20 august 2007

Prosjekt ØL

For mange, mange år siden (jeg er muligens litt påvirket av å bare henge rundt ca. parogtjueåringer om dagen), da jeg var meget ung og først oppdaget alkoholens snurrige gleder, da var det vodka det gikk i. Dvs, det gikk vel stort sett i det man fikk tak i akkurat den helgen, men det var mye vodka.

Jeg aner ærlig talt hverken når eller hva som skjedde, men plutselig hadde jeg konvertert. Jeg var blitt en vindrikker, og det har jeg mer eller mindre vært siden (avbrutt av tilfeldige uplanlagte og katastrofale korkegin nå og da).

Jeg ELSKER vin, og jeg digger det faktum at vin ikke er bare vin. Man kan bruke hele livet på å forske på ulike druer og områder, og det akter jeg å gjøre.

Øl, det tåler jeg ikke. Virkelig ikke. Jeg mistenker at det henger sammen med en uheldig episode som tiåring, da jeg, fullstendig oppslukt i et Donaldblad, tok feil av min cola og bestefaren min sin store, grønne øl. Reale slurker hadde funnet veien ned i magen min før jeg oppdaget hva som foregikk, og den opplevelsen er og blir rangert som en av de mer traumatiske i barndommen min...

Jeg har hatt et par fryktelige eksperimenter med øl siden, og bare en liten munnfull får alt i meg til å velte seg. Se opp. Det spruter. Mye.

Men! Det har gått opp for meg på mine gamle dager at ølets verden må være like så spennende som vinens, noe som ergrer meg mer enn jeg liker... Og når jeg nå har flyttet til England har jeg virkelig innsett at jeg går glipp av noe stort...

Jeg har dermed avgjort at dette halvåret i York skal brukes delvis på å tillære Sif øldrikking. Skummet. Garantert sølete. Men spennende. Jeg er ganske optimistisk til det hele, med tanke på at jeg brukte en god stund på å late som om jeg likte rødvin før jeg faktisk våknet opp og innså at jeg gjorde nettopp det.

Dessuten har jeg en av Norges ivrigste øldrikkere til å assistere meg, så jeg er definitivt ved godt mot.

Nå har jeg utsatt det hele en god stund, men siden jeg for tiden befinner meg i Dublin og ser frem til et forestående besøk på Guinness Storehouse har jeg innsett at det rett og slett bare er å sette i gang. Helgen ble tilbrakt i nydelige Galway i godt selskap, og jeg kan herved skryte av at den første ølen jeg har drukket små, men likefullt betydelige mengder av uten at hele magesekken min prøvde å presse seg opp gjennom halsen var en Guinness.



Jeg ble intet mindre enn gledelig overrasket da jeg bedrev alvorlig sniffing på Peadar sin øl og oppdaget at det ikke luktet så ulikt den Strongbow pinten som noen lurte Elisabeth til å drikke en gang... Strongbow er forøvrig cider. Riktignok en cider jeg ikke har villet drikke fordi den smaker øl, men likefullt noe helt annet enn bestefars grønne.

Etter dette liker jeg å innbille meg at jeg drakk nesten en hel halv Smithwick's, selv om sannheten nok er at det var mer en fire-fem munnfuller, men bare det er en enorm seier for undertegnede, og tydeligvis mer enn stor nok til å blogge om.

Min ølfremtid ser meget lys ut for øyeblikket. Yay!

Jeg lover at prosjektet skal dokumenteres grundig fremover, siden jeg vet en håndfull mennesker som ikke kommer til å tro et ord av det som foregår ;)

2 kommentarer:

Elisabeth sa...

Det her lover jo veldig bra det!
(litt usikker på om du ikke syntes at det var så verst eller om du bare later som men...)
Framskritt er det jo uansett! =)
Vil bare gjøre det klinkende klart at jeg ikke godtar at du holder deg for nesa for å døyve smaken når du "nyter" ølen, for da får du rett og slett sitte ved et eget bord på pub'n!
Får være grenser for hva jeg finner meg i alstå... =)
Cheers!

Sif sa...

*hikste*

Peadar sa stadig vekk at jeg skulle slutte å lukte og heller drikke, men jeg sa at hele poenget var jo å venne seg til smaken (noe som selvsagt innebærer luktesans i stor grad), ikke å late som om man drikker noe annet.

*flink*

Insinuerer du bai de vei at jeg fejker? Skam deg! Du vet at jeg aldri lyver... *plystre*

Dessuten drakk jeg noe som definitivt virket som bøtter og spann av en Miller i går under middagslaging. Jeg fortjener i grunnen diplom, synes jeg...