08 november 2007

Irregulært novemberhumør.

På denne tiden for to år siden skrev jeg dette i notatboken min:

'Å leve mitt liv akkurat nå er som å svømme i opprørt vann.
Øyeblikkene av klarhet, den frie pusten varer aldri lenge nok til å døyve smerten og forvirringen før man atter en gang trekkes ned i kaos.

Jeg trenger styrke og selvtillit nok til å sette føttene under meg og bære alt jeg er og alt jeg kan være. Alt jeg har vært og alt jeg vil være.'

På denne tiden i fjor hadde jeg nettopp besøkt York for første gang. For ett år siden satt jeg på en buss og gråt fordi sannheten sto klarere for meg enn den hadde gjort på tre år.

Den sjette november 2006 forlot jeg mannen jeg trodde jeg skulle bli gammel sammen med.

Fullstendig uventet hadde jeg med denne reisen tatt skrittet ut av en hverdag jeg på ingen måte kontrollerte selv og inn i en verden jeg hadde glemt. En verden der hver dag er en fest, et sted der man fokuserer på lykke i stedet for bekymringer og en virkelighet der venner bygger hverandre opp fremfor å trekke hverandre ned. Her gjenoppdaget jeg også en Siv som var blitt forlatt et sted på veien. En Siv som gledet seg ved livet, en Siv som hadde noe å si, en Siv som bestemte selv.

Skrekkslagen reiste jeg hjem, med vissheten om at det fantes en annen virkelighet for meg. Et annet liv. Et annet valg. Jeg er ikke så flink til å ta valg.

I dag bor jeg i York, i det minste for en liten stund. Jeg har tatt avgjørelser jeg tidligere ville ansett som umulige, jeg har mennesker i livet mitt som er så fantastiske at jeg ikke trodde de kunne finnes, jeg gjør en innsats for å omgi meg bare med gode ting og jeg vet at verden ligger åpen for meg uansett hva jeg finner på å gjøre.

Av og til opplever jeg øyeblikk av fullstendig tilfredshet. Følelsen som oppstår når man oppdager at man akkurat nå ikke ønsker at noe var annerledes er ubeskrivelig.

Selv om det ikke innebærer annet enn å høre på Wendy McNeill mens man ligger alene i sengen midt på natten og plutselig innser at man er fullstendig fri.

Hurra!

----------------

Soundtrack: Wendy McNeill - Black Angus

2 kommentarer:

Silje sa...

Jeg likte dette innlegget så godt, for du fortjener all den friheten du vil ha. Du gjør meg glad :)

Sif sa...

Takk :D

Det gjør vi alle, men det er vanskelig å ville være fri. Det er mye enklere å binde seg fast..

Du gjør meg glad også! *Klem*