I anledning verdensdagen for psykisk helse....

Dette har jeg holdt på med i tre dager. Det som kommer nå har jeg holdt på med like lenge og jeg håper at jeg skal ha mot nok til å la det ligge ute. Vi får se.

Dette er to innlegg jeg har skrevet i forbindelse med Victorias Temablogg for psykisk helse og jeg har strevet fælt fordi jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med - i dette tilfellet har jeg kjempet med tanken om at jeg rett og slett ikke har store nok problemer - jeg er ikke syk nok. Men responsen på temabloggen har vært overveldende, og det er tydelig at det er et behov for åpenhet, så jeg skal prøve. Jeg skal drikke én øl, jeg skal legge dette ut, og så skal jeg håpe at jeg endelig kan få litt fred til å få gjort litt skolearbeid i løpet av denne leseuken. Selv om dette arbeidet absolutt har vært like viktig for meg.

Noe av dette er gjentagelser av ting jeg har sagt tidligere denne uken.

Det er ikke tvil om at denne bloggen er et viktig tiltak og at temaet berører mange. Bare i min bekjentskapskrets er det ett menneske som nylig har valgt å avslutte sitt eget liv, ett som vurderer det samme hver eneste dag, ett som er spilleavhengig, ett som nekter å få barn fordi de frykter de skal oppføre seg som sine foreldre, flere som rett og slett ikke fungerer uten medikamenter, ett som bruker hvert eneste minutt av sin fritid i en stol foran fjernsynet fordi de ikke makter å gjøre noe annet, mange som lever for å ruse seg, noen som i perioder ikke tør å forlate huset, noen som skader seg selv fysisk, noen som rømmer inn i intense relasjoner fordi de ikke orker å være alene med seg selv, osv, osv, osv.

På internet kan jeg følge med på et stort antall blogger der mennesker forteller åpent om psykoser, depresjon, selvskading, bipolare lidelser og overgrep. Det tar aldri slutt.

Når man oversvømmes av slike mengder med beskrivelser av psykiske problemer blir man ydmyk. Jeg har utsatt denne posten i fire dager fordi jeg har tenkt ''du har da ingenting å bidra med, du er rett og slett ikke syk nok!'' Så leste jeg innlegget til Drømmetåke , og jammen er det ikke fler av oss.

Helsedirektoratet melder at omtrent halvparten av den norske befolkning vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten. Alvorlige psykiske problemer. Det er mye, det. Og så tenker jeg: hva med oss som ikke nødvendigvis opplever problemene våre som alvorlige nok? Vi som tenker at vi egentlig burde være takknemlige - det er jo så mange som har det så utrolig mye verre enn oss! Vi som går alene og sliter fordi vi ikke synes det er nødvendig å oppsøke hjelp - livet går jo opp og ned i blant, ikke sant? Det er bare sånn det er. Vi overlever jo på et vis! Hvor mange er vi?

For ti år siden fikk jeg beskjeden ''du er født deprimert''. Jeg var nærmest blitt tvunget til å gå til legen - til syvende og sist overbevist av utsagnet ''dersom du går og sykemelder deg kan du jo være her på puben hele tiden, da slipper du å gå på jobb imellom øktene''.

Mannen som sa dette var bartender og eier av stampuben min. På det tidspunktet hadde jeg drukket sammenhengende i seks måneder samtidig som jeg arbeidet og ellers levde et tilnærmet normalt liv. Men dette er ikke et innlegg om alkoholisme.

Jeg ble sendt til voksenpsykiatrisk klinikk i Fredrikstad der det ble slått opp i en bok og bestemt at jeg var født med anlegg for kronisk nedsatt sinnsstemning, og at jeg gråt og drakk fordi jeg i tillegg bar på så mye uforløst smerte fra barndommen. Det siste der tror jeg var mitt forslag. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk se i boken selv og velge hvilken diagnose jeg syntes passet min situasjon best. Det ble skrevet ut medisiner til meg, og da jeg etter ett år sa at jeg hadde sluttet å gå på pub og for første gang satt gjennom en hel samtale uten å gråte, proklamerte terapeuten min at jeg var kurert og sendte meg ut i livet igjen.

Ti år senere sykemelder jeg meg fremdeles to ganger i året - en gang rett før jul og i en gang i april/mai. Det er stort sett på disse tidspunktene livet, av ulike årsaker, blir for mye for meg.

Jeg drikker for mye (fordi jeg liker meg selv bedre når jeg er full), men ikke så mye at jeg kan klassifiseres som alkoholiker.

Jeg veksler mellom å trøstespise (for å slippe å føle meg tom) eller sulte meg selv (fordi andre sikkert liker meg bedre dersom jeg er tynnere), men ikke til de grader at jeg synes jeg trenger behandling for spiseforstyrrelser.

Jeg gråter en hel del (fordi livet mitt er meningsløst og alt er vondt), men ikke nok til at jeg begynner å spise de medisinene legen min insisterer på at han må skrive ut til meg dersom han skal gå med på å sykemelde meg igjen.

Jeg bruker opp alle pengene mine i desperate forsøk på å kjøpe meg lykke og må derfor la være å betale regningene mine, men ikke lenger i den grad at jeg sitter igjen med skyhøye inkassokrav.

Også spiller jeg Tetris og sitter på Facebook i dagesvis, fordi det er det eneste jeg er i stand til å gjøre. Alt annet er for slitsomt, det krever for mye energi og for mye innsats. Alt annet innebærer for stor risiko for å mislykkes, og det å mislykkes, det er ikke et alternativ.

Av og til er det slik. Av og til ikke.

I ti år har jeg fortalt at jeg ble alkoholiker med vilje som en del av et personlig sosiologisk prosjekt. Jeg var utrolig fascinert av hvordan miljøet på de brune pubene i Fredrikstad var som en egen liten verden - hvordan menneskene der møtte hverandre, hvordan de støttet hverandre og brød seg om hverandre, rett og slett hvordan de behandlet hverandre som familie. Jeg har alltid ment at jeg aktivt gikk inn for å bli en del av det miljøet for å undersøke hvordan dette egentlig fungerte, men i løpet av de siste fire dagene har jeg innsett at den egentlige grunnen var at jeg rett og slett var ensom. Jeg har alltid vært ensom - jeg har vært sjenert, usikker og har aldri passet inn. Jeg vil på ingen måte si at jeg var et forsømt barn, men jeg har aldri følt meg elsket - jeg har aldri følt meg akseptert for den jeg er , eller bare fordi jeg er.

Jeg ble tiltrukket av pubmiljøet - eller rusmiljøet om du vil - fordi jeg ønsket å være en del av et fellesskap. På puben slapp jeg meg løs etter noen drinker. Jeg var en av dem, jeg fikk delta. Jeg ble møtt med omsorg, jeg ble sett. Jeg opplevde å være verdifull. Det var dette jeg ble avhengig av - ikke alkoholen. Alkoholen var bare inngangsbilletten. Da jeg oppdaget hvor sporadisk og overfladisk dette fellesskapet egentlig var og da det begynte å kjede meg å ha de samme samtalene hver dag sluttet jeg. Enkelt og greit.

I 2005 stod Geir Hasle fra Fredrikstad frem som ensom i en artikkel i Dagbladet. Det blir påpekt at ensomhet er et av vår tids siste tabuer og at mangel på et stort sosialt nettverk gjør mennesker til tapere i vårt moderne samufunn. Utsagnet støttes av Levekårsundersøkelsen fra 2002 der 70 000 nordmenn sier de lever uten nære relasjoner til noen.

Kay Arne Sørensen snakker også om ensomhet i en artikkel i Aftenposten nå i september. Han, som Hasle, trekker frem at dette er noe som i dag i større grad rammer menn enn kvinner.

For meg handler ensomheten ikke så mye om nettverk - jeg har et nettverk, om enn et lite. For meg dreier det seg mer om følelsen av å være helt alene, isolert fra omverdenen. Følelsen av at ingen forstår, at ingen noen gang kommer til å forstå og at man kommer til å leve resten av livet i ensomhet, uten å bli elsket - ikke en gang av seg selv. Jeg gråt da jeg leste artikkelen om Geir. Han var på den tiden kunde i butikken jeg jobbet, og hver gang han var innom ønsket jeg så inderlig å gjøre noe for ham - gjøre ham glad, få ham til å føle at noen så ham. Jeg følte at jeg forstod så veldig godt hvordan han hadde det. På den tiden hadde jeg imidlertid så lite selvtillit at jeg knapt nok turte å smile til kundene i frykt av at de skulle tro at jeg trodde jeg var noe - at det var noe jeg ville.

Det å snakke om problemene mine er ikke vanskelig for meg. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke fullførte forrige semester ved universitetet forteller jeg at det er fordi jeg sliter med periodevis depresjon, og så blir jeg møtt med tause, forstående nikk og vikende blikk. Sånn får jeg være i fred uten å måtte forklare meg. Man viser da hensyn, må vite! Man eier da takt og tone, man bryr seg ikke med ting man ikke har noe med.

''Jeg var alkoholiker av eget valg da jeg var 20'' sier jeg, og ingen nevner noen gang det faktum at jeg til tider drikker meg så ned at jeg ikke eier selvkontroll. Ingen vil dømme åpenlyst, ingen vil provosere. Så snakker man heller på bakrommet. Og det er greit. Jeg er forholdsvis velfungerende, skaper ikke så mye problemer og plager få. Jeg trenger ikke så mye hjelp utover det å få lov til å ta meg litt fri fra samfunnet nå og da. Dessuten ser jeg meg selv godt, jeg er klar over min egen situasjon, jeg hjelper meg selv, og jeg blir stadig bedre. Halleluja.

Men legger man denne tradisjonen for å passe sine egne saker sammen med det faktum at nordmenn helst ikke vil være til bry, ikke vil plage andre med problemene sine og har vanskelig for å innrømme at livet kan være helt forjævlig vanskelig noen ganger så har vi brått en hurtig nedadgående spiral. Man vil jo ikke være en taper, man vil være en vinner. Man vil takle livet, man vil være på toppen av alt. Det er jo sånn naboen er! Alle andre greier det jo. Likevel er det åpenbart at det er mange som sliter i det norske samfunnet, og det blir ikke det spor bedre dersom man må slite alene.

Det å flytte til utlandet har gitt meg et tydeligere syn på hvordan vi forholder oss til hverandre i det norske samfunnet. Vi kommuniserer ikke så bra, vi nordmenn. Det er for lite varme, for liten vilje til å delta i hverandres liv. Vi tar ikke vare på hverandre, presset er for stort, vi får mindre og mindre tid og vi er nødt til å være så flinke, så flinke hele tiden. Vi ønsker ikke å bry oss og vi ser hverandre ikke. For meg er det kaldt, overfladisk og svært, svært ensomt. Dersom man ikke har en stor vennegjeng, en partner eller en familie som sikkerhetsnett faller man lett utenfor.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag dersom ikke den bartenderen hadde sett meg og regelrett lurt meg til å gå til legen. Kanskje hadde det gått bra. Jeg er sterk, jeg klarer meg stort sett. Men kanskje ikke. Kanskje er min situasjon medfødt, mange av oss ødelegges av våre foreldre, kanskje er det dagens samfunn som krever for mye. Jeg vet ikke. men jeg vet at det ikke er ikke farlig å strekke ut en hånd. Det koster ikke så mye å bry seg, å snakke sammen, å være oppmerksomme, å se hverandre. Og det kan bety så utrolig mye.