aller mest av dét prosjektet er at veldig mange mennesker synes stereotyper er skikkelig DUMT og at det skal veldig lite til for å fornærme enkelte på dette området (jeg lærte forøvrig også at jeg har overveldende mange observante, morsomme og intelligente venner med overraskende evner til selvransakelse og selvironi, men det er en annen historie).
Den andre tingen jeg lærte var at man skal være litt forsiktig med Odd Børretzen. Jeg holdt nemlig på å stryke med da jeg i min iver etter å bedrive litt skikkelig research leste blant annet 'Hvordan forstå og bruke en nordmann'. Jeg lo meg rett og slett nesten i hjel her jeg, i god Elisabeth-ånd, satt og forberedte presentasjon natten før fremførelsen.
Siden jeg i går opplevde å bli kalt alkoholiker for tredje gang på litt for kort tid*, tenkte jeg at jeg kunne dele kapittelet 'Nordmannen og beruselsen' med de som skulle finne på å snuble innom her (det anbefales selvsagt å lese hele boken, og da særlig feilsøkingsskjemaet bakerst);
Fordi (Se: Norsk sjenanse og Norske samtaler. Finnes de?) Nordmannen gjennom 8000 år bodde i ensomhet i sin hule, var det, på den tiden, i Norge, ikke markedsgrunnlag for kommersiell brennevinsfremstilling. Nordmannen måtte derfor hjelpe seg selv på dette området. Han fremstilte sine egne alkoholholdige drikkevarer hjemme i hulen, senere på gården. Han hadde imidlertid ikke lært å fremstille glass og flasker. Oppbevaringen av det ferdige produktet boe derfor et problem for ham.
Dette problemet løste Nordmannen ved å drikke opp alt sammen på en gang.
Når han etterpå gikk ut i skogen var han glad, lykkelig og vennlig innstilt overfor hele verden. Hvis han derfor, på en sånn dag, møtte en elg, en bjørn eller lignende, gikk han ofte bort til elgen, bjørnen eller hva det nå var, og sa f. eks.: 'Du er en kjekk kar' og gjorde tegn til at han ville klappe dyret på hodet Dyret, som var helt edru, oppfattet vennligheten som en trussel (edru dyr, og personer, i Norge, og andre steder, gjør ofte det) og slo, i noen tilfeller, Nordmannen ihjel, eller bet av ham en eller flere armer og bein.
Disse erfaringene, samt den nedarvede mangel på tomflasker, har ført til at Nordmannen
1) har stor respekt for beruselsen som han vet kan føre til misforståelser og ubehageligheter i skogen, og derfor
2) drikker opp alt sammen i dag fordi han ikke vet om han lever i morgen.
Statistisk sett ligger Nordmannens alkoholforbruk lavt sammenlignet med andre:
Dansken drikker på ett år, statistisk, 11 liter vin, 116 liter øl og 1,2 liter brennevin.
De tilsvarende tall er for Franskmannen: 101, 45,2 og 3,5; for Engelskmannen: 5,7, 118 og 4,1; for Tyskeren: 22, 148, og 4,1.
Mens Nordmannen bare drikker 3,2 liter vin, 45,1 liter øl og 1,2 liter bennevin. Statistisk. Pr. år.
Til tross for at Nordmannens forbruk av alkohol altså er blant de laveste i Europa, kan det noen ganger se, og ikke minst høres, ut som om dette ikke er tilfelle. Det kommer av at mens Dansken, Engelskmannen, Franskmannen osv. drikker litt hver dag under hele den statistiske periode, drikker Nordmannen, av ovenfor nevnte grunner, ofte opp hele statistikken på en gang. Det skjer ofte på båten til Danmark eller på andre reiser til utlandet. Og da kan det ofte virke som om 3,2 liter vin, 45,1 liter øl og 1,2 liter brennevin er mer enn det faktisk er, statistisk.
Som i eldre tider, da Nordmannen i sin beruselse gikk ut i skogen og snakket vennlig til bjørn og elg, vil Nordmannen i dag gjøre noe lignende. Om han befinnner seg på danskebåten eller i en eller annen by et sted i Verden, er han, etter å ha drukket opp årsstatistikken, glad, lykkelig og vennlig. Han vil da, noen ganger, gå ut på dansegulvet eller på gata og si til dem han treffer: 'Heisann, heisann', og gjøre tegn til å ville klappe dem på hodet eller andre steder. Mange utlendinger, som elg og bjørn tidligere, misforstår dette og oppfatter Nordmannen som truende, og 'biter ham av'. Da blir Nordmannen lei seg og kan (se: Norsk sjenanse) komme til å veive med armene, og, i ren hjelpelpøshet, opptre uheldig og velte kelnere og annet.
I beruset tilstand blir Nordmannen, noen ganger, snakkesalig. Han behersker da flere fremmede språk (engelsk, fransk, italiensk, russisk osv.) som han ellers ikke kan. Og han løser, utover kvelden, de fleste av Verdens problemer.
(Odd Børretzen - Hvordan forstå og bruke en nordmann, Aventura Forlag, 1991) <- Fryktelig ukorrekt referanse som ville fått de fleste av foreleserne mine til å gråte sårt.. Jutta vil, som de fleste andre forelesere i Interkulturell kommunikasjon, selvsagt fortelle deg at stereotyper kun er mentale forestillinger og ikke har den minste rot i virkeligheten (og dessuten er hun kraftig lei av hvor strenge tyskere fremstilles på film-og nå må alle lese hele pensum tusen ganger, fordi Henrik og Jutta er ikke NÅDIGE på eksamen om noen skulle finne på å tro deeet...), men dette skriveriet til Odd høres da unektelig litt kjent ut?
Ekstraordinært vennlige?
Behersker fremmede språk?
Velte ting?
Nei, jeg kommer visst ikke på det akkurat nå...
* Pga. beskrivelsene på denne bloggen hadde det gått Min Bror Bjørnen hus forbi at jeg faktisk drev og studerte engelsk i England og ikke bare drev og fantet rundt. Bloggvirkeligheten er selvsagt den hele og fulle uredigerte virkeligheten, ifølge mange, og dermed fikk jeg stadig bekymrede meldinger om hvorvidt jeg hadde kontroll, noe jeg syntes var ganske tåpelig og svært unødvendig siden jeg aldri har påstått å ha noe som helst kontroll på noenting.
I går var det en kollega som hadde gjennomskuet meg og endelig forstått at den eneste grunnen til at jeg ikke har overveldende lyst til å jobbe formiddag tre av fire søndager pr. mdn. må være at jeg er intet mindre enn understadig beruset hver bidige helg (Selv er jeg selvsagt den første til å innrømme at jeg er proppfull av fordommer, noe som gjorde at da kollegaen min fortalte meg at TENNIS var grunnen til at han ville ha fri på søndags formiddager lo jeg så jeg grinte i flere minutter, helt til jeg kom på at jeg jo faktisk spiller i korps selv).
Det toppet seg imidlertid i januar, da en av mine omtenksomme og bekymrede eks-kjærester skrev en svært alvorlig e-post til meg der han bedyret at 'vi kunne ha jobbet oss gjennom alkoholproblemene dine SAMMEN, kjære du, om du bare hadde gitt oss en sjanse'.
Faktum er, som mange vet, at jeg hadde et prosjekt gående for mange år siden der jeg prøvde så hardt jeg kunne å bli alkholiker. Det varte i ganske nøyaktig seks måneder før jeg kjedet meg så fryktelig at jeg sluttet med det. Omtrent i samme gate som dette røykeprosjektet mitt, altså; jeg har prøvd å begynne å festrøyke i ti år, men jeg blir fremdeles svimmel og udugelig etter to trekk. Så sånn er det.
---------------
Soundtrack: Katrina & The Waves - Love shine a light
I dette faget har fryktelig mange sjenerte nordmenn holdt en ti minutters presentasjon på dårlig engelsk for å få gå opp til eksamen, undertegnede inkludert, og det var i forbindelse med dette jeg fant på at det kunne være artig å intervjue vennene mine om norske stereotyper og eventuelle fordommer som eksisterer mot nordmenn.
Det jeg lærte aller mest av dét prosjektet er at veldig mange mennesker synes stereotyper er skikkelig DUMT og at det skal veldig lite til for å fornærme enkelte på dette området (jeg lærte forøvrig også at jeg har overveldende mange observante, morsomme og intelligente venner med overraskende evner til selvransakelse og selvironi, men det er en annen historie).
Den andre tingen jeg lærte var at man skal være litt forsiktig med Odd Børretzen. Jeg holdt nemlig på å stryke med da jeg i min iver etter å bedrive litt skikkelig research leste blant annet 'Hvordan forstå og bruke en nordmann'. Jeg lo meg rett og slett nesten i hjel her jeg, i god Elisabeth-ånd, satt og forberedte presentasjon natten før fremførelsen.
Siden jeg i går opplevde å bli kalt alkoholiker for tredje gang på litt for kort tid*, tenkte jeg at jeg kunne dele kapittelet 'Nordmannen og beruselsen' med de som skulle finne på å snuble innom her (det anbefales selvsagt å lese hele boken, og da særlig feilsøkingsskjemaet bakerst);
Nordmannen og beruselsen
Fordi (Se: Norsk sjenanse og Norske samtaler. Finnes de?) Nordmannen gjennom 8000 år bodde i ensomhet i sin hule, var det, på den tiden, i Norge, ikke markedsgrunnlag for kommersiell brennevinsfremstilling. Nordmannen måtte derfor hjelpe seg selv på dette området. Han fremstilte sine egne alkoholholdige drikkevarer hjemme i hulen, senere på gården. Han hadde imidlertid ikke lært å fremstille glass og flasker. Oppbevaringen av det ferdige produktet boe derfor et problem for ham.
Dette problemet løste Nordmannen ved å drikke opp alt sammen på en gang.
Når han etterpå gikk ut i skogen var han glad, lykkelig og vennlig innstilt overfor hele verden. Hvis han derfor, på en sånn dag, møtte en elg, en bjørn eller lignende, gikk han ofte bort til elgen, bjørnen eller hva det nå var, og sa f. eks.: 'Du er en kjekk kar' og gjorde tegn til at han ville klappe dyret på hodet Dyret, som var helt edru, oppfattet vennligheten som en trussel (edru dyr, og personer, i Norge, og andre steder, gjør ofte det) og slo, i noen tilfeller, Nordmannen ihjel, eller bet av ham en eller flere armer og bein.
Disse erfaringene, samt den nedarvede mangel på tomflasker, har ført til at Nordmannen
1) har stor respekt for beruselsen som han vet kan føre til misforståelser og ubehageligheter i skogen, og derfor
2) drikker opp alt sammen i dag fordi han ikke vet om han lever i morgen.
Statistisk sett ligger Nordmannens alkoholforbruk lavt sammenlignet med andre:
Dansken drikker på ett år, statistisk, 11 liter vin, 116 liter øl og 1,2 liter brennevin.
De tilsvarende tall er for Franskmannen: 101, 45,2 og 3,5; for Engelskmannen: 5,7, 118 og 4,1; for Tyskeren: 22, 148, og 4,1.
Mens Nordmannen bare drikker 3,2 liter vin, 45,1 liter øl og 1,2 liter bennevin. Statistisk. Pr. år.
Til tross for at Nordmannens forbruk av alkohol altså er blant de laveste i Europa, kan det noen ganger se, og ikke minst høres, ut som om dette ikke er tilfelle. Det kommer av at mens Dansken, Engelskmannen, Franskmannen osv. drikker litt hver dag under hele den statistiske periode, drikker Nordmannen, av ovenfor nevnte grunner, ofte opp hele statistikken på en gang. Det skjer ofte på båten til Danmark eller på andre reiser til utlandet. Og da kan det ofte virke som om 3,2 liter vin, 45,1 liter øl og 1,2 liter brennevin er mer enn det faktisk er, statistisk.
Som i eldre tider, da Nordmannen i sin beruselse gikk ut i skogen og snakket vennlig til bjørn og elg, vil Nordmannen i dag gjøre noe lignende. Om han befinnner seg på danskebåten eller i en eller annen by et sted i Verden, er han, etter å ha drukket opp årsstatistikken, glad, lykkelig og vennlig. Han vil da, noen ganger, gå ut på dansegulvet eller på gata og si til dem han treffer: 'Heisann, heisann', og gjøre tegn til å ville klappe dem på hodet eller andre steder. Mange utlendinger, som elg og bjørn tidligere, misforstår dette og oppfatter Nordmannen som truende, og 'biter ham av'. Da blir Nordmannen lei seg og kan (se: Norsk sjenanse) komme til å veive med armene, og, i ren hjelpelpøshet, opptre uheldig og velte kelnere og annet.
I beruset tilstand blir Nordmannen, noen ganger, snakkesalig. Han behersker da flere fremmede språk (engelsk, fransk, italiensk, russisk osv.) som han ellers ikke kan. Og han løser, utover kvelden, de fleste av Verdens problemer.
(Odd Børretzen - Hvordan forstå og bruke en nordmann, Aventura Forlag, 1991) <- Fryktelig ukorrekt referanse som ville fått de fleste av foreleserne mine til å gråte sårt.. Jutta vil, som de fleste andre forelesere i Interkulturell kommunikasjon, selvsagt fortelle deg at stereotyper kun er mentale forestillinger og ikke har den minste rot i virkeligheten (og dessuten er hun kraftig lei av hvor strenge tyskere fremstilles på film-og nå må alle lese hele pensum tusen ganger, fordi Henrik og Jutta er ikke NÅDIGE på eksamen om noen skulle finne på å tro deeet...), men dette skriveriet til Odd høres da unektelig litt kjent ut?
Ekstraordinært vennlige?
Behersker fremmede språk?
Velte ting?
Nei, jeg kommer visst ikke på det akkurat nå...
* Pga. beskrivelsene på denne bloggen hadde det gått Min Bror Bjørnen hus forbi at jeg faktisk drev og studerte engelsk i England og ikke bare drev og fantet rundt. Bloggvirkeligheten er selvsagt den hele og fulle uredigerte virkeligheten, ifølge mange, og dermed fikk jeg stadig bekymrede meldinger om hvorvidt jeg hadde kontroll, noe jeg syntes var ganske tåpelig og svært unødvendig siden jeg aldri har påstått å ha noe som helst kontroll på noenting.
I går var det en kollega som hadde gjennomskuet meg og endelig forstått at den eneste grunnen til at jeg ikke har overveldende lyst til å jobbe formiddag tre av fire søndager pr. mdn. må være at jeg er intet mindre enn understadig beruset hver bidige helg (Selv er jeg selvsagt den første til å innrømme at jeg er proppfull av fordommer, noe som gjorde at da kollegaen min fortalte meg at TENNIS var grunnen til at han ville ha fri på søndags formiddager lo jeg så jeg grinte i flere minutter, helt til jeg kom på at jeg jo faktisk spiller i korps selv).
Det toppet seg imidlertid i januar, da en av mine omtenksomme og bekymrede eks-kjærester skrev en svært alvorlig e-post til meg der han bedyret at 'vi kunne ha jobbet oss gjennom alkoholproblemene dine SAMMEN, kjære du, om du bare hadde gitt oss en sjanse'.
Faktum er, som mange vet, at jeg hadde et prosjekt gående for mange år siden der jeg prøvde så hardt jeg kunne å bli alkholiker. Det varte i ganske nøyaktig seks måneder før jeg kjedet meg så fryktelig at jeg sluttet med det. Omtrent i samme gate som dette røykeprosjektet mitt, altså; jeg har prøvd å begynne å festrøyke i ti år, men jeg blir fremdeles svimmel og udugelig etter to trekk. Så sånn er det.
---------------
Soundtrack: Katrina & The Waves - Love shine a light
08 november 2007
Irregulært novemberhumør.
På denne tiden for to år siden skrev jeg dette i notatboken min:
'Å leve mitt liv akkurat nå er som å svømme i opprørt vann.
Øyeblikkene av klarhet, den frie pusten varer aldri lenge nok til å døyve smerten og forvirringen før man atter en gang trekkes ned i kaos.
Jeg trenger styrke og selvtillit nok til å sette føttene under meg og bære alt jeg er og alt jeg kan være. Alt jeg har vært og alt jeg vil være.'
På denne tiden i fjor hadde jeg nettopp besøkt York for første gang. For ett år siden satt jeg på en buss og gråt fordi sannheten sto klarere for meg enn den hadde gjort på tre år.
Den sjette november 2006 forlot jeg mannen jeg trodde jeg skulle bli gammel sammen med.
Fullstendig uventet hadde jeg med denne reisen tatt skrittet ut av en hverdag jeg på ingen måte kontrollerte selv og inn i en verden jeg hadde glemt. En verden der hver dag er en fest, et sted der man fokuserer på lykke i stedet for bekymringer og en virkelighet der venner bygger hverandre opp fremfor å trekke hverandre ned. Her gjenoppdaget jeg også en Siv som var blitt forlatt et sted på veien. En Siv som gledet seg ved livet, en Siv som hadde noe å si, en Siv som bestemte selv.
Skrekkslagen reiste jeg hjem, med vissheten om at det fantes en annen virkelighet for meg. Et annet liv. Et annet valg. Jeg er ikke så flink til å ta valg.
I dag bor jeg i York, i det minste for en liten stund. Jeg har tatt avgjørelser jeg tidligere ville ansett som umulige, jeg har mennesker i livet mitt som er så fantastiske at jeg ikke trodde de kunne finnes, jeg gjør en innsats for å omgi meg bare med gode ting og jeg vet at verden ligger åpen for meg uansett hva jeg finner på å gjøre.
Av og til opplever jeg øyeblikk av fullstendig tilfredshet. Følelsen som oppstår når man oppdager at man akkurat nå ikke ønsker at noe var annerledes er ubeskrivelig.
Selv om det ikke innebærer annet enn å høre på Wendy McNeill mens man ligger alene i sengen midt på natten og plutselig innser at man er fullstendig fri.
Hurra!
----------------
Soundtrack: Wendy McNeill - Black Angus
'Å leve mitt liv akkurat nå er som å svømme i opprørt vann.
Øyeblikkene av klarhet, den frie pusten varer aldri lenge nok til å døyve smerten og forvirringen før man atter en gang trekkes ned i kaos.
Jeg trenger styrke og selvtillit nok til å sette føttene under meg og bære alt jeg er og alt jeg kan være. Alt jeg har vært og alt jeg vil være.'
På denne tiden i fjor hadde jeg nettopp besøkt York for første gang. For ett år siden satt jeg på en buss og gråt fordi sannheten sto klarere for meg enn den hadde gjort på tre år.
Den sjette november 2006 forlot jeg mannen jeg trodde jeg skulle bli gammel sammen med.
Fullstendig uventet hadde jeg med denne reisen tatt skrittet ut av en hverdag jeg på ingen måte kontrollerte selv og inn i en verden jeg hadde glemt. En verden der hver dag er en fest, et sted der man fokuserer på lykke i stedet for bekymringer og en virkelighet der venner bygger hverandre opp fremfor å trekke hverandre ned. Her gjenoppdaget jeg også en Siv som var blitt forlatt et sted på veien. En Siv som gledet seg ved livet, en Siv som hadde noe å si, en Siv som bestemte selv.
Skrekkslagen reiste jeg hjem, med vissheten om at det fantes en annen virkelighet for meg. Et annet liv. Et annet valg. Jeg er ikke så flink til å ta valg.
I dag bor jeg i York, i det minste for en liten stund. Jeg har tatt avgjørelser jeg tidligere ville ansett som umulige, jeg har mennesker i livet mitt som er så fantastiske at jeg ikke trodde de kunne finnes, jeg gjør en innsats for å omgi meg bare med gode ting og jeg vet at verden ligger åpen for meg uansett hva jeg finner på å gjøre.
Av og til opplever jeg øyeblikk av fullstendig tilfredshet. Følelsen som oppstår når man oppdager at man akkurat nå ikke ønsker at noe var annerledes er ubeskrivelig.
Selv om det ikke innebærer annet enn å høre på Wendy McNeill mens man ligger alene i sengen midt på natten og plutselig innser at man er fullstendig fri.
Hurra!
----------------
Soundtrack: Wendy McNeill - Black Angus
28 august 2007
Peanøttsmør i natten
Kandidat 1: Oh no! I forgot to eat the peanut butter!! (fortvilet; planen var å spise peanøttsmør med skje) -But the sex was better (fornøyd).
Kandidat 2: Good, I'm glad I beat the peanut butter (tørt)
Kandidat 1: Oh, but I really, really enjoy peanut butter.
Kandidat 2: Good, I'm glad I beat the peanut butter (tørt)
Kandidat 1: Oh, but I really, really enjoy peanut butter.
01 juni 2007
Argh...
Jeg synes faktisk det er utrolig masete at du sier det samme til meg hver eneste gang du ser meg...
"Nå er du jammen blitt tynn, Sif!"
HYL!!!
"Nå er du jammen blitt tynn, Sif!"
HYL!!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
