30 mai 2008

Nothing is Real

Så. Klokken var fem på morgenen, det var tolv timer siden jeg hadde begynt å lese, fire til eksamen og jeg bestemte meg for å sove et par siden jeg bare hadde tjue sider igjen av pensum.

Jeg var ved godt mot. I Kjent Stil hadde jeg multitasket meg gjennom eksamensforberedelser med pensum, mangfoldige liter is, musikk, blogger og telefon. Og msn, selvsagt, der jeg mottok uvurderlige råd fra hjelpsomme venner:

'EU? Det er nesten det samme som auuu, det!' (Elisabeth)

'EU? Det er vi I MOT! (Patrick)

Uheldigvis glemte godeste Jacky å spørre om akkurat de tingene der.

Så halve eksamenstiden satt jeg og var SINT på meg selv. Fordi når man har intet mer enn et knøttlite pensum på 150 sider som egentlig ikke hører noe sted hjemme på et høyskolekurs er det nesten ikke lov å ikke få en God Karakter. Og når jeg sier God mener jeg selvsagt Best. Fordi:

- Nei, det viktigste er ikke at jeg står.
- Nei, C er ikke en god karakter.
- Nei, det viktigste er ikke at jeg har gjort mitt Beste.
Jeg er ikke en gang sikker på om jeg vet hva det er.

Og - - JA, når jeg er så nervøs at jeg tror jeg skal få hjerneslag fordi jeg har Surret i to uker i stedet for å gjøre Mitt Beste og ender opp med å få en B så er jeg ikke Lettet og Lykkelig. Da er jeg nemlig Småsur og Irritert fordi jeg ikke fikk en A, også er jeg en smule Flau og Pinlig Klar Over min egen Irrasjonalitet.

Den andre halvdelen av eksamenen min? Da fant jeg på ting om Europaparlamentet og slikt.

Dere aner ikke hvor lykkelig jeg ble over å finne denne posten omhandlende Aer og fioliner borte i Skrivesakene til t.

Jeg tror imidlertid det er en mulighet for at jeg har sett et lys. I forrige uke fikk jeg nemlig min aller første E. Jeg er, og har muligens alltid vært, et menneske som får A, ellers gidder jeg bare ikke. Om jeg nå skulle finne på å STRYKE i EU-kunnskap.. da kan det omsider bli slutt på dette Sirkuset jeg kaller utdanning. Også kan jeg for første gang i mitt liv bli en God Student.

Det gleder jeg meg til. Da skal jeg til og med høre på at du, midt i prosessene mine, finner på å si 'jeg vet det går bra, du er jo så flink, atte! Dette greier du!' uten å gå helt vaffelrøre og bli få forbistret at jeg må gå sporenstreks til sengs og sove i mangfoldige timer uten en gang å ha pensum under hodeputen.

Nå? Nå har jeg ferie. Det feirer jeg med å jobbe alle vaktene unntatt én på jobbenmin i løpet av fire dager. Jeg er nettopp ferdig med min første av tre tolvtimers, og jeg er allerede overbevist om at Braincoolermaskinen driver og plystrer 'Penny Lane' mellom sangene på Beatles-cden jeg plager kundene mine med i disse dager.

Andre ting jeg gjør for å drive de hurtigst mulig til vanvidd er å hoppe opp og ned og rope 'smågodt på tilbud, smågodt på tilbud' så fort de nærmer seg disken (jeg tar nemlig mitt tretimers mersalgskurs svært alvorlig), overtale de til å se filmer jeg vet det bare er jeg og LegoLars som liker i hele verden, samt stadig være fanget bak hyller, inne i stativer eller oppe på høye ting når de er som mest Sårbare og Forvirrede og behøver Umiddelbar Veiledning av Kyndig Personnell (Meg!).

Det skal bli en fin jobbsommer, tror jeg.

----------------

Soundtrack: Beatles - Strawberry Fields Forever

25 mai 2008

Engelsk bil, engelsk bil...

Nei, det hjelper ikke at jeg har vært tilbake i Norge i snart fem måneder. Jeg blir mer og mer anglofil for hver dag som går. På min egen, lille måte altså. 'I England..' sier jeg. 'Da jeg var i York, vet du..' forteller jeg minst én gang om dagen. 'Bli med og se hva jeg mener en gang?' spør jeg håpefullt, men det er ingen forståelse å spore noe sted. Så når jeg er desperat etter et skudd er jeg nødt til å ty til YouTube.

Nå skal dere få se mannen som står for dosen min i disse dager.

Jim Sturgess representerer på en skrudd måte alt jeg savner ved England akkurat nå. Dessuten er Across the Universe en ordentlig godfilm som man ikke kan unngå å få bobler i magen av :)

Tuva, DU skjønner hva jeg mener, ikke sant? Vi er sånn passe wannabe-'pale young anglicans' begge to, mener jeg...

Uansett; enjoy (vent til han synger!!!):



Iih!!!

----------------

Soundtrack: The Beatles - I Wanna Hold Your Hand

P.S: Jeg tror jeg nettopp har begynt å ane hva som EGENTLIG er det 'typisk engelske' ved engelske menn(esker), og jeg synes det er fryktelig morsomt å se på gamle opptak av The Beatles og finne igjen disse trekkene hos dem.

22 mai 2008

Er det ikke det ene...

En av de selvstilte diagnosene mine er at jeg er Perfeksjonist Uten Selvdisiplin, det har jeg nevnt før, og det er en tilstand som nesten uten unntak fører til hysteriske mengder frustrasjon både i eksamenstider og andre tider..

Én ting som av og til har en sterk tendens til å komplisere livet mitt ytterligere er det faktum at jeg er utstyrt med en Over Gjennomsnittlig Sterk Ansvarsfølelse.

Nå er det nok mange som tror at jeg juger, men det er fordi denne ansvarsfølelsen kun gjør seg gjeldende i tilfeldige utvalgte situasjoner; for eksempel når jeg rydder og vasker både frivillig og uten å få betalt ut i de sene nattetimer bare fordi jeg har fått en skrudd idé om at det er MIN skyld at butikken ikke er ren og pen nok til å få sjefsbesøk i morgen rett og slett fordi at jeg ikke har vært på jobb på en god stund.

----------------

Soundtrack: Charta 77 - Lilla Björn och Lilla Tiger

21 mai 2008

Hipp-fuckin'-hipp...

Det var ikke det at jeg bare hadde sovet i tre timer da jeg hoppet til i sengen og innså at jeg var fire minutter unna å bli hentet.

Ei heller den iskalde vinden eller det plaskende regnet som møtte meg da jeg raste ut døren ti minutter senere.

Til og med det 16. maifestpregede dundrende hodet mitt* som gjorde det enda vanskeligere enn vanlig å skulle koordinere frysing, vandring med freidig mot, innretting mot både høyre og venstre, stemming og lesing av friske marsjer (i g-nøkkel for anledningen) i tillegg til å prøve å huske hvordan en saxofon egentlig virker var ikke annet enn forventet.

Men da jeg stod utenfor Borge kirke klokken ni på morgenen og spilte 'Fagert er landet' mens det haglet vannrett - da glemte jeg faktisk et øyeblikk hvorfor jeg spiller i korps.

Da det var blitt tid for barnetoget i sentrum hadde jeg ikledd meg intet mindre enn nesten nøyaktig det samme som jeg vinglet rundt i på Roskilde i fjor sommer. Vi snakker altså det våteste Roskilde noensinne - det pøsregnet i 17 timer i strekk.

Om det regnet under barnetoget?

Nei.

Og da jeg gikk på jobb klokken fem - da var det strålende solskinn.

Nei. Jeg synes ikke det er så grådig moro med 17. mai.

* Min 16. mai inneholdt både øldrikking og Yorkmimring med tidligere klassekamerat, Nick Cave i Oslo Spektrum og fabelaktig båtfanting med de fineste menneskene i verden. Hurra!

----------------

Soundtrack: Biffy Clyro - Who's Got A Match?

18 mai 2008

Knip!

Når man desperat vaser rundt i uopplyste områder midt på natten og er hovedgrunnen til at båten til Patrick plutselig har en betraktelig mindre mengde øl i seg enn den hadde for bare noen timer siden; da kan det av og til vise seg at den tilsynelatende uskyldige grøftekanten du et øyeblikk anså for å være din frelser og beste venn i virkeligheten viser seg å være bevæpnet med en betydelig ansamling illsinte brennesler. Au.

----------------

Soundtrack: Nick Cave & the Bad Seeds - The Ship Song

07 mai 2008

Sifs guide til britisk tv - Russell Brand

Første gang Elisabeth og jeg snublet over Russell Brands 'Ponderland' på britisk tv visste vi ikke helt hva vi skulle tro. Virkelig ikke. Vi var nok ikke kjent med det engelske fenomenet 'jo galere jo bedre', og vi satt måpende mens vi fortvilet prøvde å finne ut om det var meningen vi skulle like dette spetakkelet eller ikke. Er det morsomt eller er det bare slitsomt? Mener han å være så..? Er han et komisk geni eller bare litt trist? Jeg er sikker på at om Russell var norsk ville flesteparten hatet ham.

Jeg synes han er fantastisk. Jeg blir rett og slett lykkelig av å se på ham.

Den brutalt ærlige selvbiografien hans kom ut i fjor høst. Som tidligere rusmisbruker og sexavhengig har han mengder av absurde og pinlige situasjoner å fortelle om, noe han gjør på scenen, i intervjuer og i boken sin med den største selvfølgelighet.

Han har sitt eget radioshow som du kan høre her, han er en anerkjent stand-up komiker og han har en rolle i filmen 'Forgetting Sarah Marshall' som har norgespremiere i juni.

Her er han på Friday Night with Jonathan Ross:



03 mai 2008

Oooh!

Jeg elsker Dylan Moran. Jeg gjør det. Jeg prøver, som jeg alltid gjør, å tvinge alle vennene mine til å elske ham også, og det går faktisk litt bedre enn mye annet jeg prøver å få vennene mine til, kanskje ikke så mye elske lenger, men i det minste akseptere.

Nå nettopp snublet jeg nettopp over info. om at Dylan Moran kommer til York i oktober. Jeg gikk øyeblikkelig fullstendig i spinn, kontaktet Elisabeth og kommanderte henne på tur. Da hun ikke hadde svart i løpet av to og et halvt minutt tok jeg selvsagt saken i egne hender og kjøpte billetter likevel.

Så.

Nå skal jeg vise dere hvorfor dere burde bli med til York i oktober alle sammen:

Her kan dere begynne å se Dylan Morans fantastiske stand up show 'Monster':



Her begynner det andre fantastiske showet hans 'Like Totally':



Og her kan dere begynne å se den hysteriske tv-serien 'Black Books':



Så kan dere bestille dere billetter her.

Jeg skal være guide. Jeg lover.

----------------

Soundtrack: Wendy McNeill - Such a Common Bird

02 mai 2008

Gladmusikk så det holder: The Summits - Alright

Jeg husker ikke helt hvordan jeg (muligens bokstavelig talt) snublet over dette bandet, men jeg mistenker sterkt at situasjonen innebar en Elisabeth som hadde reist fra meg, en artigknott av en fotograf vi nesten kjenner og en irriterende forkjølelse.

Det jeg VET er at et besøk på puben der alle er venner er involvert. Jeg vet også at vi alle sammen på ett eller annet tidspunkt bestemte at vi definitivt trengte å gå videre til Yorks kanskje mest dodgy utested og at denne to minutters gåturen innebar opptil flere hvilepauser på fortauet. Jeg tror det var ca. der vi ble kjent. På fortauet, altså.

'We're a band, we're a band!' var det første de sa; etterfulgt av 'Vi spilte på Glastonbury i fjor, vi!' Og jeg mistenker at de hoppet opp og ned mens de pratet. Eller kanskje det var meg. Uansett - slike uttalelser bruker vanligvis å gjøre meg litt sliten, men disse menneskene var, utrolig nok, ENDA gladere enn det Elisabeth og jeg bruker å være. Rett og slett lykkelige var de. Også danset de, og jeg hoppet, også tok vi bilder av hårbøylen til bassisten og var glade sammen. Og jeg fikk låne hatten til fotografen, og det får man ALDRI lov til, og i det store og hele var det en fabelaktig kveld.

Neste gang jeg møtte de satt jeg under en altforfull lydtekniker på Dusk på nyttårsaften, naturlig nok, og da kom de løpende og var enda gladere enn sist og fortalte at de hadde spilt konsert, og vokalisten lurte på om kanskje jeg hadde lyst på å få tamburinen til trommisen i gave. Det var mest fordi han sprang og hoppet rundt og bråket noe helt infernalsk med den, husker jeg, så jeg sa jeg kunne ta vare på den så lenge, men det var litt vanskelig fordi trommisen var helt sikker på at han hadde fått den tamburinen i gave av mammaen sin og han måtte ikke miste den for alt i verden, men det ordnet seg til slutt.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget.. men jeg skulle ønske noen kunne booke de i Norge. Også skulle jeg ønske flere mennesker kunne være så lykkelige. Jeg blir glad av det.

Her er de på MySpace.

----------------

Soundtrack: The Summits - Alright