Bli frisk?

The following side effects have been most commonly reported:

Anxiety and nervousness, drowsiness, insomnia, dizziness, weakness or fatigue, nausea, diarrhoea, dry mouth, weight loss, tremor and increased sweating.

Some side effects which have been reported but are uncommon are as follows:

Headache, dry mouth, loss of appetite, dyspepsia, vomiting, severe constipation, increase of blood pressure and/or sight impairment, sore throat, joint or muscle pain, hair loss, sexual dysfunction and liver problems. Also problems with sense of taste have been reported.

In addition, some other side effects have been reported but definite relationship with the medicine has not been established:

Suicidal tendency, violent behaviour, stroke, increased tendency to bleed from various body sites such as gums and nose, blue-black patches over the skin occur following a bruise, fatigue or weakness with recurrent infections, dry cough associated with fever, chills and difficulty in breathing, sudden onset of abdominal pain, nausea and vomiting, passage of bloody or black stools and/or vomiting of blood or material that looks like coffee grounds, excessive milk flow from breasts, vaginal bleeding (after withdrawal) and anaemia.

Jippi!

----------------

Soundtrack: Radiohead - Nude

Ånei!

Plutselig er ikke lenger det å legge seg alene bare det å legge seg alene, det er å legge seg uten deg, og jeg er ikke i form til å vurdere om denne utviklingen er ønskelig eller ikke akkurat nå.

Varmen, gleden og latteren i hjertet hvisker ja, resepten legen skrev ut til meg i går hyler nei.

---------------

Soundtrack: Dar Williams & Ani Difranco - Comfortably Numb

Morgenfugl?

All ære til enkelte som i disse dager har bestemt seg for å redde både meg og studiene mine ved å sette opp dagsplaner og mål og frister og innlagte pauser med lufteturer og jeg vet ikke hva...

Og hipp hurra for personlig engasjement! Virkelig! Det hjelper, det gjør det.

Men når jeg blir oppring klokken syv - SYV - på morgenen og noen begynner å snakke om Margaret Thatcher (!!!) og hvordan hun faktisk greide seg med bare tre timers søvn pr. døgn (selv om hennes nåværende tilstand kanskje ikke frister til etterfølgelse)* når jeg prøver å fortelle at jeg har sprenglest Tess of the D'Urbervilles til klokken fire på natten og ikke en gang klarer å forstå hvem pokker det er som driver og kvitrer i den andre enden av linjen og langt mindre vet om samtalen foregår på engelsk eller norsk, da mener jeg det er helt på sin plass med litt seriøs metodekritikk.

* denne samtalen er faktisk helt reell, det er også det eneste jeg husker å ha snakket om i dag tidlig. Vi snakket i åtte minutter. Jeg tror egentlig jeg sov i seks av de og sa ''men jeg vil ikke være Margaret Thatcher'' i to.

----------------

Soundtrack: Twisted Sister - We're Not Gonna Take It

Whatever gets you through the night, right?

OK, så får du ikke spilt av denne videoen her, men dobbelklikk nå bare på den og se den på YouTube...

Welcome Home - Coheed and Cambria

Snakk om innsatsvilje...

I dag så jeg to gjess som iherdig prøvde å spise et eple som fløt i elva.

Det var vanskelig.

----------------

Soundtrack: Ed Burleson - dead skunk

De underligste seminaroppgaver...

Når man nå likevel skal lære om språk og kjønn - hvordan menn og kvinner uttrykker seg forskjellig, har ulike måter å kommunisere på og ikke deler det samme ordforrådet, hva er da mer naturlig enn å studere kontaktannonser i aviser for å se hvordan menn og kvinner beskriver seg selv og den de håper å fange oppmerksomheten til? Vi hadde blant annet stor moro av å sammenligne språket til homofile og heterofile, men det som skapte aller mest diskusjon og forvirring fredag ettermiddag var hva som egentlig er forskjellen på en transvestitt og en cross-dresser, hva det betyr å være passiv bifil og hvorvidt denne ''Jenny'' er en mann eller en kvinne:

Jenny, passive bi CD (cross-dresser, Sifs anm.), seeks assertive bi/gay male for fun and exciting times.

Vi vurderte et øyeblikk rett og slett å ringe og spørre, og etter dette kan jeg ikke annet enn å tenke at jeg, tross alt, er ganske ukomplisert.

----------------

Soundtrack: Andy Stones - Victoria Green

Det er ikke bare foreleserne ved NSC som har mye rart for seg...

''Sitter du her og spiser bolle og ser på nakne damer!?!''

- Rune til Mari, som for øyeblikket har ramlet litt ut av Media Watch-avislesinga for å diskutere hvorvidt side 3 pike fenomenet i The Sun muligens kan være relevant for neste ukes seminar i multikulturalisme dersom avisen skulle vise seg å bare bruke hvite jenter hele uka. Diskriminering, ikke sant? Det skal også nevnes at debatten tidvis ble avbrutt av stadige forsøk på å bestemme om dagens frøken hadde silikonbryster eller ikke (noe det er uventet (?) vanskelig å kjenne etter via en avis, i grunnen..).


''Nei, unger? La meg si det sånn - det er stor fare for at den ungen min hadde endt opp med bleia på hodet og smokken i r*va, om du skjønner hva jeg mener? Du vet hvordan man sier at nyfødte lukter så godt? Da tenker jeg mer på at den ungen nettopp kom ut av den dama der, og så klarer jeg ikke la være å tenke på hva det EGENTLIG er den ungen lukter!''

- Hannah, muligens noe skeptisk til sitt eget morsinnstinkt, kort etterfulgt av:

''Det er akkurat som at egget er mensen til høna det, ikke sant?''

(Muligens noe sensurert og særdeles fritt etter hukommelsen, altså).


''I didn't know WHAT you were doing last night! First, you drowned my burger in chili sauce, only that was rather nice, actually, so I ate the whole thing - but when you got your burger, you insisted on only eating the bread, and then you ate the napkin..''

- Denne siste kan vi like gjerne la være anonym, synes jeg!

*hoste*

----------------

Soundtrack: Nick Cave - More News from Nowhere

Kort oppsummert:

I kveld møtte jeg plutselig en mann på kjøkkenet. Han sa han har bodd her siden mandag. Hm.

Han kunne også fortelle at en annen av de jeg bor sammen med (som jeg forøvrig ikke hadde sett på en uke før hun vandret inn på kjøkkenet i sted) hadde beskrevet meg som ''elusive''. Da jeg ærlig måtte innrømme at jeg ikke ante hva det betød, sa han ''apparently you are heard, but never seen''.

Klippet fra ordnett:

Elusive (adj.):

- vanskelig å gripe (eller få tak i)
- unnvikende, flyktig
- vanskelig å definere
- flyktig

Jeg kan ikke annet enn si meg enig - det er smertefullt riktig på så fryktelig mange måter, men jeg nøyde meg med å si at det bare er fordi jeg er så fryktelig sjenert at jeg mest driver og sniker meg rundt på natten, når alle sover.

Den tredje samboeren min dater for tiden en pilot i det britiske flyvåpnet, og siden de driver med nattflyvning denne uken, morer han seg stort med å skremme vettet av oss ved å fly veldig lavt rett over huset vårt hver eneste kveld.

På lingvistikkseminaret i dag snakket vi om ulike typer indisk-engelsk, og i en bisetning slang Lalita ut at navnet mitt på hindi (mener jeg det var) betyr ''just alone''.

Ok, så var det var en spøk, ok, så klarer jeg ikke å verifisere påstanden uansett hvor mye jeg Googler, men likevel gråt jeg. I skjul.

----------------

Soundtrack: Snatam Kaur - Ong Namo

Kjenner vi deg?

Når Elisabeth og jeg er Maniske i Offentlighet er det Overordnede Målet alltid å jobbe med prosjektet ''Få Nye Engelsktalende Venner''. Det resulterer i at jeg ofte kommer hjem med veska full av visittkort. Noen av disse har det helt tydelig vært Svært Nødvendig å ta med hjem, som visittkortet til mannen fra Brownie Heaven som gav oss smaksprøver jeg ble flau av å spise i offentlighet og som fortalte at de leverte brownies hjem til deg om du ønsket det. Noen vet jeg ikke nøyaktig hva vi skulle med, som visittkortet til dansken som driver et hotell et eller annet sted her i byen, andre igjen er morsomme minner om da vi satt utenfor Tesco klokken fire på natten og ventet på at nachspielvertene våre skulle kjøpe øl mens vi villig lot oss sjarmere av den gamle og litt ensomme skotske taxisjåføren vi skulle ha til å kjøre oss til Glasgow. Og så er det Ali, da, som gav oss nummeret sitt i ren desperasjon sånn at vi skulle slutte å mase om at han måtte være med oss ut den dagen og heller ringe ham på utedagen hans (torsdag). Hva kan jeg si? Jeg har sansen for ubeskjedenhet:

Det var bare det.

Ali på MySpace

----------------

Soundtrack: Joseph Arthur - Honey and the Moon

Du vet det trengs forandringer når...

* du til vanlig har en gjennomsnittlig bloggefrekvens på mellom fire og åtte innlegg pr. mnd. men allerede har skrevet 21 innlegg i oktober.

* du våkner opp og innser at den siste ukens livsstil har gitt deg en umiskjennelig gammelmannslukt.

* vennene dine begynner å tro at du kanskje er død fordi du ikke har vært online på to dager.

I dag har jeg gitt meg selv bloggeforbud.. bortsett fra to innlegg som ligger som utkast, da.. og dette.

----------------

Soundtrack: The Summits - Carry Me Across

Sifs Guide til Ikke-Dating

..eller En Studie i Overdreven Bruk av Adjektiver..

..eller også Hvordan Prøve å Unngå at Noen Oppfatter Den Egentlige Historien ved å Bruke Alt For Mange Ord..

Jeg forestiller meg at, dersom du kjenner meg, er det muligens rett og slett noe ubehagelig å lese denne bloggen om dagen... Kanskje du rett og slett ikke har noe ønske vite disse tingene om meg?

I så tilfelle beklager jeg. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Brått er det blitt så personlig og seriøst her at jeg rett og slett har begynt å bekymre meg for om det er like før jeg skal begynne å synse og mene og slikt - sånne ting som andre bloggere driver med, mener jeg, og dét kan vi jo ikke ha noe av. Det varer nok ikke så lenge dette her.

Jepp, det er riktig - det skal handle om denne daten min nå. Faktisk planla jeg, mellom de mange vonde panikkanfallene forrige uke, at jeg jo i det minste kunne bruke denne forestående date-galskapen til å skrive et innlegg om min teori angående dating i Norge i forhold til England. Gjøre litt research på en måte, og så dra inn all kvasi-kunnskapen jeg, helt utilsiktet, på et eller annet vis har klart å tilegne meg angående de utallige, kompliserte sosiale reglene i dette klassebefengte samfunnet. Kanskje snakke litt om det at nordmenn synes å jobbe veldig hardt for å komme fortest mulig inn i en slags hverdag når de treffer noen, og det at dating ikke er spesielt vanlig i de miljøene jeg ferdes i - at regelen i stedet virker å være at man drikker seg full og treffer noen på en fest for så å våkne opp en vakker dag og oppdage at noen har flyttet inn hos en uten at man helt fikk med seg hvordan det gikk til. Men det går ikke nå. Nå er det noe annet som må skrives, nemlig innlegget om hvordan man rett og slett ikke, under noen omstendigheter, gjør det. Dater, altså.

Riktignok brukte jeg hele forrige uke på å klandre meg selv fordi jeg syntes at det å si ja til å gå på date utvilsomt var den Dummeste Idéen jeg noen gang har hatt, samtidig som jeg mentalt innstilte meg selv på at det hele kom til å bli en Grusomt Klam og Klønete Affære.

Little did I know!

Ingenting, virkelig INGENTING, kunne noen gang ha forberedt meg på det som skulle komme, eller i hvilken grad hodet mitt én gang for alle skulle klare å overgå seg selv i løpet av dette prosjektet når det gjelder kunsten å gå Fullstendig Pære.

Selv om forsikringen om at dette likevel ikke skulle være en Skummel Date, men bare to venner som tilfeldigvis skulle treffes en lørdagskveld til en viss grad hadde beroliget meg, fikk naturlig nok date-angsten min et voldsomt oppsving når jeg fredag kveld hadde satt meg ned for å lese om eugenikk og rasisme, men i stedet, via plutselige tekstmeldinger, brått ble nødt til å forholde meg til tidspunkter og restauranter og annet date-relatert fjas. Og så tok det med ett - faktisk noe uventet - rett og slett fullstendig av (og det er her vi, av ulike årsaker er nødt til å gi opp å prøve å fortelle denne historien i første person. Det skulle være en guide, ikke sant? Vel, i det minste et eksempel).

I sånne tilfeller kan det nemlig hende man, i et anfall av hysteri, finner ut at man rett og slett er i ferd med å Besvime Hvert Øyeblikk, og muligens innser at det eneste alternativet er å helle i seg et glass rødvin og hoppe på første og beste buss inn til byen i et Desperat Forsøk på å bedøve den overaktive hjernen sin med litt musikk og muligens bare en liten dråpe alkohol til. Dersom man etter en Vanlig Fatal Doseringsfeil opplever å ha et Ekstra Lyst Øyeblikk og dermed skulle finne ut at det er en Typisk God Idé å tvinge personen man i utgangspunktet har en date med neste dag til å komme ut og drikke med seg denne kvelden, fordi dette påfunnet selvsagt i beste fall vil få ham til å innse at å date deg er Meningsløst og at det i verste fall muligens i hvert fall vil gjøre Den Fryktede Daten litt mer avslappet, er det bare én ting å gjøre når fyren ankommer - Ignorere Vedkommende Fullstendig fordi du er Alt For Opptatt med å snakke med dine nye bestevenner ''Han Gamle'', ''Han Blonde'' og ''Han Uten Hår Som Insisterer På At Det Er Livsviktig Å Gi Deg Oppskriften På Ovnsbakt Fenikkel Med Én Gang''.

Fortsett så med dette når dere alle sammen bestemmer at dere ikke på langt nær er Tilstrekkelig Udregelige og derfor virkelig sårt trenger en tur på The Willow (Yorks kinesiske buffetrestaurant som på Magisk Vis forvandles til rølpete åttitallsdisco på kveldene). Der vil det nemlig garantert være både gatemusikanter, ghost-walkere, gamle hippie-historiefortellere og andre Tilfeldig Bekjente du kommer til å innse at du har Elsket Dypt og Inderlig Hele Livet og for øyeblikket har et Intenst Behov for å ha Lange, Meningsfylte Samtaler med. Når morgendagens date omsider har fått nok og ser sitt snitt til å fortelle deg hvor Full av Faen du er, er det bare å si seg Helt Enig i påstanden og i tillegg fornøyd passe på å fortelle at du faktisk også er Direkte Ondskapsfull, Ganske Ubrukelig og ikke minst Fullstendig Hjelpeløs (Fylles ut etter behov).

Det er her man må være litt forsiktig. Det kan nemlig forekomme at vedkommende ser sitt snitt til å ta denne innrømmelsen som en Ektefølt Unnskyldning, for så å bli Glad Igjen og Tilgi deg. Dersom ulykken er ute, kan én desperat løsning være å finne en 21-åring med sminke og tøfler å utveksle telefonnummer og kline litt med (Ikke så uvanlig på The Willow som det kanskje burde være).

Dersom dette også skulle gå galt, og denne ikke-daten din fremdeles synes å være optimistisk med hensyn til morgendagen, er det bare å innse at du har Feilet, innfinne deg med at du vil komme til å måtte dra på date dagen etter uansett hvor hardt du prøver å Slippe Unna, og så villig gå med på at det er Helt Nødvendig å ta taxi til Asda for å kjøpe mer rødvin og dra hjem for å ha nachspiel. Så får du bare håpe at fyren vil komme til å ta til vettet av seg selv etter hvert (Åjada, her er det 24-timers alkoholsalg enkelte steder, og du vil ikke tro hvor mange mennesker som har Akutt Behov for Øl klokken fem en lørdag morgen).

Noe senere kan det likevel hende at du rett og slett blir nødt til å godta at du har tilbrakt intet mindre enn Tre (!) Fantastiske Dager sammen med en Genuint Bra Fyr som har vist seg å ha telefonnummeret ditt nedskrevet på en tipundseddel liggende under et fotografi i vinduskarmen sin og som tilfeldigvis bestiller Det Aller Beste Du Vet på tapas-restaurant og gir deg sjokolade til frokost. Det kan hende du har opplevd at det for én gangs skyld er noen andre som maser på deg for å spille biljard og at dere begge er Akkurat Så Passe Fanatiske at dere kan sitte i timesvis og lytte til musikk mens Felles Interesser/Ulike Referanser-faktoren sørger for Svært Interessante Diskusjoner og Kontinuerlig Utveksling av Sære, Tilfeldige Fakta

Kanskje har du også oppdaget at det å være Farlig Heit (et faktum som grunnet Fryktelig Dårlig Hukommelse kan komme som et Sjokk For Noen og Enhver opptil flere morgener på rad) ikke er noen hindring for å være akkurat like Ukontrollert Nervøs, Sjenert og faktisk også Ubehagelig Selvbevisst som det du er, og at dere i tillegg deler oppfatningen om at For Mye Rødvin er en Typisk God Ting, fordi da kan man utveksle den samme informasjonen om og om igjen og aldri slippe opp for samtaleemner, samtidig som dere vet alt for godt at dere begge likevel husker alle de Pinlige Detaljene dere har funnet det for godt å dele med hverandre i løpet av helgens etterhvert så mange Inspirerte Øyeblikk.

Kanskje sitter du der tidlig en mandag morgen og er gledelig overrasket over at når enkelte mennesker inviterer deg med hjem for å drikke enda litt mer rødvin og se den obskure favorittfilmen som de nærmest tvangsmessig til stadighet siterer fra, så gjør de faktisk nettopp dét og ikke Alle Mulige Andre Ting. Kanskje klarer du ikke å la være å smile litt av situasjonene som i løpet av helgen har ført til en Fullstendig Uforutsett Opplevelse av en slags ''bonding'':

- for eksempel da dere lørdag kveld forbløffende nok nesten pinefullt synkroniserte vinglet rundt i York sentrum og hadde Latterlig Dype Diskusjoner (med Mye Mindre Snøvling enn man skulle tro) om alle maleriene som for tiden henger utendørs rundt omkring i byen for så, Litt Slitne, bestemme at det var på høy tid å stå helt stille utenfor Rosevinduet og rett og slett bare Intenst Elske York Minster en liten stund.

- eller den Lettsindige og Merkelig Tilfredse Følelsen av Mangel På Forståelse og Kontroll dere delte da det plutselig tikket inn en tekstmelding der det stod ''How's the date going?'' og du filosoferte deg frem til at den eneste muligheten var at den kom fra Mister Tøfler og Sminke, siden du ikke hadde fortalt om daten til noen andre engelskspråklige mennesker, mens daten din sitt forslag var at det kanskje var han selv som hadde sendt den i et øyeblikk av Total Sinnsforvirring.

Dersom du, mot alle odds, skulle oppleve en slik mandag morgen, er det i grunnen til syvende og sist bare Én Ting å Gjøre - bestemme at dere i tillegg til å allerede være nærmest Barnslig Bra Bestevenner er alt for, alt for forskjellige til noen gang å kunne være noe annet enn bare akkurat det..

..for så å avtale Ny Date til helgen like etterpå.

----------------

Soundtrack: Joakim Thåström - Fan Fan Fan

Going Emo.

Jeg blogger ikke for å bli lest.

Tenkte jeg.

Jeg blir uvel når noen kommenterer innleggene mine, uavnhengig av om de er venner eller ukjente. Jeg mener ingenting, jeg synes ingenting. Jeg har ikke intelligente, samfunnsaktuelle kommentarer. Det er ingenting her av interesse for noen andre.
Jeg har ikke en gang en statcounter. Jeg vil ikke vite.

Jeg våknet i dag med et ''faen! Dette går ikke, nå raser det igjen''.

Jeg må snakke med noen. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, ellers faller jeg igjen, og hvem vet når jeg klarer å reise meg neste gang. Så skriver jeg, da. Og kanskje er det noen som leser, helt av seg selv. Så slipper jeg å mase. Jeg trenger ikke hjelp, jeg vil ikke ha gode råd. Jeg trenger bare å fortelle.

Derfor blogger jeg.

For å bli sett. For at noen skal vite.

Kanskje.

Det skulle ikke bli slik denne gangen.
Jeg har falt ut. Jeg kan ikke lenger timeplanen min,
jeg vet ikke hvor det er meningen at jeg skal være,
og det er så vidt jeg har overskudd til å få panikk.

Jeg er i ferd med å gi opp.
Jeg skjønner ikke hva jeg driver med,
jeg vet ikke hva jeg vil.

Statsvitenskap? Er du morsom?

Jeg vil ikke flytte til Newcastle. Jeg vil ikke det.
Jeg har ingenting i Norge å gjøre.

Jeg vil være her.

York er trygt og godt. Jeg kan York, York er en del av meg,
jeg kjenner York bedre enn noen av de lokale vennene mine.

Og jeg er ekspert i å lure meg selv til å tro at dette ikke har noe å gjøre med det som har skjedd de siste dagene; denne noen som har skjedd de siste dagene.

Allerede? Selvsagt allerede. Det er sånn jeg fungerer.

Ett møte skulle til. Nei - ikke en gang et møte - bare tanken på et møte gjorde at jeg ramlet inn i et gammelt mønster, et gammelt spor. Et spor som aldri har ledet noen annen vei enn ut i fortvilelse og desperasjon. Mørke. Det velkjente, desperate, trygge Mørket.

Jeg har, utrolig nok i en alder av nesten 30, fått en ny venn.
En fyr som i beste fall vil komme til å bli en Jævlig Bra Kompis og i verste fall kanskje kunne ha blitt noe helt annet.

Varsellampene lyser.

Han er en bra fyr, men dette handler ikke om ham.
Det handler om meg og den dårlige selvtilliten som få synes å tro eksisterer. Det handler om mitt inderlige behov for å føle meg hel og mine grundig innarbeidede tvangstanker om at jeg trenger noen andre for å få til det. Det handler om at uansett hvor dårlig selvtillit jeg har er jeg alltid i stand til å treffe noen som har det verre, og så blir jeg den som må trekke opp. Jeg er lei av å trekke opp, jeg har ikke overskudd til det, fordi da blir jeg igjen der nede alene. Igjen.

Det er ikke plass til noen andre akkurat nå.
Men det er heller ikke plass til en skuffelse.

Jeg er redd.

Jeg lever på Rødvin, Cola light, cherrytomater og Kinder Maxi. Jeg leser ikke og tør ikke gå på skolen.

Og det er blitt høst siden jeg sist så dagslys.

Evanescence - Going Under

Blurring and stirring the truth and the lies
So I don't know what's real and what's not
Always confusing the thoughts in my head
So I can't trust myself anymore

I'm dying again

I'm going under
Drowning in you
I'm falling forever
I've got to break through
I'm going under

So go on and scream
Scream at me
I'm so far away
I won't be broken again
I've got to breathe
I can't keep going under



---------------

Soundtrack: Johnny Cash - I'm So Lonesome I Could Cry

PølsePost!

I fjor reddet Hlin meg fra et sort hull via postvesenet, og jammen kom det ikke også i år post på Best Tenkelige Tidspunkt. Takk igjen, kjæreste venn!

Få ting slår det å finne en konvolutt med en rødvinspølse i og ''Hællæ bællæ'' skrevet utenpå en litt trist og overraskende ensom mandag i oktober.

----------------

Soundtrack: Vampire Weekend - Cape Cod Kwassa Kwassa

Aaarrrr!!!

Vel er jeg kanskje ikke helt på Captain Jack Sparrow-nivå enda, men det skal neimen ikke mye til før jeg går fullstendig Sabeltann på en helt vanlig tirsdag!

Jeg bor på loftet til Erik. Dvs - Erik bodde på dette loftet i fjor høst, men jeg tror egentlig dette alltid har vært mitt loft, og nå angrer jeg litt på at jeg klippet håret i august;


Uansett - da Erik fikk vite at jeg bodde på loftet hans fikk jeg meldingen ''har du funnet skatten enda?'' Og da jeg sa at den eneste skatten jeg hadde funnet var en hårstrikk da jeg flyttet rundt på senga fikk jeg en ledetråd: Du må lete inne i hulen til venstre! Stikkord: Pringles.

Og etter et aldri så lite Matrix-moment der jeg drev og lette til høyre fordi det til høyre faktisk ER en hule (No, your OTHER left! Anyone?) skjønte jeg hvor jeg skulle og var endelig på sporet.



Venstre, altså.
Jepp, dette er et hjørne av loftet mitt som brukes til skap, lagringsplass og generell roting. Nei, jeg har ikke så mange klær, jeg har ikke det.









Oooh! Det ER en skatt!
Den finnes, den finnes!!!
(Tilfeldige Tvangstanker om forbannelser forekom)






Pringles, faktisk.
Dette var bedre enn julaften for min del, men det skal jo ikke så mye til.






Jippi!
På lappen står det:
''You've found the hidden treasure!
Don't spend it all at once''.
Også har Erik tegnet seg selv.



Jeg tror man må ha bodd i England for å forstå hvordan man veldig raskt ender opp med vanvittige mengder med forholdsvis ubrukelige brune penger. I dette huset er de overalt! På vaskemaskinen, på tørkerommet, i skuffer og skap. Noen lar seg lett irritere og vil ofte sitte og kaste den kiloen med pennies de nettopp har gravd opp av vesken sin på Sif midt på natten mens de roper ''kjøp deg en venn'a'', mens andre synes det er artig å samle. Sånn er det bare. Heretter skal jeg ha kollekt ved utgangen.

Men, altså. Kaptein Sabeltann. Naturlig konsekvens av skattejakter midt i uken, synes jeg.



----------------

Soundtrack: The Doors - Alabama Song (Whiskey Bar)

The Summits. Igjen!

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg første gang ramlet over The Summits i en gate i York midt på natten. Jeg sporet de opp på MySpace og har vært dedikert fan siden.

Den 19. oktober fikk jeg endelig se de live, på The Stone Roses Bar her i York, og det var helt, helt fantastisk! Energien, utstrålingen og spillegleden er rett og slett ubeskrivelig - de spiller som om de ble bestevenner i barnehagen da de var fire og bare har hatt det vanvittig morsomt siden.

I mangel på et etablert uttrykk som beskriver musikken deres kaller de den selv for Frock-Rock - en type funky, svingende rock som får deg til å danse hele natta. Og jeg er enig. Det er umulig å sette The Summits i én bås - de har skapt en egen, unik sound som jeg mistenker kommer til å ta de langt. Vokalist Jess Penn er farlig heit samtidig som hun er djevelsk sjarmerende på en forvirrende uskyldig måte, og sammen med Andy Baker på gitar og vokal, Lee Richardson på bass og vokal og Luke Pike på trommer har de en utstråling som er garantert å sjarmere deg i senk. Ikke at de lar seg begrense - underveis i konsertene sine bytter de gjerne både på å synge og instrumenter og er i det hele tatt befriende avslappede på scenen.

Musikken deres er up-beat og leken, det er rock, funk og pop i en herlig blanding, av og til ispedd litt reggae-rytmer, og Jess Penns hese, sjelfulle stemme topper det hele sammen med ivrig koring fra resten av bandet. Har jeg overbevist deg enda?

Her er et intervju med bandet (der miss Penn midt i et forsøk på å forklare at Andy Baker har en bakgrunn fra et country folk band begynner å fnise, noe som gjør at det kommer ut som c*nt f*uck, og bare det er verdt en kikk) etterfulgt av et (litt dårlig, men jammen ikke så verst) opptak av sangen ''Jess'' fra konserten jeg var på.



Og Elisabeth - her kan du forestille deg vår kjære dansevenn gå helt bananas rett til høyre for videokameraet. Jeg lurte litt på hvorfor de hadde valgt akkurat denne sangen, men nå når jeg har tenkt meg om en liten stund skjønner jeg at det er fordi at på alle de andre opptakene ser man antageligvis ikke bandet pga. en fryktelig glad, hoppende og dansende liten engelskmann :)

Her spiller de ''Find me a City'' på årets Northern Green Gathering:



Her er et intervju og to sanger som ble gjort for programmet ''The Mix'' (uten at jeg aner hva for et program det egentlig er... :D ):







Og aller sist - sangen og den fantastiske videoen som fremdeles er favoritten min - ''Alright'':



Blir du like glad som meg? Da synes jeg du skal gå hit og stemme på de! Det tar deg to sekunder :)

Foreleserne ved NSC er ikke som andre forelesere:

Dr. Lalita Murty prøver å vise oss fine ting på Smart-board via datamaskin, men ender opp med å hoppe opp og ned mens hun fortvilet hikster på sin fantastiske indisk-engelsk:

I am terrified of technology, and technology knows... It recognizes an idiot, you know!

Dr. Beck Sinar oppklarer når studentene hennes er litt (muligens påtatt) usikre, siden de har hørt at ''birds'' kan brukes både om jenter og om fugler:

No, I do mean the little tweety things!

Dr. Jonathan Brockbank bekymrer seg nok en gang over universitetets noe forvirrende planløsninger:

So, I'll see you after reading week, and I'll let you know which rooms we will be in. Probably somewhere I've never heard of - the university keeps inventing new places all the time, you see...

Han har også en egen måte å vise omsorg for studentene sine på dersom de skulle prøve å åpne et vindu mens han er opptatt med workshop i essay-skriving:

If you feel like throwing yourself out the window, I should warn you that this is the first floor!

Men likevel - dronningen av NSC, det må være Dr. Megan Roughley, som på tross av brukne ribbein og punktert lunge i ren oppgitthet over studenter som ikke googler uttrykk de ikke forstår eller viktige hendelser de ikke har hørt om finner det for godt å rope:

You lazy shits!!!

Og som, når noen prøver å påstå at Wikipedia kanskje ikke alltid er den mest pålitelige kilden, setter øynene i en og klargjør at det er pålitelig nok på det nivået du er på for øyeblikket.

Hipp hurra for Det norske studiesenteret!

*Vifte med flagget som står i blomsterpotta hver gang det kommer nye kortkursstudenter*

---------------

Soundtrack: Guns N Roses - Welcome to the Jungle

Klare Selv!

Klokken var syv på morgenen og etter at Sif, nok en gang, i et anfall av ''Desperat Behov for Selskap'' hadde invitert seg selv på nachspiel hos Tilfeldig Utvalgte York-beboere var det omsider på tide å gå hjem. Tidligere bloggomtalte Ridder i Skittengrått så det som sin Selvsagte Plikt å Følge Sif Hjem (fordi det er Svært Farlig for Små Piker å Ferdes Alene i Skumle York klokken syv på morgenen), slik disse Ridderne i Natten så ofte gjør. Sif forstod, som vanlig, ikke logikken siden Ridder i Skittengrått bodde Rett Rundt Hjørnet for nachspielet og Sif bodde en times gange i retning Ingensteder. Etter å ha brukt en halv time og hele veien inn til byen på å forsøke å forklare Ridder i Skittengrått at Sif var Stor Pike som er vant til å Klare seg Selv ble han til slutt overbevist og lot Sif ordne opp på Egen Hånd (hvordan det gikk til er også beskrevet tidligere, så det slipper vi å pines med nå).

Poenget er at da jeg skulle forklare denne lille, underholdende (synes jeg selv) historien i dag, lurte Søster av Klasseveninne på om denne Ridderen var noen jeg kjente fra tidligere, hvorpå jeg ærlig måtte innrømme at det nok var noen jeg på daværende tidspunkt hadde kjent i omtrent seks timer. ''Så..'' sa Søster av Klasseveninne (og rynket muligens pannen en smule). ''Hvorfor skulle det være tryggere for deg å bli fulgt hjem av ham enn å gå hjem alene?''

Hvilket selvsagt ikke hadde falt meg inn i det hele tatt (jeg morer meg jo bare stort over disse etter hvert så mange guttene med sin iboende trang til å Følge Hjem), og som dermed fikk meg til å tenke at jeg muligens er så naiv at jeg kanskje virkelig trenger å la meg følges hjem litt oftere... men nå blir det liksom bare feil uansett :)

----------------

Soundtrack: The Summits - Be My friend

Ting man ikke forventer å høre på lingvistikkseminar:

''Now he's getting stressed, 'cause he's running out of toast, and his syntax goes out the window, because WHAT will the Norwegians think!?!''

Dr. Beck Sinar i et forsøk på å forklare hennes nevø Billy (6 år) sin noe hastige avslutning på en historie han har skrevet på en tegning av en skive toast (i tilfelle de norske studentene skulle bli sultne i løpet av timen) for å hjelpe tante Beck i hennes seminar omhandlende Birmingham-dialekten.

Vil dere lese historien? Her er den:

The togar hrw cam to tiy.
Wo day Sofiy and hru mom
woz havin tiy sunly
the wos a noc on the
dur in cam a big stopir
togar hiy sat dewn
sowfiy past hiy the buns
hiy diyr tayck won hiy
tuck alovth bus sowifiy
ulov the sawtis.

Så kommer spørsmålet, da - hva handler denne historien om?

----------------

Soundtrack: Mary Black - Song For Ireland

Snøvling Revisited

Ganske mange mennesker synes, av ulike grunner, å mene at jeg er helt gæren... Det tror jeg er et resultat av at de fleste av mine venner både tenker og bekymrer seg alt for mye, mens jeg selv prøver å leve mitt liv så bekymringsløst som mulig. Ellers synes jeg at livet mitt er svært så sensasjonsløst og at jeg stort sett er skremmende normal.

You ARE mad, ble jeg fortalt gang på gang i går kveld, og jeg har i grunnen ikke noe problem med å forstå at når man prøver å være så Voksen som Mulig og leve et ellers Fornuftig Liv, så er det muligens noe eksotisk å bli ringt opp midt på natten av et menneske man sist så sjanglende sidelengs ut av porten sin klokken syv på kvelden etter et fjorten timers nachspiel en uke tidligere.

Men! Når man, etter å ha blitt telefontrakassert av for anledningen både sjanglende og snøvlende vedkommende i tre-fire timer, kommandert ut klokken syv på morgenen for å kjøre hjem både Sjangle-Guri og hennes Ridder i Skittengrått (som nesten har omkommet i et hederlig, men mislykket forsøk på å følge Sjangle-Guri hjem til der hun tror hun bor) for så å bli fortalt i detalj hvor mye Sjangle-Guri hadde avskydd Herr Voksen og Fornuftig første gang de møttes på den etter hvert så berømte Benken i Byen, klarer å komme frem til at det er en Typisk God Idé å be Sjangle-Guri på DATE, da tør jeg påstå at det er visse mennesker her i verden som er mye, mye galere enn meg...

Og - situasjonen tatt i betraktning - hva i all verden svarer man på slikt?!?

----------------

Soundtrack: The Libertines - The Good Old Days

Om å ha realistiske mål

Ok, ok; det skal sies til mitt forsvar at jeg har studert. Jeg har det. Mange timer om dagen, faktisk, og jeg er helt i rute med alt skolearbeid. Ja, jeg vet det bare er seks dager siden skolen startet, men likevel! Likevel!

Når det gjelder resten av listen ser jeg nå at jeg muligens siktet litt høyt..

Dag 1: Sif ankommer Bransdale Crescent etter at taxisjåføren har kjørt henne rundt i sirkel i et kvarter, fått henne til å banke på feil hus i feil gate for så høylydt å proklamere sine tvil om hvorvidt gaten der Sif skal bo i det hele tatt eksisterer.

Dag 2: Sif står og banker på bakdøren klokken fem på morgenen etter å ha brukt en time på å forklare en mann på en benk at hun ikke har den minste interesse av å bli med ham hjem for å spille Scrabble, men at han må flytte seg fordi Sif må sove på benken i natt fordi hun har mistet nøkkelen sin. Mannen lot til slutt Sif sitte på i taxien hans og scoret fem poeng.

Dag 3: Det viser seg at Sif har brukt de siste dagene på å forske på litt feil buss, slik at når hun tror hun er forberedt på å ta siste bussen hjem i mørket, skal det bare en litt full og veldig pratsom skotte til før Sif, noget forvirret, plutselig befinner seg i Stamford Bridge.

Dag 4: Sif har bestemt seg for at nok er nok, og har en rolig kveld på rommet sitt.

Dag 5: Sif bruker hele dagen på å late som om det ikke var hennes skyld at alle våknet fordi brannalarmen gikk sent i går kveld. Hun klarer til slutt nesten å overbevise seg selv.

Dag 6: Sif klarer endelig å ta seg sammen og synes at dagen går riktig så knirkefritt. Hun klarer til og med til slutt å kvinne seg opp både til å åpne en bankkonto og spørre en mann i en butikk om råd angående kontantkort og mobiltelefon.

Dag 7: Sif er glad for at hun har ventet noen dager med å skrive dette blogginnlegget siden hun oppdager at visakortet hennes er intet mindre enn sporløst forsvunnet. Igjen. Om dette er ny rekord? Åneida, en gang fikk jeg tilsendt et nytt kort i posten, gikk av gårde for å ta ut penger og mistet det på vei til byen.

----------------

Soundtrack: Holy Modal Rounders - Bird Song