20 mars 2007

Jeg velger meg april...

Jeg skriver til foreleseren min. Tårene strømmer, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg er nemlig glad. Jeg er jo så glad at jeg vil springe ut i våren og danse, men jeg kan ikke. Det er så mye nå. For mange krav, for mange ting å tenke på. Og jeg tenker at om jeg bare hadde én dag fri, én dag jeg kunne bruke på ingenting, bare på å spise kanelbolle, rydde litt i musikken min, ta noen bilder, drikke et glass rødvin og gå en tur i kirkeparken. Da... da ville det bli lettere etterpå. Men jeg tror ikke på det.

Om jeg hadde én dag fri, bare til meg selv, da ville jeg trolig brukt den på å bekymre meg over alt det jeg MÅ la være å tenke på alle disse andre dagene, det jeg må skyve unna for å klare å overleve. Alt som har skjedd de siste månedene. Den fine gutten det ble min oppgave å såre så grundig at det virker som om han aldri skal få hodet over vannet igjen, mormor som bare sluttet å leve rett før jul uten at jeg fikk tatt farvel, nederlaget jeg føler ved å ikke klare å leve opp til mine egne forventninger på noen områder, og sorgen over at jeg ikke klarer å akseptere det når jeg lykkes. Det faktum at jeg har mistet byen min, at jeg ikke lenger hører hjemme her, men lengter til andre byer, andre mennesker som lever livet sitt på en annen måte. Det er ingenting som holder meg fast her lenger, jeg føler meg fri, men trist på samme tid. Men kanskje man ikke trenger å høre til et sted. Kanskje man heller kan høre til mennesker. Jeg vet nå at det finnes flere av oss der ute. Selv om jeg trodde jeg hadde brukt opp alle de menneskene som ligner meg.

Så hvorfor gråter jeg? Jeg er jo glad. Egentlig. Livet mitt er i gang igjen, endelig, etter åtte år på vent kjenner jeg at ting rører på seg. Jeg er på vei. Endelig.
Men jeg er sliten. Det er for mye jobb, det er for mye øvelser, det er for mye pliktlesing. Og jeg er redd. Redd for at om jeg ikke leverer oppgaven min på torsdag, så slutter jeg. Igjen. Også blir jeg ingenting når jeg blir stor. Om ikke gleden kommer tilbake i musikken min snart, så slutter jeg å spille. Om ikke jeg klarer å godta å elske og bli elsket uten å være redd, ja, så slutter jeg med det også.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg drar for gardinene så jeg ikke skal se solen. Jeg sover. Noen ganger er det tryggest å sove. Jeg gråter, og jeg vet ikke hvorfor, bortsett fra at det er vår. Det er alltid slik når det er vår.

Men det kommer til å gå bra.

Jeg vet det.

Jeg skal finne en løsning. Jeg skal levere noe. Jeg skal bestemme meg for hvor jeg trengs når jeg blir stor. Jeg skal sette meg på toget på torsdag og gjøre mitt beste på scenen på fredag, selv om ingen hører meg. Jeg skal få fred. Jeg skal konsentrere meg om meg og mitt. Og jeg skal spare pengene mine, så jeg kan reise dit jeg vil være. Dit jeg MÅ være. Og så, så er det sommer.

Men foreløpig er det vår. Og jeg skal tåle det.

Ingen kommentarer: