Whatever gets you through the night, right?

OK, så får du ikke spilt av denne videoen her, men dobbelklikk nå bare på den og se den på YouTube...

Welcome Home - Coheed and Cambria

Takk for nå, Mama Africa!

Miriam Makeba døde i natt.

Mbube



The Click Song (Qongqothwane)



Pata Pata

Takk, bror!

Det eneste jeg vil si, sånn på en fredagskveld, det er at alle i hele verden burde ha en bror akkurat sånn som min bror.

Denne er til deg!



i heard there was a secret chord
that david played and it pleased the lord
but you don't really care for music, do you
well it goes like this the fourth, the fifth
the minor fall and the major lift
the baffled king composing hallelujah

hallelujah...

well your faith was strong but you needed proof
you saw her bathing on the roof
her beauty and the moonlight overthrew you
she tied you to her kitchen chair
she broke your throne and she cut your hair
and from your lips she drew the hallelujah

hallelujah...

baby i've been here before
i've seen this room and i've walked this floor
i used to live alone before i knew you
i've seen your flag on the marble arch
but love is not a victory march
it's a cold and it's a broken hallelujah

hallelujah...

well there was a time when you let me know
what's really going on below
but now you never show that to me do you
but remember when i moved in you
and the holy dove was moving too
and every breath we drew was hallelujah

well, maybe there's a god above
but all i've ever learned from love
was how to shoot somebody who outdrew you
it's not a cry that you hear at night
it's not somebody who's seen the light
it's a cold and it's a broken hallelujah

hallelujah...

There's Something about Ludwig...

Som alle vet griner jeg mye. Jeg griner når jeg er glad og jeg griner når jeg er trist. Og av og til griner jeg bare fordi det er sånn.

Også er det disse filmene mine, da... det er enkelte filmer jeg rett og slett må la være å se på sammen med noen, bare fordi jeg er redd for å skremme i vei det eventuelle selskapet. Hlin er selvsagt unntaket fra denne regelen, fordi Hlin og jeg er vant til å grine sammen og kan faktisk synes det er ganske så underholdende til tider.

Så satt jeg her for meg selv, da, og hadde en liten YouTube-kavalkade med favoritt-grinefilmene mine, og så innså jeg plutselig at de to filmene jeg kanskje griner mest av i hele verden har én fellesnevner - Ludwig. Det er jo ikke det at jeg ikke har visst at det er samme sangen da, liksom (dah!), men det har altså ikke slått meg helt før jeg så de etter hverandre (jmfr. Mirakels innlegg om logikk og det å se sammenhenger).

Her er grine-scenen fra den ene filmen:

Immortal Beloved (1995) - Filmen om Ludwig van Beethoven med Gary Oldman i hovedrollen.
(Ja, jeg VET det er et langt klipp, men det er så veldig, veldig verdt en kikk. Unn deg det)
Jeg griner forøvrig ikke - jeg hulker og hikster og vræler og får ikke puste og må se og høre igjen og igjen. Det er så bra, så bra.



Og her er grine-scenen min fra den andre filmen:

Sister Act 2 - Back in the Habit (1992)
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg griner av dette, men jeg gjør det hver eneste gang - mest bare fordi jeg blir så glad, tror jeg. Og, ja - det er Lauryn Hill.



Å, jeg håper så inderlig dere ser...

Joanna.

Det er allerede over et år siden jeg så den fortryllende Joanna Newsom i Royal Albert Hall.

Jeg falt og ble liggende.

Clam, Crab, Cockle, Cowrie:

that means no
where I come from
I am cold, out waiting for the day to come

I chew my lips
and I scratch my nose
feels so good to be a rose

oh don't
don't you lift me up
like I'm that shy no-no-no-no-no, just give it up

see, there are bats all dissolving in a row
into the wishy-washy dark that can't let go

I cannot let go
so I thank the lord
and I thank his sword
though it be mincing up the morning, slightly bored

oh oh oh, morning
without warning
like a hole
oh, and I watch you go

there are some mornings when the sky looks like a road
there are some dragons who were built to have and hold
and some machines are dropped from great heights lovingly
and some great bellies ache with many bumblebees
and they sting so terribly

I do as I please
now I'm on my knees
your skin is something that I stir into my tea
and I am watching you
and you are starry, starry, starry

and I'm tumbling down
and I check a frown
well just look around
that's why I love this town
to see me;
serenaded hourly
celebrated sourly
dedicated dourly

waltzing with the open sea
clam, crab, cockle, cowrie
will you just look at me!

The Summits. Igjen!

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg første gang ramlet over The Summits i en gate i York midt på natten. Jeg sporet de opp på MySpace og har vært dedikert fan siden.

Den 19. oktober fikk jeg endelig se de live, på The Stone Roses Bar her i York, og det var helt, helt fantastisk! Energien, utstrålingen og spillegleden er rett og slett ubeskrivelig - de spiller som om de ble bestevenner i barnehagen da de var fire og bare har hatt det vanvittig morsomt siden.

I mangel på et etablert uttrykk som beskriver musikken deres kaller de den selv for Frock-Rock - en type funky, svingende rock som får deg til å danse hele natta. Og jeg er enig. Det er umulig å sette The Summits i én bås - de har skapt en egen, unik sound som jeg mistenker kommer til å ta de langt. Vokalist Jess Penn er farlig heit samtidig som hun er djevelsk sjarmerende på en forvirrende uskyldig måte, og sammen med Andy Baker på gitar og vokal, Lee Richardson på bass og vokal og Luke Pike på trommer har de en utstråling som er garantert å sjarmere deg i senk. Ikke at de lar seg begrense - underveis i konsertene sine bytter de gjerne både på å synge og instrumenter og er i det hele tatt befriende avslappede på scenen.

Musikken deres er up-beat og leken, det er rock, funk og pop i en herlig blanding, av og til ispedd litt reggae-rytmer, og Jess Penns hese, sjelfulle stemme topper det hele sammen med ivrig koring fra resten av bandet. Har jeg overbevist deg enda?

Her er et intervju med bandet (der miss Penn midt i et forsøk på å forklare at Andy Baker har en bakgrunn fra et country folk band begynner å fnise, noe som gjør at det kommer ut som c*nt f*uck, og bare det er verdt en kikk) etterfulgt av et (litt dårlig, men jammen ikke så verst) opptak av sangen ''Jess'' fra konserten jeg var på.



Og Elisabeth - her kan du forestille deg vår kjære dansevenn gå helt bananas rett til høyre for videokameraet. Jeg lurte litt på hvorfor de hadde valgt akkurat denne sangen, men nå når jeg har tenkt meg om en liten stund skjønner jeg at det er fordi at på alle de andre opptakene ser man antageligvis ikke bandet pga. en fryktelig glad, hoppende og dansende liten engelskmann :)

Her spiller de ''Find me a City'' på årets Northern Green Gathering:



Her er et intervju og to sanger som ble gjort for programmet ''The Mix'' (uten at jeg aner hva for et program det egentlig er... :D ):







Og aller sist - sangen og den fantastiske videoen som fremdeles er favoritten min - ''Alright'':



Blir du like glad som meg? Da synes jeg du skal gå hit og stemme på de! Det tar deg to sekunder :)

Jeg får ikke nok!!!

The Libertines - Up the Bracket

The Libertines - The Good Old Days (Live in Japan)



Mange mener mye om Pete Doherty, men jeg kan ikke gjøre annet enn å gjemme ham i hjertet mitt.

Tango!

Jeg elsker Al Pacino og jeg elsker filmen. Og denne sangen gjør meg helt mør, for å si det pent...

Det er vel ingen som tror meg dersom jeg sier at jeg danset tango en liten stund, men jeg synes ikke jeg var så verst egentlig... Jeg danset mann, selvsagt...

Du kan ikke stave festival uten fest, vøtt! (Gammelt Gressvik-ordtak)

Når livet er frustrerende og man er mer forvirret og svimmel enn vanlig, da er det godt å ha en Elisabeth som er iherdig nok til å bare bestemme seg for å vinne Hovebilletter for så å sette seg ned og gjøre nettopp det. Når man allikevel skal rave rundt i tåka annenhver dag og være både understadig beruset og over middels udregelig kan man like gjerne gjøre det på festival. Der ser det i alle fall hakket mer normalt ut.

Band of Horses - Funeral:



Pete Doherty - Beg, Steal or Borrow:



Jeg gleder meg!

---------------

Soundtrack: Babyshambles - Fuck Forever

Engelsk bil, engelsk bil...

Nei, det hjelper ikke at jeg har vært tilbake i Norge i snart fem måneder. Jeg blir mer og mer anglofil for hver dag som går. På min egen, lille måte altså. 'I England..' sier jeg. 'Da jeg var i York, vet du..' forteller jeg minst én gang om dagen. 'Bli med og se hva jeg mener en gang?' spør jeg håpefullt, men det er ingen forståelse å spore noe sted. Så når jeg er desperat etter et skudd er jeg nødt til å ty til YouTube.

Nå skal dere få se mannen som står for dosen min i disse dager.

Jim Sturgess representerer på en skrudd måte alt jeg savner ved England akkurat nå. Dessuten er Across the Universe en ordentlig godfilm som man ikke kan unngå å få bobler i magen av :)

Tuva, DU skjønner hva jeg mener, ikke sant? Vi er sånn passe wannabe-'pale young anglicans' begge to, mener jeg...

Uansett; enjoy (vent til han synger!!!):



Iih!!!

----------------

Soundtrack: The Beatles - I Wanna Hold Your Hand

P.S: Jeg tror jeg nettopp har begynt å ane hva som EGENTLIG er det 'typisk engelske' ved engelske menn(esker), og jeg synes det er fryktelig morsomt å se på gamle opptak av The Beatles og finne igjen disse trekkene hos dem.

Sifs guide til britisk tv - Russell Brand

Første gang Elisabeth og jeg snublet over Russell Brands 'Ponderland' på britisk tv visste vi ikke helt hva vi skulle tro. Virkelig ikke. Vi var nok ikke kjent med det engelske fenomenet 'jo galere jo bedre', og vi satt måpende mens vi fortvilet prøvde å finne ut om det var meningen vi skulle like dette spetakkelet eller ikke. Er det morsomt eller er det bare slitsomt? Mener han å være så..? Er han et komisk geni eller bare litt trist? Jeg er sikker på at om Russell var norsk ville flesteparten hatet ham.

Jeg synes han er fantastisk. Jeg blir rett og slett lykkelig av å se på ham.

Den brutalt ærlige selvbiografien hans kom ut i fjor høst. Som tidligere rusmisbruker og sexavhengig har han mengder av absurde og pinlige situasjoner å fortelle om, noe han gjør på scenen, i intervjuer og i boken sin med den største selvfølgelighet.

Han har sitt eget radioshow som du kan høre her, han er en anerkjent stand-up komiker og han har en rolle i filmen 'Forgetting Sarah Marshall' som har norgespremiere i juni.

Her er han på Friday Night with Jonathan Ross:

Oooh!

Jeg elsker Dylan Moran. Jeg gjør det. Jeg prøver, som jeg alltid gjør, å tvinge alle vennene mine til å elske ham også, og det går faktisk litt bedre enn mye annet jeg prøver å få vennene mine til, kanskje ikke så mye elske lenger, men i det minste akseptere.

Nå nettopp snublet jeg nettopp over info. om at Dylan Moran kommer til York i oktober. Jeg gikk øyeblikkelig fullstendig i spinn, kontaktet Elisabeth og kommanderte henne på tur. Da hun ikke hadde svart i løpet av to og et halvt minutt tok jeg selvsagt saken i egne hender og kjøpte billetter likevel.

Så.

Nå skal jeg vise dere hvorfor dere burde bli med til York i oktober alle sammen:

Her kan dere begynne å se Dylan Morans fantastiske stand up show 'Monster':



Her begynner det andre fantastiske showet hans 'Like Totally':



Og her kan dere begynne å se den hysteriske tv-serien 'Black Books':



Så kan dere bestille dere billetter her.

Jeg skal være guide. Jeg lover.

----------------

Soundtrack: Wendy McNeill - Such a Common Bird

Gladmusikk så det holder: The Summits - Alright

Jeg husker ikke helt hvordan jeg (muligens bokstavelig talt) snublet over dette bandet, men jeg mistenker sterkt at situasjonen innebar en Elisabeth som hadde reist fra meg, en artigknott av en fotograf vi nesten kjenner og en irriterende forkjølelse.

Det jeg VET er at et besøk på puben der alle er venner er involvert. Jeg vet også at vi alle sammen på ett eller annet tidspunkt bestemte at vi definitivt trengte å gå videre til Yorks kanskje mest dodgy utested og at denne to minutters gåturen innebar opptil flere hvilepauser på fortauet. Jeg tror det var ca. der vi ble kjent. På fortauet, altså.

'We're a band, we're a band!' var det første de sa; etterfulgt av 'Vi spilte på Glastonbury i fjor, vi!' Og jeg mistenker at de hoppet opp og ned mens de pratet. Eller kanskje det var meg. Uansett - slike uttalelser bruker vanligvis å gjøre meg litt sliten, men disse menneskene var, utrolig nok, ENDA gladere enn det Elisabeth og jeg bruker å være. Rett og slett lykkelige var de. Også danset de, og jeg hoppet, også tok vi bilder av hårbøylen til bassisten og var glade sammen. Og jeg fikk låne hatten til fotografen, og det får man ALDRI lov til, og i det store og hele var det en fabelaktig kveld.

Neste gang jeg møtte de satt jeg under en altforfull lydtekniker på Dusk på nyttårsaften, naturlig nok, og da kom de løpende og var enda gladere enn sist og fortalte at de hadde spilt konsert, og vokalisten lurte på om kanskje jeg hadde lyst på å få tamburinen til trommisen i gave. Det var mest fordi han sprang og hoppet rundt og bråket noe helt infernalsk med den, husker jeg, så jeg sa jeg kunne ta vare på den så lenge, men det var litt vanskelig fordi trommisen var helt sikker på at han hadde fått den tamburinen i gave av mammaen sin og han måtte ikke miste den for alt i verden, men det ordnet seg til slutt.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget.. men jeg skulle ønske noen kunne booke de i Norge. Også skulle jeg ønske flere mennesker kunne være så lykkelige. Jeg blir glad av det.

Her er de på MySpace.

----------------

Soundtrack: The Summits - Alright

Regina Spektor - Fidelity

Anna Ternheim - Lovers Dream

Cathy Davey - Cold Man's Nightmare

Cathy Daveys album 'Tales of Silversleeve' dumpet ned i postkassen min her en dag. Jeg ELSKER uventet post, og jeg ELSKER å få anbefalt musikk! Hurra!

Anna Ternheim -To be Gone

The Band Of The Royal Irish Regiment - Highland Cathedral

Hver gang jeg snakker med noen om musikk sier Elisabeth 'Beware, she has a really, really weird taste in music!!' og synes at hun gjør vedkommende en stor tjeneste..

Dette er en av de fineste sangene jeg vet om i hele verden! *hoppe*

Top Gear 14-10-07 (Part 1of 3)

Oppdatert: This video is no longer available due to a copyright claim by BBC Worldwide Ltd.

..så vet vi det.

Jeg er fullstendig klar over at denne bloggen er i ferd med å bli en samling YouTube-videoer, men dette er ærlig talt noe av det morsomste jeg har sett på tv noensinne! Top Gears Jeremy Clarkson, Richard Hammond og James May prøver å seile tre 'amfibiske biler' fra Dover til Calais. Om du ikke gidder å se hele, gled deg i alle fall over del 2 :D

Forøvrig; å se på Top Gear gir meg for tiden en litt underlig følelse etter at jeg avslørte for Elisabeth at jeg synes James May er urovekkende tiltrekkende...

Dette er uansett en av hovedgrunnene til at jeg elsker England.. det er nemlig ikke bare på tv menneskene er slik.. de er sånn hele gjengen.. hele dagen.. nesten.. :)

'It is like the West Indian dope smoking team practicing in the car'

- Jeremy Clarkson

Top Gear 14-10-07 (Part 2 of 3)

James May: Mayday!