Om å lure seg selv til å blogge litt..

Oppdatert: rett etter at jeg hadde publisert dette innlegget snublet jeg over Hyperbole and a Half sitt innlegg This is why I'll never be an adult. Hun sier stort sett akkurat det jeg prøver å si, men hun sier det så veldig mye bedre. Les der istedet.

Jeg sluttet nesten å røyke i dag. Jeg har nesten sluttet å røyke ganske mange ganger i det siste, men har ikke helt fått det til enda. I dag sluttet jeg nesten å røyke fordi jeg er syk. Fryktelig forkjølet er jeg. Så forkjølet at jeg i dag tidlig svimet bort til Boots på hjørnet og kjøpte drops og Cola light og sjokolade og forkjølelsesmedisin for over hundre kroner. Så fikk jeg en god dose medlidenhet fra damen bak disken på kjøpet. Det var forresten det som gjorde at jeg ikke sluttet å røyke likevel. Det at jeg etter å ha vært fryktelig forkjølet i over atten timer endelig kom på at her i England har man jo sånne fin-fine piller som gjør at nesen slutter å renne, og da er det ikke så vondt å være forkjølet likevel. Jeg tror ikke sånne piller er lov i Norge. Eller kanskje de er blitt det nå, hva vet vel jeg om hva som foregår i Norge om dagen. Jeg følger ikke med lenger.

Det er forresten det som gjør at jeg ikke blogger lenger heller. Det at jeg ikke følger med. Etter å ha fjaseblogget i flere år fikk jeg det nemlig for meg at man burde blogge med litt substans dersom man skal blogge, slik som mange av de bloggerne jeg beundrer gjør. Kommentere aktuelle hendelser og ha meninger om ting og slikt. Men da jeg stod ute og røyket i sted oppdaget jeg at det å stå ute og røyke når det er snø overalt ser mye verre ut enn når det ikke er snø. Omtrent som å blåse ut røyk gjennom et hvitt tørkle. Da tenkte jeg at "det kunne jeg jo blogge litt om, det ville jeg jammen gjort for et par år siden".

Men så kom jeg på hvor slitsomt det ville være. La meg forklare. Her i huset er vi fryktelig flinke til å ødelegge datamaskiner. Det har resultert i at vi for tiden internetter på en sånn knøttliten netbook. Den har ikke sånne fine nummerknapper på siden, så dersom jeg vil skrive æ, ø og å må jeg trykke på Fn-knappen og NumLK og så bruke alt koder. Det er fryktelig slitsomt. Særlig når man er fryktelig forkjølet. Fordi de fin-fine pillene gjør deg ikke mindre svimmel i hodet. Særlig når den svimmelheten ikke bare er der fordi man er forkjølet, men kommer av andre ting også.

Det er egentlig litt ironisk. I går bestemte jeg meg for å skulke jobben min litt i dag, nettopp på grunn av denne svimmelheten. "Svimmelheten" kan i dette tilfellet leses som at jeg har fryktelig mye å gjøre om dagen. Det er ikke helt sant, men det føles sånn. Det er snart jul og greier, og selv om jeg var ganske entusiastisk en liten stund har det gått litt over nå. Det kjennes litt slitsomt ut, også har vi plutselig funnet ut at vi muligens skal ha opptil flere feiringer av både ditt og datt, og da er det brått veldig mange ting som jeg må ordne, også begynner det å nærme seg tid for å reise hjem til jul også er det andre ting. Så jeg tenkte at jeg skulle spørre om det var noen som hadde lyst til å jobbe for meg i dag. Det er ikke egentlig skulking synes jeg. Jeg bare spør om det er noen som har lyst til å jobbe for meg, og dersom noen har lyst, så sier de ja, og da er det jo greit. Men så følte jeg meg litt teit, så jeg løy bittelitt til sjefen min og sa at jeg ikke følte meg helt i form, og at det er derfor jeg ikke jobber i dag. Noe som ikke er helt løgn, det er bare at den der uformen ikke var fysisk, men psykisk. Og så - tadaaaa - omtrent en time etter at jeg hadde sendt den meldingen så ble uformen jammen fysisk også. How ironic. Særlig siden jeg hadde bestemt meg for å bruke dagen i dag til å få ting unnagjort. Planlegging og julehandel og vasking og slikt. Men neida. I stedet sitter jeg her og synes synd på meg selv fordi jeg ikke orker å gjøre noenting.

Ikke bare det, men jeg blogger om det også. BLOGGER. Det har jeg jammen ikke gjort ordentlig (og med ordentlig mener jeg selvsagt ordentlig fjaseblogging) på over to år! Min mening er at det for det meste er Elisabeth sin skyld. Det er nemlig fryktelig vanskelig å fjaseblogge skikkelig dersom man ikke har noen som fjaser rundt seg 24 timer i døgnet. Det må dere forstå. Jeg sier "dere", men jeg regner ikke akkurat med at det er noen som kikker innom her lenger. Dersom det er det får dere jammen si hei, slik at jeg kan stirre uforstående på skjermen og lure på om ikke dere har bedre ting å gjøre.

Det er jo ikke sånn at jeg ikke tenker på å blogge, det er ikke det. Jeg tenker ganske mye på det, det er bare det at jeg ofte er så orkesløs at jeg ikke har tid til å gjøre noenting. Bortsett fra å surfe rundt på internett. Det er overdrevet det også. Ofte har jeg ikke ork til å surfe bort fra Facebook en gang. Der må jeg også bruke denne utrolig slitsomme Fn-NumLK-Alt koder greia, så jeg skriver som oftest på engelsk. Jeg har vurdert å blogge på engelsk også, ja, jeg har det. Starte en ny, anonym blogg der jeg skriver på engelsk om ting jeg ikke tør å skrive om til dere som kjenner meg. For jeg har et behov for å skrive. Jeg har skrevet hele livet. Da jeg var liten ville jeg bli noen som skriver og får penger for det. Det ville jeg helt til jeg oppdaget at jeg syntes jeg ikke var flink nok. Sånn er det fremdeles, men pokker heller! Dersom jeg har lyst til å skrive får jeg vel skrive, da! Ikke sant? Uavhengig om noen gir meg penger for det eller ikke. Så da gjør jeg det akkurat i dag. Kanskje i morgen også. Og jeg gjør det på norsk foreløpig. Fordi jeg er i ferd med å glemme det der med norsk og trenger å øve meg. Jeg har bare vært her i to år, men sist gang Hlin kom på besøk tok det meg et par dager før jeg sluttet å bruke ord som egentlig ikke eksisterer i det norske språket. Det er ikke egentlig noe problem når jeg snakker med Hlin, fordi jeg kjenner ingen som er bedre til å finne på egne ord eller tillegge eksisterende ord nye meninger enn det Hlin er.

Hun har forresten sluttet å røyke også.

Det var bare det.

Soundtrack: The Automatic – Monster

Snakk om innsatsvilje...

I dag så jeg to gjess som iherdig prøvde å spise et eple som fløt i elva.

Det var vanskelig.

----------------

Soundtrack: Ed Burleson - dead skunk

De underligste seminaroppgaver...

Når man nå likevel skal lære om språk og kjønn - hvordan menn og kvinner uttrykker seg forskjellig, har ulike måter å kommunisere på og ikke deler det samme ordforrådet, hva er da mer naturlig enn å studere kontaktannonser i aviser for å se hvordan menn og kvinner beskriver seg selv og den de håper å fange oppmerksomheten til? Vi hadde blant annet stor moro av å sammenligne språket til homofile og heterofile, men det som skapte aller mest diskusjon og forvirring fredag ettermiddag var hva som egentlig er forskjellen på en transvestitt og en cross-dresser, hva det betyr å være passiv bifil og hvorvidt denne ''Jenny'' er en mann eller en kvinne:

Jenny, passive bi CD (cross-dresser, Sifs anm.), seeks assertive bi/gay male for fun and exciting times.

Vi vurderte et øyeblikk rett og slett å ringe og spørre, og etter dette kan jeg ikke annet enn å tenke at jeg, tross alt, er ganske ukomplisert.

----------------

Soundtrack: Andy Stones - Victoria Green

Det er ikke bare foreleserne ved NSC som har mye rart for seg...

''Sitter du her og spiser bolle og ser på nakne damer!?!''

- Rune til Mari, som for øyeblikket har ramlet litt ut av Media Watch-avislesinga for å diskutere hvorvidt side 3 pike fenomenet i The Sun muligens kan være relevant for neste ukes seminar i multikulturalisme dersom avisen skulle vise seg å bare bruke hvite jenter hele uka. Diskriminering, ikke sant? Det skal også nevnes at debatten tidvis ble avbrutt av stadige forsøk på å bestemme om dagens frøken hadde silikonbryster eller ikke (noe det er uventet (?) vanskelig å kjenne etter via en avis, i grunnen..).


''Nei, unger? La meg si det sånn - det er stor fare for at den ungen min hadde endt opp med bleia på hodet og smokken i r*va, om du skjønner hva jeg mener? Du vet hvordan man sier at nyfødte lukter så godt? Da tenker jeg mer på at den ungen nettopp kom ut av den dama der, og så klarer jeg ikke la være å tenke på hva det EGENTLIG er den ungen lukter!''

- Hannah, muligens noe skeptisk til sitt eget morsinnstinkt, kort etterfulgt av:

''Det er akkurat som at egget er mensen til høna det, ikke sant?''

(Muligens noe sensurert og særdeles fritt etter hukommelsen, altså).


''I didn't know WHAT you were doing last night! First, you drowned my burger in chili sauce, only that was rather nice, actually, so I ate the whole thing - but when you got your burger, you insisted on only eating the bread, and then you ate the napkin..''

- Denne siste kan vi like gjerne la være anonym, synes jeg!

*hoste*

----------------

Soundtrack: Nick Cave - More News from Nowhere

Kjenner vi deg?

Når Elisabeth og jeg er Maniske i Offentlighet er det Overordnede Målet alltid å jobbe med prosjektet ''Få Nye Engelsktalende Venner''. Det resulterer i at jeg ofte kommer hjem med veska full av visittkort. Noen av disse har det helt tydelig vært Svært Nødvendig å ta med hjem, som visittkortet til mannen fra Brownie Heaven som gav oss smaksprøver jeg ble flau av å spise i offentlighet og som fortalte at de leverte brownies hjem til deg om du ønsket det. Noen vet jeg ikke nøyaktig hva vi skulle med, som visittkortet til dansken som driver et hotell et eller annet sted her i byen, andre igjen er morsomme minner om da vi satt utenfor Tesco klokken fire på natten og ventet på at nachspielvertene våre skulle kjøpe øl mens vi villig lot oss sjarmere av den gamle og litt ensomme skotske taxisjåføren vi skulle ha til å kjøre oss til Glasgow. Og så er det Ali, da, som gav oss nummeret sitt i ren desperasjon sånn at vi skulle slutte å mase om at han måtte være med oss ut den dagen og heller ringe ham på utedagen hans (torsdag). Hva kan jeg si? Jeg har sansen for ubeskjedenhet:

Det var bare det.

Ali på MySpace

----------------

Soundtrack: Joseph Arthur - Honey and the Moon

Aaarrrr!!!

Vel er jeg kanskje ikke helt på Captain Jack Sparrow-nivå enda, men det skal neimen ikke mye til før jeg går fullstendig Sabeltann på en helt vanlig tirsdag!

Jeg bor på loftet til Erik. Dvs - Erik bodde på dette loftet i fjor høst, men jeg tror egentlig dette alltid har vært mitt loft, og nå angrer jeg litt på at jeg klippet håret i august;


Uansett - da Erik fikk vite at jeg bodde på loftet hans fikk jeg meldingen ''har du funnet skatten enda?'' Og da jeg sa at den eneste skatten jeg hadde funnet var en hårstrikk da jeg flyttet rundt på senga fikk jeg en ledetråd: Du må lete inne i hulen til venstre! Stikkord: Pringles.

Og etter et aldri så lite Matrix-moment der jeg drev og lette til høyre fordi det til høyre faktisk ER en hule (No, your OTHER left! Anyone?) skjønte jeg hvor jeg skulle og var endelig på sporet.



Venstre, altså.
Jepp, dette er et hjørne av loftet mitt som brukes til skap, lagringsplass og generell roting. Nei, jeg har ikke så mange klær, jeg har ikke det.









Oooh! Det ER en skatt!
Den finnes, den finnes!!!
(Tilfeldige Tvangstanker om forbannelser forekom)






Pringles, faktisk.
Dette var bedre enn julaften for min del, men det skal jo ikke så mye til.






Jippi!
På lappen står det:
''You've found the hidden treasure!
Don't spend it all at once''.
Også har Erik tegnet seg selv.



Jeg tror man må ha bodd i England for å forstå hvordan man veldig raskt ender opp med vanvittige mengder med forholdsvis ubrukelige brune penger. I dette huset er de overalt! På vaskemaskinen, på tørkerommet, i skuffer og skap. Noen lar seg lett irritere og vil ofte sitte og kaste den kiloen med pennies de nettopp har gravd opp av vesken sin på Sif midt på natten mens de roper ''kjøp deg en venn'a'', mens andre synes det er artig å samle. Sånn er det bare. Heretter skal jeg ha kollekt ved utgangen.

Men, altså. Kaptein Sabeltann. Naturlig konsekvens av skattejakter midt i uken, synes jeg.



----------------

Soundtrack: The Doors - Alabama Song (Whiskey Bar)

Klare Selv!

Klokken var syv på morgenen og etter at Sif, nok en gang, i et anfall av ''Desperat Behov for Selskap'' hadde invitert seg selv på nachspiel hos Tilfeldig Utvalgte York-beboere var det omsider på tide å gå hjem. Tidligere bloggomtalte Ridder i Skittengrått så det som sin Selvsagte Plikt å Følge Sif Hjem (fordi det er Svært Farlig for Små Piker å Ferdes Alene i Skumle York klokken syv på morgenen), slik disse Ridderne i Natten så ofte gjør. Sif forstod, som vanlig, ikke logikken siden Ridder i Skittengrått bodde Rett Rundt Hjørnet for nachspielet og Sif bodde en times gange i retning Ingensteder. Etter å ha brukt en halv time og hele veien inn til byen på å forsøke å forklare Ridder i Skittengrått at Sif var Stor Pike som er vant til å Klare seg Selv ble han til slutt overbevist og lot Sif ordne opp på Egen Hånd (hvordan det gikk til er også beskrevet tidligere, så det slipper vi å pines med nå).

Poenget er at da jeg skulle forklare denne lille, underholdende (synes jeg selv) historien i dag, lurte Søster av Klasseveninne på om denne Ridderen var noen jeg kjente fra tidligere, hvorpå jeg ærlig måtte innrømme at det nok var noen jeg på daværende tidspunkt hadde kjent i omtrent seks timer. ''Så..'' sa Søster av Klasseveninne (og rynket muligens pannen en smule). ''Hvorfor skulle det være tryggere for deg å bli fulgt hjem av ham enn å gå hjem alene?''

Hvilket selvsagt ikke hadde falt meg inn i det hele tatt (jeg morer meg jo bare stort over disse etter hvert så mange guttene med sin iboende trang til å Følge Hjem), og som dermed fikk meg til å tenke at jeg muligens er så naiv at jeg kanskje virkelig trenger å la meg følges hjem litt oftere... men nå blir det liksom bare feil uansett :)

----------------

Soundtrack: The Summits - Be My friend

Ting man ikke forventer å høre på lingvistikkseminar:

''Now he's getting stressed, 'cause he's running out of toast, and his syntax goes out the window, because WHAT will the Norwegians think!?!''

Dr. Beck Sinar i et forsøk på å forklare hennes nevø Billy (6 år) sin noe hastige avslutning på en historie han har skrevet på en tegning av en skive toast (i tilfelle de norske studentene skulle bli sultne i løpet av timen) for å hjelpe tante Beck i hennes seminar omhandlende Birmingham-dialekten.

Vil dere lese historien? Her er den:

The togar hrw cam to tiy.
Wo day Sofiy and hru mom
woz havin tiy sunly
the wos a noc on the
dur in cam a big stopir
togar hiy sat dewn
sowfiy past hiy the buns
hiy diyr tayck won hiy
tuck alovth bus sowifiy
ulov the sawtis.

Så kommer spørsmålet, da - hva handler denne historien om?

----------------

Soundtrack: Mary Black - Song For Ireland

Meme - Siste del.

Jeg tenker ofte at jeg ikke kan gjøre ting fordi jeg er redd for at andre skal tro at jeg tror at jeg er noe, jeg har ikke vært på tema-fest siden jeg vinglet gråtende hjem fra Halloween-nachspiel i beste kirketid utkledd som troll for tre år siden og jeg tror høsten må være min favorittårstid. Jeg har ledd av gårsdagens dumme Sif siden jeg våknet klokken to i dag og det beste med vinteren må være å være inne og kose seg. Jeg har aldri fått bot, men jeg må stadig betale for bøker jeg glemmer å levere på biblioteket.

Da jeg var liten hadde jeg en rekke undulater som het Pelle alle sammen, helt til jeg som vill og gal fjorten-åring kalte en for Harald.

Jeg ELSKER Jack Sparrow, men det er Elisabeth som har pirat-engelsk som språk på Facebook. Denne helgen skal jeg prøve å la være å gå helt bananas, dels for å nyktre meg selv opp litt, dels for å prøve å spare penger, men det spørs vel hvordan det går... leseuke er ikke alltid godt for moralen. Jeg har bursdag på julaften og vil mest av alt bli lykkelig.

Jeg skriver dette på min grinete bærbare pc, jeg har ikke smilt siden jeg så på The Secret Policeman's ball på tv i stad og jeg savner ingen akkurat nå. Det er godt å være for seg selv av og til.

Jeg har faktisk ikke noe behov for å dra noe sted akkurat nå, men jeg håper jeg skal få reise tilbake til Zimbabwe før jeg dør. Jeg er ikke så mye betatt som en smule sjarmert akkurat nå, jeg har ikke noe favorittnavn og jeg driver ikke på med bikinier. Skoleåret mitt startet i september, jeg var ikke på ferie forrige måned og jeg synes disse spørsmålene begynner å bli tullete - er det noen som leser enda?

Cruise har jeg aldri vært på, jeg har ingen søster, og jeg sitter på rommet mitt på loftet.
Forelsket har jeg ikke vært på en stund nå, og det er utrolig befriende. Det lengste jeg har vært på sykehus er et par timer for noen år siden da jeg måtte spise en pille og ble tvunget til å spise mat før jeg gikk. Jeg har ikke noe behov for å treffe noen akkurat nå og jeg har ingen smykker på meg, men jeg er grådig fornøyd med endelig å ha fått tilbake armbåndet mitt som jeg glemte på nachspiel forrige helg.

Nå er dette memet omsider ferdig, så nå skal jeg sove. I morgen er det leseuke og jeg har voldsomme ambisjoner om kontinuerlig skolearbeid frem til neste mandag. Yay.

----------------
Soundtrack: Lisa Ekdahl - Vraket

Meme continued.

Når det gjelder løgner er jeg så naiv at jeg tror på det meste de fleste sier til meg, noe som kan være litt upraktisk her i England, der folk flest synes å ljuge bare for underholdningens skyld - ellers har jeg faktisk sluttet å bry meg om hvorvidt folk juger eller ikke. Det angår ikke meg. Ellers har det så lenge jeg kan huske versert rykter i hjembyen min om at jeg er lesbisk/bifil, og den mest underholdende historien jeg har hørt om meg selv er den om mitt angivelige forhold til min egen, egen-adopterte bror.

Her i York har jeg mange favorittspisesteder - The Royal Oak serverer himmelsk, hjemmelaget mat, og Steak and Ale paien deres er helt fantastisk. The Hole in the Wall og Three Tuns er også helt fabelaktige. På restaurantsiden serverer Ask fantastisk italiensk mat i nydelige omgivelser, og når jeg en sjelden gang får lurt med meg noen på El Piano for å spise vegetarmat må jeg holde meg fast for ikke å skli av stolen. Hjemme i Fredrikstad synes jeg dessverre det ikke er mye å skryte av, men når jeg orker å ta turen over til Mormors kafé i Gamlebyen er det alltid verdt det. Ellers er jeg stor fan av Habibi i Oslo og Wagamama's hvor som helst i verden.

Hadde det ikke vært for at Glemmen vsg. nekter å slippe meg inn hadde jeg muligens vært kokk nå hvert øyeblikk. Det er mulig det er en God Ting, siden jeg er kjent for å være en tyrann på kjøkkenet som til nød lar andre mennesker rive ost for meg, men Elisabeth liker linsegryta mi, da, selv om hun er livredd for å være på kjøkkenet samtidig med meg.

For meg er klining en hobby. Rett og slett. Jeg har en topp-ti liste med bl.a. en spanjol som ikke snakket et ord engelsk, en nordmann som senere viste seg å være en kvinnemishandler og en ung trompetist jeg aldri har kommet overens med på, samt en nåværende favoritt som det er umulig å kommunisere med og som til alt overmål knapt har lepper, så gudene vet hvordan han får det til...

Jeg gråter ofte, av og til litt hver dag, men siste gangen var på mandag, da jeg fikk et aldri så lite panikkanfall fordi Megan Roughley sa vi skulle ha lagdebatt på seminaret i multikulturalisme. Det er ikke så mye mat jeg ikke liker, men lever kommer jeg aldri til å kunne spise. Det går ikke.
Det jeg liker best ved meg selv er at jeg alltid prøver å gjøre det beste ut av enhver situasjon og det jeg liker minst må være min mangel på selvdisiplin.

Jeg har mange, mange favorittfilmer. Jeg kommer alltid tilbake til The Fifth Element, Amadeus og Twelve Monkeys, jeg elsker The Neverending Story og jeg er livredd for den bleke mannen i Pans Labyrint.

Jeg kan drive Elisabeth fra vettet med å synge O-låten på bussen inn til byen, ellers har jeg sunget Mozart sitt Requiem tre ganger uten at jeg påstår at jeg KAN synge av den grunnen. Den siste konserten jeg var på, var Dan Webster og Edwina Hayes på The Black Swan her i York til inntekt for Amnesty International. Det var i går. Det var også da jeg ble fortalt om mitt siste kyss. Jeg husker det ikke, han husker det ikke, men bartenderen på puben der dette angivelig skal ha skjedd har sett oss på overvåkningskamera og har vist vedkommende opptaket. Herlig.

Jeg har ikke leid film på mange, mange år grunnet jobben min, men den siste jeg så var Secretary som gikk på tv nå nettopp. Jeg forlater aldri huset uten nøkkel, men det kan godt være at jeg kommer hjem uten, jeg røyker absolutt mer enn jeg later som jeg gjør og sover litt som det passer seg.

Avstandsforhold fungerer om man vil at det skal fungere.

Sist gang jeg ble stoppet av politiet var da jeg og noen venner ikke rakk båten hjem fra København fordi vi hadde vært alt for opptatte med å ligge på gresset i Christiania og drikke øl og diskutere tatoveringen til Cato. Det var kongelig bryllup i København den dagen, vi var særdeles pønkete og sjuskete, småfulle og slitne og en av oss hadde ikke sko, så politiet syntes det var best å sjekke identitetene våre der vi sjanglet rundt og prøvde å finne veien hjem. Cato syntes det var best å gjemme seg bak et hjørne siden han tross alt nettopp hadde vært utestengt fra Danmark i to år grunnet et litt uheldig Roskilde-opphold. Men det gikk bra.


Jeg liker kaffe og brukte å plage kollegaene mine på Mormors kafé med å drikke trippel Mocca med hasselnøttsirup på tom mage på morgenene, jeg liker egg og jeg tror på astrologi. Den siste jeg pratet med på telefonen var Oliver, da jeg overtalte ham til å kjøre meg hjem fra byen klokken syv i dag tidlig, jeg har ingen tapte anroop på telefonen min og på den siste meldingen jeg mottok står det ''I think I did? Is that bad?'' Også fra Oliver. Og nei, det var ikke bad. Ikke i det hele tatt.

Her er en sangtekst - leser du den? Den er god.

The Libertines - The Good Old Days

If Queen Boadicea is long dead and gone
Still then the spirit
In her children's children's children
It lives on

If you've lost your faith in love and music
Oh the end won't be long
Because if it's gone for you then I too may lose it
And that would be wrong

I've tried so hard to keep myself from falling
Back into my bad old ways
And it chars my heart to always hear you calling
Calling for the good old days
Because there were no good old days
These are the good old days

Jeg spiser ikke syltetøy, men da jeg spiste jordbærsyltetøy som liten spiste jeg bare geléen, ingen klumper. Det samme med yoghurten. Ingen klumper. Jeg elsker å spille biljard, og blir godere jo fullere jeg blir. Én gang var det en gammel mann som tilbød seg å ro meg hjem fra Gressvik klokken seks på morgenen fordi han ikke hadde klart å slå meg en eneste gang på tre timer. Selv om jeg hadde miniskjørt.

Jeg er håpløs når det gjelder kart og tror fremdeles at jeg bor vest for York sentrum. Det gjør jeg ikke. I tillegg har jeg retningssans som et papirfly og sender stadig hjelpeløse turister optimistisk av gårde i feil retning.

Se - nå ser jeg at det er noen spørsmål jeg ikke har fått med meg her, så da tar jeg de til slutt for denne gang -

Jeg kjører ikke bil. Det har jeg prøvd to ganger - én gang fikk mamma nervøst sammenbrudd og bestemte at nok var nok, og en annen gang kjørte jeg rundt og rundt på en parkeringsplass i tjue minutter. Bare mot høyre. Venstre gikk ikke. Det var vanskelig. Jeg er kjent for ikke å være redd for å jobbe doble skift og har til tider bodd på Showtime hele helger av gangen. Det lengste må vel være de gangene for noen år siden da jeg startet på lageret klokken åtte på morgenen, sov tre kvarter på fryseren i butikken og jobbet til halv tolv på kvelden for så å begynne igjen klokken åtte dagen etter. Det var vondt.

Jeg har den mest humørsyke bærbare pcen du kan tenke deg og må nok si at Dylan Moran er favorittkomikeren min akkurat nå, siden jeg så ham to dager på rad forrige uke. Om jeg MÅ velge mellom pannekaker og Arme Riddere (Er dette virkelig interessant?) så må det bli pannekaker, jeg har to puter å velge mellom - en tykk og en tynn - men jeg bruker bare én av gangen, og akkurat nå har jeg på meg briller, rød York University-genser, Tom Waits t-skjorte fra turnéen i sommer, lilla kosebukse fra Fat Face og en turkis og en lilla sokk. Også er favoritt-isene mine soft-is med sjokoladestrø og karamell-is med sjokoladeovertrukne peanøtter. Men i dag har jeg spist Twister fordi jeg var fyllesyk. To stykker. Nam.

----------------

Soundtrack: The Wombats - Let's Dance To Joy Division

Meg! Meg!

Jeg kom plutselig på at det var et meme jeg mente å svare på i sommer en gang - eller når det nå var. Det ble det ikke noe av, men nå er jeg i gang - 86 spørsmål på en gang blir muligens information overload, så dette får bli en føljetong... Her kommer de tjue første (Stjålet fra blant andre Anett og Annikken):

Jeg har aldri vært forlovet, men jeg har - in a moment of insanity, no doubt - inngått en avtale med en venn om at dersom vi begge er single i en alder av 32 så skal vi gi hverandre en sjanse. Jeg er livredd. Ellers tror jeg at jeg må si at mitt forhold til tomater er det lengste jeg noen gang har hatt - jeg har elsket tomater så lenge jeg kan huske, og jeg har ingen planer om å slutte enda.

Den siste gaven jeg mottok var en rar liten flaske med likør. Den har urtesmak, heter Beauty-full og måtte gjemmes unna fordi flasken er så skjev og rar at både Elisabeth, som kjøpte den til meg, og jeg ble svimle og surrete bare av å se på den. Ja, også fikk jeg fire poser med Toro Meksikansk gryte, da - den ultimate fyllesyk-maten.

Jeg mister telefoner, visakort, pass og alt annet som mistes kan hvor som helst og når som helst, og har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på et fortau i mørket og prøvd å sette fire umulige deler sammen til noe som ligner på en telefon. Det er utrolig irriterende å ligge og høre på en telefon som ringer og ringer uten å være i stand til å slå den av bare fordi man rett og slett ikke finner tastaturet.

Jeg er overbevist om at å gå i turbo-fart frem og tilbake til universitetet hver dag, biljard så ofte jeg klarer å tvinge noen til å spille med meg og en evig pågående pubkrål er all treningen jeg trenger, men når Capoeiratreningen begynner nå i oktober planlegger jeg å gjenta suksessen fra i fjor. Da kunne jeg ikke gå skikkelig på ti dager. Det var vondt.

Nå om dagen bruker jeg alt for mye penger på pubmat, Cola light, Kinder Maxi og Snack a Jacks med salt og eddiksmak og det siste jeg spiste var nettopp Kinder Maxi, Snack a Jacks med salt og eddiksmat og en Sainsbury's vegetarpizza. Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ELSKER å ha en 7-11 Sainsbury's Local rett borte i gata som også er åpen på søndager.

Det første jeg legger merke til ved mennesker er om de har lys i øynene sine eller ikke, og Last.FMs telling av seksti avspillinger av The Libertines 'The Good Old Days' på en uke vitner om at det er øyeblikkets favorittsang. Jeg bor på et loft i Nord-England, studerer lingvistikk, multikulturalisme og litteratur ved universitetet i York og prøver å bli venn med Talk Mobile mens jeg savner TalkMore mer og mer hver eneste dag (de sender meg sjokolade i papp når det er påske!)

Jeg får superfnatt av kjøpesentere, men jeg tilbringer gjerne timesvis på Fat Face og Sainsbury's. Den lengste jobben jeg har hatt er på Showtime i Fredrikstad, noe som fikk en brå slutt da butikken bestemte seg for å brenne opp nå i sommer. Det var uventet trist. Jeg gråt.

Terninger har jeg ikke. Burde jeg ha det? Trenger jeg terninger? Er det viktig?

Jeg lider av voldsom, uhåndterlig telefonskrekk og snakker bare i telefonen når jeg trenger å bli reddet fra Guns'n'Roses-festivaler og andre nachspiel. Da tier jeg til gjengjeld ikke stille før det er slutt på batteriet og snakker abnorme mengder med tull.

Jeg var i to bryllup i fjor sommer. Det ene var min brors. Jeg kjenner ikke ham så godt. Det andre var to jenters. Hurra for loven. Jeg hadde på samme kjole begge ganger, og Converse-sko i det ene. Det gikk bra.

Siden jeg fremdeles har telefonskrekk, hadde jeg nok ikke ringt noen om jeg hadde vunnet et lotteri, men jeg hadde muligens oppdatert statusen min på Facebook. Jeg er fullstendig avhengig av Facebook. Verdens beste Elisabeth har nettopp reist hjem etter å ha rotet på det ellers så *hoste* ryddige rommet mitt i ti dager, Patrick kommer på besøk om nøyaktig en måned, og Hlin bærer jeg alltid med meg i hjertet mitt.

Jeg er ofte sett hengende rundt på benken ved Efe's kebabvogn nattestid her i York. Der spiser jeg chips'n'cheese, Döner Kebab eller andre delikatesser mens jeg desperat prøver å rekruttere nye venner blant de som måtte komme og sette seg ned ved siden av meg. Bortsett fra det spiser jeg fint lite fastfood, med mindre man regner med det at jeg klarer å lage Chili con Carne til middag på to minutter med mikroris og gasskomfyr.

----------------

Soundtrack: The Libertines - Horrorshow

Baby steps..

"Even from these few examples, you will see that front mutation made considerable changes in the pronunciation of English. But do not confuse pairs like foot and feet, where the vowel difference is caused by front mutation in prehistoric Old English, with pairs like sing and sang, where the difference goes right back to the system of vowel-gradiation in Proto-Indo-European".

- Barber, C. (1993) The English Language: A Historical Introduction. Cambridge: CUP

Pfft! Som om det noen gang ville falle meg inn!

Jepp, det er riktig. Jeg er tilbake i mitt elskede York. Uten Elisabeth, forøvrig, men siden hun allerede savner meg så fryktelig kommer hun ravende (antar jeg) inn døren her om ca. tre uker, så jeg regner med at bloggen min fremdeles kommer til å handle mest om Elisabeth fremover.

Det er viktig å ha klart definerte mål her i livet, og siden Elisabeth vet at jeg er fullstendig hjelpeløs uten henne har hun gitt meg en rekke oppgaver for de neste tre ukene:

- Jeg må skrive ferdig alle fire semesteroppgavene før hun ankommer, slik at hennes ti dager i England kan brukes på andre, mer karakterbyggende og sjelsberikende aktiviteter.

- Jeg skal unnagjøre alle potensielt pinlige 'Åååh, det var lenge siden sist - skrape, skrape, rødme, rødme'-samtaler slik at hun slipper (og kan legge opp til nye).

- Jeg skal bli bestevenn med Andy Stones siden han er den eneste vi kan komme på som ikke liker Elisabeth og meg uten en gang å ha prøvd først.

- Jeg skal finne en mengde nye engelsktalende venner som, i motsetning til våre gamle -muligens ikke fullt så gode venner lenger- ikke er det minste sutrete, men bare glade og fornøyde hele tiden (og ikke juger så fælt, Sifs anm.).

Selv hadde jeg satt meg noen helt andre mål for mitt kommende opphold i England. Tilsynelatende enkle, vil noen kanskje si, men for dere som kjenner meg tror jeg dette vil gi mening:

- Jeg skal studere (åpenbart siden jeg er student, sier du? Haha).

- Jeg skal ikke miste nøklene mine (igjen).

- Jeg skal ikke miste visakortet mitt (igjen).

- Jeg skal ikke miste passet mitt (igjen).

- Jeg skal ikke drikke så mye rødvin at jeg glemmer hvor jeg bor (..igjen).

I dag er det nøyaktig en uke siden jeg kom, og jeg har fremdeles passet mitt! Jippi!

----------------

Soundtrack: Lars Winnerbäck - Där älvorna dansar

Amsterdam

Fredag hentet jeg noedkontanter i Berlin fordi kortet mitt forsvant i Praha, soendag ble pengene mine og Tom Waits-billetten min stjaalet i Amsterdam. Kameraet mitt virker ikke, dessuten svetter jeg hele tiden. Men Hove-lighteren min, jeg sier det igjen: HOVELIGHTEREN MIN, DEN har jeg enda.

Go figure...

Nothing is Real

Så. Klokken var fem på morgenen, det var tolv timer siden jeg hadde begynt å lese, fire til eksamen og jeg bestemte meg for å sove et par siden jeg bare hadde tjue sider igjen av pensum.

Jeg var ved godt mot. I Kjent Stil hadde jeg multitasket meg gjennom eksamensforberedelser med pensum, mangfoldige liter is, musikk, blogger og telefon. Og msn, selvsagt, der jeg mottok uvurderlige råd fra hjelpsomme venner:

'EU? Det er nesten det samme som auuu, det!' (Elisabeth)

'EU? Det er vi I MOT! (Patrick)

Uheldigvis glemte godeste Jacky å spørre om akkurat de tingene der.

Så halve eksamenstiden satt jeg og var SINT på meg selv. Fordi når man har intet mer enn et knøttlite pensum på 150 sider som egentlig ikke hører noe sted hjemme på et høyskolekurs er det nesten ikke lov å ikke få en God Karakter. Og når jeg sier God mener jeg selvsagt Best. Fordi:

- Nei, det viktigste er ikke at jeg står.
- Nei, C er ikke en god karakter.
- Nei, det viktigste er ikke at jeg har gjort mitt Beste.
Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva det er.

Og - - JA, når jeg er så nervøs at jeg tror jeg skal få hjerneslag fordi jeg har Surret i to uker i stedet for å gjøre Mitt Beste og ender opp med å få en B så er jeg ikke Lettet og Lykkelig. Da er jeg nemlig Småsur og Irritert fordi jeg ikke fikk en A, også er jeg en smule Flau og Pinlig Klar Over min egen Irrasjonalitet.

Den andre halvdelen av eksamenen min? Da fant jeg på ting om Europaparlamentet og slikt.

Dere aner ikke hvor lykkelig jeg ble over å finne denne posten omhandlende Aer og fioliner borte i Skrivesakene til t.

Jeg tror imidlertid det er en mulighet for at jeg har sett et lys. I forrige uke fikk jeg nemlig min aller første E. Jeg er, og har muligens alltid vært, et menneske som får A, ellers gidder jeg bare ikke. Om jeg nå skulle finne på å STRYKE i EU-kunnskap.. da kan det omsider bli slutt på dette Sirkuset jeg kaller utdanning. Også kan jeg for første gang i mitt liv bli en God Student.

Det gleder jeg meg til. Da skal jeg til og med høre på at du, midt i prosessene mine, finner på å si 'jeg vet det går bra, du er jo så flink, atte! Dette greier du!' uten å gå helt vaffelrøre og bli få forbistret at jeg må gå sporenstreks til sengs og sove i mangfoldige timer uten en gang å ha pensum under hodeputen.

Nå? Nå har jeg ferie. Det feirer jeg med å jobbe alle vaktene unntatt én på jobbenmin i løpet av fire dager. Jeg er nettopp ferdig med min første av tre tolvtimers, og jeg er allerede overbevist om at Braincoolermaskinen driver og plystrer 'Penny Lane' mellom sangene på Beatles-cden jeg plager kundene mine med i disse dager.

Andre ting jeg gjør for å drive de hurtigst mulig til vanvidd er å hoppe opp og ned og rope 'smågodt på tilbud, smågodt på tilbud' så fort de nærmer seg disken (jeg tar nemlig mitt tretimers mersalgskurs svært alvorlig), overtale de til å se filmer jeg vet det bare er jeg og LegoLars som liker i hele verden, samt stadig være fanget bak hyller, inne i stativer eller oppe på høye ting når de er som mest Sårbare og Forvirrede og behøver Umiddelbar Veiledning av Kyndig Personnell (Meg!).

Det skal bli en fin jobbsommer, tror jeg.

----------------

Soundtrack: Beatles - Strawberry Fields Forever

Er det ikke det ene...

En av de selvstilte diagnosene mine er at jeg er Perfeksjonist Uten Selvdisiplin, det har jeg nevnt før, og det er en tilstand som nesten uten unntak fører til hysteriske mengder frustrasjon både i eksamenstider og andre tider..

Én ting som av og til har en sterk tendens til å komplisere livet mitt ytterligere er det faktum at jeg er utstyrt med en Over Gjennomsnittlig Sterk Ansvarsfølelse.

Nå er det nok mange som tror at jeg juger, men det er fordi denne ansvarsfølelsen kun gjør seg gjeldende i tilfeldige utvalgte situasjoner; for eksempel når jeg rydder og vasker både frivillig og uten å få betalt ut i de sene nattetimer bare fordi jeg har fått en skrudd idé om at det er MIN skyld at butikken ikke er ren og pen nok til å få sjefsbesøk i morgen rett og slett fordi at jeg ikke har vært på jobb på en god stund.

----------------

Soundtrack: Charta 77 - Lilla Björn och Lilla Tiger

Knip!

Når man desperat vaser rundt i uopplyste områder midt på natten og er hovedgrunnen til at båten til Patrick plutselig har en betraktelig mindre mengde øl i seg enn den hadde for bare noen timer siden; da kan det av og til vise seg at den tilsynelatende uskyldige grøftekanten du et øyeblikk anså for å være din frelser og beste venn i virkeligheten viser seg å være bevæpnet med en betydelig ansamling illsinte brennesler. Au.

----------------

Soundtrack: Nick Cave & the Bad Seeds - The Ship Song

Gladmusikk så det holder: The Summits - Alright

Jeg husker ikke helt hvordan jeg (muligens bokstavelig talt) snublet over dette bandet, men jeg mistenker sterkt at situasjonen innebar en Elisabeth som hadde reist fra meg, en artigknott av en fotograf vi nesten kjenner og en irriterende forkjølelse.

Det jeg VET er at et besøk på puben der alle er venner er involvert. Jeg vet også at vi alle sammen på ett eller annet tidspunkt bestemte at vi definitivt trengte å gå videre til Yorks kanskje mest dodgy utested og at denne to minutters gåturen innebar opptil flere hvilepauser på fortauet. Jeg tror det var ca. der vi ble kjent. På fortauet, altså.

'We're a band, we're a band!' var det første de sa; etterfulgt av 'Vi spilte på Glastonbury i fjor, vi!' Og jeg mistenker at de hoppet opp og ned mens de pratet. Eller kanskje det var meg. Uansett - slike uttalelser bruker vanligvis å gjøre meg litt sliten, men disse menneskene var, utrolig nok, ENDA gladere enn det Elisabeth og jeg bruker å være. Rett og slett lykkelige var de. Også danset de, og jeg hoppet, også tok vi bilder av hårbøylen til bassisten og var glade sammen. Og jeg fikk låne hatten til fotografen, og det får man ALDRI lov til, og i det store og hele var det en fabelaktig kveld.

Neste gang jeg møtte de satt jeg under en altforfull lydtekniker på Dusk på nyttårsaften, naturlig nok, og da kom de løpende og var enda gladere enn sist og fortalte at de hadde spilt konsert, og vokalisten lurte på om kanskje jeg hadde lyst på å få tamburinen til trommisen i gave. Det var mest fordi han sprang og hoppet rundt og bråket noe helt infernalsk med den, husker jeg, så jeg sa jeg kunne ta vare på den så lenge, men det var litt vanskelig fordi trommisen var helt sikker på at han hadde fått den tamburinen i gave av mammaen sin og han måtte ikke miste den for alt i verden, men det ordnet seg til slutt.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget.. men jeg skulle ønske noen kunne booke de i Norge. Også skulle jeg ønske flere mennesker kunne være så lykkelige. Jeg blir glad av det.

Her er de på MySpace.

----------------

Soundtrack: The Summits - Alright

Domestically Disabled..

Selv om det av og til synes som om jeg ikke gjør noe annet enn å sove og tulle så er jeg ganske opptatt. Jeg er så opptatt, faktisk, at jeg bruker å bo i en passe stor, grønn veske. Der har jeg alt jeg trenger, og den surrer jeg rundt med til enhver tid. Akkurat nå er den vesken full av kinesisk balanse-te-pulver (takk!) som ikke er i boksen sin, dessverre, og så opptatt som jeg er har jeg ikke det minste tid til å drive og av-tée den vesken, så jeg har nå flyttet inn i en lilla ryggsekk med hull i. Der detter det stadig ut viktige ting som jeg skal huske på, men stort sett har jeg kontroll.

Jeg har faktisk såpass kontroll at da jeg plutselig husket den fantastiske tegneserieruten jeg fant i et Larsonblad for fjorten år siden og tenkte at 'den burde jeg virkelig sende til Irland', så visste jeg nøyaktig hvor den var. Den var nemlig limt inn i en 'Lefsa' skoledagbok som lå nederst i den stabelen med esker jeg ikke orket å tenke på å begynne å flytte på en gang sist jeg ommøblerte på flyttelageret mitt (også kjent som gjesterommet til mamma) fordi den inneholder monsteresker som det står ting som 'tidsskrifter og tegneserier', 'noter', 'bøker til lagring' og 'søppel som ikke kan kastes enda' på.

Men da nettverkskortet mitt begynte å fuske her for en stund tilbake og jeg forstod at jeg var i fare for å trenge en kvittering.. da var det verre.

'Du har ikke en eske eller noe som du har sånne viktige ting i, da?' sa mamma og kikket skeptisk på de ti kiloene med papir jeg nettopp hadde dratt ut av fire pappesker og dandert mer eller mindre elegant ut over hennes ellers så ryddige stuegulv.

'Jo.. det er den der' sa jeg og pekte på en kjempe-eske som hadde vist seg å inneholde alt fra Nemi-blader, gamle regninger, visittkort, huskelapper, julekort, oppskrifter og bankutskrifter fra de siste fire årene.

'Ja'. Sa mamma. Og det var greit.

Tegneserieruten er sendt til Irland for lengst, selv om jeg trodde det bare var Min Bror Bjørnen som var i stand til å løfte de eskene. Nettverkskortet? Det fusker fremdeles.

----------------

Soundtrack: Dar Williams - The Christians And The Pagans

Én ting til..

Etter at jeg hadde skrevet posten om norske stereotyper kom jeg på en ting;

På skolen i dag var det en jente som snakket om hvilke fordommer hun møtte som russer i utlandet, og i den forbindelse kom hun inn på at selv om vodka er nasjonaldrikken i Russland betyr ikke det, som alle tror, at alle russere er alkoholikere (hun var faktisk ganske opprørt)! På listen over hvilke folkeslag som drikker mest ligger de nemlig bare på fjerde plass, mens det er irene som troner på toppen.

Det fikk meg til å tenke på en episode fra da jeg var på påskeferie i det blå huset i skogen utenfor Enköping sammen med en haug irske menn (de var fløyet inn for å spille på St. Patrick's Day-festen til Nordic Battle Group, og i den anledning var jeg blitt toget inn som cellistens personlige fanklubb, en jobb jeg selv syntes jeg klarte ganske bra, til og med etter at jeg innså at jeg kom til å befinne meg på en fest med 98 % grønnkledde menn).

Lørdag kveld, etter å ha overvært den svenske Grand Prix-finalen på verdens svenskeste irske pub, klarte vi å forville oss inn på et fryktelig diskotek i Enköping sentrum der det irske bandets fiolinist-med-brukket-arm til slutt ble nektet å komme inn igjen etter at han hadde vært ute og røyket. Begrunnelsen? 'Du er for full'.

Til dette svarte han:

'Yeah, I'm drunk, but all my friends are still in there, and they're really drunk as well! But we're Irish, you see, so it's okay!!!'

Hvorpå vakten, etter å ha tenkt seg grundig om, fikk et forklaret uttrykk i øynene, nikket forståelsesfullt på hodet og slapp ham inn igjen.

----------------

Soundtrack: Biffy Clyro - Saturday Superhouse <-Trykk på denne! Fiine sangen! Hurra!

Hjelp..

Noe av det mest irriterende jeg vet er når jeg har låst døren på jobben for å gå på do (det må man nemlig når man er bare Sif på jobb i altformangetimer), bare for å innse at jeg nok en gang har rotet bort nøklene mine når jeg kommer ut igjen.

Det resulterer i frustrerte kunder som ikke kommer seg inn i butikken og en ultrastressa Sif som ikke kommer seg ut av den og lurer på om hun skal måtte bli i den hjemsøkte butikken i hele evigheten eller i alle fall til noen andre skulle finne på å komme på jobb...

Om dette skjer ofte spør du? Stort sett én gang om dagen.

----------------

Soundtrack: The Jackson Five - Blame It On The Boogie