08 oktober 2008

Oh no, not I!

Jeg er ikke så veldig privat på denne bloggen. Dvs - noen vil kanskje si at jeg ofte er alt for privat, men for meg er det en forskjell på privat og privat. Til dels pinlige hendelser fra mitt eget liv har jeg ingen problemer med å dele, men følelsene mine - de holder jeg stort sett for meg selv.

I dag blir det for min del fryktelig privat. Delvis inspirert av en post borte hos Victoria, men også rett og slett fordi denne irrasjonelle mangelen på selvfølelse som skal beskrives er noe jeg gjenkjenner i alt for mange mennesker rundt meg. Vi river oss selv i filler, trykker oss selv ned og svømmer rundt i søla uten å være i stand til å puste. Vi begrenser oss selv totalt i stedet for å omfavne livet og de mulighetene til glede det gir.

Jeg har et lite knippe setninger som vel må sies å utgjøre min livsfilosofi og som jeg til stadighet gjør mitt beste for å dytte på vennene mine når jeg synes de strever mer enn de har godt av:

Ikke ta noe personlig. Andres oppfatning av deg har ingenting med deg å gjøre.
Ha ingen forventninger og innse at det ikke er din plikt å oppfylle andres forventninger.
Vær ren i ord.
Vær oppmerksom på din indre stemme og kast de tankene som ikke gjør deg godt.
Gjør ditt beste.
Ikke delta i andre menneskers drama. Deres virkelighet er ikke din virkelighet.
Omgi deg kun med mennesker som gjør deg godt.
Ikke bekymre deg.
Elsk deg selv slik at du kan elske andre friere.

Det er på denne måten livet mitt er blitt lettere å leve. Det er dette som fungerer for meg. Jeg trives utrolig mye bedre med meg selv nå enn jeg gjorde for ti år siden, og av og til drister jeg meg til og med til å synes at jeg er et fabelaktig menneske.

Stort sett går det bra. På de fleste områder går det svært bra. Men av og til skal det ikke mer enn en tekstmelding til før alt jeg har bygget opp i løpet av de siste årene velter og følelsene mine og hodet mitt går fullstendig bananas.

En typisk slik tekstmelding kan for eksempel lyde:

Could I take you for dinner sometime?

Siden jeg mottok denne meldingen søndag morgen har jeg rukket å tenke en hel del artige ting:

- Hva?
- Meg?
- Nei, nei, aldri i verden!
- Hvorfor i all verden skulle noen ha lyst til å gå ut med MEG?
- Det må være noe galt med ham. Det er garantert noe galt med ham. Ingen liker jo meg.
- Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv! Jeg vet ikke hva man gjør! Må jeg pynte meg?
- Jeg går ikke. Jeg kan ikke pynte meg. Det ser bare dumt ut likevel
- Jeg kommer ikke til å ha noe å si, jeg er jo ikke i stand til å ha en normal samtale!
- Jeg kan ikke. Jeg vil ikke.
- Jeg kommer til å dumme meg ut, jeg er ikke smart nok, det blir bare pinlig!
- Jeg vet ikke hvordan man gjør!
- Det er ingenting interessant ved meg.
- Ikke er jeg morsom nok heller.
- Og jeg er i hvert fall ikke pen nok.
- Det er sikkert bare en spøk. Om jeg svarer ja kommer han bare til å le av meg.

I slike situasjoner er det altså ut med frie, fornøyde og bekymringsløse Sif og inn med hjelpeløse, angstfylte Sif som ikke er bra nok for noen og ikke duger til noe som helst. Jeg ender opp på en følelsesmessig karusell der alt som betyr noe er hva som er riktig, hva som forventes av meg, hvordan jeg burde oppføre meg, hvordan jeg må kle meg, hva jeg skal si for å være bra nok - ja, rett og slett hvordan jeg best kan skjule alt som er det fryktelige mennesket som er meg.

Ja! Også favoritten min, da - han liker meg sikkert bare fordi han tror at jeg liker ham. Noe som selvsagt er en direkte speiling av hvordan jeg levde mitt liv i mange år. Med én gang noen nedverdiget seg til å gi meg litt oppmerksomhet eller vise meg en smule vennlighet endte jeg som regel opp med å bli stormende forelsket i vedkommende. Så desperat etter litt kjærlighet og omsorg har jeg altså vært.

Jeg merker fremdeles sporene etter akkurat det der. For ikke én gang i løpet av det første hysterianfallet slo det meg at jeg ikke kunne fordra denne fyren første gang jeg traff ham. Jeg burde bare være takknemlig for at det er noen som viser interesse for meg, ikke sant?

Ikke før etter et par dager kom jeg på at jeg egentlig er svært, svært lykkelig på egenhånd akkurat nå, og hadde lovet meg selv at jeg i hvert fall ikke skulle kaste bort enda et semester i York med å være følelsesmessig besatt av et annet menneske.

Ikke før i dag demret det for meg at jeg ikke en gang kjenner vedkommende, og at det scenariet og den historien jeg allerede har rukket å dikte opp i hodet mitt ikke har noen rot i virkeligheten i det hele tatt.

Nok en gang har jeg alt for lett gått meg vill i en drøm - i en forestilling om noe som ikke eksisterer. Jeg gjør det altså villig vekk fremdeles - jeg mister meg selv og forelsker meg i fantasien om å være forelsket. Nei - fantasien om å bli elsket.

Som Dan Webster sier i min favorittsang fra det siste albumet sitt:

If you knew me you would stay clear
I'm not at first what I might appear - no
You see I'd fall in love with you
At least this idea of falling in love with you

Please don't catch me leave me falling
I will only drag you down
I will only pull you under
And leave you falling

Dette er altså hva jeg har brukt tre dager av leseuka mi på. På grunn av en enkel tekstmelding;

Could I take you for dinner sometime?

Og jeg som trodde jeg hadde skjønt det nå...

Til slutt må det tillegges at situasjonen etter hvert har forandret seg noe.

Selv om jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å slutte å gjøre meg selv liten og hjelpeløs bare for å unngå at andre mennesker har forventninger til meg, kunne jeg ikke dy meg, men proklamerte selvsagt høyt og tydelig min dateskrekk (uten å utbrodere videre) til denne stakkars mannen som forhåpentligvis er lykkelig uvitende om hvilket følelsesmessig rabalder han har stelt i stand.

Dette resulterte i at den forestående situasjonen ble redefinert på følgende elegante måte:

How about we don't go on a date. Yes, I agree, possibly far too serious and grown up. Maybe we call it two piss head friends going out for dinner and see how things go...

Så nå føles alt mye bedre med én gang.

----------------

Soundtrack: Dan Webster - Falling

4 kommentarer:

Elisabeth sa...

Oh yes, YOU! :)

Tror faktisk alle kan kjenne seg igjen i dette innlegget!

Viktig med en Self-Esteem Booster innenfor denne middagen!
Husk at han ligger under mappa for "potensiell ny venn", trenger flere av dem i York vettu! :) (Ettersom ikke jeg er der, er det din oppgave å jobbe med den saken hehe...)

Anti-janteloven:

1. Du er enestående.
2. Du er mer verdt enn noen kan måle.
3. Du kan noe som er spesielt for deg.
4. Du har noe å gi andre.
5. Du har gjort noe du kan være stolt av.
6. Du har store ubrukte ressurser.
7. Du duger til noe.
8. Du kan godta andre.
9. Du har evner til å forstå og lære av andre.
10. Det er noen som er glad i deg.

Eller som Edward Monkton sier det;

Marvellous marvellous
Lovely lovely lovely
Wonderful wonderful wonderful YOU!

Lykke til, vet det kommer til å bli en finfin kveld!

Sif sa...

Takk, Elisabeth :)

Eller som du ville sagt deg selv:

Lovely, lovely, lovely, lovely, cheers!!! :D

Og - det GÅR faktisk bedre nå. Men det er interessant å sitte litt sånn på siden og observere at resten av en tar fullstendig av på nye og ukjente måter... Fordi man VET det er tull, men så er det sånn likevel.

Silje sa...

Sjelden har jeg sett så mye av selv i en annen persons tanker og følelser ...

Sif sa...

:)

Det er det som skremmer meg mest - at det er så vanlig. Jeg ser det overalt rundt meg, og jeg forstår ikke hva som er galt med oss, hvordan det blir slik...