There's Something about Ludwig...

Som alle vet griner jeg mye. Jeg griner når jeg er glad og jeg griner når jeg er trist. Og av og til griner jeg bare fordi det er sånn.

Også er det disse filmene mine, da... det er enkelte filmer jeg rett og slett må la være å se på sammen med noen, bare fordi jeg er redd for å skremme i vei det eventuelle selskapet. Hlin er selvsagt unntaket fra denne regelen, fordi Hlin og jeg er vant til å grine sammen og kan faktisk synes det er ganske så underholdende til tider.

Så satt jeg her for meg selv, da, og hadde en liten YouTube-kavalkade med favoritt-grinefilmene mine, og så innså jeg plutselig at de to filmene jeg kanskje griner mest av i hele verden har én fellesnevner - Ludwig. Det er jo ikke det at jeg ikke har visst at det er samme sangen da, liksom (dah!), men det har altså ikke slått meg helt før jeg så de etter hverandre (jmfr. Mirakels innlegg om logikk og det å se sammenhenger).

Her er grine-scenen fra den ene filmen:

Immortal Beloved (1995) - Filmen om Ludwig van Beethoven med Gary Oldman i hovedrollen.
(Ja, jeg VET det er et langt klipp, men det er så veldig, veldig verdt en kikk. Unn deg det)
Jeg griner forøvrig ikke - jeg hulker og hikster og vræler og får ikke puste og må se og høre igjen og igjen. Det er så bra, så bra.



Og her er grine-scenen min fra den andre filmen:

Sister Act 2 - Back in the Habit (1992)
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg griner av dette, men jeg gjør det hver eneste gang - mest bare fordi jeg blir så glad, tror jeg. Og, ja - det er Lauryn Hill.



Å, jeg håper så inderlig dere ser...