Med fare for langvarige ettervirkninger (les: overdreven romfyll, hete drømmer og roping av "aaaargh!!!" i tide og utide) gikk jeg for å se Captain Jack Sparrow på kino. Alene. Ja, det går faktisk an, og det er, må vite, svært så behagelig for oss som bare ønsker å drømme oss bort i eventyr uten å bekymres over hvorvidt det aktuelle selskapet finner filmen underholdende, om de trenger å dele kinogodtet mitt, eller, Gud forby, sine synspunkter på ulike aspekter ved filmen underveis. Beklager også til deg, Skjøren, dette måtte jeg etter omstendighetene gjøre alene, uten at de foregående punktene gjelder deg.
Mens jeg sitter der i kinomørket er det tre ting som slår meg;
* Hadde JEG vært Miss Swann hadde jeg seilt avgårde i solnedgangen med Jack Sparrow og latt pusekatten Will Turner sitte igjen på land. Vel er ikke Mr. Turner så verst når vi danser tango gjennom drømmene mine om natten, men la oss innse de harde, kalde fakta... there's something about that Jack...
* Jeg, som besvimte i naturfagstimene på ungdomsskolen, rømte fra førstehjelpsavdelingen på sikkerhetskurset til Color Line og får hysteriske anfall når jeg skal ta blodprøver (til og med etter at sykepleieren har hentet babynålen), betraktet kjølig nærbilder av Davy Jones' dunkende hjerte. Er det tegn på at jeg er i ferd med å bli frisk, tro? Eller er det bare et midlertidig besøk av et annet jeg? Vanligvis ville den filmen vært ferdig for mitt vedkommende på det tidspunktet (Ref: Har forsøkt å se "Interview with a Vampire" tre ganger, men ender opp med å ligge som en skjelvende klump på gulvet og hylgrine hver eneste gang).
* Det forundrer meg at disse piratene ikke rett og slett snubler og stikker seg oftere, med tanke på hvor mye de faktisk løper rundt i ulendt terreng og veiver med sverdene sine... Jeg ville garantert hatt en svært kort karriere som jentepirat.
Alt i alt var det en svært fornøyelig opplevelse.
Du og jeg, Jack, du og jeg...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar