'Jaa, sånn går det når man absolutt skal slåss med Antonio Banderas' var svaret jeg fikk.
Elisabeth og Siv passet på å rømme Pottery Lane i god tid før barna begynte å trick-or-treate på Halloween og kom ikke hjem igjen før tolv timer var gått. Resultatet av å tilbringe ni timer på pub blir kanskje tydelig når man ser hvem det egentlig er Elisabeth syntes kunne passe til å hete Antonio Banderas (Bildene er på ingen måte konstruert)
Her har Elisabeth nettopp vælvet Antonio og seg selv over muren som går langs omveien vi gikk hjem (Antonio var forøvrig skotsk og vi har i god tradisjon selvsagt ingen anelse om hva han egentlig heter)
Elisabeth hadde løv og gjørme overalt. Det er fremdeles løv på rommet hennes tror jeg.
Dette er Antonios venn, eh.. Krølle 2. Så klart.
Artig var det jammen.
Det er uenigheter om hvor vi fant disse to unge herrene som insisterte på å følge oss hjem, men vi vet med sikkerhet at de ikke bor i nærheten av oss i det hele tatt. Til slutt jaget vi dem av gårde. Hva eksakt det er vi gjør som gir engelske menn slik en intens trang til å beskytte oss aner vi rett og slett ikke, men vi lar de nå holde på.
----------------
Soundtrack:
Mozart - Requiem for soloists, chorus, and orchestra, K. 626: Recordare
4 kommentarer:
Jeg hører ikke en gang etter når folk presenterer seg for første gang lenger, vet det detter ut med en gang. Ser jeg dem igjen kan jeg heller prøve å lære meg det.
Kallenavn er fine å ha :)
Hehe, det er viktig å kjenne sine egne begrensninger!
Noe bekymringsverdig er det kanskje når man tar i betraktning alle de mennesker vi snakker med hver eneste gang vi er ute som vi fremdeles ikke aner hva heter...
Åh?
Traff du virkelig Antonio Banderas?
Så kult! :)
Hehe, ja, det var kanskje ikke heeelt Antonio, men enkelte liker å late som :)
Legg inn en kommentar