"Er du ikke helt bra om dagen?" sier hun, og jeg vet det er blitt sladret.
"Nei" svarer jeg, motvillig, mens jeg ser en annen vei og kjemper for å komme tilbake til huset før alt brister og jeg må ligge i en haug på asfalten, svak, våt og skjelvende. Alene. Alltid alene.
"Nei, det synes på hele deg."
Takk, mamma.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar