De underligste seminaroppgaver...

Når man nå likevel skal lære om språk og kjønn - hvordan menn og kvinner uttrykker seg forskjellig, har ulike måter å kommunisere på og ikke deler det samme ordforrådet, hva er da mer naturlig enn å studere kontaktannonser i aviser for å se hvordan menn og kvinner beskriver seg selv og den de håper å fange oppmerksomheten til? Vi hadde blant annet stor moro av å sammenligne språket til homofile og heterofile, men det som skapte aller mest diskusjon og forvirring fredag ettermiddag var hva som egentlig er forskjellen på en transvestitt og en cross-dresser, hva det betyr å være passiv bifil og hvorvidt denne ''Jenny'' er en mann eller en kvinne:

Jenny, passive bi CD (cross-dresser, Sifs anm.), seeks assertive bi/gay male for fun and exciting times.

Vi vurderte et øyeblikk rett og slett å ringe og spørre, og etter dette kan jeg ikke annet enn å tenke at jeg, tross alt, er ganske ukomplisert.

----------------

Soundtrack: Andy Stones - Victoria Green

Det er ikke bare foreleserne ved NSC som har mye rart for seg...

''Sitter du her og spiser bolle og ser på nakne damer!?!''

- Rune til Mari, som for øyeblikket har ramlet litt ut av Media Watch-avislesinga for å diskutere hvorvidt side 3 pike fenomenet i The Sun muligens kan være relevant for neste ukes seminar i multikulturalisme dersom avisen skulle vise seg å bare bruke hvite jenter hele uka. Diskriminering, ikke sant? Det skal også nevnes at debatten tidvis ble avbrutt av stadige forsøk på å bestemme om dagens frøken hadde silikonbryster eller ikke (noe det er uventet (?) vanskelig å kjenne etter via en avis, i grunnen..).


''Nei, unger? La meg si det sånn - det er stor fare for at den ungen min hadde endt opp med bleia på hodet og smokken i r*va, om du skjønner hva jeg mener? Du vet hvordan man sier at nyfødte lukter så godt? Da tenker jeg mer på at den ungen nettopp kom ut av den dama der, og så klarer jeg ikke la være å tenke på hva det EGENTLIG er den ungen lukter!''

- Hannah, muligens noe skeptisk til sitt eget morsinnstinkt, kort etterfulgt av:

''Det er akkurat som at egget er mensen til høna det, ikke sant?''

(Muligens noe sensurert og særdeles fritt etter hukommelsen, altså).


''I didn't know WHAT you were doing last night! First, you drowned my burger in chili sauce, only that was rather nice, actually, so I ate the whole thing - but when you got your burger, you insisted on only eating the bread, and then you ate the napkin..''

- Denne siste kan vi like gjerne la være anonym, synes jeg!

*hoste*

----------------

Soundtrack: Nick Cave - More News from Nowhere

Takk, bror!

Det eneste jeg vil si, sånn på en fredagskveld, det er at alle i hele verden burde ha en bror akkurat sånn som min bror.

Denne er til deg!



i heard there was a secret chord
that david played and it pleased the lord
but you don't really care for music, do you
well it goes like this the fourth, the fifth
the minor fall and the major lift
the baffled king composing hallelujah

hallelujah...

well your faith was strong but you needed proof
you saw her bathing on the roof
her beauty and the moonlight overthrew you
she tied you to her kitchen chair
she broke your throne and she cut your hair
and from your lips she drew the hallelujah

hallelujah...

baby i've been here before
i've seen this room and i've walked this floor
i used to live alone before i knew you
i've seen your flag on the marble arch
but love is not a victory march
it's a cold and it's a broken hallelujah

hallelujah...

well there was a time when you let me know
what's really going on below
but now you never show that to me do you
but remember when i moved in you
and the holy dove was moving too
and every breath we drew was hallelujah

well, maybe there's a god above
but all i've ever learned from love
was how to shoot somebody who outdrew you
it's not a cry that you hear at night
it's not somebody who's seen the light
it's a cold and it's a broken hallelujah

hallelujah...

Kort oppsummert:

I kveld møtte jeg plutselig en mann på kjøkkenet. Han sa han har bodd her siden mandag. Hm.

Han kunne også fortelle at en annen av de jeg bor sammen med (som jeg forøvrig ikke hadde sett på en uke før hun vandret inn på kjøkkenet i sted) hadde beskrevet meg som ''elusive''. Da jeg ærlig måtte innrømme at jeg ikke ante hva det betød, sa han ''apparently you are heard, but never seen''.

Klippet fra ordnett:

Elusive (adj.):

- vanskelig å gripe (eller få tak i)
- unnvikende, flyktig
- vanskelig å definere
- flyktig

Jeg kan ikke annet enn si meg enig - det er smertefullt riktig på så fryktelig mange måter, men jeg nøyde meg med å si at det bare er fordi jeg er så fryktelig sjenert at jeg mest driver og sniker meg rundt på natten, når alle sover.

Den tredje samboeren min dater for tiden en pilot i det britiske flyvåpnet, og siden de driver med nattflyvning denne uken, morer han seg stort med å skremme vettet av oss ved å fly veldig lavt rett over huset vårt hver eneste kveld.

På lingvistikkseminaret i dag snakket vi om ulike typer indisk-engelsk, og i en bisetning slang Lalita ut at navnet mitt på hindi (mener jeg det var) betyr ''just alone''.

Ok, så var det var en spøk, ok, så klarer jeg ikke å verifisere påstanden uansett hvor mye jeg Googler, men likevel gråt jeg. I skjul.

----------------

Soundtrack: Snatam Kaur - Ong Namo

There's Something about Ludwig...

Som alle vet griner jeg mye. Jeg griner når jeg er glad og jeg griner når jeg er trist. Og av og til griner jeg bare fordi det er sånn.

Også er det disse filmene mine, da... det er enkelte filmer jeg rett og slett må la være å se på sammen med noen, bare fordi jeg er redd for å skremme i vei det eventuelle selskapet. Hlin er selvsagt unntaket fra denne regelen, fordi Hlin og jeg er vant til å grine sammen og kan faktisk synes det er ganske så underholdende til tider.

Så satt jeg her for meg selv, da, og hadde en liten YouTube-kavalkade med favoritt-grinefilmene mine, og så innså jeg plutselig at de to filmene jeg kanskje griner mest av i hele verden har én fellesnevner - Ludwig. Det er jo ikke det at jeg ikke har visst at det er samme sangen da, liksom (dah!), men det har altså ikke slått meg helt før jeg så de etter hverandre (jmfr. Mirakels innlegg om logikk og det å se sammenhenger).

Her er grine-scenen fra den ene filmen:

Immortal Beloved (1995) - Filmen om Ludwig van Beethoven med Gary Oldman i hovedrollen.
(Ja, jeg VET det er et langt klipp, men det er så veldig, veldig verdt en kikk. Unn deg det)
Jeg griner forøvrig ikke - jeg hulker og hikster og vræler og får ikke puste og må se og høre igjen og igjen. Det er så bra, så bra.



Og her er grine-scenen min fra den andre filmen:

Sister Act 2 - Back in the Habit (1992)
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg griner av dette, men jeg gjør det hver eneste gang - mest bare fordi jeg blir så glad, tror jeg. Og, ja - det er Lauryn Hill.



Å, jeg håper så inderlig dere ser...

Kjenner vi deg?

Når Elisabeth og jeg er Maniske i Offentlighet er det Overordnede Målet alltid å jobbe med prosjektet ''Få Nye Engelsktalende Venner''. Det resulterer i at jeg ofte kommer hjem med veska full av visittkort. Noen av disse har det helt tydelig vært Svært Nødvendig å ta med hjem, som visittkortet til mannen fra Brownie Heaven som gav oss smaksprøver jeg ble flau av å spise i offentlighet og som fortalte at de leverte brownies hjem til deg om du ønsket det. Noen vet jeg ikke nøyaktig hva vi skulle med, som visittkortet til dansken som driver et hotell et eller annet sted her i byen, andre igjen er morsomme minner om da vi satt utenfor Tesco klokken fire på natten og ventet på at nachspielvertene våre skulle kjøpe øl mens vi villig lot oss sjarmere av den gamle og litt ensomme skotske taxisjåføren vi skulle ha til å kjøre oss til Glasgow. Og så er det Ali, da, som gav oss nummeret sitt i ren desperasjon sånn at vi skulle slutte å mase om at han måtte være med oss ut den dagen og heller ringe ham på utedagen hans (torsdag). Hva kan jeg si? Jeg har sansen for ubeskjedenhet:

Det var bare det.

Ali på MySpace

----------------

Soundtrack: Joseph Arthur - Honey and the Moon

Du vet det trengs forandringer når...

* du til vanlig har en gjennomsnittlig bloggefrekvens på mellom fire og åtte innlegg pr. mnd. men allerede har skrevet 21 innlegg i oktober.

* du våkner opp og innser at den siste ukens livsstil har gitt deg en umiskjennelig gammelmannslukt.

* vennene dine begynner å tro at du kanskje er død fordi du ikke har vært online på to dager.

I dag har jeg gitt meg selv bloggeforbud.. bortsett fra to innlegg som ligger som utkast, da.. og dette.

----------------

Soundtrack: The Summits - Carry Me Across

Sifs Guide til Ikke-Dating

..eller En Studie i Overdreven Bruk av Adjektiver..

..eller også Hvordan Prøve å Unngå at Noen Oppfatter Den Egentlige Historien ved å Bruke Alt For Mange Ord..

Jeg forestiller meg at, dersom du kjenner meg, er det muligens rett og slett noe ubehagelig å lese denne bloggen om dagen... Kanskje du rett og slett ikke har noe ønske vite disse tingene om meg?

I så tilfelle beklager jeg. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Brått er det blitt så personlig og seriøst her at jeg rett og slett har begynt å bekymre meg for om det er like før jeg skal begynne å synse og mene og slikt - sånne ting som andre bloggere driver med, mener jeg, og dét kan vi jo ikke ha noe av. Det varer nok ikke så lenge dette her.

Jepp, det er riktig - det skal handle om denne daten min nå. Faktisk planla jeg, mellom de mange vonde panikkanfallene forrige uke, at jeg jo i det minste kunne bruke denne forestående date-galskapen til å skrive et innlegg om min teori angående dating i Norge i forhold til England. Gjøre litt research på en måte, og så dra inn all kvasi-kunnskapen jeg, helt utilsiktet, på et eller annet vis har klart å tilegne meg angående de utallige, kompliserte sosiale reglene i dette klassebefengte samfunnet. Kanskje snakke litt om det at nordmenn synes å jobbe veldig hardt for å komme fortest mulig inn i en slags hverdag når de treffer noen, og det at dating ikke er spesielt vanlig i de miljøene jeg ferdes i - at regelen i stedet virker å være at man drikker seg full og treffer noen på en fest for så å våkne opp en vakker dag og oppdage at noen har flyttet inn hos en uten at man helt fikk med seg hvordan det gikk til. Men det går ikke nå. Nå er det noe annet som må skrives, nemlig innlegget om hvordan man rett og slett ikke, under noen omstendigheter, gjør det. Dater, altså.

Riktignok brukte jeg hele forrige uke på å klandre meg selv fordi jeg syntes at det å si ja til å gå på date utvilsomt var den Dummeste Idéen jeg noen gang har hatt, samtidig som jeg mentalt innstilte meg selv på at det hele kom til å bli en Grusomt Klam og Klønete Affære.

Little did I know!

Ingenting, virkelig INGENTING, kunne noen gang ha forberedt meg på det som skulle komme, eller i hvilken grad hodet mitt én gang for alle skulle klare å overgå seg selv i løpet av dette prosjektet når det gjelder kunsten å gå Fullstendig Pære.

Selv om forsikringen om at dette likevel ikke skulle være en Skummel Date, men bare to venner som tilfeldigvis skulle treffes en lørdagskveld til en viss grad hadde beroliget meg, fikk naturlig nok date-angsten min et voldsomt oppsving når jeg fredag kveld hadde satt meg ned for å lese om eugenikk og rasisme, men i stedet, via plutselige tekstmeldinger, brått ble nødt til å forholde meg til tidspunkter og restauranter og annet date-relatert fjas. Og så tok det med ett - faktisk noe uventet - rett og slett fullstendig av (og det er her vi, av ulike årsaker er nødt til å gi opp å prøve å fortelle denne historien i første person. Det skulle være en guide, ikke sant? Vel, i det minste et eksempel).

I sånne tilfeller kan det nemlig hende man, i et anfall av hysteri, finner ut at man rett og slett er i ferd med å Besvime Hvert Øyeblikk, og muligens innser at det eneste alternativet er å helle i seg et glass rødvin og hoppe på første og beste buss inn til byen i et Desperat Forsøk på å bedøve den overaktive hjernen sin med litt musikk og muligens bare en liten dråpe alkohol til. Dersom man etter en Vanlig Fatal Doseringsfeil opplever å ha et Ekstra Lyst Øyeblikk og dermed skulle finne ut at det er en Typisk God Idé å tvinge personen man i utgangspunktet har en date med neste dag til å komme ut og drikke med seg denne kvelden, fordi dette påfunnet selvsagt i beste fall vil få ham til å innse at å date deg er Meningsløst og at det i verste fall muligens i hvert fall vil gjøre Den Fryktede Daten litt mer avslappet, er det bare én ting å gjøre når fyren ankommer - Ignorere Vedkommende Fullstendig fordi du er Alt For Opptatt med å snakke med dine nye bestevenner ''Han Gamle'', ''Han Blonde'' og ''Han Uten Hår Som Insisterer På At Det Er Livsviktig Å Gi Deg Oppskriften På Ovnsbakt Fenikkel Med Én Gang''.

Fortsett så med dette når dere alle sammen bestemmer at dere ikke på langt nær er Tilstrekkelig Udregelige og derfor virkelig sårt trenger en tur på The Willow (Yorks kinesiske buffetrestaurant som på Magisk Vis forvandles til rølpete åttitallsdisco på kveldene). Der vil det nemlig garantert være både gatemusikanter, ghost-walkere, gamle hippie-historiefortellere og andre Tilfeldig Bekjente du kommer til å innse at du har Elsket Dypt og Inderlig Hele Livet og for øyeblikket har et Intenst Behov for å ha Lange, Meningsfylte Samtaler med. Når morgendagens date omsider har fått nok og ser sitt snitt til å fortelle deg hvor Full av Faen du er, er det bare å si seg Helt Enig i påstanden og i tillegg fornøyd passe på å fortelle at du faktisk også er Direkte Ondskapsfull, Ganske Ubrukelig og ikke minst Fullstendig Hjelpeløs (Fylles ut etter behov).

Det er her man må være litt forsiktig. Det kan nemlig forekomme at vedkommende ser sitt snitt til å ta denne innrømmelsen som en Ektefølt Unnskyldning, for så å bli Glad Igjen og Tilgi deg. Dersom ulykken er ute, kan én desperat løsning være å finne en 21-åring med sminke og tøfler å utveksle telefonnummer og kline litt med (Ikke så uvanlig på The Willow som det kanskje burde være).

Dersom dette også skulle gå galt, og denne ikke-daten din fremdeles synes å være optimistisk med hensyn til morgendagen, er det bare å innse at du har Feilet, innfinne deg med at du vil komme til å måtte dra på date dagen etter uansett hvor hardt du prøver å Slippe Unna, og så villig gå med på at det er Helt Nødvendig å ta taxi til Asda for å kjøpe mer rødvin og dra hjem for å ha nachspiel. Så får du bare håpe at fyren vil komme til å ta til vettet av seg selv etter hvert (Åjada, her er det 24-timers alkoholsalg enkelte steder, og du vil ikke tro hvor mange mennesker som har Akutt Behov for Øl klokken fem en lørdag morgen).

Noe senere kan det likevel hende at du rett og slett blir nødt til å godta at du har tilbrakt intet mindre enn Tre (!) Fantastiske Dager sammen med en Genuint Bra Fyr som har vist seg å ha telefonnummeret ditt nedskrevet på en tipundseddel liggende under et fotografi i vinduskarmen sin og som tilfeldigvis bestiller Det Aller Beste Du Vet på tapas-restaurant og gir deg sjokolade til frokost. Det kan hende du har opplevd at det for én gangs skyld er noen andre som maser på deg for å spille biljard og at dere begge er Akkurat Så Passe Fanatiske at dere kan sitte i timesvis og lytte til musikk mens Felles Interesser/Ulike Referanser-faktoren sørger for Svært Interessante Diskusjoner og Kontinuerlig Utveksling av Sære, Tilfeldige Fakta

Kanskje har du også oppdaget at det å være Farlig Heit (et faktum som grunnet Fryktelig Dårlig Hukommelse kan komme som et Sjokk For Noen og Enhver opptil flere morgener på rad) ikke er noen hindring for å være akkurat like Ukontrollert Nervøs, Sjenert og faktisk også Ubehagelig Selvbevisst som det du er, og at dere i tillegg deler oppfatningen om at For Mye Rødvin er en Typisk God Ting, fordi da kan man utveksle den samme informasjonen om og om igjen og aldri slippe opp for samtaleemner, samtidig som dere vet alt for godt at dere begge likevel husker alle de Pinlige Detaljene dere har funnet det for godt å dele med hverandre i løpet av helgens etterhvert så mange Inspirerte Øyeblikk.

Kanskje sitter du der tidlig en mandag morgen og er gledelig overrasket over at når enkelte mennesker inviterer deg med hjem for å drikke enda litt mer rødvin og se den obskure favorittfilmen som de nærmest tvangsmessig til stadighet siterer fra, så gjør de faktisk nettopp dét og ikke Alle Mulige Andre Ting. Kanskje klarer du ikke å la være å smile litt av situasjonene som i løpet av helgen har ført til en Fullstendig Uforutsett Opplevelse av en slags ''bonding'':

- for eksempel da dere lørdag kveld forbløffende nok nesten pinefullt synkroniserte vinglet rundt i York sentrum og hadde Latterlig Dype Diskusjoner (med Mye Mindre Snøvling enn man skulle tro) om alle maleriene som for tiden henger utendørs rundt omkring i byen for så, Litt Slitne, bestemme at det var på høy tid å stå helt stille utenfor Rosevinduet og rett og slett bare Intenst Elske York Minster en liten stund.

- eller den Lettsindige og Merkelig Tilfredse Følelsen av Mangel På Forståelse og Kontroll dere delte da det plutselig tikket inn en tekstmelding der det stod ''How's the date going?'' og du filosoferte deg frem til at den eneste muligheten var at den kom fra Mister Tøfler og Sminke, siden du ikke hadde fortalt om daten til noen andre engelskspråklige mennesker, mens daten din sitt forslag var at det kanskje var han selv som hadde sendt den i et øyeblikk av Total Sinnsforvirring.

Dersom du, mot alle odds, skulle oppleve en slik mandag morgen, er det i grunnen til syvende og sist bare Én Ting å Gjøre - bestemme at dere i tillegg til å allerede være nærmest Barnslig Bra Bestevenner er alt for, alt for forskjellige til noen gang å kunne være noe annet enn bare akkurat det..

..for så å avtale Ny Date til helgen like etterpå.

----------------

Soundtrack: Joakim Thåström - Fan Fan Fan

Going Emo.

Jeg blogger ikke for å bli lest.

Tenkte jeg.

Jeg blir uvel når noen kommenterer innleggene mine, uavnhengig av om de er venner eller ukjente. Jeg mener ingenting, jeg synes ingenting. Jeg har ikke intelligente, samfunnsaktuelle kommentarer. Det er ingenting her av interesse for noen andre.
Jeg har ikke en gang en statcounter. Jeg vil ikke vite.

Jeg våknet i dag med et ''faen! Dette går ikke, nå raser det igjen''.

Jeg må snakke med noen. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, ellers faller jeg igjen, og hvem vet når jeg klarer å reise meg neste gang. Så skriver jeg, da. Og kanskje er det noen som leser, helt av seg selv. Så slipper jeg å mase. Jeg trenger ikke hjelp, jeg vil ikke ha gode råd. Jeg trenger bare å fortelle.

Derfor blogger jeg.

For å bli sett. For at noen skal vite.

Kanskje.

Det skulle ikke bli slik denne gangen.
Jeg har falt ut. Jeg kan ikke lenger timeplanen min,
jeg vet ikke hvor det er meningen at jeg skal være,
og det er så vidt jeg har overskudd til å få panikk.

Jeg er i ferd med å gi opp.
Jeg skjønner ikke hva jeg driver med,
jeg vet ikke hva jeg vil.

Statsvitenskap? Er du morsom?

Jeg vil ikke flytte til Newcastle. Jeg vil ikke det.
Jeg har ingenting i Norge å gjøre.

Jeg vil være her.

York er trygt og godt. Jeg kan York, York er en del av meg,
jeg kjenner York bedre enn noen av de lokale vennene mine.

Og jeg er ekspert i å lure meg selv til å tro at dette ikke har noe å gjøre med det som har skjedd de siste dagene; denne noen som har skjedd de siste dagene.

Allerede? Selvsagt allerede. Det er sånn jeg fungerer.

Ett møte skulle til. Nei - ikke en gang et møte - bare tanken på et møte gjorde at jeg ramlet inn i et gammelt mønster, et gammelt spor. Et spor som aldri har ledet noen annen vei enn ut i fortvilelse og desperasjon. Mørke. Det velkjente, desperate, trygge Mørket.

Jeg har, utrolig nok i en alder av nesten 30, fått en ny venn.
En fyr som i beste fall vil komme til å bli en Jævlig Bra Kompis og i verste fall kanskje kunne ha blitt noe helt annet.

Varsellampene lyser.

Han er en bra fyr, men dette handler ikke om ham.
Det handler om meg og den dårlige selvtilliten som få synes å tro eksisterer. Det handler om mitt inderlige behov for å føle meg hel og mine grundig innarbeidede tvangstanker om at jeg trenger noen andre for å få til det. Det handler om at uansett hvor dårlig selvtillit jeg har er jeg alltid i stand til å treffe noen som har det verre, og så blir jeg den som må trekke opp. Jeg er lei av å trekke opp, jeg har ikke overskudd til det, fordi da blir jeg igjen der nede alene. Igjen.

Det er ikke plass til noen andre akkurat nå.
Men det er heller ikke plass til en skuffelse.

Jeg er redd.

Jeg lever på Rødvin, Cola light, cherrytomater og Kinder Maxi. Jeg leser ikke og tør ikke gå på skolen.

Og det er blitt høst siden jeg sist så dagslys.

Evanescence - Going Under

Blurring and stirring the truth and the lies
So I don't know what's real and what's not
Always confusing the thoughts in my head
So I can't trust myself anymore

I'm dying again

I'm going under
Drowning in you
I'm falling forever
I've got to break through
I'm going under

So go on and scream
Scream at me
I'm so far away
I won't be broken again
I've got to breathe
I can't keep going under



---------------

Soundtrack: Johnny Cash - I'm So Lonesome I Could Cry

PølsePost!

I fjor reddet Hlin meg fra et sort hull via postvesenet, og jammen kom det ikke også i år post på Best Tenkelige Tidspunkt. Takk igjen, kjæreste venn!

Få ting slår det å finne en konvolutt med en rødvinspølse i og ''Hællæ bællæ'' skrevet utenpå en litt trist og overraskende ensom mandag i oktober.

----------------

Soundtrack: Vampire Weekend - Cape Cod Kwassa Kwassa

Aaarrrr!!!

Vel er jeg kanskje ikke helt på Captain Jack Sparrow-nivå enda, men det skal neimen ikke mye til før jeg går fullstendig Sabeltann på en helt vanlig tirsdag!

Jeg bor på loftet til Erik. Dvs - Erik bodde på dette loftet i fjor høst, men jeg tror egentlig dette alltid har vært mitt loft, og nå angrer jeg litt på at jeg klippet håret i august;


Uansett - da Erik fikk vite at jeg bodde på loftet hans fikk jeg meldingen ''har du funnet skatten enda?'' Og da jeg sa at den eneste skatten jeg hadde funnet var en hårstrikk da jeg flyttet rundt på senga fikk jeg en ledetråd: Du må lete inne i hulen til venstre! Stikkord: Pringles.

Og etter et aldri så lite Matrix-moment der jeg drev og lette til høyre fordi det til høyre faktisk ER en hule (No, your OTHER left! Anyone?) skjønte jeg hvor jeg skulle og var endelig på sporet.



Venstre, altså.
Jepp, dette er et hjørne av loftet mitt som brukes til skap, lagringsplass og generell roting. Nei, jeg har ikke så mange klær, jeg har ikke det.









Oooh! Det ER en skatt!
Den finnes, den finnes!!!
(Tilfeldige Tvangstanker om forbannelser forekom)






Pringles, faktisk.
Dette var bedre enn julaften for min del, men det skal jo ikke så mye til.






Jippi!
På lappen står det:
''You've found the hidden treasure!
Don't spend it all at once''.
Også har Erik tegnet seg selv.



Jeg tror man må ha bodd i England for å forstå hvordan man veldig raskt ender opp med vanvittige mengder med forholdsvis ubrukelige brune penger. I dette huset er de overalt! På vaskemaskinen, på tørkerommet, i skuffer og skap. Noen lar seg lett irritere og vil ofte sitte og kaste den kiloen med pennies de nettopp har gravd opp av vesken sin på Sif midt på natten mens de roper ''kjøp deg en venn'a'', mens andre synes det er artig å samle. Sånn er det bare. Heretter skal jeg ha kollekt ved utgangen.

Men, altså. Kaptein Sabeltann. Naturlig konsekvens av skattejakter midt i uken, synes jeg.



----------------

Soundtrack: The Doors - Alabama Song (Whiskey Bar)

Joanna.

Det er allerede over et år siden jeg så den fortryllende Joanna Newsom i Royal Albert Hall.

Jeg falt og ble liggende.

Clam, Crab, Cockle, Cowrie:

that means no
where I come from
I am cold, out waiting for the day to come

I chew my lips
and I scratch my nose
feels so good to be a rose

oh don't
don't you lift me up
like I'm that shy no-no-no-no-no, just give it up

see, there are bats all dissolving in a row
into the wishy-washy dark that can't let go

I cannot let go
so I thank the lord
and I thank his sword
though it be mincing up the morning, slightly bored

oh oh oh, morning
without warning
like a hole
oh, and I watch you go

there are some mornings when the sky looks like a road
there are some dragons who were built to have and hold
and some machines are dropped from great heights lovingly
and some great bellies ache with many bumblebees
and they sting so terribly

I do as I please
now I'm on my knees
your skin is something that I stir into my tea
and I am watching you
and you are starry, starry, starry

and I'm tumbling down
and I check a frown
well just look around
that's why I love this town
to see me;
serenaded hourly
celebrated sourly
dedicated dourly

waltzing with the open sea
clam, crab, cockle, cowrie
will you just look at me!

The Summits. Igjen!

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg første gang ramlet over The Summits i en gate i York midt på natten. Jeg sporet de opp på MySpace og har vært dedikert fan siden.

Den 19. oktober fikk jeg endelig se de live, på The Stone Roses Bar her i York, og det var helt, helt fantastisk! Energien, utstrålingen og spillegleden er rett og slett ubeskrivelig - de spiller som om de ble bestevenner i barnehagen da de var fire og bare har hatt det vanvittig morsomt siden.

I mangel på et etablert uttrykk som beskriver musikken deres kaller de den selv for Frock-Rock - en type funky, svingende rock som får deg til å danse hele natta. Og jeg er enig. Det er umulig å sette The Summits i én bås - de har skapt en egen, unik sound som jeg mistenker kommer til å ta de langt. Vokalist Jess Penn er farlig heit samtidig som hun er djevelsk sjarmerende på en forvirrende uskyldig måte, og sammen med Andy Baker på gitar og vokal, Lee Richardson på bass og vokal og Luke Pike på trommer har de en utstråling som er garantert å sjarmere deg i senk. Ikke at de lar seg begrense - underveis i konsertene sine bytter de gjerne både på å synge og instrumenter og er i det hele tatt befriende avslappede på scenen.

Musikken deres er up-beat og leken, det er rock, funk og pop i en herlig blanding, av og til ispedd litt reggae-rytmer, og Jess Penns hese, sjelfulle stemme topper det hele sammen med ivrig koring fra resten av bandet. Har jeg overbevist deg enda?

Her er et intervju med bandet (der miss Penn midt i et forsøk på å forklare at Andy Baker har en bakgrunn fra et country folk band begynner å fnise, noe som gjør at det kommer ut som c*nt f*uck, og bare det er verdt en kikk) etterfulgt av et (litt dårlig, men jammen ikke så verst) opptak av sangen ''Jess'' fra konserten jeg var på.



Og Elisabeth - her kan du forestille deg vår kjære dansevenn gå helt bananas rett til høyre for videokameraet. Jeg lurte litt på hvorfor de hadde valgt akkurat denne sangen, men nå når jeg har tenkt meg om en liten stund skjønner jeg at det er fordi at på alle de andre opptakene ser man antageligvis ikke bandet pga. en fryktelig glad, hoppende og dansende liten engelskmann :)

Her spiller de ''Find me a City'' på årets Northern Green Gathering:



Her er et intervju og to sanger som ble gjort for programmet ''The Mix'' (uten at jeg aner hva for et program det egentlig er... :D ):







Og aller sist - sangen og den fantastiske videoen som fremdeles er favoritten min - ''Alright'':



Blir du like glad som meg? Da synes jeg du skal gå hit og stemme på de! Det tar deg to sekunder :)

Har du møtt Tanja Suhinina?

''Det går ju inte ens att skriva om det här ordentligt, för det är så förbaskat inihelvete dumt''.

Tanja Suhinina skriver fornøyelig om kjønnsdiskriminering på en danseskole i Sverige

Her er den personlige bloggen hennes som går i engelsk, russisk og svensk om hverandre, og

her blogget hun da hun jobbet som telesexvertinne. Den er det blitt bok av.

Her er et intervju Dagbladet gjorde i forbindelse med utgivelsen av boken.

Enjoy!

----------------

Soundtrack: The Summits - Carry me across

Foreleserne ved NSC er ikke som andre forelesere:

Dr. Lalita Murty prøver å vise oss fine ting på Smart-board via datamaskin, men ender opp med å hoppe opp og ned mens hun fortvilet hikster på sin fantastiske indisk-engelsk:

I am terrified of technology, and technology knows... It recognizes an idiot, you know!

Dr. Beck Sinar oppklarer når studentene hennes er litt (muligens påtatt) usikre, siden de har hørt at ''birds'' kan brukes både om jenter og om fugler:

No, I do mean the little tweety things!

Dr. Jonathan Brockbank bekymrer seg nok en gang over universitetets noe forvirrende planløsninger:

So, I'll see you after reading week, and I'll let you know which rooms we will be in. Probably somewhere I've never heard of - the university keeps inventing new places all the time, you see...

Han har også en egen måte å vise omsorg for studentene sine på dersom de skulle prøve å åpne et vindu mens han er opptatt med workshop i essay-skriving:

If you feel like throwing yourself out the window, I should warn you that this is the first floor!

Men likevel - dronningen av NSC, det må være Dr. Megan Roughley, som på tross av brukne ribbein og punktert lunge i ren oppgitthet over studenter som ikke googler uttrykk de ikke forstår eller viktige hendelser de ikke har hørt om finner det for godt å rope:

You lazy shits!!!

Og som, når noen prøver å påstå at Wikipedia kanskje ikke alltid er den mest pålitelige kilden, setter øynene i en og klargjør at det er pålitelig nok på det nivået du er på for øyeblikket.

Hipp hurra for Det norske studiesenteret!

*Vifte med flagget som står i blomsterpotta hver gang det kommer nye kortkursstudenter*

---------------

Soundtrack: Guns N Roses - Welcome to the Jungle

I anledning verdensdagen for psykisk helse....

Dette har jeg holdt på med i tre dager. Det som kommer nå har jeg holdt på med like lenge og jeg håper at jeg skal ha mot nok til å la det ligge ute. Vi får se.

Dette er to innlegg jeg har skrevet i forbindelse med Victorias Temablogg for psykisk helse og jeg har strevet fælt fordi jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med - i dette tilfellet har jeg kjempet med tanken om at jeg rett og slett ikke har store nok problemer - jeg er ikke syk nok. Men responsen på temabloggen har vært overveldende, og det er tydelig at det er et behov for åpenhet, så jeg skal prøve. Jeg skal drikke én øl, jeg skal legge dette ut, og så skal jeg håpe at jeg endelig kan få litt fred til å få gjort litt skolearbeid i løpet av denne leseuken. Selv om dette arbeidet absolutt har vært like viktig for meg.

Noe av dette er gjentagelser av ting jeg har sagt tidligere denne uken.

Det er ikke tvil om at denne bloggen er et viktig tiltak og at temaet berører mange. Bare i min bekjentskapskrets er det ett menneske som nylig har valgt å avslutte sitt eget liv, ett som vurderer det samme hver eneste dag, ett som er spilleavhengig, ett som nekter å få barn fordi de frykter de skal oppføre seg som sine foreldre, flere som rett og slett ikke fungerer uten medikamenter, ett som bruker hvert eneste minutt av sin fritid i en stol foran fjernsynet fordi de ikke makter å gjøre noe annet, mange som lever for å ruse seg, noen som i perioder ikke tør å forlate huset, noen som skader seg selv fysisk, noen som rømmer inn i intense relasjoner fordi de ikke orker å være alene med seg selv, osv, osv, osv.

På internet kan jeg følge med på et stort antall blogger der mennesker forteller åpent om psykoser, depresjon, selvskading, bipolare lidelser og overgrep. Det tar aldri slutt.

Når man oversvømmes av slike mengder med beskrivelser av psykiske problemer blir man ydmyk. Jeg har utsatt denne posten i fire dager fordi jeg har tenkt ''du har da ingenting å bidra med, du er rett og slett ikke syk nok!'' Så leste jeg innlegget til Drømmetåke , og jammen er det ikke fler av oss.

Helsedirektoratet melder at omtrent halvparten av den norske befolkning vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten. Alvorlige psykiske problemer. Det er mye, det. Og så tenker jeg: hva med oss som ikke nødvendigvis opplever problemene våre som alvorlige nok? Vi som tenker at vi egentlig burde være takknemlige - det er jo så mange som har det så utrolig mye verre enn oss! Vi som går alene og sliter fordi vi ikke synes det er nødvendig å oppsøke hjelp - livet går jo opp og ned i blant, ikke sant? Det er bare sånn det er. Vi overlever jo på et vis! Hvor mange er vi?

For ti år siden fikk jeg beskjeden ''du er født deprimert''. Jeg var nærmest blitt tvunget til å gå til legen - til syvende og sist overbevist av utsagnet ''dersom du går og sykemelder deg kan du jo være her på puben hele tiden, da slipper du å gå på jobb imellom øktene''.

Mannen som sa dette var bartender og eier av stampuben min. På det tidspunktet hadde jeg drukket sammenhengende i seks måneder samtidig som jeg arbeidet og ellers levde et tilnærmet normalt liv. Men dette er ikke et innlegg om alkoholisme.

Jeg ble sendt til voksenpsykiatrisk klinikk i Fredrikstad der det ble slått opp i en bok og bestemt at jeg var født med anlegg for kronisk nedsatt sinnsstemning, og at jeg gråt og drakk fordi jeg i tillegg bar på så mye uforløst smerte fra barndommen. Det siste der tror jeg var mitt forslag. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk se i boken selv og velge hvilken diagnose jeg syntes passet min situasjon best. Det ble skrevet ut medisiner til meg, og da jeg etter ett år sa at jeg hadde sluttet å gå på pub og for første gang satt gjennom en hel samtale uten å gråte, proklamerte terapeuten min at jeg var kurert og sendte meg ut i livet igjen.

Ti år senere sykemelder jeg meg fremdeles to ganger i året - en gang rett før jul og i en gang i april/mai. Det er stort sett på disse tidspunktene livet, av ulike årsaker, blir for mye for meg.

Jeg drikker for mye (fordi jeg liker meg selv bedre når jeg er full), men ikke så mye at jeg kan klassifiseres som alkoholiker.

Jeg veksler mellom å trøstespise (for å slippe å føle meg tom) eller sulte meg selv (fordi andre sikkert liker meg bedre dersom jeg er tynnere), men ikke til de grader at jeg synes jeg trenger behandling for spiseforstyrrelser.

Jeg gråter en hel del (fordi livet mitt er meningsløst og alt er vondt), men ikke nok til at jeg begynner å spise de medisinene legen min insisterer på at han må skrive ut til meg dersom han skal gå med på å sykemelde meg igjen.

Jeg bruker opp alle pengene mine i desperate forsøk på å kjøpe meg lykke og må derfor la være å betale regningene mine, men ikke lenger i den grad at jeg sitter igjen med skyhøye inkassokrav.

Også spiller jeg Tetris og sitter på Facebook i dagesvis, fordi det er det eneste jeg er i stand til å gjøre. Alt annet er for slitsomt, det krever for mye energi og for mye innsats. Alt annet innebærer for stor risiko for å mislykkes, og det å mislykkes, det er ikke et alternativ.

Av og til er det slik. Av og til ikke.

I ti år har jeg fortalt at jeg ble alkoholiker med vilje som en del av et personlig sosiologisk prosjekt. Jeg var utrolig fascinert av hvordan miljøet på de brune pubene i Fredrikstad var som en egen liten verden - hvordan menneskene der møtte hverandre, hvordan de støttet hverandre og brød seg om hverandre, rett og slett hvordan de behandlet hverandre som familie. Jeg har alltid ment at jeg aktivt gikk inn for å bli en del av det miljøet for å undersøke hvordan dette egentlig fungerte, men i løpet av de siste fire dagene har jeg innsett at den egentlige grunnen var at jeg rett og slett var ensom. Jeg har alltid vært ensom - jeg har vært sjenert, usikker og har aldri passet inn. Jeg vil på ingen måte si at jeg var et forsømt barn, men jeg har aldri følt meg elsket - jeg har aldri følt meg akseptert for den jeg er , eller bare fordi jeg er.

Jeg ble tiltrukket av pubmiljøet - eller rusmiljøet om du vil - fordi jeg ønsket å være en del av et fellesskap. På puben slapp jeg meg løs etter noen drinker. Jeg var en av dem, jeg fikk delta. Jeg ble møtt med omsorg, jeg ble sett. Jeg opplevde å være verdifull. Det var dette jeg ble avhengig av - ikke alkoholen. Alkoholen var bare inngangsbilletten. Da jeg oppdaget hvor sporadisk og overfladisk dette fellesskapet egentlig var og da det begynte å kjede meg å ha de samme samtalene hver dag sluttet jeg. Enkelt og greit.

I 2005 stod Geir Hasle fra Fredrikstad frem som ensom i en artikkel i Dagbladet. Det blir påpekt at ensomhet er et av vår tids siste tabuer og at mangel på et stort sosialt nettverk gjør mennesker til tapere i vårt moderne samufunn. Utsagnet støttes av Levekårsundersøkelsen fra 2002 der 70 000 nordmenn sier de lever uten nære relasjoner til noen.

Kay Arne Sørensen snakker også om ensomhet i en artikkel i Aftenposten nå i september. Han, som Hasle, trekker frem at dette er noe som i dag i større grad rammer menn enn kvinner.

For meg handler ensomheten ikke så mye om nettverk - jeg har et nettverk, om enn et lite. For meg dreier det seg mer om følelsen av å være helt alene, isolert fra omverdenen. Følelsen av at ingen forstår, at ingen noen gang kommer til å forstå og at man kommer til å leve resten av livet i ensomhet, uten å bli elsket - ikke en gang av seg selv. Jeg gråt da jeg leste artikkelen om Geir. Han var på den tiden kunde i butikken jeg jobbet, og hver gang han var innom ønsket jeg så inderlig å gjøre noe for ham - gjøre ham glad, få ham til å føle at noen så ham. Jeg følte at jeg forstod så veldig godt hvordan han hadde det. På den tiden hadde jeg imidlertid så lite selvtillit at jeg knapt nok turte å smile til kundene i frykt av at de skulle tro at jeg trodde jeg var noe - at det var noe jeg ville.

Det å snakke om problemene mine er ikke vanskelig for meg. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke fullførte forrige semester ved universitetet forteller jeg at det er fordi jeg sliter med periodevis depresjon, og så blir jeg møtt med tause, forstående nikk og vikende blikk. Sånn får jeg være i fred uten å måtte forklare meg. Man viser da hensyn, må vite! Man eier da takt og tone, man bryr seg ikke med ting man ikke har noe med.

''Jeg var alkoholiker av eget valg da jeg var 20'' sier jeg, og ingen nevner noen gang det faktum at jeg til tider drikker meg så ned at jeg ikke eier selvkontroll. Ingen vil dømme åpenlyst, ingen vil provosere. Så snakker man heller på bakrommet. Og det er greit. Jeg er forholdsvis velfungerende, skaper ikke så mye problemer og plager få. Jeg trenger ikke så mye hjelp utover det å få lov til å ta meg litt fri fra samfunnet nå og da. Dessuten ser jeg meg selv godt, jeg er klar over min egen situasjon, jeg hjelper meg selv, og jeg blir stadig bedre. Halleluja.

Men legger man denne tradisjonen for å passe sine egne saker sammen med det faktum at nordmenn helst ikke vil være til bry, ikke vil plage andre med problemene sine og har vanskelig for å innrømme at livet kan være helt forjævlig vanskelig noen ganger så har vi brått en hurtig nedadgående spiral. Man vil jo ikke være en taper, man vil være en vinner. Man vil takle livet, man vil være på toppen av alt. Det er jo sånn naboen er! Alle andre greier det jo. Likevel er det åpenbart at det er mange som sliter i det norske samfunnet, og det blir ikke det spor bedre dersom man må slite alene.

Det å flytte til utlandet har gitt meg et tydeligere syn på hvordan vi forholder oss til hverandre i det norske samfunnet. Vi kommuniserer ikke så bra, vi nordmenn. Det er for lite varme, for liten vilje til å delta i hverandres liv. Vi tar ikke vare på hverandre, presset er for stort, vi får mindre og mindre tid og vi er nødt til å være så flinke, så flinke hele tiden. Vi ønsker ikke å bry oss og vi ser hverandre ikke. For meg er det kaldt, overfladisk og svært, svært ensomt. Dersom man ikke har en stor vennegjeng, en partner eller en familie som sikkerhetsnett faller man lett utenfor.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag dersom ikke den bartenderen hadde sett meg og regelrett lurt meg til å gå til legen. Kanskje hadde det gått bra. Jeg er sterk, jeg klarer meg stort sett. Men kanskje ikke. Kanskje er min situasjon medfødt, mange av oss ødelegges av våre foreldre, kanskje er det dagens samfunn som krever for mye. Jeg vet ikke. men jeg vet at det ikke er ikke farlig å strekke ut en hånd. Det koster ikke så mye å bry seg, å snakke sammen, å være oppmerksomme, å se hverandre. Og det kan bety så utrolig mye.

Nissen min.

Jeg er ikke bra nok.

Ingenting jeg gjør har noen verdi.
Jeg duger ikke. Det holder rett og slett ikke.
Alle andre får det til. De er så mye bedre enn meg.
Jeg har ingenting å gi. Jeg har ingenting å bidra med.

Jada. Jeg vet at det ikke er riktig.

Jeg vet det.

Jeg er intelligent, jeg er skoleflink.
Jeg er morsom og interessant.
Jeg har gode venner og et godt liv.
Jeg er kreativ og fantasifull.
Jeg er et godt menneske.

Men det er utenpå.

Jeg har en liten nisse i lomma mi.
Han ligner litt på meg, i grunnen.

Han er glad i musikk, akkurat som meg,
og derfor bruker han stadig opp batteriet på mp3-spilleren min.
Han kaster nøkler og visakort ut av lomma mi når han synes det blir for trangt der nede.
Han slår av vekkeklokka mi fordi han liker å sove lenge om morgenen.

Men det meste av dagen sin bruker han på å hviske i øret mitt:

Hvorfor gidder du? Du kan bare gi opp.
Det blir aldri bra nok likevel.
Bare la det være!

Tror du virkelig at du får til dette?
Tror du at DU har noe verden trenger?
Tror du at noen liker deg? Det er ingen som liker deg!

Du er ikke intelligent nok,
du er ikke flink nok,
du er ikke morsom nok,
du er ikke interessant nok,
du er ikke kreativ nok,
du er ikke fantasifull nok,

DU ER IKKE BRA NOK!

Tror du at de kommer til å like deg bare du prøver hardt nok?
Tror du at du kan gjøre noe bra med det livet ditt?

Du er ikke sånn som dem, du får det ikke til.

Du er ikke verdt noe!

Jeg har sett at min nisse også har en nisse i lomma.
En bitteliten en. Han ligner også på meg, så vidt jeg kan se.
En gang hvisket han til meg mens jeg sov:

Det var ingenting i veien for at du kunne prøvespilt den gangen og blitt profesjonell musiker.
Det var ingenting i veien for at du kunne oppfylt din barndomsdrøm om å skrive resten av livet.
Det er ingenting i veien for at du kan fullføre utdannelsen din og bruke den til noe godt.

Men jeg tror ikke på ham.

Fordi jeg vet det så inderlig godt.

Jeg er ikke bra nok.

Jeg får ikke nok!!!

The Libertines - Up the Bracket

The Libertines - The Good Old Days (Live in Japan)



Mange mener mye om Pete Doherty, men jeg kan ikke gjøre annet enn å gjemme ham i hjertet mitt.

Klare Selv!

Klokken var syv på morgenen og etter at Sif, nok en gang, i et anfall av ''Desperat Behov for Selskap'' hadde invitert seg selv på nachspiel hos Tilfeldig Utvalgte York-beboere var det omsider på tide å gå hjem. Tidligere bloggomtalte Ridder i Skittengrått så det som sin Selvsagte Plikt å Følge Sif Hjem (fordi det er Svært Farlig for Små Piker å Ferdes Alene i Skumle York klokken syv på morgenen), slik disse Ridderne i Natten så ofte gjør. Sif forstod, som vanlig, ikke logikken siden Ridder i Skittengrått bodde Rett Rundt Hjørnet for nachspielet og Sif bodde en times gange i retning Ingensteder. Etter å ha brukt en halv time og hele veien inn til byen på å forsøke å forklare Ridder i Skittengrått at Sif var Stor Pike som er vant til å Klare seg Selv ble han til slutt overbevist og lot Sif ordne opp på Egen Hånd (hvordan det gikk til er også beskrevet tidligere, så det slipper vi å pines med nå).

Poenget er at da jeg skulle forklare denne lille, underholdende (synes jeg selv) historien i dag, lurte Søster av Klasseveninne på om denne Ridderen var noen jeg kjente fra tidligere, hvorpå jeg ærlig måtte innrømme at det nok var noen jeg på daværende tidspunkt hadde kjent i omtrent seks timer. ''Så..'' sa Søster av Klasseveninne (og rynket muligens pannen en smule). ''Hvorfor skulle det være tryggere for deg å bli fulgt hjem av ham enn å gå hjem alene?''

Hvilket selvsagt ikke hadde falt meg inn i det hele tatt (jeg morer meg jo bare stort over disse etter hvert så mange guttene med sin iboende trang til å Følge Hjem), og som dermed fikk meg til å tenke at jeg muligens er så naiv at jeg kanskje virkelig trenger å la meg følges hjem litt oftere... men nå blir det liksom bare feil uansett :)

----------------

Soundtrack: The Summits - Be My friend

Temablogg for psykisk helse.

Victoria har i anledning Verdensdagen for psykisk helse opprettet en Temablogg for psykisk helse.

Dette fortjener oppmerksomhet og deltagelse. Basta.