Snøvling Revisited

Ganske mange mennesker synes, av ulike grunner, å mene at jeg er helt gæren... Det tror jeg er et resultat av at de fleste av mine venner både tenker og bekymrer seg alt for mye, mens jeg selv prøver å leve mitt liv så bekymringsløst som mulig. Ellers synes jeg at livet mitt er svært så sensasjonsløst og at jeg stort sett er skremmende normal.

You ARE mad, ble jeg fortalt gang på gang i går kveld, og jeg har i grunnen ikke noe problem med å forstå at når man prøver å være så Voksen som Mulig og leve et ellers Fornuftig Liv, så er det muligens noe eksotisk å bli ringt opp midt på natten av et menneske man sist så sjanglende sidelengs ut av porten sin klokken syv på kvelden etter et fjorten timers nachspiel en uke tidligere.

Men! Når man, etter å ha blitt telefontrakassert av for anledningen både sjanglende og snøvlende vedkommende i tre-fire timer, kommandert ut klokken syv på morgenen for å kjøre hjem både Sjangle-Guri og hennes Ridder i Skittengrått (som nesten har omkommet i et hederlig, men mislykket forsøk på å følge Sjangle-Guri hjem til der hun tror hun bor) for så å bli fortalt i detalj hvor mye Sjangle-Guri hadde avskydd Herr Voksen og Fornuftig første gang de møttes på den etter hvert så berømte Benken i Byen, klarer å komme frem til at det er en Typisk God Idé å be Sjangle-Guri på DATE, da tør jeg påstå at det er visse mennesker her i verden som er mye, mye galere enn meg...

Og - situasjonen tatt i betraktning - hva i all verden svarer man på slikt?!?

----------------

Soundtrack: The Libertines - The Good Old Days